Fører opp alt jeg leser, også diktsamlinger, bøker for barn og ungdom og "selvhjelpsbøker" :fnis:
Bøker på papir/e-bøker
Lydbøker
1. Kathrine Nedrejord: Sameproblemet 2. Ayesha Wolasmal: Tusen dager med Taliban
3. Kristina Quintano: Flukt - 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet 4. Hilde Rød-Larsen: I Pantalones hus
5. Ingrid Stormoen: Bloddråpetall 6. Bibi Fatima Musavi: Jenter som meg
7. Ali Smith: Andre tider
8. Ali Smith: Høst
9. Ingvild H. Rishøi: Stargate -en julefortelling (relesing, hørt på lydbok som "sovemedisin", men ikke fordi den er kjedelig, altså. ;) ) 10. Eli Renate Bye Sørensen: Avtrykk fra en glassmanet
11. Ingvild H. Rishøi: Novellene "Det regner inn" og "La stå"
12. Maria Kjos Fonn: Novellene "Til slutten, så videre", "Småting" og "Love, Teen" 13. Mirja Unge: Jeg går og lever 14. Marguerite Duras: Elskeren
15. Erika Fatland: Sjøfareren 16. Emely Benedicte Kahrs: Hvem på en fredag
17. Darya Shut: Frihetens pris
18. Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth: Kul i brystet
19. Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du?
20. Aleksej Navalnyj: Patriot - en selvbiografi 21. Ellen Flø Skagen: Den nevroplastiske nøkkelen
22. Merethe Lindstrøm: Arkitekt 23. Cecilie Benneche: Hva føler du nå? 24. Alan Gordon: The way out
25. Rebekka Th. Egeland: Mindfulness i hverdagen 26. Martin Tilrem: Et jentebarn
27. Torkil Færø: Hvilekuren 28. Ragnhild Skari Iuell: Naturlig friskere
29. Guri Idsø Viken: Krakk
30. Tove Jansen: Det usynlige barnet og andre fortellinger
31. Dag Solstad: Genanse og verdighet (relesning)
32. Gine Cornelia Pedersen: Null 33. Eldri Steen og Liv Haugli: Når livet setter seg i kroppen
34. Lars Saabye Christensen (red.): Hjemmekontoret 35. Nikolai Torgersen: Gater jeg har levd
36. Lars Saabye Christensen: Mann for sin katt 37. Erik Eikehaug: Alle elsker Kari
38. Thomas Korsgaard: Snytt ut av nesa
39. Paula Hawkins: Den blå timen 40. Thomas Myklebust: hvil deg sterk
41. Elisa Hoven: Mørke øyeblikk 42. Ida Fjellbraaten: De andres liv
43. Nina Borge: Den blå krystallen. Havfolket
44. Sarina Zaidova: god natt, Gaza
45. Stine Hansen Bratland: Innanfor, utanfor, men alltid autist
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn! :hjerteøyne:
Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.
Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
Percival Everett: James (lydbok)
Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
Anders Totland: Til døden skil oss
Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
Tove Jansson: Sent i november
Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.
Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.
Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.
Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.
Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!
Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.
Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.
Maren Uthaug: 11%
Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn! :hjerteøyne:
Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.
Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
Percival Everett: James (lydbok)
Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
Anders Totland: Til døden skil oss
Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
Tove Jansson: Sent i november
Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.
Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.
Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.
Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.
Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!
Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.
Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.
Maren Uthaug: 11%
Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!
Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.
Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived in the Castle
Grim, nådeløs og ofte veldig morsom liten roman om småbyondskap, hekser, stagnasjon og katastrofal endring. Alt sett med 18-årige Merricats utemmede, barnslige, upålitelige, kanskje mentalt forstyrrede, men gjennomtrengende og sylskarpe blikk.
2–5. Martha Wells: All Systems Red, Artificial Condition, Rogue Protocol, Exit Strategy
Skilpadda fristet meg til å re-binge Murderbot-bøkene. Oppfordrer alle til å gjøre det samme, de er veldig morsomme å lese sammen. Særlig de fire første, de er nesten én roman.
6. Martha Wells: Network Effect
Dette er nok den beste av alle Murderbot-bøkene (kanskje med unntak av den første), den er full av veldig tilfredsstillende karakterutvikling, og forholdet mellom Murderbot, ART og menneskene deres er veldig rørende. Og så er den selvfølgelig også veldig morsom.
7–8. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn / Percival Everett: James
Lest som bokklubb-double bill. Det er lett å se hvor revolusjonerende Huckleberry Finn må ha vært da den kom ut i 1884, med Twains fantastiske øre for svart og hvit sørstatsvernacular og med sylskarp satire over slaveeiere (og alle som tar dem for gitt). Men noen deler er direkte smertefulle å lese for en moderne leser, særlig slutten, hvor Tom Sawyer synes han er 100% berettiget til å regelrett torturere Jim i ukevis, som en slags kulisse i et av påfunnene sine. James, som er fortalt fra Jims synsvinkel, avkler nådeløst alle «artige historier» av den typen – her lever svarte og (de som kan passere som) hvite i helt separate verdener og verdensforståelser: slavenes dystopiske helvetesverden der de alltid kan miste alt når som helst, men gjør det de kan for å skjerme seg (inkludert å spille dumme og overtroiske), og de hvites verden, som selvsagt er koselig og velfungerende sett gjennom de selektive og selvsentrerte brillene deres.
9. Martha Wells: Fugitive Telemetry
Murderbot prøver seg som detektiv, og er ikke uventet veldig god til det. Og en fin og sår studie i hvor ofte den blir møtt med fordommer og frykt av dem den prøver å hjelpe.
10. Martha Wells: System Collapse
Ganske svak til Murderbot-bok å være, men den har også en av de mest rørende scenene i hele serien.
11. Anton Tsjekhov: Tsjajka (Måken)
Jeg måtte jo lese den siden jeg hadde vært så heldig å få billetter til Thomas Ostermeier's vilt stjernebestrødde oppsetning i London (Cate Blanchett som Arkadina!). Sikkert noe av det aller morsomste (og tristeste) som er skrevet om forfattere og skuespillere.
12. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Guder, helgener, magi, timey-wimey, revolusjon, pest og drap.
13. Martha Wells: The Cloud Roads
Dette var ganske svakt til Martha Wells å være – selv om hovedpersonen er en typisk Wells-outsider (mer eller mindre den stygge andungen, i dette tilfellet), er det altfor mye tørr eksposisjon og altfor mange kjedelige actionsekvekser i denne boka. Og altfor lite moro.[/QUOTE]
14. Han Kang: Human Acts
Han Kang skriver poetisk, knapt og smertefullt opprivende om Gwangju-opprøret i 1980, hvor én gutts dødsfall lever videre i minnene til mange andre i flere tiår framover. Den hårfine balansen mellom menneskelig nedrighet og menneskelig edelmot er sannelig dagsaktuell så det holder, og minner oss om hva vi risikerer om vi gir etter for førstnevnte. En fantastisk, rasende og sorgfull bok.
15. Annie Ernaux: The Years
Jeg leste denne fordi jeg hadde sett Eline Arbos aldeles fantastiske og opprivende teateroppsetning av boka i London, og ble egentlig litt skuffet. Det er nok fordi boka nesten utelukkende forteller den kollektive historien om et kvinneliv in Ernaux' generasjon, mens teateroppsetningen har mange flere individuelle erfaringer, tatt fra andre tekster av Ernaux. Men selvfølgelig er boka god også, virtuost skrevet, og veldig, veldig fransk!
16. Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count
Ikke hennes beste bok (der ligger jo lista rimelig høyt), men fascinerende og følsomt skrevet om fire veldig forskjellige kvinner som blir involvert i en skikkelig fæl voldtektssak.
17. Martha Wells: Compulsory
Nusselig liten Murderbot-prequel.
18. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Denne gangen ramlet jeg inn i den fordi jeg var i Oxford på May Morning og sto ved Magdalen og hørte koret synge og klokkene ringe fra tårnet, og så måtte jeg bare lese om da Harriet sto oppe i tårnet og hørte det samme, og plutselig, eh, ... placet.
19. Maren Uthaug: 11 %
Hva om bare 11% av alle guttebarn fikk leve og ble holdt i avlssentre hvor de ble stramt kontrollert og heftig medisinert for å holde testosteronet i sjakk?
20. Annika Norlin: Stacken
Når man har hørt mye på Annika Norlins sanger i årevis og alltid elsket de historiefortellende tekstene, kommer det jo ikke akkurat som en overraskelse at hun kan skrive fiksjon! Det kan hun virkelig, Stacken (Maurtua) er en skikkelig god roman om en gruppe nokså skakkjørte og akterutseilte folk som organisk-tilfeldig ender opp som en øko-new-age-kult med karismatisk leder langt ute på den svenske landsbygda et sted. Det jeg liker aller best med den, er hvor deilig nyansert den er, den får fram alt som er bra (mye) og dårlig (også mye) med det kollektive livet der ute i skogen, uten å karikere noen av personene, hvilket ville vært veldig lett å gjøre med en del av dem. En varm og empatisk og norlinsk vittig og underfundig bok.
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)
2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)
3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)
4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)
5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)
6. William Gibson: Neuromancer.
7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng
8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.
9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.
10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.
11. Thomas Mann: Døden i Venedig.
12. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)
2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)
3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)
4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)
5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)
6. William Gibson: Neuromancer.
7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng
8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.
9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.
10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.
11. Thomas Mann: Døden i Venedig.
12. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)
13: Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories.
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn! :hjerteøyne:
Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.
Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
Percival Everett: James (lydbok)
Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
Anders Totland: Til døden skil oss
Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
Tove Jansson: Sent i november
Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.
Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.
Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.
Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.
Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!
Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.
Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.
Maren Uthaug: 11%
Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!
Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.
Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.
Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
Velskrevne noveller med et veldig nyansert menneskesyn og mye å tenke på.
Helen DeWitt: The English understand wool
Håhå! Det morsomste jeg har lest på 69 sider noensinne.
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn! :hjerteøyne:
Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.
Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
Percival Everett: James (lydbok)
Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
Anders Totland: Til døden skil oss
Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
Tove Jansson: Sent i november
Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.
Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.
Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.
Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.
Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!
Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.
Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.
Maren Uthaug: 11%
Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!
Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.
Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.
Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
Velskrevne noveller med et veldig nyansert menneskesyn og mye å tenke på.
Helen DeWitt: The English understand wool
Håhå! Det morsomste jeg har lest på 69 sider noensinne.
Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Bredt anlagt oppvekst-/slektsroman, interessant.
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
[quote=Skilpadda;5351560]1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)
2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)
3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)
4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)
5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)
6. William Gibson: Neuromancer.
7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng
8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.
9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.
10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.
11. Thomas Mann: Døden i Venedig.
12. Maren Uthaug: 11 %.
13. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)
14. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories.
15. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call. Fjorten år gamle Cordelia bor sammen med sin magisk kontrollerende mor og sin eneste venn, den hvite hesten Falada. Morens (som alle Austen-mødres) plan er å få datteren rikt gift, men Cordelia selv vet hverken hvorfor eller hvordan dette skal skje, eller hva hun egentlig ønsker seg selv. (Cordelia didn’t know whether to laugh or not. Fortunately dinner was served before she had to decide.) Veldig sjarmerende og slukbar kombinasjon av Regency-roman og grøssende brutal eventyr-horror, med en rørende, voksen romanse vevd inn i fortellingen innimellom store mengder vidd og snark. («I go to confession whenever the guilt gets to be too much.» «And how often is that?» «It hasn’t happened yet, but you never know.») Anbefales!
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
1. Terry Pratchett:A Hat Full of Sky. Opattlesing.
2. Solvej Balle:Om utregning av romfang 4. Det skjer ikke all verden 18. november, men slutten åpner for en ny vri, og jeg liker bøkene godt.
3. Haruki Murakami:Byen bak muren. Navnløs hovedperson kommer seg inn og ut av navnløs by utenfor tiden. Veldig murakamisk univers, og veldig gripende.
4. Martha Wells:All Systems Red. Jeg skjønner at man blir begeistret for den empatiske murderboten. Artig liten bok.
5. Edvard Hoem:Ung mann vil ut. Fin selvbiografi fra forfatterens ungdomstid.
6. Maggie O'Farrell:After You'd Gone. Ung dame er i koma, og vi får historien hennes fra ulike vinkler. Fenget ikke helt.
7. Lea Ypi:Coming of Age at the End of History. Om Leas oppvekst i Albania før og etter regimets fall. Interessant.
8. S.J. Watson:Before I Go to Sleep. Christine mister alle minner hver gang hun sover. Uhyre spennende!
9. Erika Fatland:Høyt - en reise i Himalaya. Lærerik, interessant og velskrevet reiseskildring.
10. Valerie Perrin:Glemt på en søndag.Litt kjærleik, litt historie og ganske fransk.
11. Ingeborg Arvola:Kniven i ilden. Fengende om en kultur jeg visste flaut lite om. Spennende og gripende.
12. Ingeborg Arvola:Vestersand. Fortellingen om Brita Caisa Seipajärvi fortsetter, og er like medrivende som forrige bok.
13. Haruki Murakami:Kafka på stranden. Andre gangs lesing, og jeg husket fint lite. Knallgod bok.
14. Stuart Turton:The Seven Deaths of Evelyn Hardcastle. Grøsser/fantasy/kriminalmysterium. Fiffig plott, men jeg kjedet meg litt.
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn! :hjerteøyne:
Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.
Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
Percival Everett: James (lydbok)
Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
Anders Totland: Til døden skil oss
Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
Tove Jansson: Sent i november
Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.
Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.
Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.
Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.
Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!
Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.
Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.
Maren Uthaug: 11%
Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!
Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.
Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.
Juni
Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
Velskrevne noveller med et veldig nyansert menneskesyn og mye å tenke på.
Helen DeWitt: The English understand wool
Håhå! Det morsomste jeg har lest på 69 sider noensinne.
Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Bredt anlagt oppvekst-/slektsroman, interessant.
Juli
35. Tove Jansson: Kometen kommer (lydbok)
Koselig gjenlytt.
Helen DeWitt: Lightning rods (lydbok)
Skrudd, morsomt, nokså ekkelt á la Ned Beauman. Gøy!
Ben Aaronovich: Stone & sky (lydbok)
Peter Grant er tilbake!
Sally Rooney: Beautiful world, where are you (lydbok)
Ikke min favoritt-Rooney, men der ligger også lista ekstremt høyt. Riktig god bok likevel!
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)
2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)
3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)
4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)
5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)
6. William Gibson: Neuromancer.
7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng
8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.
9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.
10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.
11. Thomas Mann: Døden i Venedig.
12. Maren Uthaug: 11 %.
13. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)
14. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories.
15. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call. Fjorten år gamle Cordelia bor sammen med sin magisk kontrollerende mor og sin eneste venn, den hvite hesten Falada. Morens (som alle Austen-mødres) plan er å få datteren rikt gift, men Cordelia selv vet hverken hvorfor eller hvordan dette skal skje, eller hva hun egentlig ønsker seg selv. (Cordelia didn’t know whether to laugh or not. Fortunately dinner was served before she had to decide.) Veldig sjarmerende og slukbar kombinasjon av Regency-roman og grøssende brutal eventyr-horror, med en rørende, voksen romanse vevd inn i fortellingen innimellom store mengder vidd og snark. («I go to confession whenever the guilt gets to be too much.» «And how often is that?» «It hasn’t happened yet, but you never know.») Anbefales!
16. Adrian Tchaikovsky: Elder Race. Lynesse er den yngste datteren til den regjerende dronningen av Lannesite; hun har alltid vært litt ustyrlig, er oppfostret på historier og mytologi og vet at når en demon truer verdenen hennes, er det bare the Elders som kan hjelpe, og siden familien hennes har en gammel pakt med dem, bestemmer hun seg for å gjøre noe med saken. (And returning home with a confronted demon to her credit would set everything straight, she was sure.) Nyr Illim Tevich, på sin side, er en antropolog fra Jorden som kom til denne planeten for å observere for flere hundre år siden, og som alle antropologer vet, er det veldig viktig at man ikke blander seg inn i kulturen man skal observere. Er det ikke? Dette er en veldig artig illustrasjon av forskjellen mellom fantasy og science fiction, og ikke minst av den gamle maksimen som sier at Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic. Boka er vittig og sjarmerende, og genuint trist innimellom – blant mye annet er den en god og overbevisende og nesten mytologisk take på depresjon, og på viktigheten av følelser både for moralske og praktiske valg. (Theoretically I should be making better judgment calls without my animal half tugging me around in its teeth, but that same animal half is responsible for giving me my priorities.)
17. Carys Davies: Clear.
18: Lois McMaster Bujold: Komarr. Gjenlesing av høyt elsket bok en dag det var varmt på interrailtoget. Miles Vorkosigan får her bare være synsvinkelperson i annet hvert kapittel, og det er strålende morsomt å la en litt mer edruelig person enn ham selv se ham fra utsiden og prøve å finne ut hvem han egentlig er. (For all his apparently self-revealing babble, the man remained as elusive as a handful of water.) Miles selv er på ingen måte sikker selv, på dette punktet i sin personlige reise, på hvem han er, så det er på sett og vis et felles prosjekt disse to har, selv om ingen av dem er helt klar over akkurat det. (“I think there must be something askew with my body image,” he said. “Do you think you’re six feet tall, inside your head?”) Nok av ytre drama er det også; Miles er sendt til planeten Komarr på keiserens vegne for å finne ut av en merkelig ulykke, og strever litt med å finne formen i sin nye rolle; etter å ha slåss mot autoritet hele livet, er det vanskelig å plutselig være den nær høyeste autoriteten! (Someday, Miles, his boss ImpSec Chief Simon Illyan had once said to him, I hope you live to have a dozen subordinates just like you. Miles hadn’t realized till now that had been a formal curse on Illyan’s part.) Og så treffer han Ekaterin Vorsoisson, som er i ferd med å bruke opp seg selv fullstendig på å holde ekteskapet og familien i vater. (One’s career might depend solely on one’s own efforts, but marriage was a lottery, and you drew your lot in late adolescence or early adulthood at a point of maximum idiocy and confusion.)
1. Terry Pratchett:A Hat Full of Sky. Opattlesing.
2. Solvej Balle:Om utregning av romfang 4. Det skjer ikke all verden 18. november, men slutten åpner for en ny vri, og jeg liker bøkene godt.
3. Haruki Murakami:Byen bak muren. Navnløs hovedperson kommer seg inn og ut av navnløs by utenfor tiden. Veldig murakamisk univers, og veldig gripende.
4. Martha Wells:All Systems Red. Jeg skjønner at man blir begeistret for den empatiske murderboten. Artig liten bok.
5. Edvard Hoem:Ung mann vil ut. Fin selvbiografi fra forfatterens ungdomstid.
6. Maggie O'Farrell:After You'd Gone. Ung dame er i koma, og vi får historien hennes fra ulike vinkler. Fenget ikke helt.
7. Lea Ypi:Coming of Age at the End of History. Om Leas oppvekst i Albania før og etter regimets fall. Interessant.
8. S.J. Watson:Before I Go to Sleep. Christine mister alle minner hver gang hun sover. Uhyre spennende!
9. Erika Fatland:Høyt - en reise i Himalaya. Lærerik, interessant og velskrevet reiseskildring.
10. Valerie Perrin:Glemt på en søndag.Litt kjærleik, litt historie og ganske fransk.
11. Ingeborg Arvola:Kniven i ilden. Fengende om en kultur jeg visste flaut lite om. Spennende og gripende.
12. Ingeborg Arvola:Vestersand. Fortellingen om Brita Caisa Seipajärvi fortsetter, og er like medrivende som forrige bok.
13. Haruki Murakami:Kafka på stranden. Andre gangs lesing, og jeg husket fint lite. Knallgod bok.
14. Stuart Turton:The Seven Deaths of Evelyn Hardcastle. Grøsser/fantasy/kriminalmysterium. Fiffig plott, men jeg kjedet meg litt.
15. Niels Fredrik Dahl:Fars rygg. Veldig fin og inderlig trist.
16. Ingvar Ambjørnsen:Ingen kan hjelpe meg. Elling analyserer Houllebecq. Underlig at jeg kjøpte denne bare timer før meldingen om at Ambjørnsen var død.
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn! :hjerteøyne:
Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.
Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
Percival Everett: James (lydbok)
Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
Anders Totland: Til døden skil oss
Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
Tove Jansson: Sent i november
Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.
Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.
Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.
Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.
Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!
Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.
Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.
Maren Uthaug: 11%
Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!
Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.
Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.
Juni
Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
Velskrevne noveller med et veldig nyansert menneskesyn og mye å tenke på.
Helen DeWitt: The English understand wool
Håhå! Det morsomste jeg har lest på 69 sider noensinne.
Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Bredt anlagt oppvekst-/slektsroman, interessant.
Juli
35. Tove Jansson: Kometen kommer (lydbok)
Koselig gjenlytt.
Helen DeWitt: Lightning rods (lydbok)
Skrudd, morsomt, nokså ekkelt á la Ned Beauman. Gøy!
Ben Aaronovich: Stone & sky (lydbok)
Peter Grant er tilbake!
Sally Rooney: Beautiful world, where are you (lydbok)
Ikke min favoritt-Rooney, men der ligger også lista ekstremt høyt. Riktig god bok likevel!
Margaret Atwood: My evil mother (kortroman)
Morsomt og infamt, jeg koste meg
V.E. Schwab: The invisible life of Addie Larue (litt papir, litt lydbok)
Helt grei, litt søt roman om pakt med djevelen.
Charles Dickens: A tale of two cities (mest papir, litt lyd)
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)
2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)
3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)
4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)
5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)
6. William Gibson: Neuromancer.
7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng
8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.
9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.
10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.
11. Thomas Mann: Døden i Venedig.
12. Maren Uthaug: 11 %.
13. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)
14. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories.
15. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call. Fjorten år gamle Cordelia bor sammen med sin magisk kontrollerende mor og sin eneste venn, den hvite hesten Falada. Morens (som alle Austen-mødres) plan er å få datteren rikt gift, men Cordelia selv vet hverken hvorfor eller hvordan dette skal skje, eller hva hun egentlig ønsker seg selv. (Cordelia didn’t know whether to laugh or not. Fortunately dinner was served before she had to decide.) Veldig sjarmerende og slukbar kombinasjon av Regency-roman og grøssende brutal eventyr-horror, med en rørende, voksen romanse vevd inn i fortellingen innimellom store mengder vidd og snark. («I go to confession whenever the guilt gets to be too much.» «And how often is that?» «It hasn’t happened yet, but you never know.») Anbefales!
16. Adrian Tchaikovsky: Elder Race. Lynesse er den yngste datteren til den regjerende dronningen av Lannesite; hun har alltid vært litt ustyrlig, er oppfostret på historier og mytologi og vet at når en demon truer verdenen hennes, er det bare the Elders som kan hjelpe, og siden familien hennes har en gammel pakt med dem, bestemmer hun seg for å gjøre noe med saken. (And returning home with a confronted demon to her credit would set everything straight, she was sure.) Nyr Illim Tevich, på sin side, er en antropolog fra Jorden som kom til denne planeten for å observere for flere hundre år siden, og som alle antropologer vet, er det veldig viktig at man ikke blander seg inn i kulturen man skal observere. Er det ikke? Dette er en veldig artig illustrasjon av forskjellen mellom fantasy og science fiction, og ikke minst av den gamle maksimen som sier at Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic. Boka er vittig og sjarmerende, og genuint trist innimellom – blant mye annet er den en god og overbevisende og nesten mytologisk take på depresjon, og på viktigheten av følelser både for moralske og praktiske valg. (Theoretically I should be making better judgment calls without my animal half tugging me around in its teeth, but that same animal half is responsible for giving me my priorities.)
17. Carys Davies: Clear.
18: Lois McMaster Bujold: Komarr. Gjenlesing av høyt elsket bok en dag det var varmt på interrailtoget. Miles Vorkosigan får her bare være synsvinkelperson i annet hvert kapittel, og det er strålende morsomt å la en litt mer edruelig person enn ham selv se ham fra utsiden og prøve å finne ut hvem han egentlig er. (For all his apparently self-revealing babble, the man remained as elusive as a handful of water.) Miles selv er på ingen måte sikker selv, på dette punktet i sin personlige reise, på hvem han er, så det er på sett og vis et felles prosjekt disse to har, selv om ingen av dem er helt klar over akkurat det. (“I think there must be something askew with my body image,” he said. “Do you think you’re six feet tall, inside your head?”) Nok av ytre drama er det også; Miles er sendt til planeten Komarr på keiserens vegne for å finne ut av en merkelig ulykke, og strever litt med å finne formen i sin nye rolle; etter å ha slåss mot autoritet hele livet, er det vanskelig å plutselig være den nær høyeste autoriteten! (Someday, Miles, his boss ImpSec Chief Simon Illyan had once said to him, I hope you live to have a dozen subordinates just like you. Miles hadn’t realized till now that had been a formal curse on Illyan’s part.) Og så treffer han Ekaterin Vorsoisson, som er i ferd med å bruke opp seg selv fullstendig på å holde ekteskapet og familien i vater. (One’s career might depend solely on one’s own efforts, but marriage was a lottery, and you drew your lot in late adolescence or early adulthood at a point of maximum idiocy and confusion.)
19. Charles Dickens: A Tale of Two Cities. Jeg visste egentlig ingenting om denne, bortsett fra at det var noe om den franske revolusjonen, og så kjente jeg den første setningen. Etter å ha lest boka, vil jeg protestere på dette med «It was the best of times, it was the worst of times» – det ser ikke ut til å ha vært så veldig mye best of times i Frankrike hverken før, under eller etter revolusjonen, og England var visst heller ikke så mye å skryte av. (In England, there was scarcely an amount of order and protection to justify much national boasting.) Dickens er en ordrik og veldig underholdende forfatter, og han legger ikke akkurat fingrene imellom når han er forarget over noe. For eksempel over bankvesenet eller rettsvesenet. Og han er ikke akkurat subtil når han trekker paralleller mellom den blodtørstige franske revolusjonen og den blodtørstige engelske kapitalismen. (Thus, Tellson’s [Bank], in its day, like greater places of business, its contemporaries, had taken so many lives, that, if the heads laid low before it had been ranged on Temple Bar instead of being privately disposed of, they would probably have excluded what little light the ground floor had, in a rather significant manner.) Revolusjonen er beskrevet som et skrekkscenario, men han gjør det også veldig tydelig at det er særdeles forståelige grunner til at ikke-adelige franskmenn til slutt får nok og hevner seg. Selv de mest morderiske og minst medfølende revolusjonære er beskrevet med mer respekt og forståelse enn de parodisk onde og dekadente aristokratene. Og innimellom er det, som alltid hos Dickens, fantastiske og underholdende figurer som lyser opp den ellers ganske dystre fortellingen. (“Do you imagine—” Mr. Lorry had begun, when Miss Pross took him up short with: “Never imagine anything. Have no imagination at all.” “I stand corrected; do you suppose—you go so far as to suppose, sometimes?” “Now and then,” said Miss Pross.)
1. Terry Pratchett:A Hat Full of Sky. Opattlesing.
2. Solvej Balle:Om utregning av romfang 4. Det skjer ikke all verden 18. november, men slutten åpner for en ny vri, og jeg liker bøkene godt.
3. Haruki Murakami:Byen bak muren. Navnløs hovedperson kommer seg inn og ut av navnløs by utenfor tiden. Veldig murakamisk univers, og veldig gripende.
4. Martha Wells:All Systems Red. Jeg skjønner at man blir begeistret for den empatiske murderboten. Artig liten bok.
5. Edvard Hoem:Ung mann vil ut. Fin selvbiografi fra forfatterens ungdomstid.
6. Maggie O'Farrell:After You'd Gone. Ung dame er i koma, og vi får historien hennes fra ulike vinkler. Fenget ikke helt.
7. Lea Ypi:Coming of Age at the End of History. Om Leas oppvekst i Albania før og etter regimets fall. Interessant.
8. S.J. Watson:Before I Go to Sleep. Christine mister alle minner hver gang hun sover. Uhyre spennende!
9. Erika Fatland:Høyt - en reise i Himalaya. Lærerik, interessant og velskrevet reiseskildring.
10. Valerie Perrin:Glemt på en søndag.Litt kjærleik, litt historie og ganske fransk.
11. Ingeborg Arvola:Kniven i ilden. Fengende om en kultur jeg visste flaut lite om. Spennende og gripende.
12. Ingeborg Arvola:Vestersand. Fortellingen om Brita Caisa Seipajärvi fortsetter, og er like medrivende som forrige bok.
13. Haruki Murakami:Kafka på stranden. Andre gangs lesing, og jeg husket fint lite. Knallgod bok.
14. Stuart Turton:The Seven Deaths of Evelyn Hardcastle. Grøsser/fantasy/kriminalmysterium. Fiffig plott, men jeg kjedet meg litt.
15. Niels Fredrik Dahl:Fars rygg. Veldig fin og inderlig trist.
16. Ingvar Ambjørnsen:Ingen kan hjelpe meg. Elling analyserer Houllebecq. Underlig at jeg kjøpte denne bare timer før meldingen om at Ambjørnsen var død.
17. Zeshan Shakar:De kaller meg ulven. Varm beskrivelse av to foreldre som på hver sin måte er litt utenfor 'det gode selskap', fortalt fra sønnens ståsted.
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)
2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)
3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)
4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)
5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)
6. William Gibson: Neuromancer.
7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng
8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.
9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.
10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.
11. Thomas Mann: Døden i Venedig.
12. Maren Uthaug: 11 %.
13. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)
14. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories.
15. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call. Fjorten år gamle Cordelia bor sammen med sin magisk kontrollerende mor og sin eneste venn, den hvite hesten Falada. Morens (som alle Austen-mødres) plan er å få datteren rikt gift, men Cordelia selv vet hverken hvorfor eller hvordan dette skal skje, eller hva hun egentlig ønsker seg selv. (Cordelia didn’t know whether to laugh or not. Fortunately dinner was served before she had to decide.) Veldig sjarmerende og slukbar kombinasjon av Regency-roman og grøssende brutal eventyr-horror, med en rørende, voksen romanse vevd inn i fortellingen innimellom store mengder vidd og snark. («I go to confession whenever the guilt gets to be too much.» «And how often is that?» «It hasn’t happened yet, but you never know.») Anbefales!
16. Adrian Tchaikovsky: Elder Race. Lynesse er den yngste datteren til den regjerende dronningen av Lannesite; hun har alltid vært litt ustyrlig, er oppfostret på historier og mytologi og vet at når en demon truer verdenen hennes, er det bare the Elders som kan hjelpe, og siden familien hennes har en gammel pakt med dem, bestemmer hun seg for å gjøre noe med saken. (And returning home with a confronted demon to her credit would set everything straight, she was sure.) Nyr Illim Tevich, på sin side, er en antropolog fra Jorden som kom til denne planeten for å observere for flere hundre år siden, og som alle antropologer vet, er det veldig viktig at man ikke blander seg inn i kulturen man skal observere. Er det ikke? Dette er en veldig artig illustrasjon av forskjellen mellom fantasy og science fiction, og ikke minst av den gamle maksimen som sier at Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic. Boka er vittig og sjarmerende, og genuint trist innimellom – blant mye annet er den en god og overbevisende og nesten mytologisk take på depresjon, og på viktigheten av følelser både for moralske og praktiske valg. (Theoretically I should be making better judgment calls without my animal half tugging me around in its teeth, but that same animal half is responsible for giving me my priorities.)
17. Carys Davies: Clear.
18: Lois McMaster Bujold: Komarr. Gjenlesing av høyt elsket bok en dag det var varmt på interrailtoget. Miles Vorkosigan får her bare være synsvinkelperson i annet hvert kapittel, og det er strålende morsomt å la en litt mer edruelig person enn ham selv se ham fra utsiden og prøve å finne ut hvem han egentlig er. (For all his apparently self-revealing babble, the man remained as elusive as a handful of water.) Miles selv er på ingen måte sikker selv, på dette punktet i sin personlige reise, på hvem han er, så det er på sett og vis et felles prosjekt disse to har, selv om ingen av dem er helt klar over akkurat det. (“I think there must be something askew with my body image,” he said. “Do you think you’re six feet tall, inside your head?”) Nok av ytre drama er det også; Miles er sendt til planeten Komarr på keiserens vegne for å finne ut av en merkelig ulykke, og strever litt med å finne formen i sin nye rolle; etter å ha slåss mot autoritet hele livet, er det vanskelig å plutselig være den nær høyeste autoriteten! (Someday, Miles, his boss ImpSec Chief Simon Illyan had once said to him, I hope you live to have a dozen subordinates just like you. Miles hadn’t realized till now that had been a formal curse on Illyan’s part.) Og så treffer han Ekaterin Vorsoisson, som er i ferd med å bruke opp seg selv fullstendig på å holde ekteskapet og familien i vater. (One’s career might depend solely on one’s own efforts, but marriage was a lottery, and you drew your lot in late adolescence or early adulthood at a point of maximum idiocy and confusion.)
19. Charles Dickens: A Tale of Two Cities. Jeg visste egentlig ingenting om denne, bortsett fra at det var noe om den franske revolusjonen, og så kjente jeg den første setningen. Etter å ha lest boka, vil jeg protestere på dette med «It was the best of times, it was the worst of times» – det ser ikke ut til å ha vært så veldig mye best of times i Frankrike hverken før, under eller etter revolusjonen, og England var visst heller ikke så mye å skryte av. (In England, there was scarcely an amount of order and protection to justify much national boasting.) Dickens er en ordrik og veldig underholdende forfatter, og han legger ikke akkurat fingrene imellom når han er forarget over noe. For eksempel over bankvesenet eller rettsvesenet. Og han er ikke akkurat subtil når han trekker paralleller mellom den blodtørstige franske revolusjonen og den blodtørstige engelske kapitalismen. (Thus, Tellson’s [Bank], in its day, like greater places of business, its contemporaries, had taken so many lives, that, if the heads laid low before it had been ranged on Temple Bar instead of being privately disposed of, they would probably have excluded what little light the ground floor had, in a rather significant manner.) Revolusjonen er beskrevet som et skrekkscenario, men han gjør det også veldig tydelig at det er særdeles forståelige grunner til at ikke-adelige franskmenn til slutt får nok og hevner seg. Selv de mest morderiske og minst medfølende revolusjonære er beskrevet med mer respekt og forståelse enn de parodisk onde og dekadente aristokratene. Og innimellom er det, som alltid hos Dickens, fantastiske og underholdende figurer som lyser opp den ellers ganske dystre fortellingen. (“Do you imagine—” Mr. Lorry had begun, when Miss Pross took him up short with: “Never imagine anything. Have no imagination at all.” “I stand corrected; do you suppose—you go so far as to suppose, sometimes?” “Now and then,” said Miss Pross.)
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn! :hjerteøyne:
Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.
Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
Percival Everett: James (lydbok)
Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
Anders Totland: Til døden skil oss
Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
Tove Jansson: Sent i november
Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.
Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.
Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.
Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.
Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!
Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.
Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.
Maren Uthaug: 11%
Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!
Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.
Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.
Juni
Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
Velskrevne noveller med et veldig nyansert menneskesyn og mye å tenke på.
Helen DeWitt: The English understand wool
Håhå! Det morsomste jeg har lest på 69 sider noensinne.
Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Bredt anlagt oppvekst-/slektsroman, interessant.
Juli
35. Tove Jansson: Kometen kommer (lydbok)
Koselig gjenlytt.
Helen DeWitt: Lightning rods (lydbok)
Skrudd, morsomt, nokså ekkelt á la Ned Beauman. Gøy!
Ben Aaronovich: Stone & sky (lydbok)
Peter Grant er tilbake!
Sally Rooney: Beautiful world, where are you (lydbok)
Ikke min favoritt-Rooney, men der ligger også lista ekstremt høyt. Riktig god bok likevel!
Margaret Atwood: My evil mother (kortroman)
Morsomt og infamt, jeg koste meg
V.E. Schwab: The invisible life of Addie Larue (litt papir, litt lydbok)
Helt grei, litt søt roman om pakt med djevelen.
Charles Dickens: A tale of two cities (mest papir, litt lyd)
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
26: Jenny Colgan:Den endeløse stranden
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
26: Jenny Colgan:Den endeløse stranden
27: Jenny Colgan: Jul på øya
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn! :hjerteøyne:
Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.
Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
Percival Everett: James (lydbok)
Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
10. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
11. Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
12. Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
13. Anders Totland: Til døden skil oss
14. Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
15. Tove Jansson: Sent i november
16. Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.
Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.
Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.
Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.
Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!
Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.
Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.
Maren Uthaug: 11%
Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!
Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.
Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.
Juni
Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
Velskrevne noveller med et veldig nyansert menneskesyn og mye å tenke på.
Helen DeWitt: The English understand wool
Håhå! Det morsomste jeg har lest på 69 sider noensinne.
Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Bredt anlagt oppvekst-/slektsroman, interessant.
Juli
35. Tove Jansson: Kometen kommer (lydbok)
Koselig gjenlytt.
Helen DeWitt: Lightning rods (lydbok)
Skrudd, morsomt, nokså ekkelt á la Ned Beauman. Gøy!
Ben Aaronovich: Stone & sky (lydbok)
Peter Grant er tilbake!
Sally Rooney: Beautiful world, where are you (lydbok)
Ikke min favoritt-Rooney, men der ligger også lista ekstremt høyt. Riktig god bok likevel!
Margaret Atwood: My evil mother (kortroman)
Morsomt og infamt, jeg koste meg
V.E. Schwab: The invisible life of Addie Larue (litt papir, litt lydbok)
Helt grei, litt søt roman om pakt med djevelen.
Charles Dickens: A tale of two cities (mest papir, litt lyd)
August
42. Carys Davies: Clear
(Murderbot 1-3 på lydbok)
43. Martha Wells: Exit strategy (lydbok)
44. Martha Wells: Network effect (lydbok)
45. Dag Solstad: Ellevte roman, bok atten
46. Annie Erneaux: Far / En kvinne[/QUOTE]
47. Nnedi Okorafor: Death of the author
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived in the Castle
Grim, nådeløs og ofte veldig morsom liten roman om småbyondskap, hekser, stagnasjon og katastrofal endring. Alt sett med 18-årige Merricats utemmede, barnslige, upålitelige, kanskje mentalt forstyrrede, men gjennomtrengende og sylskarpe blikk.
2–5. Martha Wells: All Systems Red, Artificial Condition, Rogue Protocol, Exit Strategy
Skilpadda fristet meg til å re-binge Murderbot-bøkene. Oppfordrer alle til å gjøre det samme, de er veldig morsomme å lese sammen. Særlig de fire første, de er nesten én roman.
6. Martha Wells: Network Effect
Dette er nok den beste av alle Murderbot-bøkene (kanskje med unntak av den første), den er full av veldig tilfredsstillende karakterutvikling, og forholdet mellom Murderbot, ART og menneskene deres er veldig rørende. Og så er den selvfølgelig også veldig morsom.
7–8. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn / Percival Everett: James
Lest som bokklubb-double bill. Det er lett å se hvor revolusjonerende Huckleberry Finn må ha vært da den kom ut i 1884, med Twains fantastiske øre for svart og hvit sørstatsvernacular og med sylskarp satire over slaveeiere (og alle som tar dem for gitt). Men noen deler er direkte smertefulle å lese for en moderne leser, særlig slutten, hvor Tom Sawyer synes han er 100% berettiget til å regelrett torturere Jim i ukevis, som en slags kulisse i et av påfunnene sine. James, som er fortalt fra Jims synsvinkel, avkler nådeløst alle «artige historier» av den typen – her lever svarte og (de som kan passere som) hvite i helt separate verdener og verdensforståelser: slavenes dystopiske helvetesverden der de alltid kan miste alt når som helst, men gjør det de kan for å skjerme seg (inkludert å spille dumme og overtroiske), og de hvites verden, som selvsagt er koselig og velfungerende sett gjennom de selektive og selvsentrerte brillene deres.
9. Martha Wells: Fugitive Telemetry
Murderbot prøver seg som detektiv, og er ikke uventet veldig god til det. Og en fin og sår studie i hvor ofte den blir møtt med fordommer og frykt av dem den prøver å hjelpe.
10. Martha Wells: System Collapse
Ganske svak til Murderbot-bok å være, men den har også en av de mest rørende scenene i hele serien.
11. Anton Tsjekhov: Tsjajka (Måken)
Jeg måtte jo lese den siden jeg hadde vært så heldig å få billetter til Thomas Ostermeier's vilt stjernebestrødde oppsetning i London (Cate Blanchett som Arkadina!). Sikkert noe av det aller morsomste (og tristeste) som er skrevet om forfattere og skuespillere.
12. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Guder, helgener, magi, timey-wimey, revolusjon, pest og drap.
13. Martha Wells: The Cloud Roads
Dette var ganske svakt til Martha Wells å være – selv om hovedpersonen er en typisk Wells-outsider (mer eller mindre den stygge andungen, i dette tilfellet), er det altfor mye tørr eksposisjon og altfor mange kjedelige actionsekvekser i denne boka. Og altfor lite moro.[/QUOTE]
14. Han Kang: Human Acts
Han Kang skriver poetisk, knapt og smertefullt opprivende om Gwangju-opprøret i 1980, hvor én gutts dødsfall lever videre i minnene til mange andre i flere tiår framover. Den hårfine balansen mellom menneskelig nedrighet og menneskelig edelmot er sannelig dagsaktuell så det holder, og minner oss om hva vi risikerer om vi gir etter for førstnevnte. En fantastisk, rasende og sorgfull bok.
15. Annie Ernaux: The Years
Jeg leste denne fordi jeg hadde sett Eline Arbos aldeles fantastiske og opprivende teateroppsetning av boka i London, og ble egentlig litt skuffet. Det er nok fordi boka nesten utelukkende forteller den kollektive historien om et kvinneliv in Ernaux' generasjon, mens teateroppsetningen har mange flere individuelle erfaringer, tatt fra andre tekster av Ernaux. Men selvfølgelig er boka god også, virtuost skrevet, og veldig, veldig fransk!
16. Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count
Ikke hennes beste bok (der ligger jo lista rimelig høyt), men fascinerende og følsomt skrevet om fire veldig forskjellige kvinner som blir involvert i en skikkelig fæl voldtektssak.
17. Martha Wells: Compulsory
Nusselig liten Murderbot-prequel.
18. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Denne gangen ramlet jeg inn i den fordi jeg var i Oxford på May Morning og sto ved Magdalen og hørte koret synge og klokkene ringe fra tårnet, og så måtte jeg bare lese om da Harriet sto oppe i tårnet og hørte det samme, og plutselig, eh, ... placet.
19. Maren Uthaug: 11 %
Hva om bare 11% av alle guttebarn fikk leve og ble holdt i avlssentre hvor de ble stramt kontrollert og heftig medisinert for å holde testosteronet i sjakk?
20. Annika Norlin: Stacken
Når man har hørt mye på Annika Norlins sanger i årevis og alltid elsket de historiefortellende tekstene, kommer det jo ikke akkurat som en overraskelse at hun kan skrive fiksjon! Det kan hun virkelig, Stacken (Maurtua) er en skikkelig god roman om en gruppe nokså skakkjørte og akterutseilte folk som organisk-tilfeldig ender opp som en øko-new-age-kult med karismatisk leder langt ute på den svenske landsbygda et sted. Det jeg liker aller best med den, er hvor deilig nyansert den er, den får fram alt som er bra (mye) og dårlig (også mye) med det kollektive livet der ute i skogen, uten å karikere noen av personene, hvilket ville vært veldig lett å gjøre med en del av dem. En varm og empatisk og norlinsk vittig og underfundig bok.
21–24. T. Kingfisher: Paladin's Grace, Paladin's Strength, Paladin's Hope, Paladin's Faith
Skamløst underholdende, sjarmerende og morsom romantisk fantasy med horrorelementer, som jeg slukte med hud og hår. Veldig morsom verdensbygging også, jeg elsker the Temple of the White Rat! Masse bonuspoeng for at alle kjærlighetshistoriene handler om middelaldrende folk som har fått seg en støyt og tror de er for ødelagte til å kunne elskes, på den ene eller den andre måten.
25. Maria Reva: Endling
Boka begynner som en snurrig kidnappingsrøverhistorie, der snegleaktivisten(!) Jeva og aktivistsøstrene (eller snarere -døtrene) Nastja og Sol går sammen om å kidnappe 13 utenlandske menn som er på en veldig dårlig timet postordrebrudreise til Ukraina i februar 2022. Så kommer fullskalainvasjonen, og hele planen deres eksploderer. Men det gjør boka også, og blir til et metafiksjonelt spill med forfatterens og personenes skyldfølelse og sorg og raseri og menneskelige svakhet og heroisme og fullstendige fokusskifte. Velfortjent Booker-nominert.
26. Emily Tesh: The Incandescent
Noen ganger kommer det bøker som føles som de er skrevet for meg personlig. Dette er en sånn. Jeg var skeptisk i ca. fem minutter da jeg leste den konvensjonelle magiskoleåpningen, men ble lynraskt helt frelst da det ble åpenbart a) at synsvinkelen tilhørte en middelaldrende kvinnelig akademiker på et obskurt fagområde (selv på magiskolen), og b) at boka raser igjennom det som normalt ville vært plottet i en konvensjonellmagiskolebok på rekordtid og så beveger seg inn i mye mer interessant og komplisert territorium. Og det er en fantastisk bok om undervisning og læring og (valgt) identitet.
27. Carys Davies: Clear
Kort og oppslukende roman om en skotsk prest som kommer reisende til en (fiktiv) Orknøy i et moralsk tvilsomt ærend. Narrativet fungerer bra, og vendepunktet er effektivt og gripende, men det er også en del som skurrer. Ikke minst er presten John Ferguson en ekstremt enerverende person (antagelig med vilje, jeg går med på det), og jeg synes bokas fiksering på hvordan han lærer norn av Ivar er urealistisk og overdrevet. Og slutten er helt umulig å tro på. Men jeg liker skarpe, strie Mary og den halvville, følsomme Ivar, og ikke minst vinden, havet og lundefuglene.
28. Ben Aaronovitch: Stone and Sky
Ikke den beste Peter Grant-boka, men det er alltid hyggelig å sjekke hvordan det står til med ham, Nightinggale og ikke minst Abigail, og jeg lo jo høyt flere ganger. (Det var norn i denne også!)
29. Dorothy L. Sayers: Strong Poison
Peter Wimsey møter Harriet vane for n-te gang. Jeg fikk lese den høyt for døtrene denne gangen!
30. T. Kingfisher: Swordheart
Nei, har du sett, enda en koselig kjærlighetshistorie om halvgamle, skadeskutte folk fra White Rat-universet!
31. Laurence Binet: Perspective(s)
Fiffig og underholdende brevroman, et mordmysterium fra Firenze på 1500-tallet, med diverse medlemmer av Medici-familien og en haug florentinske kunstnere med Michelangelo i spissen blant brevskriverne. Les den som opplading til en tur til Firenze!
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
26: Jenny Colgan:Den endeløse stranden
27: Jenny Colgan: Jul på øya
28: Helga Flatland: Bli hvis du kan, reis hvis du må
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn! :hjerteøyne:
Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.
Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
Percival Everett: James (lydbok)
Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
10. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
11. Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
12. Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
13. Anders Totland: Til døden skil oss
14. Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
15. Tove Jansson: Sent i november
16. Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.
Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.
Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.
Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.
Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!
Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.
Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.
Maren Uthaug: 11%
Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!
Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.
Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.
Juni
Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
Velskrevne noveller med et veldig nyansert menneskesyn og mye å tenke på.
Helen DeWitt: The English understand wool
Håhå! Det morsomste jeg har lest på 69 sider noensinne.
Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Bredt anlagt oppvekst-/slektsroman, interessant.
Juli
35. Tove Jansson: Kometen kommer (lydbok)
Koselig gjenlytt.
Helen DeWitt: Lightning rods (lydbok)
Skrudd, morsomt, nokså ekkelt á la Ned Beauman. Gøy!
Ben Aaronovich: Stone & sky (lydbok)
Peter Grant er tilbake!
Sally Rooney: Beautiful world, where are you (lydbok)
Ikke min favoritt-Rooney, men der ligger også lista ekstremt høyt. Riktig god bok likevel!
Margaret Atwood: My evil mother (kortroman)
Morsomt og infamt, jeg koste meg
V.E. Schwab: The invisible life of Addie Larue (litt papir, litt lydbok)
Helt grei, litt søt roman om pakt med djevelen.
Charles Dickens: A tale of two cities (mest papir, litt lyd)
August
42. Carys Davies: Clear
(Murderbot 1-3 på lydbok)
43. Martha Wells: Exit strategy (lydbok)
44. Martha Wells: Network effect (lydbok)
45. Dag Solstad: Ellevte roman, bok atten
46. Annie Erneaux: Far / En kvinne
47. Nnedi Okorafor: Death of the author
48. Martha Wells: Fugitive telemetry (lydbok)
49. Sarah Brooks: The cautious traveller's guide to the wastelands
50. Ragnar Hovland: Professor Moreaus løyndom
51. Terry Pratchett: Witches abroad (lydbok)
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)
2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)
3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)
4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)
5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)
6. William Gibson: Neuromancer.
7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng
8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.
9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.
10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.
11. Thomas Mann: Døden i Venedig.
12. Maren Uthaug: 11 %.
13. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)
14. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories.
15. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call. Fjorten år gamle Cordelia bor sammen med sin magisk kontrollerende mor og sin eneste venn, den hvite hesten Falada. Morens (som alle Austen-mødres) plan er å få datteren rikt gift, men Cordelia selv vet hverken hvorfor eller hvordan dette skal skje, eller hva hun egentlig ønsker seg selv. (Cordelia didn’t know whether to laugh or not. Fortunately dinner was served before she had to decide.) Veldig sjarmerende og slukbar kombinasjon av Regency-roman og grøssende brutal eventyr-horror, med en rørende, voksen romanse vevd inn i fortellingen innimellom store mengder vidd og snark. («I go to confession whenever the guilt gets to be too much.» «And how often is that?» «It hasn’t happened yet, but you never know.») Anbefales!
16. Adrian Tchaikovsky: Elder Race. Lynesse er den yngste datteren til den regjerende dronningen av Lannesite; hun har alltid vært litt ustyrlig, er oppfostret på historier og mytologi og vet at når en demon truer verdenen hennes, er det bare the Elders som kan hjelpe, og siden familien hennes har en gammel pakt med dem, bestemmer hun seg for å gjøre noe med saken. (And returning home with a confronted demon to her credit would set everything straight, she was sure.) Nyr Illim Tevich, på sin side, er en antropolog fra Jorden som kom til denne planeten for å observere for flere hundre år siden, og som alle antropologer vet, er det veldig viktig at man ikke blander seg inn i kulturen man skal observere. Er det ikke? Dette er en veldig artig illustrasjon av forskjellen mellom fantasy og science fiction, og ikke minst av den gamle maksimen som sier at Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic. Boka er vittig og sjarmerende, og genuint trist innimellom – blant mye annet er den en god og overbevisende og nesten mytologisk take på depresjon, og på viktigheten av følelser både for moralske og praktiske valg. (Theoretically I should be making better judgment calls without my animal half tugging me around in its teeth, but that same animal half is responsible for giving me my priorities.)
17. Carys Davies: Clear.
18: Lois McMaster Bujold: Komarr. Gjenlesing av høyt elsket bok en dag det var varmt på interrailtoget. Miles Vorkosigan får her bare være synsvinkelperson i annet hvert kapittel, og det er strålende morsomt å la en litt mer edruelig person enn ham selv se ham fra utsiden og prøve å finne ut hvem han egentlig er. (For all his apparently self-revealing babble, the man remained as elusive as a handful of water.) Miles selv er på ingen måte sikker selv, på dette punktet i sin personlige reise, på hvem han er, så det er på sett og vis et felles prosjekt disse to har, selv om ingen av dem er helt klar over akkurat det. (“I think there must be something askew with my body image,” he said. “Do you think you’re six feet tall, inside your head?”) Nok av ytre drama er det også; Miles er sendt til planeten Komarr på keiserens vegne for å finne ut av en merkelig ulykke, og strever litt med å finne formen i sin nye rolle; etter å ha slåss mot autoritet hele livet, er det vanskelig å plutselig være den nær høyeste autoriteten! (Someday, Miles, his boss ImpSec Chief Simon Illyan had once said to him, I hope you live to have a dozen subordinates just like you. Miles hadn’t realized till now that had been a formal curse on Illyan’s part.) Og så treffer han Ekaterin Vorsoisson, som er i ferd med å bruke opp seg selv fullstendig på å holde ekteskapet og familien i vater. (One’s career might depend solely on one’s own efforts, but marriage was a lottery, and you drew your lot in late adolescence or early adulthood at a point of maximum idiocy and confusion.)
19. Charles Dickens: A Tale of Two Cities. Jeg visste egentlig ingenting om denne, bortsett fra at det var noe om den franske revolusjonen, og så kjente jeg den første setningen. Etter å ha lest boka, vil jeg protestere på dette med «It was the best of times, it was the worst of times» – det ser ikke ut til å ha vært så veldig mye best of times i Frankrike hverken før, under eller etter revolusjonen, og England var visst heller ikke så mye å skryte av. (In England, there was scarcely an amount of order and protection to justify much national boasting.) Dickens er en ordrik og veldig underholdende forfatter, og han legger ikke akkurat fingrene imellom når han er forarget over noe. For eksempel over bankvesenet eller rettsvesenet. Og han er ikke akkurat subtil når han trekker paralleller mellom den blodtørstige franske revolusjonen og den blodtørstige engelske kapitalismen. (Thus, Tellson’s [Bank], in its day, like greater places of business, its contemporaries, had taken so many lives, that, if the heads laid low before it had been ranged on Temple Bar instead of being privately disposed of, they would probably have excluded what little light the ground floor had, in a rather significant manner.) Revolusjonen er beskrevet som et skrekkscenario, men han gjør det også veldig tydelig at det er særdeles forståelige grunner til at ikke-adelige franskmenn til slutt får nok og hevner seg. Selv de mest morderiske og minst medfølende revolusjonære er beskrevet med mer respekt og forståelse enn de parodisk onde og dekadente aristokratene. Og innimellom er det, som alltid hos Dickens, fantastiske og underholdende figurer som lyser opp den ellers ganske dystre fortellingen. (“Do you imagine—” Mr. Lorry had begun, when Miss Pross took him up short with: “Never imagine anything. Have no imagination at all.” “I stand corrected; do you suppose—you go so far as to suppose, sometimes?” “Now and then,” said Miss Pross.)
20. Emily Tesh: The Incandescent.
21. Ursula Le Guin: The Left Hand of Darkness.
22. Annika Norlin: Stacken. Emelie er en frilansjournalist i en svensk storby som en dag møter den berømmelige veggen. (Mitt i bussen står man och gråter. Först duckar man huvudet, hoppas att ingen ser, för det är så pinsamt, men sedan inser man att alla ändå bara kollar in i sina telefoner, så det var inget man behövde oroa sig för.) Hun flytter ut i skogen med telt og treffer etter hvert på en gruppe mennesker som på ulike vis heller ikke har fått det moderne livet helt til å fungere. De er knyttet tett sammen, i et underlig nett av nevroser og traumer og medavhengighet og personligheter som komplementerer hverandre, og dessuten en solid dose genuin kjærlighet og vennskap, selv om den ikke alltid er av den sunneste sorten. Merkelige og ofte irriterende som de kan være, alle sammen, så er de skrevet med en varme og forståelse som gjør at man skjønner hvor de kommer fra, og hvorfor de har endt opp i dette ganske så ubegripelige livet. (Innan saker hänt känns det alltid helt omöjligt att de skulle ske. Om man i början av ett skeende hade sett åt vilket håll det sedan skulle barka hade man dragit i handbromsen redan från början. Men en dag binds till nästa och utan att man tänkt på saken blir det ett liv.) Klokt og skarpt og ofte veldig morsomt beskrevet, som forventet fra den virtuose historiefortelleren jeg kjenner Annika Norlin som fra sangene sine.
Fører opp alt jeg leser, også diktsamlinger, bøker for barn og ungdom og "selvhjelpsbøker" :fnis:
Bøker på papir/e-bøker
Lydbøker
1. Kathrine Nedrejord: Sameproblemet 2. Ayesha Wolasmal: Tusen dager med Taliban
3. Kristina Quintano: Flukt - 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet 4. Hilde Rød-Larsen: I Pantalones hus
5. Ingrid Stormoen: Bloddråpetall 6. Bibi Fatima Musavi: Jenter som meg
7. Ali Smith: Andre tider
8. Ali Smith: Høst
9. Ingvild H. Rishøi: Stargate -en julefortelling (relesing, hørt på lydbok som "sovemedisin", men ikke fordi den er kjedelig, altså. ;) ) 10. Eli Renate Bye Sørensen: Avtrykk fra en glassmanet
11. Ingvild H. Rishøi: Novellene "Det regner inn" og "La stå"
12. Maria Kjos Fonn: Novellene "Til slutten, så videre", "Småting" og "Love, Teen" 13. Mirja Unge: Jeg går og lever 14. Marguerite Duras: Elskeren
15. Erika Fatland: Sjøfareren 16. Emely Benedicte Kahrs: Hvem på en fredag
17. Darya Shut: Frihetens pris
18. Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth: Kul i brystet
19. Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du?
20. Aleksej Navalnyj: Patriot - en selvbiografi 21. Ellen Flø Skagen: Den nevroplastiske nøkkelen
22. Merethe Lindstrøm: Arkitekt 23. Cecilie Benneche: Hva føler du nå? 24. Alan Gordon: The way out
25. Rebekka Th. Egeland: Mindfulness i hverdagen 26. Martin Tilrem: Et jentebarn
27. Torkil Færø: Hvilekuren 28. Ragnhild Skari Iuell: Naturlig friskere
29. Guri Idsø Viken: Krakk
30. Tove Jansen: Det usynlige barnet og andre fortellinger
31. Dag Solstad: Genanse og verdighet (relesning)
32. Gine Cornelia Pedersen: Null 33. Eldri Steen og Liv Haugli: Når livet setter seg i kroppen
34. Lars Saabye Christensen (red.): Hjemmekontoret 35. Nikolai Torgersen: Gater jeg har levd
36. Lars Saabye Christensen: Mann for sin katt 37. Erik Eikehaug: Alle elsker Kari
38. Thomas Korsgaard: Snytt ut av nesa
39. Paula Hawkins: Den blå timen 40. Thomas Myklebust: hvil deg sterk
41. Elisa Hoven: Mørke øyeblikk 42. Ida Fjellbraaten: De andres liv
43. Nina Borge: Den blå krystallen. Havfolket
44. Sarina Zaidova: god natt, Gaza
45. Stine Hansen Bratland: Innanfor, utanfor, men alltid autist
46. Alexander Kielland Krag: Ikke se nå 47. Heidi Mittun-Kjos: Områder av særlig betydning
48. Tove Janson: Sent i november
49. Haruki Murakami: Elefanten som forsvant
50. Katrine Sele: Menn som nesten elska meg
51. Jason Wallace: Der skyggene faller
52. Therese Garshol Syversen: Eg skal rive deg i filler
53. Brynjulf Jung Tjønn: Lyden av noen som dør
54. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen: På ein skala frå ein til ti
55. Jon Fosse: Bly og vatn
56. Elida Karo: Og forresten heter jeg Leah
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn! :hjerteøyne:
Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.
Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
Percival Everett: James (lydbok)
Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
10. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
11. Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
12. Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
13. Anders Totland: Til døden skil oss
14. Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
15. Tove Jansson: Sent i november
16. Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.
Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.
Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.
Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.
Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!
Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.
Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.
Maren Uthaug: 11%
Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!
Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.
Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.
Juni
Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
Velskrevne noveller med et veldig nyansert menneskesyn og mye å tenke på.
Helen DeWitt: The English understand wool
Håhå! Det morsomste jeg har lest på 69 sider noensinne.
Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Bredt anlagt oppvekst-/slektsroman, interessant.
Juli
35. Tove Jansson: Kometen kommer (lydbok)
Koselig gjenlytt.
Helen DeWitt: Lightning rods (lydbok)
Skrudd, morsomt, nokså ekkelt á la Ned Beauman. Gøy!
Ben Aaronovich: Stone & sky (lydbok)
Peter Grant er tilbake!
Sally Rooney: Beautiful world, where are you (lydbok)
Ikke min favoritt-Rooney, men der ligger også lista ekstremt høyt. Riktig god bok likevel!
Margaret Atwood: My evil mother (kortroman)
Morsomt og infamt, jeg koste meg
V.E. Schwab: The invisible life of Addie Larue (litt papir, litt lydbok)
Helt grei, litt søt roman om pakt med djevelen.
Charles Dickens: A tale of two cities (mest papir, litt lyd)
August
42. Carys Davies: Clear
(Murderbot 1-3 på lydbok)
43. Martha Wells: Exit strategy (lydbok)
44. Martha Wells: Network effect (lydbok)
45. Dag Solstad: Ellevte roman, bok atten
46. Annie Erneaux: Far / En kvinne
47. Nnedi Okorafor: Death of the author
48. Martha Wells: Fugitive telemetry (lydbok)
49. Sarah Brooks: The cautious traveller's guide to the wastelands
50. Ragnar Hovland: Professor Moreaus løyndom
51. Terry Pratchett: Witches abroad (lydbok)
52. Ingvild H. Rishøi: La stå
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
26: Jenny Colgan:Den endeløse stranden
27: Jenny Colgan: Jul på øya
28: Helga Flatland: Bli hvis du kan, reis hvis du må
29: Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake
September:
30: Helga Flatland: Det finnes ingen helhet
Februar:
5. Kyrre Andreassen, Forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges
6. Thomas Korsgaard, En måtte nok ha vært der
7. Elida Åkre-Bjørnsen, Sterkere enn Gestapo
8. Frode Grytten, Dagen Nils Vik døde
9. Vigdis Hjort, Gjentakelsen
10. Anne-Britt Harsem, Naboene - 22 juli og tiden etter
11. Else Kåss Furuset, Jeg burde kanskje sagt nei
Mars:
12. Trude Marstein, Ingenting å angre på
13. Evi Bøgenæs, Toves hemmelighet
14. Evi Bøgenæs, Tove går i dekning
15. Evi Bøgenæs, Tove arbeider videre
16. Sofi Oksanen, Putins krig mot kvinner
17. Are Kalvø, Meininga med livet, eller Yes sir, I can boogie
18. Anatolij Kuznetsov, Babij Jar
19. Arnfinn Haga, Kystens partisaner - Den hemmelige nordsjøtrafikken 1943-1945
20. Gabriel Garcia Marques, Kjærlighet i koleraens tid
April:
21. Kyrre Andreassen, Svendsens catering
22. Roy Jacobsen, De usynlige
23. Roy Jacobsen, Hvitt hav
24. Roy Jacobsen, Rigels øyne
25. Egil Ulateig, Falstad - En konsentrasjonsleir i Norge
26. Sven T. Arneberg og Kristian Hosar, Vi dro mot nord - Tyskernes skildring av felttoget i Norge April 1940
Mai:
27. Erik Eikehaug, Alle elsker Kari
28. Per Hansson og Johan O. Jensen, Den farlige våren 1945
20. Jane Austen, Stolthet og fordom
30. Lars Widding, Eva Brauns forspilte liv
31. Kelly Rimmer, Alt det vi ikke kan si
32. Andrev Walden, Jævla menn
33. Hans Melien, De kjempet for vår frihet
34. Helene Uri, Jeg naken drakk: en rapport om kvinner, menn og litteratur
35. Solvej Balle, Om utregning av romfang: 1
36. Jonas Hassen Khemiri, Alt jeg ikke husker
37. Lena Andersson, Studie i menneskelig adferd
Juni:
38. Marie Aubert, Jeg er egentlig ikke sånn
39. Anna Stuart, Jordmoren i Auschwitz
40. Knut Haukelid, Kampen om tungtvannet
41. Thomas Harding, Hanns og Rudolf - en tysk jødes jakt på kommandanten i Auschwitz
42. Rudolf Høss, Kommandant i Auschwitz
43. Dag Solstad, Genanse og verdighet
44. Anne Berest, Postkortet
Juli:
45. Agnes Ravatn, Gjestene
46. Elizabeth Strout, Åh, William
47. Marie Aubert, Voksne mennesker
48. George Orwell, 1984
49. Erik Eikehaug, Skatten og tyven
50. Valérie Perrin, De tre
51. Mímir Kristjánsson, Mamma er trygda
52. Helga Flatland, Så gjør vi så
August:
53. F. Scott Fitzgerald, Den store Gatsby
54. Trude Teige, Mormor danset i regnet
55. Atle Næss, Det glemte århundre: historier fra 1600-tallet
56. Marit Eikemo, Arbeid pågår
57. Kristopher Schau, På vegne av venner
58. Mímir Kristjánsson, Pabbi
59. Abid Raja, Vår ære og vår frykt - En personlig reise i det muslimske Europa
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Bok 2 om verdens søteste drapsmaskin, nå også med en sjarmerende venn! :hjerteøyne:
Han Kang: Vegetarianeren
Velskrevet og dypt forstyrrende bok om hvor skadelig det er når man ikke har autonomi, jeg var forbanna gjennom flere partier av boka. Det var ganske fascinerende å lese denne rett etter Earthlings, der samme grunnleggende problemer og dynamikk spiller seg ut på en like rystende, men ellers forskjellig måte. Les trigger warnings før du setter igang.
Martha Wells: Rogue protocol
Fortsatt sjarmert!
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Dette var mer tenåringsbok enn jeg hadde sett for meg, og pløyde ikke helt dypt nok. Jeg har hørt mange sammenligne denne med Da vi var yngre, som kom mange år seinere, har samme språk og er satt i samme miljø, men denne har på ingen måte samme sprengkraft nå i ettertid.
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
Percival Everett: James (lydbok)
Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
10. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
11. Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
12. Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
13. Anders Totland: Til døden skil oss
14. Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
15. Tove Jansson: Sent i november
16. Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
Overraskende god bok, fantasy om en encyclopedist på feltarbeid på et fiktivt Færøyene. Sjarmerende hovedperson.
Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
Helt ok fantasybok, fenger ikke like mye som Ravneringene. Litt for mye Twilight og tenåringsjente som The Chosen One, og litt usjarmerende attpå.
Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Mange veldig gode idéer i en ganske kompakt bok. Likte mye, men syns det ble litt flatt fordi det var så mye Greier™.
Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Meh. Veldig sutrete hovedperson.
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
Morsomt, sårt, fint! Minner litt om Om det skulle komme et menneske.
Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
Nydelig språk, litt svart menneskesyn. Koste meg!
Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
Polert, men underholdende, bok man sluker. Ikke stor litteratur, men nok en veldig fin måte å få fortalt skeive historier for et bredt publikum.
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ganske tungt og blomstrende språk, men fint å ha krysset denne av lista.
Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
Godt språk og gripende historier, som alltid, men usikker på om denne ville gjort det særlig godt i Blechdel-testen.
Maren Uthaug: 11%
Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
Forstyrra historie med mye sjarm og humor. Digger Maren Uthaug!
Emma Holten: Underskudd (lydbok)
Riktig velskrevet og overbevisende brannfakkel.
Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
Dette var en vill, makaber og fornøyelig bok.
Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
En Goodreads-bruker beskrev dette som Amalie Skram på speed, og jeg lo. Men tenker det heller er AS med litt humor.
Juni
Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
Velskrevne noveller med et veldig nyansert menneskesyn og mye å tenke på.
Helen DeWitt: The English understand wool
Håhå! Det morsomste jeg har lest på 69 sider noensinne.
Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Bredt anlagt oppvekst-/slektsroman, interessant.
Juli
35. Tove Jansson: Kometen kommer (lydbok)
Koselig gjenlytt.
Helen DeWitt: Lightning rods (lydbok)
Skrudd, morsomt, nokså ekkelt á la Ned Beauman. Gøy!
Ben Aaronovich: Stone & sky (lydbok)
Peter Grant er tilbake!
Sally Rooney: Beautiful world, where are you (lydbok)
Ikke min favoritt-Rooney, men der ligger også lista ekstremt høyt. Riktig god bok likevel!
Margaret Atwood: My evil mother (kortroman)
Morsomt og infamt, jeg koste meg
V.E. Schwab: The invisible life of Addie Larue (litt papir, litt lydbok)
Helt grei, litt søt roman om pakt med djevelen.
Charles Dickens: A tale of two cities (mest papir, litt lyd)
August
42. Carys Davies: Clear
(Murderbot 1-3 på lydbok)
43. Martha Wells: Exit strategy (lydbok)
44. Martha Wells: Network effect (lydbok)
45. Dag Solstad: Ellevte roman, bok atten
46. Annie Erneaux: Far / En kvinne
47. Nnedi Okorafor: Death of the author
48. Martha Wells: Fugitive telemetry (lydbok)
49. Sarah Brooks: The cautious traveller's guide to the wastelands
50. Ragnar Hovland: Professor Moreaus løyndom
51. Terry Pratchett: Witches abroad (lydbok)
52. Ingvild H. Rishøi: La stå
September
53. Ronja S. Berge: Hvis det ikke brenner (tegneserie)
54. Terry Pratchett: Wyrd sisters (lydbok)
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
26: Jenny Colgan:Den endeløse stranden
27: Jenny Colgan: Jul på øya
28: Helga Flatland: Bli hvis du kan, reis hvis du må
29: Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake
September:
30: Helga Flatland: Det finnes ingen helhet
31: Helga Flatland: Et liv forbi
1. Terry Pratchett:A Hat Full of Sky. Opattlesing.
2. Solvej Balle:Om utregning av romfang 4. Det skjer ikke all verden 18. november, men slutten åpner for en ny vri, og jeg liker bøkene godt.
3. Haruki Murakami:Byen bak muren. Navnløs hovedperson kommer seg inn og ut av navnløs by utenfor tiden. Veldig murakamisk univers, og veldig gripende.
4. Martha Wells:All Systems Red. Jeg skjønner at man blir begeistret for den empatiske murderboten. Artig liten bok.
5. Edvard Hoem:Ung mann vil ut. Fin selvbiografi fra forfatterens ungdomstid.
6. Maggie O'Farrell:After You'd Gone. Ung dame er i koma, og vi får historien hennes fra ulike vinkler. Fenget ikke helt.
7. Lea Ypi:Coming of Age at the End of History. Om Leas oppvekst i Albania før og etter regimets fall. Interessant.
8. S.J. Watson:Before I Go to Sleep. Christine mister alle minner hver gang hun sover. Uhyre spennende!
9. Erika Fatland:Høyt - en reise i Himalaya. Lærerik, interessant og velskrevet reiseskildring.
10. Valerie Perrin:Glemt på en søndag.Litt kjærleik, litt historie og ganske fransk.
11. Ingeborg Arvola:Kniven i ilden. Fengende om en kultur jeg visste flaut lite om. Spennende og gripende.
12. Ingeborg Arvola:Vestersand. Fortellingen om Brita Caisa Seipajärvi fortsetter, og er like medrivende som forrige bok.
13. Haruki Murakami:Kafka på stranden. Andre gangs lesing, og jeg husket fint lite. Knallgod bok.
14. Stuart Turton:The Seven Deaths of Evelyn Hardcastle. Grøsser/fantasy/kriminalmysterium. Fiffig plott, men jeg kjedet meg litt.
15. Niels Fredrik Dahl:Fars rygg. Veldig fin og inderlig trist.
16. Ingvar Ambjørnsen:Ingen kan hjelpe meg. Elling analyserer Houllebecq. Underlig at jeg kjøpte denne bare timer før meldingen om at Ambjørnsen var død.
17. Zeshan Shakar:De kaller meg ulven. Varm beskrivelse av to foreldre som på hver sin måte er litt utenfor 'det gode selskap', fortalt fra sønnens ståsted.
18. Miep Gies:Anne Frank slik jeg kjente henne. Interessant og rørende fra en av hjelperne i skjulestedet.
19. Terry Pratchett:Unseen Academicals. Fotball er ikke bare fotball. Oppattlesing.
20. Matt Haig:The Life Impossible. Ibiza, magisk realisme og litt søkt historie.
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
26: Jenny Colgan:Den endeløse stranden
27: Jenny Colgan: Jul på øya
28: Helga Flatland: Bli hvis du kan, reis hvis du må
29: Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake
September:
30: Helga Flatland: Det finnes ingen helhet
31: Helga Flatland: Et liv forbi
32: Helga Flatland: Etterklang
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived in the Castle
Grim, nådeløs og ofte veldig morsom liten roman om småbyondskap, hekser, stagnasjon og katastrofal endring. Alt sett med 18-årige Merricats utemmede, barnslige, upålitelige, kanskje mentalt forstyrrede, men gjennomtrengende og sylskarpe blikk.
2–5. Martha Wells: All Systems Red, Artificial Condition, Rogue Protocol, Exit Strategy
Skilpadda fristet meg til å re-binge Murderbot-bøkene. Oppfordrer alle til å gjøre det samme, de er veldig morsomme å lese sammen. Særlig de fire første, de er nesten én roman.
6. Martha Wells: Network Effect
Dette er nok den beste av alle Murderbot-bøkene (kanskje med unntak av den første), den er full av veldig tilfredsstillende karakterutvikling, og forholdet mellom Murderbot, ART og menneskene deres er veldig rørende. Og så er den selvfølgelig også veldig morsom.
7–8. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn / Percival Everett: James
Lest som bokklubb-double bill. Det er lett å se hvor revolusjonerende Huckleberry Finn må ha vært da den kom ut i 1884, med Twains fantastiske øre for svart og hvit sørstatsvernacular og med sylskarp satire over slaveeiere (og alle som tar dem for gitt). Men noen deler er direkte smertefulle å lese for en moderne leser, særlig slutten, hvor Tom Sawyer synes han er 100% berettiget til å regelrett torturere Jim i ukevis, som en slags kulisse i et av påfunnene sine. James, som er fortalt fra Jims synsvinkel, avkler nådeløst alle «artige historier» av den typen – her lever svarte og (de som kan passere som) hvite i helt separate verdener og verdensforståelser: slavenes dystopiske helvetesverden der de alltid kan miste alt når som helst, men gjør det de kan for å skjerme seg (inkludert å spille dumme og overtroiske), og de hvites verden, som selvsagt er koselig og velfungerende sett gjennom de selektive og selvsentrerte brillene deres.
9. Martha Wells: Fugitive Telemetry
Murderbot prøver seg som detektiv, og er ikke uventet veldig god til det. Og en fin og sår studie i hvor ofte den blir møtt med fordommer og frykt av dem den prøver å hjelpe.
10. Martha Wells: System Collapse
Ganske svak til Murderbot-bok å være, men den har også en av de mest rørende scenene i hele serien.
11. Anton Tsjekhov: Tsjajka (Måken)
Jeg måtte jo lese den siden jeg hadde vært så heldig å få billetter til Thomas Ostermeier's vilt stjernebestrødde oppsetning i London (Cate Blanchett som Arkadina!). Sikkert noe av det aller morsomste (og tristeste) som er skrevet om forfattere og skuespillere.
12. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
Guder, helgener, magi, timey-wimey, revolusjon, pest og drap.
13. Martha Wells: The Cloud Roads
Dette var ganske svakt til Martha Wells å være – selv om hovedpersonen er en typisk Wells-outsider (mer eller mindre den stygge andungen, i dette tilfellet), er det altfor mye tørr eksposisjon og altfor mange kjedelige actionsekvekser i denne boka. Og altfor lite moro.[/QUOTE]
14. Han Kang: Human Acts
Han Kang skriver poetisk, knapt og smertefullt opprivende om Gwangju-opprøret i 1980, hvor én gutts dødsfall lever videre i minnene til mange andre i flere tiår framover. Den hårfine balansen mellom menneskelig nedrighet og menneskelig edelmot er sannelig dagsaktuell så det holder, og minner oss om hva vi risikerer om vi gir etter for førstnevnte. En fantastisk, rasende og sorgfull bok.
15. Annie Ernaux: The Years
Jeg leste denne fordi jeg hadde sett Eline Arbos aldeles fantastiske og opprivende teateroppsetning av boka i London, og ble egentlig litt skuffet. Det er nok fordi boka nesten utelukkende forteller den kollektive historien om et kvinneliv in Ernaux' generasjon, mens teateroppsetningen har mange flere individuelle erfaringer, tatt fra andre tekster av Ernaux. Men selvfølgelig er boka god også, virtuost skrevet, og veldig, veldig fransk!
16. Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count
Ikke hennes beste bok (der ligger jo lista rimelig høyt), men fascinerende og følsomt skrevet om fire veldig forskjellige kvinner som blir involvert i en skikkelig fæl voldtektssak.
17. Martha Wells: Compulsory
Nusselig liten Murderbot-prequel.
18. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Denne gangen ramlet jeg inn i den fordi jeg var i Oxford på May Morning og sto ved Magdalen og hørte koret synge og klokkene ringe fra tårnet, og så måtte jeg bare lese om da Harriet sto oppe i tårnet og hørte det samme, og plutselig, eh, ... placet.
19. Maren Uthaug: 11 %
Hva om bare 11% av alle guttebarn fikk leve og ble holdt i avlssentre hvor de ble stramt kontrollert og heftig medisinert for å holde testosteronet i sjakk?
20. Annika Norlin: Stacken
Når man har hørt mye på Annika Norlins sanger i årevis og alltid elsket de historiefortellende tekstene, kommer det jo ikke akkurat som en overraskelse at hun kan skrive fiksjon! Det kan hun virkelig, Stacken (Maurtua) er en skikkelig god roman om en gruppe nokså skakkjørte og akterutseilte folk som organisk-tilfeldig ender opp som en øko-new-age-kult med karismatisk leder langt ute på den svenske landsbygda et sted. Det jeg liker aller best med den, er hvor deilig nyansert den er, den får fram alt som er bra (mye) og dårlig (også mye) med det kollektive livet der ute i skogen, uten å karikere noen av personene, hvilket ville vært veldig lett å gjøre med en del av dem. En varm og empatisk og norlinsk vittig og underfundig bok.
21–24. T. Kingfisher: Paladin's Grace, Paladin's Strength, Paladin's Hope, Paladin's Faith
Skamløst underholdende, sjarmerende og morsom romantisk fantasy med horrorelementer, som jeg slukte med hud og hår. Veldig morsom verdensbygging også, jeg elsker the Temple of the White Rat! Masse bonuspoeng for at alle kjærlighetshistoriene handler om middelaldrende folk som har fått seg en støyt og tror de er for ødelagte til å kunne elskes, på den ene eller den andre måten.
25. Maria Reva: Endling
Boka begynner som en snurrig kidnappingsrøverhistorie, der snegleaktivisten(!) Jeva og aktivistsøstrene (eller snarere -døtrene) Nastja og Sol går sammen om å kidnappe 13 utenlandske menn som er på en veldig dårlig timet postordrebrudreise til Ukraina i februar 2022. Så kommer fullskalainvasjonen, og hele planen deres eksploderer. Men det gjør boka også, og blir til et metafiksjonelt spill med forfatterens og personenes skyldfølelse og sorg og raseri og menneskelige svakhet og heroisme og fullstendige fokusskifte. Velfortjent Booker-nominert.
26. Emily Tesh: The Incandescent
Noen ganger kommer det bøker som føles som de er skrevet for meg personlig. Dette er en sånn. Jeg var skeptisk i ca. fem minutter da jeg leste den konvensjonelle magiskoleåpningen, men ble lynraskt helt frelst da det ble åpenbart a) at synsvinkelen tilhørte en middelaldrende kvinnelig akademiker på et obskurt fagområde (selv på magiskolen), og b) at boka raser igjennom det som normalt ville vært plottet i en konvensjonellmagiskolebok på rekordtid og så beveger seg inn i mye mer interessant og komplisert territorium. Og det er en fantastisk bok om undervisning og læring og (valgt) identitet.
27. Carys Davies: Clear
Kort og oppslukende roman om en skotsk prest som kommer reisende til en (fiktiv) Orknøy i et moralsk tvilsomt ærend. Narrativet fungerer bra, og vendepunktet er effektivt og gripende, men det er også en del som skurrer. Ikke minst er presten John Ferguson en ekstremt enerverende person (antagelig med vilje, jeg går med på det), og jeg synes bokas fiksering på hvordan han lærer norn av Ivar er urealistisk og overdrevet. Og slutten er helt umulig å tro på. Men jeg liker skarpe, strie Mary og den halvville, følsomme Ivar, og ikke minst vinden, havet og lundefuglene.
28. Ben Aaronovitch: Stone and Sky
Ikke den beste Peter Grant-boka, men det er alltid hyggelig å sjekke hvordan det står til med ham, Nightinggale og ikke minst Abigail, og jeg lo jo høyt flere ganger. (Det var norn i denne også!)
29. Dorothy L. Sayers: Strong Poison
Peter Wimsey møter Harriet vane for n-te gang. Jeg fikk lese den høyt for døtrene denne gangen!
30. T. Kingfisher: Swordheart
Nei, har du sett, enda en koselig kjærlighetshistorie om halvgamle, skadeskutte folk fra White Rat-universet!
31. Laurence Binet: Perspective(s)
Fiffig og underholdende brevroman, et mordmysterium fra Firenze på 1500-tallet, med diverse medlemmer av Medici-familien og en haug florentinske kunstnere med Michelangelo i spissen blant brevskriverne. Les den som opplading til en tur til Firenze!
32. Nnedi Okorafor. Death of the Author
En roman-i-en-roman som i utgangspunktet er god og forfriskende idé: amerikansk-nigerianske Zelu, som er lam fra livet og ned etter en ulykke som skyldtes dumdristig eventyrlyst og heftig konkurranseinstinkt og derfor også overbeskyttet og infantilisert av sin overveldende nigerianske familie, skriver en roman om rustne roboter som vandrer rundt på jorda etter at menneskene er utryddet og prøver å finne en slags mening med det. Begge historiene er gode og henger sammen uten å være irriterende en-til-en. Men dessverre er ikke utførelsen god nok, det er altfor mye pliktskyldig komme-seg-fra-A-til-B-prosa, og det er vanskelig å tro at den umodne og lite reflekterte Zelu egentlig kan skrive et mesterverk. (Da har roboten Ankara en bedre unnskyldning.)
33. Andrew Miller: The Land in Winter
Følsom og ekstremt velskrevet roman om to unge ektepar i krise en veldig kald vinter i England på begynnelsen av 60-tallet. Kjernen er det fine, skjøre vennskapet mellom to gravide kvinner som er fanget på hver sin måte.
34–35. T. Kingfisher: Clockwork Boys / The Wonder Engine
Dette er egentlig bare én roman i to deler, igjen fra White Rat-universet. Jeg elsket den, det er ikke mange som greier å balansere tøys, horror, romantikk, oneliners og satire med overbevisende og troverdige personer med overbevisende karakterutvikling og trøblete følelsesliv og -relasjoner. Men det gjør T. Kingfisher.
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)
2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)
3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)
4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)
5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)
6. William Gibson: Neuromancer.
7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng
8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.
9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.
10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.
11. Thomas Mann: Døden i Venedig.
12. Maren Uthaug: 11 %.
13. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)
14. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories.
15. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call. Fjorten år gamle Cordelia bor sammen med sin magisk kontrollerende mor og sin eneste venn, den hvite hesten Falada. Morens (som alle Austen-mødres) plan er å få datteren rikt gift, men Cordelia selv vet hverken hvorfor eller hvordan dette skal skje, eller hva hun egentlig ønsker seg selv. (Cordelia didn’t know whether to laugh or not. Fortunately dinner was served before she had to decide.) Veldig sjarmerende og slukbar kombinasjon av Regency-roman og grøssende brutal eventyr-horror, med en rørende, voksen romanse vevd inn i fortellingen innimellom store mengder vidd og snark. («I go to confession whenever the guilt gets to be too much.» «And how often is that?» «It hasn’t happened yet, but you never know.») Anbefales!
16. Adrian Tchaikovsky: Elder Race. Lynesse er den yngste datteren til den regjerende dronningen av Lannesite; hun har alltid vært litt ustyrlig, er oppfostret på historier og mytologi og vet at når en demon truer verdenen hennes, er det bare the Elders som kan hjelpe, og siden familien hennes har en gammel pakt med dem, bestemmer hun seg for å gjøre noe med saken. (And returning home with a confronted demon to her credit would set everything straight, she was sure.) Nyr Illim Tevich, på sin side, er en antropolog fra Jorden som kom til denne planeten for å observere for flere hundre år siden, og som alle antropologer vet, er det veldig viktig at man ikke blander seg inn i kulturen man skal observere. Er det ikke? Dette er en veldig artig illustrasjon av forskjellen mellom fantasy og science fiction, og ikke minst av den gamle maksimen som sier at Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic. Boka er vittig og sjarmerende, og genuint trist innimellom – blant mye annet er den en god og overbevisende og nesten mytologisk take på depresjon, og på viktigheten av følelser både for moralske og praktiske valg. (Theoretically I should be making better judgment calls without my animal half tugging me around in its teeth, but that same animal half is responsible for giving me my priorities.)
17. Carys Davies: Clear.
18: Lois McMaster Bujold: Komarr. Gjenlesing av høyt elsket bok en dag det var varmt på interrailtoget. Miles Vorkosigan får her bare være synsvinkelperson i annet hvert kapittel, og det er strålende morsomt å la en litt mer edruelig person enn ham selv se ham fra utsiden og prøve å finne ut hvem han egentlig er. (For all his apparently self-revealing babble, the man remained as elusive as a handful of water.) Miles selv er på ingen måte sikker selv, på dette punktet i sin personlige reise, på hvem han er, så det er på sett og vis et felles prosjekt disse to har, selv om ingen av dem er helt klar over akkurat det. (“I think there must be something askew with my body image,” he said. “Do you think you’re six feet tall, inside your head?”) Nok av ytre drama er det også; Miles er sendt til planeten Komarr på keiserens vegne for å finne ut av en merkelig ulykke, og strever litt med å finne formen i sin nye rolle; etter å ha slåss mot autoritet hele livet, er det vanskelig å plutselig være den nær høyeste autoriteten! (Someday, Miles, his boss ImpSec Chief Simon Illyan had once said to him, I hope you live to have a dozen subordinates just like you. Miles hadn’t realized till now that had been a formal curse on Illyan’s part.) Og så treffer han Ekaterin Vorsoisson, som er i ferd med å bruke opp seg selv fullstendig på å holde ekteskapet og familien i vater. (One’s career might depend solely on one’s own efforts, but marriage was a lottery, and you drew your lot in late adolescence or early adulthood at a point of maximum idiocy and confusion.)
19. Charles Dickens: A Tale of Two Cities. Jeg visste egentlig ingenting om denne, bortsett fra at det var noe om den franske revolusjonen, og så kjente jeg den første setningen. Etter å ha lest boka, vil jeg protestere på dette med «It was the best of times, it was the worst of times» – det ser ikke ut til å ha vært så veldig mye best of times i Frankrike hverken før, under eller etter revolusjonen, og England var visst heller ikke så mye å skryte av. (In England, there was scarcely an amount of order and protection to justify much national boasting.) Dickens er en ordrik og veldig underholdende forfatter, og han legger ikke akkurat fingrene imellom når han er forarget over noe. For eksempel over bankvesenet eller rettsvesenet. Og han er ikke akkurat subtil når han trekker paralleller mellom den blodtørstige franske revolusjonen og den blodtørstige engelske kapitalismen. (Thus, Tellson’s [Bank], in its day, like greater places of business, its contemporaries, had taken so many lives, that, if the heads laid low before it had been ranged on Temple Bar instead of being privately disposed of, they would probably have excluded what little light the ground floor had, in a rather significant manner.) Revolusjonen er beskrevet som et skrekkscenario, men han gjør det også veldig tydelig at det er særdeles forståelige grunner til at ikke-adelige franskmenn til slutt får nok og hevner seg. Selv de mest morderiske og minst medfølende revolusjonære er beskrevet med mer respekt og forståelse enn de parodisk onde og dekadente aristokratene. Og innimellom er det, som alltid hos Dickens, fantastiske og underholdende figurer som lyser opp den ellers ganske dystre fortellingen. (“Do you imagine—” Mr. Lorry had begun, when Miss Pross took him up short with: “Never imagine anything. Have no imagination at all.” “I stand corrected; do you suppose—you go so far as to suppose, sometimes?” “Now and then,” said Miss Pross.)
20. Emily Tesh: The Incandescent.
21. Ursula Le Guin: The Left Hand of Darkness.
22. Annika Norlin: Stacken. Emelie er en frilansjournalist i en svensk storby som en dag møter den berømmelige veggen. (Mitt i bussen står man och gråter. Först duckar man huvudet, hoppas att ingen ser, för det är så pinsamt, men sedan inser man att alla ändå bara kollar in i sina telefoner, så det var inget man behövde oroa sig för.) Hun flytter ut i skogen med telt og treffer etter hvert på en gruppe mennesker som på ulike vis heller ikke har fått det moderne livet helt til å fungere. De er knyttet tett sammen, i et underlig nett av nevroser og traumer og medavhengighet og personligheter som komplementerer hverandre, og dessuten en solid dose genuin kjærlighet og vennskap, selv om den ikke alltid er av den sunneste sorten. Merkelige og ofte irriterende som de kan være, alle sammen, så er de skrevet med en varme og forståelse som gjør at man skjønner hvor de kommer fra, og hvorfor de har endt opp i dette ganske så ubegripelige livet. (Innan saker hänt känns det alltid helt omöjligt att de skulle ske. Om man i början av ett skeende hade sett åt vilket håll det sedan skulle barka hade man dragit i handbromsen redan från början. Men en dag binds till nästa och utan att man tänkt på saken blir det ett liv.) Klokt og skarpt og ofte veldig morsomt beskrevet, som forventet fra den virtuose historiefortelleren jeg kjenner Annika Norlin som fra sangene sine.
23. Nnedi Okorafor: Death of the Author. En slags science fiction-bok om forfatteren Zelu, som er vokst opp i en høyrøstet, nigeriansk familie i USA, og som faller mellom mange stoler, både etnisk, språklig, akademisk og personlighetsmessig. Boka veksler mellom tre ulike perspektiver - «hovedhistorien» om Zelu er ispedd kapitler fra historien om roboten Ankara i en post-menneskelig verden, og innimellom er det enkeltkapitler som er intervjuer med familiemedlemmene til Zelu. Jeg likte begge historiene godt, men er enig med Toffskij i at ingen av dem er supergodt skrevet. De tre perspektivene har nok forskjeller i stemme til at det virker som om forfatteren er ganske klar over hvordan hun velger å skrive, og da synes jeg kanskje hun kunne valgt å skrive litt bedre og mer nyansert, særlig i det som må regnes som hovedhistorien. Tror boka ville fungere fint som YA-roman, men som voksen leser synes jeg at den er i overkant tydelig på de forskjellige temaene den er innom - og det er synd, for det er gode og viktige temaer. Men jeg likte Ankara, som er en overbevisende humanoid-men-ikke-menneskelig robot, og jeg likte den samlede beskrivelsen av Zelus familie, med alle sine styrker og svakheter og konflikter og kolliderende tradisjoner, og med det kompliserte forholdet de har til sin sammensatte nigerianske bakgrunn. Det er noe gjenkjennelig i det savnet de alle har etter barndommen og det landet foreldrene deres kommer fra, selv om ingen av dem kunne tenke seg å gi slipp på sine moderne liv.
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Han Kang: Vegetarianeren
Martha Wells: Rogue protocol
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
7. Percival Everett: James (lydbok)
8. Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
10. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
11. Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
12. Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
13. Anders Totland: Til døden skil oss
14. Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
15. Tove Jansson: Sent i november
16. Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
17. Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
18. Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
19. Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
20. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
21. Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
23. Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
24. Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
25. Thomas Mann: Døden i Venedig
26. Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
27. Maren Uthaug: 11%
28. Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
29. Emma Holten: Underskudd (lydbok)
30. Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
31. Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
Juni
32. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
33. Helen DeWitt: The English understand wool
34. Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Juli
35. Tove Jansson: Kometen kommer (lydbok)
36. Helen DeWitt: Lightning rods (lydbok)
37. Ben Aaronovich: Stone & sky (lydbok)
38. Sally Rooney: Beautiful world, where are you (lydbok)
39. Margaret Atwood: My evil mother (kortroman)
40. V.E. Schwab: The invisible life of Addie Larue (litt papir, litt lydbok)
41. Charles Dickens: A tale of two cities (mest papir, litt lyd)
August
42. Carys Davies: Clear
(Murderbot 1-3 på lydbok)
43. Martha Wells: Exit strategy (lydbok)
44. Martha Wells: Network effect (lydbok)
45. Dag Solstad: Ellevte roman, bok atten
46. Annie Erneaux: Far / En kvinne
47. Nnedi Okorafor: Death of the author
48. Martha Wells: Fugitive telemetry (lydbok)
49. Sarah Brooks: The cautious traveller's guide to the wastelands
50. Ragnar Hovland: Professor Moreaus løyndom
51. Terry Pratchett: Witches abroad (lydbok)
52. Ingvild H. Rishøi: La stå
September
53. Ronja S. Berge: Hvis det ikke brenner (tegneserie)
54. Terry Pratchett: Wyrd sisters (lydbok)
55. Hilde Østby: Jeg elsker Dickens
56. Terry Pratchett: Guards! Guards! (lydbok)
57. Sarah Rees Brennan: The demon's lexicon (papir/lydbok)
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)
2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)
3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)
4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)
5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)
6. William Gibson: Neuromancer.
7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng
8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.
9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.
10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.
11. Thomas Mann: Døden i Venedig.
12. Maren Uthaug: 11 %.
13. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)
14. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories.
15. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call. Fjorten år gamle Cordelia bor sammen med sin magisk kontrollerende mor og sin eneste venn, den hvite hesten Falada. Morens (som alle Austen-mødres) plan er å få datteren rikt gift, men Cordelia selv vet hverken hvorfor eller hvordan dette skal skje, eller hva hun egentlig ønsker seg selv. (Cordelia didn’t know whether to laugh or not. Fortunately dinner was served before she had to decide.) Veldig sjarmerende og slukbar kombinasjon av Regency-roman og grøssende brutal eventyr-horror, med en rørende, voksen romanse vevd inn i fortellingen innimellom store mengder vidd og snark. («I go to confession whenever the guilt gets to be too much.» «And how often is that?» «It hasn’t happened yet, but you never know.») Anbefales!
16. Adrian Tchaikovsky: Elder Race. Lynesse er den yngste datteren til den regjerende dronningen av Lannesite; hun har alltid vært litt ustyrlig, er oppfostret på historier og mytologi og vet at når en demon truer verdenen hennes, er det bare the Elders som kan hjelpe, og siden familien hennes har en gammel pakt med dem, bestemmer hun seg for å gjøre noe med saken. (And returning home with a confronted demon to her credit would set everything straight, she was sure.) Nyr Illim Tevich, på sin side, er en antropolog fra Jorden som kom til denne planeten for å observere for flere hundre år siden, og som alle antropologer vet, er det veldig viktig at man ikke blander seg inn i kulturen man skal observere. Er det ikke? Dette er en veldig artig illustrasjon av forskjellen mellom fantasy og science fiction, og ikke minst av den gamle maksimen som sier at Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic. Boka er vittig og sjarmerende, og genuint trist innimellom – blant mye annet er den en god og overbevisende og nesten mytologisk take på depresjon, og på viktigheten av følelser både for moralske og praktiske valg. (Theoretically I should be making better judgment calls without my animal half tugging me around in its teeth, but that same animal half is responsible for giving me my priorities.)
17. Carys Davies: Clear.
18: Lois McMaster Bujold: Komarr. Gjenlesing av høyt elsket bok en dag det var varmt på interrailtoget. Miles Vorkosigan får her bare være synsvinkelperson i annet hvert kapittel, og det er strålende morsomt å la en litt mer edruelig person enn ham selv se ham fra utsiden og prøve å finne ut hvem han egentlig er. (For all his apparently self-revealing babble, the man remained as elusive as a handful of water.) Miles selv er på ingen måte sikker selv, på dette punktet i sin personlige reise, på hvem han er, så det er på sett og vis et felles prosjekt disse to har, selv om ingen av dem er helt klar over akkurat det. (“I think there must be something askew with my body image,” he said. “Do you think you’re six feet tall, inside your head?”) Nok av ytre drama er det også; Miles er sendt til planeten Komarr på keiserens vegne for å finne ut av en merkelig ulykke, og strever litt med å finne formen i sin nye rolle; etter å ha slåss mot autoritet hele livet, er det vanskelig å plutselig være den nær høyeste autoriteten! (Someday, Miles, his boss ImpSec Chief Simon Illyan had once said to him, I hope you live to have a dozen subordinates just like you. Miles hadn’t realized till now that had been a formal curse on Illyan’s part.) Og så treffer han Ekaterin Vorsoisson, som er i ferd med å bruke opp seg selv fullstendig på å holde ekteskapet og familien i vater. (One’s career might depend solely on one’s own efforts, but marriage was a lottery, and you drew your lot in late adolescence or early adulthood at a point of maximum idiocy and confusion.)
19. Charles Dickens: A Tale of Two Cities. Jeg visste egentlig ingenting om denne, bortsett fra at det var noe om den franske revolusjonen, og så kjente jeg den første setningen. Etter å ha lest boka, vil jeg protestere på dette med «It was the best of times, it was the worst of times» – det ser ikke ut til å ha vært så veldig mye best of times i Frankrike hverken før, under eller etter revolusjonen, og England var visst heller ikke så mye å skryte av. (In England, there was scarcely an amount of order and protection to justify much national boasting.) Dickens er en ordrik og veldig underholdende forfatter, og han legger ikke akkurat fingrene imellom når han er forarget over noe. For eksempel over bankvesenet eller rettsvesenet. Og han er ikke akkurat subtil når han trekker paralleller mellom den blodtørstige franske revolusjonen og den blodtørstige engelske kapitalismen. (Thus, Tellson’s [Bank], in its day, like greater places of business, its contemporaries, had taken so many lives, that, if the heads laid low before it had been ranged on Temple Bar instead of being privately disposed of, they would probably have excluded what little light the ground floor had, in a rather significant manner.) Revolusjonen er beskrevet som et skrekkscenario, men han gjør det også veldig tydelig at det er særdeles forståelige grunner til at ikke-adelige franskmenn til slutt får nok og hevner seg. Selv de mest morderiske og minst medfølende revolusjonære er beskrevet med mer respekt og forståelse enn de parodisk onde og dekadente aristokratene. Og innimellom er det, som alltid hos Dickens, fantastiske og underholdende figurer som lyser opp den ellers ganske dystre fortellingen. (“Do you imagine—” Mr. Lorry had begun, when Miss Pross took him up short with: “Never imagine anything. Have no imagination at all.” “I stand corrected; do you suppose—you go so far as to suppose, sometimes?” “Now and then,” said Miss Pross.)
20. Emily Tesh: The Incandescent.
21. Ursula Le Guin: The Left Hand of Darkness.
22. Annika Norlin: Stacken. Emelie er en frilansjournalist i en svensk storby som en dag møter den berømmelige veggen. (Mitt i bussen står man och gråter. Först duckar man huvudet, hoppas att ingen ser, för det är så pinsamt, men sedan inser man att alla ändå bara kollar in i sina telefoner, så det var inget man behövde oroa sig för.) Hun flytter ut i skogen med telt og treffer etter hvert på en gruppe mennesker som på ulike vis heller ikke har fått det moderne livet helt til å fungere. De er knyttet tett sammen, i et underlig nett av nevroser og traumer og medavhengighet og personligheter som komplementerer hverandre, og dessuten en solid dose genuin kjærlighet og vennskap, selv om den ikke alltid er av den sunneste sorten. Merkelige og ofte irriterende som de kan være, alle sammen, så er de skrevet med en varme og forståelse som gjør at man skjønner hvor de kommer fra, og hvorfor de har endt opp i dette ganske så ubegripelige livet. (Innan saker hänt känns det alltid helt omöjligt att de skulle ske. Om man i början av ett skeende hade sett åt vilket håll det sedan skulle barka hade man dragit i handbromsen redan från början. Men en dag binds till nästa och utan att man tänkt på saken blir det ett liv.) Klokt og skarpt og ofte veldig morsomt beskrevet, som forventet fra den virtuose historiefortelleren jeg kjenner Annika Norlin som fra sangene sine.
23. Nnedi Okorafor: Death of the Author. En slags science fiction-bok om forfatteren Zelu, som er vokst opp i en høyrøstet, nigeriansk familie i USA, og som faller mellom mange stoler, både etnisk, språklig, akademisk og personlighetsmessig. Boka veksler mellom tre ulike perspektiver - «hovedhistorien» om Zelu er ispedd kapitler fra historien om roboten Ankara i en post-menneskelig verden, og innimellom er det enkeltkapitler som er intervjuer med familiemedlemmene til Zelu. Jeg likte begge historiene godt, men er enig med Toffskij i at ingen av dem er supergodt skrevet. De tre perspektivene har nok forskjeller i stemme til at det virker som om forfatteren er ganske klar over hvordan hun velger å skrive, og da synes jeg kanskje hun kunne valgt å skrive litt bedre og mer nyansert, særlig i det som må regnes som hovedhistorien. Tror boka ville fungere fint som YA-roman, men som voksen leser synes jeg at den er i overkant tydelig på de forskjellige temaene den er innom - og det er synd, for det er gode og viktige temaer. Men jeg likte Ankara, som er en overbevisende humanoid-men-ikke-menneskelig robot, og jeg likte den samlede beskrivelsen av Zelus familie, med alle sine styrker og svakheter og konflikter og kolliderende tradisjoner, og med det kompliserte forholdet de har til sin sammensatte nigerianske bakgrunn. Det er noe gjenkjennelig i det savnet de alle har etter barndommen og det landet foreldrene deres kommer fra, selv om ingen av dem kunne tenke seg å gi slipp på sine moderne liv.
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
26: Jenny Colgan:Den endeløse stranden
27: Jenny Colgan: Jul på øya
28: Helga Flatland: Bli hvis du kan, reis hvis du må
29: Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake
September:
30: Helga Flatland: Det finnes ingen helhet
31: Helga Flatland: Et liv forbi
32: Helga Flatland: Etterklang
33: Lucinda Riley: Skjult skjønnhet
1. Terry Pratchett:A Hat Full of Sky. Opattlesing.
2. Solvej Balle:Om utregning av romfang 4. Det skjer ikke all verden 18. november, men slutten åpner for en ny vri, og jeg liker bøkene godt.
3. Haruki Murakami:Byen bak muren. Navnløs hovedperson kommer seg inn og ut av navnløs by utenfor tiden. Veldig murakamisk univers, og veldig gripende.
4. Martha Wells:All Systems Red. Jeg skjønner at man blir begeistret for den empatiske murderboten. Artig liten bok.
5. Edvard Hoem:Ung mann vil ut. Fin selvbiografi fra forfatterens ungdomstid.
6. Maggie O'Farrell:After You'd Gone. Ung dame er i koma, og vi får historien hennes fra ulike vinkler. Fenget ikke helt.
7. Lea Ypi:Coming of Age at the End of History. Om Leas oppvekst i Albania før og etter regimets fall. Interessant.
8. S.J. Watson:Before I Go to Sleep. Christine mister alle minner hver gang hun sover. Uhyre spennende!
9. Erika Fatland:Høyt - en reise i Himalaya. Lærerik, interessant og velskrevet reiseskildring.
10. Valerie Perrin:Glemt på en søndag.Litt kjærleik, litt historie og ganske fransk.
11. Ingeborg Arvola:Kniven i ilden. Fengende om en kultur jeg visste flaut lite om. Spennende og gripende.
12. Ingeborg Arvola:Vestersand. Fortellingen om Brita Caisa Seipajärvi fortsetter, og er like medrivende som forrige bok.
13. Haruki Murakami:Kafka på stranden. Andre gangs lesing, og jeg husket fint lite. Knallgod bok.
14. Stuart Turton:The Seven Deaths of Evelyn Hardcastle. Grøsser/fantasy/kriminalmysterium. Fiffig plott, men jeg kjedet meg litt.
15. Niels Fredrik Dahl:Fars rygg. Veldig fin og inderlig trist.
16. Ingvar Ambjørnsen:Ingen kan hjelpe meg. Elling analyserer Houllebecq. Underlig at jeg kjøpte denne bare timer før meldingen om at Ambjørnsen var død.
17. Zeshan Shakar:De kaller meg ulven. Varm beskrivelse av to foreldre som på hver sin måte er litt utenfor 'det gode selskap', fortalt fra sønnens ståsted.
18. Miep Gies:Anne Frank slik jeg kjente henne. Interessant og rørende fra en av hjelperne i skjulestedet.
19. Terry Pratchett:Unseen Academicals. Fotball er ikke bare fotball. Oppattlesing.
20. Matt Haig:The Life Impossible. Ibiza, magisk realisme og litt søkt historie.
21. Cho Nam-Joo:Kim Jiyoung, born 1982. En vanlig kvinne i Sør-Korea fra barn til voksen. Viktig og lesverdig feministisk roman.
22. Cecilie Enger:Mors gaver. Mor har demens, og datteren rydder barndomshjem og finner listene over alle gavene familien har gitt og mottatt hver jul, og deler ulike minner med oss. Både gråte- og smilefin.
Shirley Jackson: We have always lived in the castle
Martha Wells: Artificial conditions
Han Kang: Vegetarianeren
Martha Wells: Rogue protocol
Maria Navarro-Skaranger: Alle utlendinger har lukka gardiner
Februar
6. Mark Twain: Huckleberry Finn (20 % lydbok, resten Kindle)
7. Percival Everett: James (lydbok)
8. Kate Atkinson: Case Histories (lydbok)
Mars
9. Kate Atkinson: One Good Turn (lydbok)
10. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker man kan regne med
11. Kate Atkinson: Started early, took my dog (lydbok)
12. Øystein Runde: ADHD: Hva er det og hva gjør du med det?
13. Anders Totland: Til døden skil oss
14. Laurie Gilmore: The pumpkin spice café (lydbok)
15. Tove Jansson: Sent i november
16. Juno Dawson: Her majesty's royal coven (lydbok)
April
17. Lars Mytting: Søsterklokkene (lydbok)
18. Heather Fawcett: Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries (lydbok)
19. Siri Pettersen: Jernulven (lydbok)
20. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors
21. Siri Pettersen: Sølvstrupen (lydbok)
Mai
22. Andrev Walden: Jævla män (lydbok)
23. Lena Andersson: Studie i mänskligt beteende (lydbok)
24. Taylor Jenkins Reid: The seven husbands of Evelyn Hugo (lydbok)
25. Thomas Mann: Døden i Venedig
26. Chimamanda Ngozi Adichie: Dream Count (lydbok)
27. Maren Uthaug: 11%
28. Maren Uthaug: Og sånn blei det (lydbok)
29. Emma Holten: Underskudd (lydbok)
30. Maren Uthaug: Ein lykkeleg slutt (lydbok)
31. Maren Uthaug: Der det finst fuglar (lydbok)
Juni
32. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage
33. Helen DeWitt: The English understand wool
34. Jonas Hassen Khemiri: Systrarna (lydbok)
Juli
35. Tove Jansson: Kometen kommer (lydbok)
36. Helen DeWitt: Lightning rods (lydbok)
37. Ben Aaronovich: Stone & sky (lydbok)
38. Sally Rooney: Beautiful world, where are you (lydbok)
39. Margaret Atwood: My evil mother (kortroman)
40. V.E. Schwab: The invisible life of Addie Larue (litt papir, litt lydbok)
41. Charles Dickens: A tale of two cities (mest papir, litt lyd)
August
42. Carys Davies: Clear
(Murderbot 1-3 på lydbok)
43. Martha Wells: Exit strategy (lydbok)
44. Martha Wells: Network effect (lydbok)
45. Dag Solstad: Ellevte roman, bok atten
46. Annie Erneaux: Far / En kvinne
47. Nnedi Okorafor: Death of the author
48. Martha Wells: Fugitive telemetry (lydbok)
49. Sarah Brooks: The cautious traveller's guide to the wastelands
50. Ragnar Hovland: Professor Moreaus løyndom
51. Terry Pratchett: Witches abroad (lydbok)
52. Ingvild H. Rishøi: La stå
September
53. Ronja S. Berge: Hvis det ikke brenner (tegneserie)
54. Terry Pratchett: Wyrd sisters (lydbok)
55. Hilde Østby: Jeg elsker Dickens
56. Terry Pratchett: Guards! Guards! (lydbok)
57. Sarah Rees Brennan: The demon's lexicon (papir/lydbok)
Oktober
58. Terry Pratchett: Feet of clay (lydbok)
59. Karin Boye: Kallocain
60. Ingvar Ambjørnsen: Sorgen i St. Peter Ording
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
26: Jenny Colgan:Den endeløse stranden
27: Jenny Colgan: Jul på øya
28: Helga Flatland: Bli hvis du kan, reis hvis du må
29: Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake
September:
30: Helga Flatland: Det finnes ingen helhet
31: Helga Flatland: Et liv forbi
32: Helga Flatland: Etterklang
33: Lucinda Riley: Skjult skjønnhet
Oktober:
34: Helga Flatland: Så gjør vi så
35: Jørn Lier Horst: Tørt land
Fører opp alt jeg leser, også diktsamlinger, bøker for barn og ungdom og "selvhjelpsbøker" :fnis:
Bøker på papir/e-bøker
Lydbøker
1. Kathrine Nedrejord: Sameproblemet 2. Ayesha Wolasmal: Tusen dager med Taliban
3. Kristina Quintano: Flukt - 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet 4. Hilde Rød-Larsen: I Pantalones hus
5. Ingrid Stormoen: Bloddråpetall 6. Bibi Fatima Musavi: Jenter som meg
7. Ali Smith: Andre tider
8. Ali Smith: Høst
9. Ingvild H. Rishøi: Stargate -en julefortelling (relesing, hørt på lydbok som "sovemedisin", men ikke fordi den er kjedelig, altså. ;) ) 10. Eli Renate Bye Sørensen: Avtrykk fra en glassmanet
11. Ingvild H. Rishøi: Novellene "Det regner inn" og "La stå"
12. Maria Kjos Fonn: Novellene "Til slutten, så videre", "Småting" og "Love, Teen" 13. Mirja Unge: Jeg går og lever 14. Marguerite Duras: Elskeren
15. Erika Fatland: Sjøfareren 16. Emely Benedicte Kahrs: Hvem på en fredag
17. Darya Shut: Frihetens pris
18. Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth: Kul i brystet
19. Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du?
20. Aleksej Navalnyj: Patriot - en selvbiografi 21. Ellen Flø Skagen: Den nevroplastiske nøkkelen
22. Merethe Lindstrøm: Arkitekt 23. Cecilie Benneche: Hva føler du nå? 24. Alan Gordon: The way out
25. Rebekka Th. Egeland: Mindfulness i hverdagen 26. Martin Tilrem: Et jentebarn
27. Torkil Færø: Hvilekuren 28. Ragnhild Skari Iuell: Naturlig friskere
29. Guri Idsø Viken: Krakk
30. Tove Jansen: Det usynlige barnet og andre fortellinger
31. Dag Solstad: Genanse og verdighet (relesning)
32. Gine Cornelia Pedersen: Null 33. Eldri Steen og Liv Haugli: Når livet setter seg i kroppen
34. Lars Saabye Christensen (red.): Hjemmekontoret 35. Nikolai Torgersen: Gater jeg har levd
36. Lars Saabye Christensen: Mann for sin katt 37. Erik Eikehaug: Alle elsker Kari
38. Thomas Korsgaard: Snytt ut av nesa
39. Paula Hawkins: Den blå timen 40. Thomas Myklebust: hvil deg sterk
41. Elisa Hoven: Mørke øyeblikk 42. Ida Fjellbraaten: De andres liv
43. Nina Borge: Den blå krystallen. Havfolket
44. Sarina Zaidova: god natt, Gaza
45. Stine Hansen Bratland: Innanfor, utanfor, men alltid autist
46. Alexander Kielland Krag: Ikke se nå 47. Heidi Mittun-Kjos: Områder av særlig betydning
48. Tove Janson: Sent i november
49. Haruki Murakami: Elefanten som forsvant
50. Katrine Sele: Menn som nesten elska meg
51. Jason Wallace: Der skyggene faller
52. Therese Garshol Syversen: Eg skal rive deg i filler
53. Brynjulf Jung Tjønn: Lyden av noen som dør
54. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen: På ein skala frå ein til ti
55. Jon Fosse: Bly og vatn
56. Elida Karo: Og forresten heter jeg Leah
57. Jon Ewo: Uten filter
58. Bjørn Westlie: Mors valg
59. Berge, Dehli og Fjerstad: Energityvene 60. Åse Ombustvedt: Vridd
61. Charles Dickens: Oliver Twist
62. Helga Flatland: Så gjør vi så
63. Jon Fosse: Prosa frå ein oppvekst 64. Anette Løno: Vagusnerven
65. Aksel Inge Sinding: Selvkritisk 66. Harmeet Kaur: Superbloom
67. April Alexandersdottir: Ruby Baby
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
26: Jenny Colgan:Den endeløse stranden
27: Jenny Colgan: Jul på øya
28: Helga Flatland: Bli hvis du kan, reis hvis du må
29: Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake
September:
30: Helga Flatland: Det finnes ingen helhet
31: Helga Flatland: Et liv forbi
32: Helga Flatland: Etterklang
33: Lucinda Riley: Skjult skjønnhet
Oktober:
34: Helga Flatland: Så gjør vi så
35: Jørn Lier Horst: Tørt land
36: Jørn Lier Horst: Den siste saken
1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)
2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)
3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)
4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)
5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)
6. William Gibson: Neuromancer.
7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng
8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.
9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.
10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.
11. Thomas Mann: Døden i Venedig.
12. Maren Uthaug: 11 %.
13. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)
14. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories. (It was not until now, not until this moment, that she had seen so clearly that she was counting on something happening, something that would change her life.)
15. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call. Fjorten år gamle Cordelia bor sammen med sin magisk kontrollerende mor og sin eneste venn, den hvite hesten Falada. Morens (som alle Austen-mødres) plan er å få datteren rikt gift, men Cordelia selv vet hverken hvorfor eller hvordan dette skal skje, eller hva hun egentlig ønsker seg selv. (Cordelia didn’t know whether to laugh or not. Fortunately dinner was served before she had to decide.) Veldig sjarmerende og slukbar kombinasjon av Regency-roman og grøssende brutal eventyr-horror, med en rørende, voksen romanse vevd inn i fortellingen innimellom store mengder vidd og snark. («I go to confession whenever the guilt gets to be too much.» «And how often is that?» «It hasn’t happened yet, but you never know.») Anbefales!
16. Adrian Tchaikovsky: Elder Race. Lynesse er den yngste datteren til den regjerende dronningen av Lannesite; hun har alltid vært litt ustyrlig, er oppfostret på historier og mytologi og vet at når en demon truer verdenen hennes, er det bare the Elders som kan hjelpe, og siden familien hennes har en gammel pakt med dem, bestemmer hun seg for å gjøre noe med saken. (And returning home with a confronted demon to her credit would set everything straight, she was sure.) Nyr Illim Tevich, på sin side, er en antropolog fra Jorden som kom til denne planeten for å observere for flere hundre år siden, og som alle antropologer vet, er det veldig viktig at man ikke blander seg inn i kulturen man skal observere. Er det ikke? Dette er en veldig artig illustrasjon av forskjellen mellom fantasy og science fiction, og ikke minst av den gamle maksimen som sier at Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic. Boka er vittig og sjarmerende, og genuint trist innimellom – blant mye annet er den en god og overbevisende og nesten mytologisk take på depresjon, og på viktigheten av følelser både for moralske og praktiske valg. (Theoretically I should be making better judgment calls without my animal half tugging me around in its teeth, but that same animal half is responsible for giving me my priorities.)
17. Carys Davies: Clear. (Since leaving Lerwick, the linen merchant had spoken to her at length on various topics, some political, some geographical, some botanical, and it was all Mary could do not to put her hand on his arm and say, ‘Thank you, Mr Lane, but there was not a single thing in what you just told me that I didn’t already know.’)
18: Lois McMaster Bujold: Komarr. Gjenlesing av høyt elsket bok en dag det var varmt på interrailtoget. Miles Vorkosigan får her bare være synsvinkelperson i annet hvert kapittel, og det er strålende morsomt å la en litt mer edruelig person enn ham selv se ham fra utsiden og prøve å finne ut hvem han egentlig er. (For all his apparently self-revealing babble, the man remained as elusive as a handful of water.) Miles selv er på ingen måte sikker selv, på dette punktet i sin personlige reise, på hvem han er, så det er på sett og vis et felles prosjekt disse to har, selv om ingen av dem er helt klar over akkurat det. (“I think there must be something askew with my body image,” he said. “Do you think you’re six feet tall, inside your head?”) Nok av ytre drama er det også; Miles er sendt til planeten Komarr på keiserens vegne for å finne ut av en merkelig ulykke, og strever litt med å finne formen i sin nye rolle; etter å ha slåss mot autoritet hele livet, er det vanskelig å plutselig være den nær høyeste autoriteten! (Someday, Miles, his boss ImpSec Chief Simon Illyan had once said to him, I hope you live to have a dozen subordinates just like you. Miles hadn’t realized till now that had been a formal curse on Illyan’s part.) Og så treffer han Ekaterin Vorsoisson, som er i ferd med å bruke opp seg selv fullstendig på å holde ekteskapet og familien i vater. (One’s career might depend solely on one’s own efforts, but marriage was a lottery, and you drew your lot in late adolescence or early adulthood at a point of maximum idiocy and confusion.)
19. Charles Dickens: A Tale of Two Cities. Jeg visste egentlig ingenting om denne, bortsett fra at det var noe om den franske revolusjonen, og så kjente jeg den første setningen. Etter å ha lest boka, vil jeg protestere på dette med «It was the best of times, it was the worst of times» – det ser ikke ut til å ha vært så veldig mye best of times i Frankrike hverken før, under eller etter revolusjonen, og England var visst heller ikke så mye å skryte av. (In England, there was scarcely an amount of order and protection to justify much national boasting.) Dickens er en ordrik og veldig underholdende forfatter, og han legger ikke akkurat fingrene imellom når han er forarget over noe. For eksempel over bankvesenet eller rettsvesenet. Og han er ikke akkurat subtil når han trekker paralleller mellom den blodtørstige franske revolusjonen og den blodtørstige engelske kapitalismen. (Thus, Tellson’s [Bank], in its day, like greater places of business, its contemporaries, had taken so many lives, that, if the heads laid low before it had been ranged on Temple Bar instead of being privately disposed of, they would probably have excluded what little light the ground floor had, in a rather significant manner.) Revolusjonen er beskrevet som et skrekkscenario, men han gjør det også veldig tydelig at det er særdeles forståelige grunner til at ikke-adelige franskmenn til slutt får nok og hevner seg. Selv de mest morderiske og minst medfølende revolusjonære er beskrevet med mer respekt og forståelse enn de parodisk onde og dekadente aristokratene. Og innimellom er det, som alltid hos Dickens, fantastiske og underholdende figurer som lyser opp den ellers ganske dystre fortellingen. (“Do you imagine—” Mr. Lorry had begun, when Miss Pross took him up short with: “Never imagine anything. Have no imagination at all.” “I stand corrected; do you suppose—you go so far as to suppose, sometimes?” “Now and then,” said Miss Pross.)
20. Emily Tesh: The Incandescent.(This was the problem, of course, with staking your personal and professional identity entirely on being fantastically clever. It made it much harder to keep control when it turned out you weren’t.)
21. Ursula Le Guin: The Left Hand of Darkness.(“No, I don’t mean love, when I say patriotism. I mean fear. The fear of the other.”)
22. Annika Norlin: Stacken. Emelie er en frilansjournalist i en svensk storby som en dag møter den berømmelige veggen. (Mitt i bussen står man och gråter. Först duckar man huvudet, hoppas att ingen ser, för det är så pinsamt, men sedan inser man att alla ändå bara kollar in i sina telefoner, så det var inget man behövde oroa sig för.) Hun flytter ut i skogen med telt og treffer etter hvert på en gruppe mennesker som på ulike vis heller ikke har fått det moderne livet helt til å fungere. De er knyttet tett sammen, i et underlig nett av nevroser og traumer og medavhengighet og personligheter som komplementerer hverandre, og dessuten en solid dose genuin kjærlighet og vennskap, selv om den ikke alltid er av den sunneste sorten. Merkelige og ofte irriterende som de kan være, alle sammen, så er de skrevet med en varme og forståelse som gjør at man skjønner hvor de kommer fra, og hvorfor de har endt opp i dette ganske så ubegripelige livet. (Innan saker hänt känns det alltid helt omöjligt att de skulle ske. Om man i början av ett skeende hade sett åt vilket håll det sedan skulle barka hade man dragit i handbromsen redan från början. Men en dag binds till nästa och utan att man tänkt på saken blir det ett liv.) Klokt og skarpt og ofte veldig morsomt beskrevet, som forventet fra den virtuose historiefortelleren jeg kjenner Annika Norlin som fra sangene sine.
23. Nnedi Okorafor: Death of the Author. En slags science fiction-bok om forfatteren Zelu, som er vokst opp i en høyrøstet, nigeriansk familie i USA, og som faller mellom mange stoler, både etnisk, språklig, akademisk og personlighetsmessig. Boka veksler mellom tre ulike perspektiver - «hovedhistorien» om Zelu er ispedd kapitler fra historien om roboten Ankara i en post-menneskelig verden, og innimellom er det enkeltkapitler som er intervjuer med familiemedlemmene til Zelu. Jeg likte begge historiene godt, men er enig med Toffskij i at ingen av dem er supergodt skrevet. De tre perspektivene har nok forskjeller i stemme til at det virker som om forfatteren er ganske klar over hvordan hun velger å skrive, og da synes jeg kanskje hun kunne valgt å skrive litt bedre og mer nyansert, særlig i det som må regnes som hovedhistorien. Tror boka ville fungere fint som YA-roman, men som voksen leser synes jeg at den er i overkant tydelig på de forskjellige temaene den er innom - og det er synd, for det er gode og viktige temaer. Men jeg likte Ankara, som er en overbevisende humanoid-men-ikke-menneskelig robot, og jeg likte den samlede beskrivelsen av Zelus familie, med alle sine styrker og svakheter og konflikter og kolliderende tradisjoner, og med det kompliserte forholdet de har til sin sammensatte nigerianske bakgrunn. Det er noe gjenkjennelig i det savnet de alle har etter barndommen og det landet foreldrene deres kommer fra, selv om ingen av dem kunne tenke seg å gi slipp på sine moderne liv.
24. Karin Boye: Kallocain. (Fanns det ingen punkt, ingen enda, ingen enda, i släktenas långa utveckling, där man kunde valt en annan väg? Måste vägen gå över avgrunden? Ingen punkt, där man kunde hindrat Maktens pansarvagn från att rulla mot tomheten? Går det någon väg över döden till nytt liv? Finns det ett heligt ställe, där ödet vänder sig?)
25. Kazuo Ishiguro: Never Let Me Go.(We certainly knew – though not in any deep sense – that we were different from our guardians, and also from the normal people outside; we perhaps even knew that a long way down the line there were donations waiting for us. But we didn’t really know what that meant.)
26. Ingvar Ambjørnsen: Sorgen i St. Peter Ording.(De tror ikke på mine guder, og kan ikke noe for det.)
27. Cat Sebastian: The Ruin of a Rake. (Julian felt about Courtenay’s looks the way radicals thought about money: that it was deeply unfair and problematic for one person to possess such a disproportionate share.)
Fører opp alt jeg leser, også diktsamlinger, bøker for barn og ungdom og "selvhjelpsbøker" :fnis:
Bøker på papir/e-bøker
Lydbøker
1. Kathrine Nedrejord: Sameproblemet 2. Ayesha Wolasmal: Tusen dager med Taliban
3. Kristina Quintano: Flukt - 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet 4. Hilde Rød-Larsen: I Pantalones hus
5. Ingrid Stormoen: Bloddråpetall 6. Bibi Fatima Musavi: Jenter som meg
7. Ali Smith: Andre tider
8. Ali Smith: Høst
9. Ingvild H. Rishøi: Stargate -en julefortelling (relesing, hørt på lydbok som "sovemedisin", men ikke fordi den er kjedelig, altså. ;) ) 10. Eli Renate Bye Sørensen: Avtrykk fra en glassmanet
11. Ingvild H. Rishøi: Novellene "Det regner inn" og "La stå"
12. Maria Kjos Fonn: Novellene "Til slutten, så videre", "Småting" og "Love, Teen" 13. Mirja Unge: Jeg går og lever 14. Marguerite Duras: Elskeren
15. Erika Fatland: Sjøfareren 16. Emely Benedicte Kahrs: Hvem på en fredag
17. Darya Shut: Frihetens pris
18. Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth: Kul i brystet
19. Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du?
20. Aleksej Navalnyj: Patriot - en selvbiografi 21. Ellen Flø Skagen: Den nevroplastiske nøkkelen
22. Merethe Lindstrøm: Arkitekt 23. Cecilie Benneche: Hva føler du nå? 24. Alan Gordon: The way out
25. Rebekka Th. Egeland: Mindfulness i hverdagen 26. Martin Tilrem: Et jentebarn
27. Torkil Færø: Hvilekuren 28. Ragnhild Skari Iuell: Naturlig friskere
29. Guri Idsø Viken: Krakk
30. Tove Jansen: Det usynlige barnet og andre fortellinger
31. Dag Solstad: Genanse og verdighet (relesning)
32. Gine Cornelia Pedersen: Null 33. Eldri Steen og Liv Haugli: Når livet setter seg i kroppen
34. Lars Saabye Christensen (red.): Hjemmekontoret 35. Nikolai Torgersen: Gater jeg har levd
36. Lars Saabye Christensen: Mann for sin katt 37. Erik Eikehaug: Alle elsker Kari
38. Thomas Korsgaard: Snytt ut av nesa
39. Paula Hawkins: Den blå timen 40. Thomas Myklebust: hvil deg sterk
41. Elisa Hoven: Mørke øyeblikk 42. Ida Fjellbraaten: De andres liv
43. Nina Borge: Den blå krystallen. Havfolket
44. Sarina Zaidova: god natt, Gaza
45. Stine Hansen Bratland: Innanfor, utanfor, men alltid autist
46. Alexander Kielland Krag: Ikke se nå 47. Heidi Mittun-Kjos: Områder av særlig betydning
48. Tove Janson: Sent i november
49. Haruki Murakami: Elefanten som forsvant
50. Katrine Sele: Menn som nesten elska meg
51. Jason Wallace: Der skyggene faller
52. Therese Garshol Syversen: Eg skal rive deg i filler
53. Brynjulf Jung Tjønn: Lyden av noen som dør
54. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen: På ein skala frå ein til ti
55. Jon Fosse: Bly og vatn
56. Elida Karo: Og forresten heter jeg Leah
57. Jon Ewo: Uten filter
58. Bjørn Westlie: Mors valg
59. Berge, Dehli og Fjerstad: Energityvene 60. Åse Ombustvedt: Vridd
61. Charles Dickens: Oliver Twist
62. Helga Flatland: Så gjør vi så
63. Jon Fosse: Prosa frå ein oppvekst 64. Anette Løno: Vagusnerven
65. Aksel Inge Sinding: Selvkritisk 66. Harmeet Kaur: Superbloom
67. April Alexandersdottir: Ruby Baby
68. Johan B. Mjønes: Heim
69. Agota Kristof: Analfabeten 70. Astrid Hognestad: Følelser - Ditt indre kompass
71. Simon Stranger: Stranger 72. Sarah Zahid: Blodbank
73. Erlend Loe: Kukene/Kukane
74. Sumayo Jirde Cali: Om kamp, om kjærlighet
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
26: Jenny Colgan:Den endeløse stranden
27: Jenny Colgan: Jul på øya
28: Helga Flatland: Bli hvis du kan, reis hvis du må
29: Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake
September:
30: Helga Flatland: Det finnes ingen helhet
31: Helga Flatland: Et liv forbi
32: Helga Flatland: Etterklang
33: Lucinda Riley: Skjult skjønnhet
Oktober:
34: Helga Flatland: Så gjør vi så
35: Jørn Lier Horst: Tørt land
36: Jørn Lier Horst: Den siste saken
37: Jørn Lier Horst og Jan-Erik Fjell: Skriket
Jeg har visst helt glemt å skrive her i år. Det er jaggu bra jeg hadde en oversikt på privaten, som jeg bare kan lime inn her.
Richard Osman: The Bullet That Missed. Jeg synes fortsatt serien er hysterisk morsom, og dette er kanskje den boken jeg har likt best.
Anais Nin: Erotica. Hva blir resultatet når en kvinne må skrive og selge erotiske fortellinger for å overleve, og skjønner at hun må skrive som en mann, samtidig som hun ønsker å opprettholde et visst litterært nivå? Svaret har vi her. Spennende å lese som et tidsbilde.
Oliver Lovrenski: Da vi var yngre (lydbok). De første minuttene av lydboken skjønte jeg ingenting, men så ble jeg venn med stilen og språket. Og jeg elsket hvert sekund av det.
Gabrielle Zevin: Tomorrow and tomorrow and tomorrow. Det tok noen kapitler før jeg skjønte at dette ikke var en vanlig ungdomsforelskelsesbok og jeg begynte å bry med om karakterene. Men da det omsider klikket, syntes jeg det var storslagent. Elsker at det handlet om gaming, for det er en verden jeg ikke vet noe som helst om.
Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap (lydbok). Bra bok som beskriver for meg helt totalt uspiselige mennesker. Den øvre middelklasse på sitt verste.
Lisa Genova: Still Alice. Gjenlesing. Ganske ubehagelig å følge hovedpersonen som rammes av tidlig Alzheimer.
Szilvia Molnar: The Nursery. Dette tror jeg blir årets bok for meg. Veldig «The Yellow Wallpaper»-aktig. Veldig utilslørt og ekte om en helt nybakt mor som er helt overveldet fysisk og mentalt av den store endringen i livet. Ufattelig balansert og godt skrevet.
Kyrre Andreassen: Og for øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges (lydbok). Veldig morsomt og tidvis veldig cringe om en mann som ifølge han selv alltid har rett, men aldri får anerkjennelse for det. Lett gjenkjennelig persongalleri.
Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. Litt vittig at jeg helt tilfeldig leste denne samtidig som Toffen og Skilpadda. Jeg hadde ikke lest denne før, og ble overrasket over hvor morsom den var og hvordan den sender stikk i alle retninger. Er ellers enig med Skilpadda i hennes betraktninger om boken.
Frode Grytten: Den dagen Nils Vik døde (lydbok). Ekstremt vakker bok. Mer er det ikke å si. Bare rett og slett nydelig om liv og død og savn og melankoli, men også livsglede.
Claire Keegan: Small Things Like These. Må leses med andakt. Tynn, liten bok, men med stor slagkraft, om å tørre å ta moralske valg. Nydelig.
Thomas Korsgaard: Om det skulle komme et menneske (lydbok). Elsket denne boken. Rett og slett. Skulle bare ønske at jeg hadde hørt den på dansk.
Ingvar Ambjørnsen: Utsikt mot paradiset. Gjenlesing. Jeg hadde glemt hvordan Ellings historie startet, så det ble et vemodig gjensyn.
DBC Pierre: Vernon God Little. For en merkelig bok. Til tider usammenhengende og temmelig vulgær, men samtidig et intelligent og språklig finurlig skråblikk på den amerikanske virkeligheten.
Thomas Korsgaard: En dag vil vi le av det (lydbok). Bok to i trilogien om Tue. Fortsatt veldig bra.
Thomas Korsgaard: En måtte nok ha vært der (lydbok). Bok tre. Hadde kanskje ønsket å høre mer om selve familien, men hey – jeg storkoste meg fortsatt.
Thor Heyerdahl: Grønn var jorden på den syvende dag. Pretensiøst, men uventet interessant om Heyerdahls første reise. Jeg visste altfor lite om han og hans gjøren og laden, så denne var vel verdt å lese.
Suzanne Collins: The Hunger Games. Gjenlesing. Jeg likte den bedre nå enn da jeg leste den for mange år siden. Den er til tider litt vel ungdomsroman, men jeg er stor fan av realistiske dystopier, og denne føles dessverre mer og mer realistisk etter hvert som tiden går.
Claire Keegan: Foster. Enda bedre enn Small Things Like This. Den er så vakker at jeg nesten begynte å gråte. Nyyyydelig om hvordan varme og kjærlighet kan påvirke et ungt sinn. Snufs.
Suzanne Collins: Catching Fire. Oppfølger til The Hunger Games. Jeg likte denne bedre. Mer moden og politisk. Tøffere i kantene.
Tommy Orange: There There. En sterk og lærerik roman om hvordan urbefolkningen i USA ofte strever med å finne sin plass i det moderne USA.
Line Baugstø: Evil Grandma. Ustyrtelig morsom og litt for gjenkjennelig.
Vigdis Hjorth / Line Norman Hjorth: Kul i brystet. Jeg hadde litt vanskelig for å se for meg hvordan dette skulle være fengende lesing, men det var det faktisk. Både smart, informativt og ikke minst underholdende.
Oliver Sacks: The Man Who Mistook His Wife for a Hat. Litt faglig tyngre enn det jeg hadde trodd, men interessante historier om hvordan hjerneskade og nevrologiske skader kan føre til tider svært merkelige former for «galskap».
Ray Bradbury: Fahrenheit 451 (lydbok). Jeg elsker dystopier, og denne var skremmende aktuell. Jeg tror jeg ville ha fått mer ut av den om jeg hadde lest den i stedet for å høre den på lydbok.
Erlend Loe: Tatt av kvinnen. Gjenlesing. Morsom, men samtidig irriterende fordi jeg kjente igjen typene litt for godt. Går det an å ha så lite kontroll på livet sitt!? Argh!
Agatha Christie: Murder On the Orient Express. Faktisk ganske underholdende, til tross for at jeg nylig så en spillefilmversjon av boken. Typisk feriebok, men med litt snert.
Fører opp alt jeg leser, også diktsamlinger, bøker for barn og ungdom og "selvhjelpsbøker" :fnis:
Bøker på papir/e-bøker
Lydbøker
1. Kathrine Nedrejord: Sameproblemet 2. Ayesha Wolasmal: Tusen dager med Taliban
3. Kristina Quintano: Flukt - 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet 4. Hilde Rød-Larsen: I Pantalones hus
5. Ingrid Stormoen: Bloddråpetall 6. Bibi Fatima Musavi: Jenter som meg
7. Ali Smith: Andre tider
8. Ali Smith: Høst
9. Ingvild H. Rishøi: Stargate -en julefortelling (relesing, hørt på lydbok som "sovemedisin", men ikke fordi den er kjedelig, altså. ;) ) 10. Eli Renate Bye Sørensen: Avtrykk fra en glassmanet
11. Ingvild H. Rishøi: Novellene "Det regner inn" og "La stå"
12. Maria Kjos Fonn: Novellene "Til slutten, så videre", "Småting" og "Love, Teen" 13. Mirja Unge: Jeg går og lever 14. Marguerite Duras: Elskeren
15. Erika Fatland: Sjøfareren 16. Emely Benedicte Kahrs: Hvem på en fredag
17. Darya Shut: Frihetens pris
18. Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth: Kul i brystet
19. Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du?
20. Aleksej Navalnyj: Patriot - en selvbiografi 21. Ellen Flø Skagen: Den nevroplastiske nøkkelen
22. Merethe Lindstrøm: Arkitekt 23. Cecilie Benneche: Hva føler du nå? 24. Alan Gordon: The way out
25. Rebekka Th. Egeland: Mindfulness i hverdagen 26. Martin Tilrem: Et jentebarn
27. Torkil Færø: Hvilekuren 28. Ragnhild Skari Iuell: Naturlig friskere
29. Guri Idsø Viken: Krakk
30. Tove Jansen: Det usynlige barnet og andre fortellinger
31. Dag Solstad: Genanse og verdighet (relesning)
32. Gine Cornelia Pedersen: Null 33. Eldri Steen og Liv Haugli: Når livet setter seg i kroppen
34. Lars Saabye Christensen (red.): Hjemmekontoret 35. Nikolai Torgersen: Gater jeg har levd
36. Lars Saabye Christensen: Mann for sin katt 37. Erik Eikehaug: Alle elsker Kari
38. Thomas Korsgaard: Snytt ut av nesa
39. Paula Hawkins: Den blå timen 40. Thomas Myklebust: hvil deg sterk
41. Elisa Hoven: Mørke øyeblikk 42. Ida Fjellbraaten: De andres liv
43. Nina Borge: Den blå krystallen. Havfolket
44. Sarina Zaidova: god natt, Gaza
45. Stine Hansen Bratland: Innanfor, utanfor, men alltid autist
46. Alexander Kielland Krag: Ikke se nå 47. Heidi Mittun-Kjos: Områder av særlig betydning
48. Tove Janson: Sent i november
49. Haruki Murakami: Elefanten som forsvant
50. Katrine Sele: Menn som nesten elska meg
51. Jason Wallace: Der skyggene faller
52. Therese Garshol Syversen: Eg skal rive deg i filler
53. Brynjulf Jung Tjønn: Lyden av noen som dør
54. Ann Helen Kolås Ingebrigtsen: På ein skala frå ein til ti
55. Jon Fosse: Bly og vatn
56. Elida Karo: Og forresten heter jeg Leah
57. Jon Ewo: Uten filter
58. Bjørn Westlie: Mors valg
59. Berge, Dehli og Fjerstad: Energityvene 60. Åse Ombustvedt: Vridd
61. Charles Dickens: Oliver Twist
62. Helga Flatland: Så gjør vi så
63. Jon Fosse: Prosa frå ein oppvekst 64. Anette Løno: Vagusnerven
65. Aksel Inge Sinding: Selvkritisk 66. Harmeet Kaur: Superbloom
67. April Alexandersdottir: Ruby Baby
68. Johan B. Mjønes: Heim
69. Agota Kristof: Analfabeten 70. Astrid Hognestad: Følelser - Ditt indre kompass
71. Simon Stranger: Stranger 72. Sarah Zahid: Blodbank
73. Erlend Loe: Kukene/Kukane
74. Sumayo Jirde Cali: Om kamp, om kjærlighet 75. Frida Fiflet: Kan eg sjå på
76. Dag Johan Haugerud: Sjelesorg
Februar:
4. Hans Olav Lahlum: Tåkemordet
5. Kristina Ohlsson: Kristuskransen
6. Helene Flood: Terapauten
7. Helene Flood: Elskerinnen
Mars:
8. Helene Flood: Enken
9. Johanna Mo: Bråttsjøen
10. Helga Flatland: En moderne familie
11. Camilla Läckberg: Gullburet
12. Camilla Läckberg: Vinger av sølv
April:
13. Camilla Läckberg:Drømmer av bronse
14. Mo Hayder: Fuglemannen
Mai:
15: Tom Egeland: Sirkelens ende
Juni:
16: Gillian Flynn: Flink pike
17: Samuel Bjørk: Det henger en engel alene i skogen
18: Samuel Bjørk: Uglen
Juli:
19: Samuel Bjørk: Gutten som elsket rådyr
20: Samuel Bjørk: Ulven
21: Samuel Bjørk: Hitra
22: Samuel Bjørk: Bomberen
23: Jussi Adler-Olsen: Døde sjeler synger ikke
August:
24: Stefan Ahnhem: Generasjon null
25: Jenny Colgan: Velkommen til Floras kafé
26: Jenny Colgan:Den endeløse stranden
27: Jenny Colgan: Jul på øya
28: Helga Flatland: Bli hvis du kan, reis hvis du må
29: Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake
September:
30: Helga Flatland: Det finnes ingen helhet
31: Helga Flatland: Et liv forbi
32: Helga Flatland: Etterklang
33: Lucinda Riley: Skjult skjønnhet
Oktober:
34: Helga Flatland: Så gjør vi så
35: Jørn Lier Horst: Tørt land
36: Jørn Lier Horst: Den siste saken
37: Jørn Lier Horst og Jan-Erik Fjell: Skriket
38: Jojo Moyes: Det siste brevet fra deg
