Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
-
- årgang -
18
[1 Appelsin ] [2 Skilpadda ] [3 Elise ] [4 Toffskij ] [5 Maverick ]
[6 Eia ] [7 Malama ] [8 amylin ] [9 Dali ] [10 Fersken ] [11 Syrinx ]
[12 Albertine ] [13 Inagh ] [14 Tallulah ] [15 Kanina ] [16 Tangerine ]
[17 Che ] [18 Floksa ] [19 Magica ] [20 Mex ] [21 Palmen ]
[22 Pøblis ] [23 him ] [24 daffy ][/CENTER]
#sæterl♥️ve
Denne uka har stått i sætringens tegn.
Sæter, seter, støl, stule, støyl, kjært barn har mange navn.
Men alle har det til felles at de bærer en levende kulturarv. En kulturarv så viktig og unik at Unesco nå har anerkjent den som en del av menneskehetens immaterielle kulturarv. Kjenn på det!
Menneskehetens immaterielle kulturarv!
Hva betyr det egentlig?
Det betyr at seterkulturen er levende, tilstedeværende og viktig! Så viktig at Unesco har gitt den en helt spesiell plass på sin liste!
Levende kulturarv.
Men hvem er det som bærer denne kulturarven?
Det var i hvert fall ikke meg, tenkte jeg da jeg første gang hørte om nomineringen. Vi setrer jo «bare». Fordi det er nødvendig for å få ressursgrunnlaget til å gå opp, fordi det er godt å få tømt fjøset, fordi jeg tror det er bra både for dyra og folka.
Men noen kulturarv-bærer var jeg slett ikke.
Jenta fra vestkanten som bare ville stelle med dyra.
Hun som hang over grinda på hytta i Valdres og så på kua til seternaboen som ruslet forbi morgen og kveld. Bak gikk bonden. I rød kjeledress og store støvler, høy og streng. Med masse skjegg. Jeg kan fortsatt lukke øynene og kjenne den fantastiske lukta av solvarm beiteku, kjenne fluene på bare, sommerbrune armer og se de blanke dyra som rolig ruslet fordi hytta vår hele sommeren. Sånn ble jeg for alltid fortapt i en seterkultur jeg ikke hverken visste om eller forsto. Jeg bare opplevde den der og da.
Som voksen bonde åpent det seg plutselig en mulighet for selv å ta med kyr og unger på setra. Nå fikk jeg selv gå med flokken i kjeledress og støvler.
Kjenne på den helt magiske følelsen når første stell på setra er unnagjort og kua har funnet roen på kjente beiter.
Se gleden til kua når de forstår at dagen er kommet, og forvirringen hos de få som ikke har vært der før.
Kua på hytta i Valdres er borte for lenge siden, men kua mi lukter det samme og bærer den samme kulturarven videre.
Jeg sier selv at jeg ikke lokker på kua, men roper.
Men sannheten er at jeg lokker. På min måte. Det er kanskje ikke musikk for andres ører, men kua kjenner meg og min lokk. De stoler på at når jeg lokker så skal vi noe, da kommer de ruslende. De har tillit til mine avgjørelser. Den tilliten må aldri misbrukes.
Sånn kan kulturarv forvaltes og overføres. Og holdes levende!
For setringa er ikke død og klar for museum. Tvert imot. Setringa har blitt anerkjent som en LEVENDE kulturarv.
Setring er tradisjon som møter utvikling. Setring er å utnytte ressursene. Setring er å ta med seg det beste og holde det levende og vitalt inn i framtiden!
Derfor ble en lang søknadsprosess kronet med innskriving på UNESCO sin liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Fordi seterkulturen er verd å ta vare på, den skal verdsettes og videreføres.
Definisjonen fra UNESCO er:
“Denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av samfunn og grupper i forhold til deres miljø, i samspill med naturen og med historien og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet, noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet.”
Det beskriver en levende kultur, som vil fortsette å leve og bli videreført fra slektsledd til slektsledd og langt inn i evigheten, som kan overføres til ei lita jente som henger over grinda på hytta og forelsker seg i kua og kulturen.
