Det har blitt populært med mange innlegg hvor man kritiserer regjeringen for å sløse med pengene våre, og mange av innleggene jeg har sett på SoMe tar også opp dette med at vi jobber ineffektivt og motarbeider effektiviseringstiltak.
Jeg jobber selv i en stor statlig bedrift og ser at det tas mange dårlig avgjørelser.(Det er alltid for seint å snu.. Dvs at dersom man har vedtatt noe så er det klin umulig å få gjort det om)
Det er stor mangel på teknisk kompetanse hos ledere som tar avgjørelser, som ofte gjør at man ikke evner å se mulighetsrommet, eller ikke forstår hva det innebærer å digitalisere.
Og så er det litt beslutningsvegring og handlingslammelse. Det skal alltid utredes og lages rapporter, men å faktisk gjøre noe av det som blir påpekt er det verre med.
Hva tenker dere? Sløser vi som nasjon? Prioriterer vi feil? Hvordan kan vi i så fall bli flinkere til å prioritere riktig og bruke pengene bedre?
Ja, det gjør vi. Ikke pga late folk eller dumme folk elle dårlig vilje. Det er strukturelt.
Det er kommet to bøker nå som omtaler det ganske grundig. Ingen av dem er feilfrie, men til sammen skal de visstnok gi et godt bilde.
Det er Martin Bech holtes Landet som ble for rikt, og Andre Mundals «de flinkeste slutter».
Dette skriver Alfred Bjørlo om dem:
« ******Martin Bech Holte gir ei alternativ og godt faktabelagt historiefortelling om framveksten av dagens norske samfunn. Kjapt oppsummert: Det er fornying av fastlandsøkonomien (både privat og offentlig) frå ca 1980-2010 som har skapt «den norske suksessen», ikkje først og fremst oljen og ein klok stat som tar ansvar for oljerikdommen på vegne av oss alle (..men som tvert imot gjer at kvar enkelt av oss slepp å ta ansvar, jmf f eks den enorme kontrasten mellom Noreg og Sverige i privat vs offentleg sparing).
·******Vidare handlar boka om følgefeila av denne «livsløgna» som no er i ferd med å undergrave framtidas velferd: Ein hinsides vekst i offentleg sektor og offentlege utgifter, skattepolitikk som undergraver privat norsk eigarskap og jagar både store bedriftseigarar og grunderar ut av landet – og ei målforskyving som gjer at staten lever forbløffande godt med ei rekordsvak norsk krone og svakare kjøpekraft for husholdningane (fordi dette gjer det mulig å ta ut og bruke endå meir oljepengar til offentleg forbruk).
·******André Mundals "De flinkeste slutter" set fingeren på korleis offentleg sektor i Norge held på å kollapse under eiga tyngde og av manglande omstilling og evne til å "henge med" endringstakten i samfunnet ellers.
Han går bak fasaden, og kjem tettare på ei forklaring enn det meste eg har sett før BÅDE på at stadig fleire ikkje orkar å stå i jobbar i det offentlege over tid (jmf f eks dei store frustrasjonane folk har «på grasrota» i offentleg helsevesen og skule) OG på systemsvikten som gjer at f eks norsk natur blir bygd ned i rekordtempo trass i politiske mål om det motsatte og eit stadig større byråkrati som skal sørge for det (eit eksempel Mundal peiker på i si bok og som har blitt dagsaktuelt etter NRK sine avsløringar i helga).
Mange har dei siste dagane gitt velfortent honnør til Bech Holtes bok. Eg skal ikkje gjenta all den skryten her. Men eg vil argumentere for at SUMMEN av dei to bøkene er endå sterkare enn kvar enkelt av dei.
…
1)*Bech Holte si bok har eit typisk top down-perspektiv: Dette er den allvitande eksperten som drar dei store, overordna analysene og har eit ganske instrumentelt og «kaldt» syn på menneska inne i systemet (jmf f eks den litt merkelege grupperinga han har på slutten av boka av kven som vil vere «for» og mot» hans idear og den påfallande negative omtalen hans av det frivillige Norge med all si ustrukturerte og til dels kaotiske skaparkraft – som Bech Holte ikkje heilt ser ut til å forstå og ikkje passar inn i hans tabellar).
Her har Mundal det motsatte perspektivet: Han ser på offentleg sektor bottom-up – frå sitt perspektiv som ein «maur i maurtua» i det statlege byråkratiet i mange år.
Det at desse perspektiva «matchar», gjer at eg trur Bech Holte bommar kraftig på si instrumentelle inndeling av kven i Norge som vil vere for og mot omstilling til slutt i boka (s 306-310). Bech Holte tar her, med sin topptunge inngang, for gitt at alle i offentleg sektor (der det store fleirtalet arbeider «på golvet» innanfor f eks helse og undervisning) ønsker å beskytte dagens tilstand og er mot all forandring. Mundal si bok syner med all tydelighet at det er feil. Heldigvis.
»
(Og så skriver han masse mer også, men det blir litt politisk, kanskje)
Jeg opplever det egentlig som motsatt av hva du nevner med «aldri for sent å snu». I hvert fall for en god del digre prosjekter, så mangler man strukturer som stopper deg i å kaste gode penger etter dårlige. Det er et bias vi alle har: om vi har brukt 100 000 på å arkitekttegne noe til oss, er det ekstremt vanskelig å kaste inn håndkleet når man ser at huset du har fått tegnet blir dobbelt så dyrt som det du har råd til.
I oljebransjen har man rigget seg for å motvirke dette biaset, med en prosjektmodell som har milepæler som ikke bare er «kontrollpunkter» (som den er i den offentlige proskektmodellen, noe som gjør den omtrent ubrukelig), men start-stopp-beslutninger med omforente kriterier for hva som skal til for å gå videre. (I huseksempelet: konseptfasen skal vise at det lar seg gjøre å bygge et stort nok hus innenfor en sannsynlig ok kostnadsramme, uten at man må felle trær og uten bratt nedkjøring til underjordisk garasje, og som sannsynligvis blir godkjent av plan og bygg. Neste fase skal vise enda mer sikker kostnadsramme innenfor det som man ville ha på forhånd og med et CO2-avtrykk som er innenfor x, osv. Hvis ikke så rykker man tilbake til tegnebrettet, eller stopper prosjektet. Som resultat har vi på norsk sokkel jevnt over prosjekter som leverer på tid og kost, mens vi i det offentlige har regjeringskvartalet, Munch-museet, helseplattformen, for å ikke snakke om det nye Rikshospitalet, som sikkert blir minst 10 Mong i overskridelser. Eller, regnet på en annen måte: mangemange ganger mer, i overskridelse, enn det gjenoppbyggingen av Notre dame kostet. Det prosjektet kan i teorien fint fortsatt stoppes, og burde blitt det, men det virker helt umulig å stoppe et sånt tog når det først har begynt å gå. Regjeringskvartalet burde vært sendt tilbake til konseptutredning da man innså 1) kost 2) endring i risikobildet (droner virker langt mer sannsynlige enn varebiler til å bombe ting…) og 3) de ENORME trafikale utfordringene.
Så problemet er egentlig mer «virrete og uklart NÅR man bør snu, slik at man enten får omkamper når man ikke burde ha det, eller ikke snur når man burde gjøre det.
Forskjellen mellom regjeringsstyrte prosjekter og næringsprosjekter er jo nettopp den politiske dimensjonen, med en beslutningsstruktur som har sin egen til dels kontraproduktive logikk, blant annet styrt av valgkampstrategi, kompromisser og symbolsaker. Ikke at det er feilfritt på noen måte i embetsverk eller underliggende etater, altså, men noen av de prosjektene du peker på har fryktelig høy politisk verdi. Det er et lag som kompliserer bildet, men det er for all del effektiviseringsgevinster å hente. Noe det jo stilles stadig strengere krav til i de fleste sektorer også.
Jeg leste Mex som at man alltid kan stoppe og ta en omkamp, også på ting som er vedtatt. (Som jeg absolutt tror skjer og er problematisk). Det med prosjekter som skulle vært stanset er kanskje motsatt utslag av noen av de samme underliggende problemene.
Og du har absolutt rett i at dette er mye politikk. Regjeringskvartalet var det vel Erna som trumfet gjennom. Riksen er en uhellig allianse mellom Høyre og AP (sentralt. I Oslo vil ingen partier ha det, men de to nevnte er tvunget «in line» av partipisken.
Og jeg merker at jeg lot være å nevnte Fornebubanen og fangstanlegget på Klemetsrud. Mange grunner til det, men det er medvirkende at JEG liker de prosjektene. :sparker:
Og så skal det guts til å være den politikeren som setter foten ned også. Og dermed er ansvarlig for å «tape» de pengene som allerede er brukt.
Min erfaring fra offentlig forvaltning, er at politikk ofte trumfer fagligheten. Og det kan koste penger. Noen politikere vil også starte nye ting, fremfor å bygge videre på prosjekter man har erfaring med, som man vet virker. Og ikke minst, så dynges forvaltningen ned med interne krav om systemer på ditt og datt, innsyn, spørsmål fra opposisjon i tide og utide, politiske krav om ørten utredninger og planer samtidig som man skal kutte og spare penger. Ting MÅ gjøres nøye, ellers blir man hengt i etterkant, og det koster tid og penger.
Og jeg mener ikke at innsyn ikke er en fin ting. Men i dag snakket jeg med en saksbehandler som hadde fått 200 stk i løpet av ferien. Det tar tid, antakelig mange dager.
Spørsmål fra opposisjon er også både fint og viktig. Men noen er helt ukritiske mht antall. Noen kan f.eks. stille 50 spm i en sak, som da skal besvares faglig. Andre stiller spm som står i saksutredninger (sågar med egne kapitler), men spørsmålsstiller gidder ikke lese selv.
Alt dette er ting som fører til at byråkratiet vokser, sakte men sikkert. For ingen kan sette ned foten.
Ja, dette ser jeg også, fra mitt lille hjørne i politikken. Og ofte er det de som maser mest om «sløsing» som står for de mest absurd detaljorienterte spørsmålene. :gal:
Og så har vi en tendens til å svare på en hver utfordring med å opprette et eller annet. Er tilsyn, et utvalg, en rapport, en rutine. :gal:
Veldig godt skrevet! Må fnise litt av at oljebransjen nevnes som god til å levere på tid og kost, så brukes Mong som måleenhet på overskridelse. :knegg:
Det var etter blant annet Mongstads at prosjektmodellen med stopp-milepæler virkelig ble tatt i bruk. Og det tok ganske lang tid.
Men i nyere tid er det bare Yme jeg husker som en offshore-skandale. (Snøhvit er også helt katastrofe, når jeg tenker meg om, men det var det ganske spesifikke grunner til. Og det er et landanlegg, tross alt). Og Hejre, men det er tross alt dansk, om enn med et norsk selskap i partnerskapet (og det finnes ikke mer. Det prosjektet knekte dem helt)
Nei, mente akkurat det samme som deg. :)
"Det er alltid for seint å snu"
Det siste eksempelet hos oss her er at det før 2022 ble vedtatt en del innsparinger, kutt og effektiviseringer i Forsvaret. Og da snakker man fortsatt bare om årsverkskutt. På HR siden ble det besluttet at det skulle kuttes 70 årsverk.
Så kom 2022 og krigen i Ukraina. Da ble det bestemt at Forsvaret skal vokse. Likevel ble da omorganiseringen og kuttene gjennomført i 2023. Fortsatt skal Forsvaret kutte 2,5 milliarder. Fordi man gjør ikke om på et vedtak. Så man tar med den ene hånden, og gir med den andre. Det skaper selvsagt en del utfordringer.
Alle disse store prosjektene som man tvinger igjennom i det offentlige, som for eksempel helseplattformen. Det gapes for stort, man har ikke kontroll og man mister fokus på hvorfor man gjør ting og hvilken verdi det skal gi.
Min påstand er at når man sender ut prosjekter på anbud så blir det prisen som er avgjørende for å vinne anbudet. Man ser ikke nok på fagkompetanse og kvalitet, og ender opp med at de som skal levere ikke kan faget sitt og prosjektet blir mye, mye dyrere. Eksempel her er jo veibygging, hvor entreprenører fra Spania/Italia etc vinner anbudene, halvveis uti prosjektet ser at de ikke får til, og så bare stikker de av, og må man ut med nye anbud, man må rette opp igjen etc etc.
Jeg ser det samme bare jeg trenger å leie inn en konsulent. Da har jeg behov for en fagkompetanse som vi ikke har. Rammene for innleie er satt opp slik at prisen skal telle 60%! Hva er det for noe tull???? Da ender vi opp med å leie inn folk som ikke har riktig kompetanse bare fordi de er rimeligere enn et selskap som har den rette kompetansen.
:gal:
Ja, det skal alltid utredes eller lages en ny rapport.
Vi talte opp i en runde vi hadde her. Da fant vi 17 rapporter og utredninger gjennom de 10 siste årene som alle påpekte det samme. På tide å gjøre noe da??? Og ikke starte opp en ny utredning?
Statens prosjektmodell har en rekke beslutningspunkter. Jeg tenker at både byråkrater og politikere bør kunne ta innover seg at disse faktisk er muligheter til å si "nei". Uansett hvor mye penger som allerede er brukt i prosessen. Hvis forslaget ikke ser fornuftig ut, så skal man rett og slett ikke gjøre det.
OG; og dette synes jeg er viktig; da skal man ikke i gang med en ny utredning om akkurat det samme kort tid etterpå. Særlig ikke hvis forutsetningene er nøyaktig (eller i hvert fall tilnærmet) de samme som i forrige runde. Da blir det bare skapt masse forventninger og brukt masse penger ... som ikke er til nytte for noen.
Svensk riksrevisjon kom med en rapport for et par år siden på akkurat dette. At etatene må skjønne at beslutningspunktene også må brukes til å stoppe ikke-lønnsomme prosjekter (så lenge lønnsomhetsanalysene også inkluderer ikke-prissatte virkninger). Jeg kunne øsnket meg at norsk riksrevisjon kom med samme uttalelse. Da kunne vi/jeg hatt mer makt bak ordene hvis vi ønsket å stoppe "unødvendige" utredninger.
Jeg skulle likt å vite svaret på dette selv.
Mine hypoteser;
De vet ikke om dem
De stoler ikke på dem
De er uenige i konklusjonene og tenker at rapporten/undersøkelsen er farget
De vet ikke hvordan de skal ta tak i utfordringene
Det er lettere å sette i gang utredelser/undersøke mer da slipper man å ta noen upopulære avgjørelser
Særlig politikere havner i den siste, tenker jeg. De sitter gjerne bare i 4-8 år og vil ikke bli husket for noe som kanskje kan oppfattes som upopulært. Eller kanskje det koster penger og pengebruken blir ikke så "synlig".
Og mange tror jeg havner under punkt 4. De har rett og slett ikke nok kompetanse til å iverksette riktige tiltak.
Det er min erfaring også. Godt faglig arbeid i månedsvis kan kastes på båten etter et benkeforslag i et bystyremøte. :rolleyes:
Alle prosjekter må får budsjettene behandlet offentlig i alle instanser fra dag 1. Misforstå meg rett, vi skal ha innsyn, men må vi fortelle hvor mange penger vi har til et prosjekt FØR prosjektet går ut på anbud? Hvordan skal vi få markedsstyrte priser da? Når du har 200 kroner i handa og spør han som sitter med buttikken i fanget, som Lillebjørn Nilsen sa, om hva det han selger koster, så koster det ALDRI mindre enn 200 kroner.
Jeg mener at alt av budsjetter for store byggeprosjekter bør unntas offentlighet frem til anbud er kommet inn. Hva administrasjonen legger til grunn og har beregnet at prosjektet bør koste bør holdes hemmelig frem til fasiten er kommet inn i form av at entreprenører har levert anbudene på jobben. Først da ser man hva markedet sier at dette prosjektet faktisk koster.
Jeg tror det er særlig disse to. Vi har jo hatt eksempler på politikere som mener at "forskningen må være næringsvennlig". Da er det klart at en rapport som konkluderer feil, helst bør glemmes. Mange rapporter, særlig når det gjelder klima kanskje, har jo kjipe konklusjoner for oss, så det er enklest å glemme de og bestille nye der også.
Jeg tenker også særlig 3. Her sendes mange saker tilbake til administrasjonen, med beskjed om å utrede videre for å finne en løsning, når konklusjonen blir en annen enn det politikerne ønsker. Ofte resultat av intens lobbyvirksomhet fra sterke næringslivskrefter (og ikke minst når personer med utbyggingsinteresser selv sitter i Bystyret :himle: ). Er mitt inntrykk.
Ja, jeg er veldig enig med deg i at det BURDE være sånn, men statens prosjektmodell kaller punktene "kontrollpunkter" og det er også sånn de fungerer. Ikke som "start/stopp" eller "tilbake til tegnebrettet".
I praksis er det veldig sjelden man ender med å gå tilbake og tegne på nytt. Et eksempel på det motsatte er den motorveibrua som skal bygges gjennom naturreservatet Lågen (et kapittel for seg. :sur: ). Der var det ikke beslutningstakere, men enormt press fra naturverninteresser, som gjorde at Nye Veier eller hvem det nå var som hadde tegnet den svære betongbrua gjennom deltaet, måtte gå tilbake og tegne på nytt. Og vips, det viste seg at man kunne bygge 1 milliard kroner billigere, med ENORMT mye mindre betong, og mye mindre fotavtrykk.
Angående politikere som spør og graver og ber om utredninger:
Jeg opplever (som lokalpolitiker), at det også handler om en viss følelse av maktesløshet. Man ønsker genuint og sterkt å få til ting, men føler seg bastet og bundet av budsjetter som ikke går opp, og svar fra administrasjonen om at "sånn er det bare", og føler at "jamen, det må da gå an å...??". Så da spør og graver man.
Og så er man helt prisgitt kanongode folk på forvaltningsnivå. Det er en helt enorm forskjell på hva en god administrativ ledelse kan få ut av kronene, versus en dårlig en. Eksempler er forvaltning av eiendomsmasse (her sløses det noe helt forferdelig, og det er litt "usynlig" sløsing), og rett og slett kvalitet i arbeidet. Et eksempel fra vår bydel: Da man fokuserte på kvalitet i besvarelser og spesielt avslag fra bydelen, så reduserte det belastningen på de ansatte noe helt enormt. Et skikkelig svar, og god tilgjengelighet på dialog med de som det gjaldt, forhindret en hel mengde med ekstraarbeid i etterkant, reduserte sykefravær, gjorde at man klarte å gjøre mer med mindre ressurser. Dette er også "usynlig" for politikerne. Vi har ikke tilgang på dette, bare på poster på et budsjett, der vi kan stryke eller øke tilbud. Men vi VET jo at det er på dette "dag til dag" nivået at de reelle endringene kan skje, på kvalitet og kost, og så blir vi frustrerte over at vi ikke kan påvirke det. Og da blir det gnål, da.
Og forresten, ref tittelen på tråden, så irriterer det meg at til nå (til denne boka fra Beck, som jeg virkelig håper skal få oss til å tenke mer strukturelt rundt dette), så har "sløseridiskusjonen" vært nettopp veldig populistisk, og handlet mye om "er det dette skattepenga mine går til?!?", og for eksempel fokusert på "rar kunst" (gjerne med en liten, rar snutt fra en hel produksjon), eller "rar forskning", som hvis man bare ser på overskriften, kan virke ganske snodig, men som har en mer kompleks totalitet.
Jeg tenker at de tingene vi har vært inne på i tråden (prosjektkostnader og en for omfattende "kvern" i forvaltningen), er mye, mye, mye mer vesentlig enn at det gis 1 mill her og der til snodig kunst eller forskning, som kanskje, kanskje ikke er "verdt penga".
Jeg har flere ganger besvart spørsmål av typen: "Hva vil dere gjøre med x og y?", der jeg har svart det med "les sakens kapittel med tittel x og y". Det er definitivt gnål og latskap.
Spørsmål som er genuine og undrende er selvsagt helt ok. Men det ER sant, art det ofte er de som snakker mest om byråkratiets udugelighet, som stiller flest spørsmål, til den grad at man kan lammes. For alt annet må settes på vent. Det hadde vært fint om enkelte politikere kunne tenke seg bittelitt om, før de spurte. Det er ikke uendelig mer folk som jobber med å svare på slikt. Så å da få 20-50 spm til samme sak blir bare dumt, når mye av det man spør om faktisk står i saken man liksom skal lese til et politisk møte.
Jeg mener også at hvis politikere ønsker å spare penger, så MÅ de slutte å pøse på med å beslutte at nye planer på ørten fagområder skal lages. Man kan ikke ha ansettelsesstopp, og samtidig stadig øke saksmengde. Og man kan heller ikke ansette lavtlønte og forvente at de automatisk skal ha kompetansen til flinke folk.
Veldig enig i det du sier der. Fokuset blir feil, og veldig populistisk (eller som når Sylvi så nydelig sier at vi må slutte å sløse bort penger på mennesker i nød :rørt: ).
Det med kunst er jo i høyeste grad et politisk spørsmål. Selv synes jeg det er mye rar kunst, der jeg personlig heller ville sett at pengene ble brukt på feks fattige barnefamilier. Men så er det jo da politisk bestemt at x penger skal brukes på kunst, så da blir det jo slik. Så får man stemme noe annet.
I min kommune skal de spare masse penger, men har ansatt ørten rare folk som jobber med ulne klimating. De har foreslått at hvert arbeidssted skal ha en "klimavenn" (eller noe sånt), med jevnlige møter. De skal ikke utrede eller skrive saker, de skal gå rundt og snakke, filosofere og undre om klima. De inviterer til dialogmøter i arbeidstiden, der ansatte med fri bruk av arbeidstid kan komme og sitte og prate og synse i vei om klima (som igjen er sløsete), uansett om de jobber med klima eller ei. Gode muligheter for besparelser, mener jeg, når eldre ikke får plass på sykehjem.
Jeg pleier å si i gruppemøtene, at hver gang en setning starter med "vi burde opprette....", så bør den instinktive reaksjonen være NEEEIIII! :knegg:
Og tonen i enkelte spørsmål er også ladet med så mye mistillit at jeg har enorm respekt for administrasjonen som klarer å svare saklig. Jeg skjønner at det er frustrerende med høyt sykefravær og de kostnadene det medfører, men det er derfor administrasjonen rapporterer fast om det på møtene, med hvilke tiltak som gjøres og resultatene av dem. Å sende spørsmål til administrasjonen med "OG HVA GJØR MAN MED DET HØYE SYKEFRAVÆRET!!?!" er egentlig bare et frustrasjonsutbrudd, gitt at vi får god informasjon allerede.
Dette høres veldig kjent ut (jeg kjenner godt til det indre liv der du jobber, som du vet). Jeg tror dog din kommune til en viss grad er i en særstilling på akkurat denne typen "luksusforbruk".
Dette har du veldig rett i. Det er noen områder hvor det vil gå veldig mye fortere å spare penger enn andre. Sier jeg, som stort sett snakker i milliarder og ikke millioner på jobb. :sparke:
Det er KJEMPEVIKTIG at man ikke kutter midler til kunst fordi politikerne syns den er rar. Da er vi med ett Russland. Man kan selvsagt velge å ikke støtte kunst, men som politiker kan man virkelig ikke velge hvilken type kunst.
Også kan alle som mener at vi burde gi pengene til fattige barn i stedet tenke over at man uten støtte til den rare kunsten etterhvert vil miste lærere i kulturskolen, folk i frivilligheten, festivaler, færre bøker, hvertfall ingen nobelprisvinnere og den lett tilgjengelige kulturen vil bli mindre interessant. Det er et økosystem.
Hmm... Jeg er litt lei av jobben min for tiden, så dette høres jo egentlig ganske digg ut. En jobb med virkelig NULL ansvar! Høres forlokkende ut, men er sikkert temmelig kjedelig etter hvert. :knegg:
Jeg sier ikke at politikere skal bestemme kunst, eller at det ikke er et økosystem. Men som alt annet, så handler det om prioriteringer, og man må jo selv vurdere hva man synes det skal brukes mest penger til, og hvor mye. Selv synes jeg feks disse prosjektene her var vås, andre kan selvsagt mene noe annet. Det er jo ingen fasit. Noen mener kultur får for mye penger, andre mener det er for lite eller passe. Som med de fleste andre områder i samfunnet.
Jeg tror at menesker flest trenger kunst (musikk, dikt, bøker, malerier, skulpturer, skuespill, operetter og hva har du) i en eller annen form for å ha det bra eller interessant over tid. Det du synes er vås og tøys er en godtepose av oppdagelser for andre. Variasjon i det offentlige kunstuttrykket vil for mange være en godtepose. Bare nevner det.
Jeg har da ikke sagt noe annet? Noen vil ha søndagsåpne bibliotek, andre vil ha ny idrettshall, noen vil ha mer skulpturer i det offentlige rom og andre vil bruke mer midler på å representere kommunen på næringslivskonferanse. Folk mener ulikt. Noen synes det er sløsing å sende 30 kommunalt ansatte på konferanse til Hamburg. Andre synes det er sløsning med kunst de selv ikke liker. Noen synes det er sløsing hvis statsansatte får dra på seminar med overnatting og tre retter til middag, andre synes det er sløsing med kunstinnstallasjon i en barnehage eller automatiske persienner på kommunebygget. Ikke noe rart i det. Folk mener ulikt.
Det var ikke spesielt rettet mot deg Pelle, det var ment som en generell påminnelse til meg og andre om at kulturinstallasjoner ofte har en positiv effekt vi til vanlig ikke tenker så mye over.
Poenget er ikke hvilke kunstverk du personlig mener det er nødvendig å dra from som «vås», men at politikken skal ha armlengdes avstand til bl.a kunst og forskning. Det har vi sett eksempler på i de siste at ikke overholdes, verken nasjonalt eller lokalt. Og når hvilke kunstuttrykk og forskningsresultater vi skal ha plutselig blir politisk bestemt, så blir det et middel for politikk, ikke uavhengig. Og etterhvert vil økosystemet forvitre, og vi får dårligere kunst og forskning. Det har jo sammenheng med det som er nevnt over; at når politikere ikke liker resultatet av en utredning så bestiller de en ny. Jeg tror ikke det er besparende på sikt, fordi det er sammenhenger som gir ringvirkninger.
Når det er sagt; så må man selvsagt gjøre prioriteringer, jeg syns ikke kunst skal ha ubegrenset med midler, men det har den jo heller ikke. I den store sammenhengen er det ikke mye penger som går til kunst.
Dette er jo populismen. Fokusere på enkeltprosjekter sammen med spissformuleringer, og ikke nyansene.
Ja, hvis man skal se etter de store sløse-postene så må man se på de store postene og det er virkelig ikke kultur. (Men de er mer synlige enn at det sitter saksbehandlere og lager utredninger man kunne spart seg for, eller at det betales for mye for eiendomsmasse som brukes for lite).
Tallullah: Jeg er helt enig i at de trenger armlengdes avstand. Jeg skjønner ikke hvorfor du tror jeg ikke mener det? Vi vanlige folk kan jo uansett ha våre meninger om sløsing, som på alle andre områder? Mulig vi snakker forbi hverandre?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
