Det hender met litt for ofte synes jeg. :himle: Sånn som i dag da jeg troppet opp på jobb 20:20. Jeg begynner 21:30 ... :dåne: Ikke noe vits i å sykle hjem bare for å snu og sykle tilbake, så jeg har vært en tur på Mega og Burger king. Når man først skal ta feil av tiden så er det jo bedre å komme altfor tidlig i det minste. Men det er jo litt irriterende når det stadig gjentar seg. Og det hjelper jo ikke å se på klokka eller sette alarmer når øynene ikke virker, og ser det de vil se.
Jeg er og tidsoptimist, og jeg får venteangst når jeg er redd for å komme for sent. Så jeg kommer enten halsende litt for sent, eller så kommer jeg altfor tidlig. :humre:
Jeg er tidsoptimist og ofte i siste liten eller litt for sen, men det er ytterst sjelden jeg rent blingser på tiden. Jeg VET som oftest veldig godt nøyaktig hvor mye for sent jeg er.
Ja, men det er en del av å ha dyskalkuli. Jeg bommer mest når jeg skal gjøre om fra 12 til 24 timer. Livet mitt hadde vært uendelig mye enklere om alle sluttet å bruke 12-timers klokke.
Nei, jeg har stort sett god kontroll. Det som hender av og til er at kroppen min plutselig tror jeg er forsinket, og at jeg får hjertebank og kvepper til, før jeg får kontroll på hvor mye klokka er og når jeg burde komme meg avgårde.
Jeg kan ikke huske å ha blingset på klokken noen gang, men jeg er en sånn som legger inn god tid. Å komme for seint til noe skaper så mye stress hos meg at jeg må legge inn gode buffere.
Nei, det skjer ekstremt sjeldent. Skjedde faktisk for et par måneder siden, da hadde jeg tenkt helt feil mtp tid - men kan ikke huske gangen før det...
På jobb har jeg kaldendere og rutiner som gjør at det ikke skjer med mindre møter har blitt flyttet eller liknende. Det hjelper nok å ha en klassisk 8-4 jobb, avtaler på kveldstid eller i helg forekommer, men er sjelden. I privat sammenheng hender det at jeg ikke har vært nøyaktig, eller grundig nok til å følge med på klokka. Veksling mellom 12 og 24-timers klokke kan også være utfordrende.
Eldste sønnen min har blingset et par ganger. Husker spesielt en gang han skulle på kodeklubben og ingen her hjemme stusset over tiden han gikk ut døren før han sendte melding hjem og sa at han hadde kommet en time for tidlig. :humre:
Jeg har problemer med å huske tall, så jeg må sjekke igjen og igjen. Derfor blingser jeg heller ikke. Blingser oftere på dato, faktisk, enn på klokka. Når jeg skal besille reiser, med fly og overnatting, sjekker og dobbeltsjekker og trippelsjekker jeg alltid, og enda er jeg nervøs for å ha bommet med en dato. Rett og slett fordi det har skjedd litt for mange ganger i fortiden. Har kommet på hotell og ikke fått rom, fordi jeg har bestilt på feil dato. En gang gaslightet jeg hotellet til å tro at det var de som hadde gjort en feil, så de ordnet et rom til oss likevel, på et annet hotell, selv om det var jeg som hadde bestilt til feil dato. :flau: Det er lenge siden jeg har bommet nå, fordi jeg sjekker så mange ganger før jeg trykker bestill. Men sjekkingen er på grensen til det nevrotiske. Får av og til andre til å se over for meg også, for sikkerhets skyld.
Jeg har dyskalkulig og har problemer med å huske tall, og sjekker derfor veldig ofte tidspunkt for avtaler, så jeg bommer sjelden. Men jeg har kommet for tidlig til et møte en gang, men da var møtet en time senere enn det pleier å være, så jeg kom til "vanlig" tid.
Ja, det skjer. Rotar ikkje med siffer ellers, har null problem med overgang 24t/12t og alt det der, men har til dømes møtt 15 til noko som var 17 og liknande.
Ikkje veldig ofte altså, men eit par gongar i året kanskje.
Jeg liker å ha god tid og legger heller inn fem minutter ekstra. Men jeg er gift med en tidsoptimist. Hvis vi skal ha gjester og han skal tømme oppvaskmaskina og "ta en rask dusj først", står han som regel i dusjen da de kommer, og maskina er ikke tømt. Det ene barnet er lik, den andre blir stresset av å ha dårlig tid, så der har vi fått en av hver. :humre:
Det skjer sjeldent, men av og til. Jeg kan ikke huske sist det skjedde faktisk. Datoer derimot, de kan jeg blingse på. Og ukedager, det har også hendt, jeg har prøvd å gå på jobb på en søndag, Helten stoppet meg.
Eg kan hugse ein gong, då sendte eg ei fyrsteklasse heim ein time før tida og det vart ganske problematisk for den eine eleven som ikkje skulle på Sfo. Huff, det vart trasig. Men det trur eg er einaste gongen eg har tulla skikkeleg med tida, eg har full kontroll på tidspunkt og klokka er min ven.
Vi har også fått en av hver. Bare at det er omvendt hos foreldrene, her er det jeg som er tidsoptimisten, mannen har alltid god tid. Sønnen er som mannen, han er alltid ute i god tid. Døtrene er som meg, ute i siste liten, men på hver sin måte det også. Eldste fyker rundt som en orkan, stresser og smeller, og er livredd for å komme for sent. Hun kommer heller aldri for sent, men det er et lurveleven uten like før hun kommer seg ut av døra med et smell, og fyker avgårde som en strek. Lillesøstra er også sent ute, men hun er like rolig og gir tilsynelatende blaffen i om hun kommer for sent. Hun er uskyldigheten selv og har alltid en forklaring for hånden, det er aldri hennes feil.
Nesten aldri, men en sjelden gang bare kortslutter jeg totalt. En gang trodde jeg f.eks. at forelesningen min sluttet et kvarter tidligere enn den egentlig gjorde (så jeg raste gjennom materialet til ingen nytte, ganske flaut!), og nå ganske nylig en gang ble stakkars Kanina stående og vente forgjeves på meg fordi jeg plutselig hadde trodd at vi skulle møtes kvart over og ikke kvart på, etter å ha visst det riktige tidspunktet godt hele dagen. :gal:
Altså, det hender at jeg kommer til helt feil tid, men det er som regel en lesefeil, ikke tidsblindhet. Som jeg for eksempel gjorde til en bokklubb her forleden, da jeg bare hadde oversatt klokkeslettet til noe helt annet inni hodet mitt. :duh:
I går tok jeg et fly som skulle gått 19:45, men ikke gikk før 21:20. Da satt jeg foran tre stykker som diskuterte ganske lenge om flyet var 1,5 eller 2,5 timer forsinket.
Et av mine særtrekk er at jeg ALLTID er ute i god tid. Det er ikke å blingse, men å alltid sørge for å ha beregnet nok tid. Dette innebærer at jeg bruker svært mye tid på å vente på andre, men det lever jeg godt med.
Mer utfordrende er det at han jeg er gift med 1) er født et kvarter for seint 2) er skikkelig tidsoptimist (som betydelig forsterker effekten av å være født et kvarter for seint) 3) har et noe lemfeldig forhold til tid på generell basis. Det er jaggu godt at han har så mange andre gode egenskaper, men tidvis blir jeg helt sprø. (I parentes bemerkes at han blir ganske sprø av at jeg alltid skal være så tidlig ute også.)
Som i at jeg ikke har tidsfølelse? Ja, hvis jeg sliter med søvn, sover på ettermiddagen, våkner opp om natten etc så roter jeg fort (hvis jeg da feks er en plass hvor sola er under horisonten blir det ekstra ikka)
Som i at jeg leser feil på klokken? Det har hendt, på samme måte som jeg av og til leser feil tekst. Men ikke ofte.
Som i at jeg husker feil tall? Ofte. Har dårlig hukommelse for tallet og kan feks tenke at 15 er klokken 5 (husker bare tallet 5 på en måte. Tar ikke feil når jeg leser) Tror jeg må lage meg en tråd hvor jeg spør hvordan mange telefonnummer folk husker: jeg kan tre, og det er det meste jeg har lært hele mitt liv :humre:
Njei, blingser vel ikke, men jeg er fullstendig avhengig av kalenderen min for å huske når møter starter og hvor de er, på jobb. Privat går det ganske greit, men jeg dobbeltsjekker alltid flyavganger mange ganger fordi jeg vil være sikker. Så jeg har vel rutiner som gjør at jeg kommer når jeg skal og stort sett er tidlig ute hvis det er nødvendig. I går var jeg f.eks. på flyplassen nesten to timer før innenlands flygning, og det var jo superfint siden det endte med å bli forsinket og til slutt kansellert. :snill: Så noen ganger kan jeg øve meg på å komme litt mindre tidlig. :humre:
Jeg kom forresten på at jeg engang klarte å miste et fly fordi jeg tenkte helt feil. Får unnskylde meg met at jeg hadde reist langt og skulle videre til en tid jeg ikke pleier. Men flaut var det uansett :knegg: Heldigvis booket de meg om til neste fly gratis.
Jeg synes det er helt i orden å vente på andre hvis jeg var ute i god tid (og så er det selvsagt helt greit at man kommer for sent en gang i blant, ting kan skje), men ikke hvis det er noen som til stadighet kommer etter tiden.
Jeg har et «komme for tidlig syndrom». Jeg planlegger alltid ekstremt god tid når jeg skal noe, og har aldri kommet for sent i mitt liv. Jeg liker å ha det sånn, jeg vil heller vente 10 minutter på neste buss enn å løpe til en jeg ser, fordi jeg har gått ut for tidlig. Ha ha ha! Litt plagsomt for venner hvis vi reiser bort sammen, jeg tilbyr meg alltid å dra alene til flyplassen 1 time før de andre. Men: for et par uker siden så jeg for første gang i mitt liv feil på klokken. Jeg var overbevist om at den nærmet seg 12, men det viste seg å være 1 time senere. Jeg hadde ingen avtaler, skulle bare ut med hunden, men det var likevel utrolig overraskende for meg å oppdage at jeg hadde mistet 1 time.
I mitt tilfelle betyr det å blingse at jeg sjekker hva klokka er, men uten å ta inn hva jeg ser, så i hodet mitt er klokka det jeg tror den er. Tror bare det er litt for mye aktivitet i hodet mitt, så jeg tar ikke alltid inn hva jeg ser, eller hører. Av og til ser jeg det jeg tenker i stedet for det som er foran meg. Det er ganske merkelig.
