Jeg surfer alltid fra mobilen (iPhone), så jeg tar forbehold om at emojiene kanskje ser annerledes ut på android eller pc. (Sendte et glis til en Samsung-venninne en gang, og fikk spørsmål om hvorfor jeg sendte et sint fjes…)
Hva betyr disse?
(Jeg synes den ser sint ut, men ingenting tyder på at min sønn er sint)
(Jeg mener den gråter i strie strømmer, men ei venninne mener nok noe annet)
(Jeg bruker den litt som «Å nei!», men er usikker på om andre er enige
(Fikk denne av min sønn i går, men ingen forklaring på forespørse)
Ellers vet jeg at flammer, fersken og aubergine ikke er verken flamme, fersken eller aubergine, og jeg innser at jeg tilhører en annen generasjon enn mine barn, men jeg nekter å gå med på at �� er passiv-aggressiv, og jeg bruker emojier slik jeg føler for det.
Min opplevelse at min generasjon er den som bruker aller minst emojis. Jeg bruker det til nærmet aldri.
Men ungene mine gjør det og i går fikk jeg meldinger fra tanta mi med flere emojis enn ord. Jeg blir helt svimmel av sånt, men 70-åringene ser ut til å ha adoptert det fullstendig.
Jeg løser ellers problemet med å bruke minst mulig emoijs når jeg skriver meldinger til folk. Med enkelte jeg kjenner godt (som min søster f.eks) har vi vår egen emoji-sjargong, og da er det jo greit. Til unger/ungdom bruker jeg aldri emojis. En sjelden gang til mine egne, og da går det stort sett på hjerter (som de selv sender til meg). På whatsapp-gruppa vi har med familien på mannens side, spøker ungene med at de ikke kan bruke emojis fordi bestemora (min svigermor) bruker så mange, at det ikke er noen igjen til oss andre. :knegg: Det samme gjelder spørsmåls- og utropstegn.
Av og til opplever jeg emojis i e-poster jeg får i jobbsammenheng, fra eksterne som jeg aldri har møtt. Det synes jeg er rart.
De fleste på min alder, både kvinner og menn, bruker det en god del, er min erfaring. Noen mer enn andre. Jeg synes overdreven bruk er litt harry, men jeg blir litt usikker over de som ikke bruker det. Jeg synes det virker litt surt… (Jeg vet at det sjelden er ment sånn, men jeg synes likevel det ser ut som man er sur.)
Jeg foretrekker noen få her og der, som understreker poenget eller stemningen.
Jeg bruker også en del emojier, men ikke sånn at jeg krydrer alle meldinger med en håndfull altså og seriøse/profesjonelle eposter er alltid emojifrie. En emoji uttrykker gjerne noe som er vanskelig, eller ville være rart, å skrive med ord. Jeg ser jeg er enig med deg Hyacinth i at emojifrie meldinger ofte virker surere, men også enig i at overdreven bruk er veldig rart. En melding kan tolkes ulikt ut fra hvilken emoji man legger til, eller om man ikke bruker noen i det hele tatt, så jeg synes absolutt de har sin plass.
Jeg har i hvert fall lært av min 13 år gamle datter at den emojien som ser ut som om den gråter i strie strømmer er en som ler så den griner, ikke en som er trist. :nemlig: Det har ikke min 67 år gamle kollega, konstaterte jeg i dag. :humre:
Moren min (73) tror den som ler så den griner faktisk griner. (Ikke den du mener, men den som faktisk ler.) Det er litt absurd. Nesten som «Your Grandma passed away today — LOL» :knegg:
I dag tekstet jeg forresten med en dame på 80. Hun starter alltid hver eneste melding med «hei» og avslutter med «hilsen Kari», selv om vi sender hverandre ti meldinger på rappen. Og ikke en eneste emoji. Derimot mange punktum.
Det som er litt merkelig.... vi anser det å starte og avslutte meldingene sånn, så ville man ikke stusset like mye i en mailutveksling. Ville ve blitt litt "hei igjen" etterhvert da, og kortere, gjerne ikke offisielle mailsignaturer etterhvert, men "Kari" som et minimum sikkert....
Selv om jeg sender mail til en helt spesifikk mottaker, så er jeg i alle fall på jobb lært opp til å gjerne starte med "Hei Kari" i den mailen i utvekslingen, men det ville jeg gjerne ikke gjort på sms. Men sikkert et hei i den første.
Min mor skriver alltid «fortsettelse:» hvis hun glemte å skrive noe i forrige sms. Emojibruken er også veldig morsom. Også skriver hun mye bare ok eller bruker tommelopp for hun må visst alltid ha siste ordet.
Men unge har også en veldig grei forståelse for at voksne kommuniserer annerledes enn dem. I alle fall de unge som jeg melder med. (Elever og egne unger.)
Ja, mine unger skiller ganske kraftig mellom hvordan de tolker meg (og besteforeldrene m.fl) og hvordan de tolker sine venner, når det gjelder emojibruk, tegnsetting etc. Det gjelder selvsagt også hvordan de selv kommuniserer. Kjapp kommunikasjon mellom meg og datteren, når hun f.eks lurer på om jeg har tid til å møtes for en kaffe i arbeidstida, jeg foreslår en kafe, og hun svarer med tommel opp. Eller omvendt. Vi begge forstår at den andre ikke er sur eller passiv aggressiv, uansett hvilke andre emojier hun ville foretrukket om det var en jevnaldrende hun avtalte med. Og det er heller ikke nødvendigvis tenåringer som har definisjonsmakta over hva som er "riktig" emojibruk, eller hva de ulike emojiene "betyr". Det er uinteressant hvilken betydning en tenåring ville ha lagt i en bestemt emoji, hvis jeg sender den til en på min alder, som bruker den på samme måte som meg. Jeg har for eksempel aldri brukt den som strigråter som en latteremoji, og har ikke tenkt til å begynne med det nå. Jeg lar heller være å bruke den.
Og det er fryktelig irriterende når Apple-brukere gjør det på sms, for da får Android-brukere ikke en tommel opp på meldinga, men en lang tekst-sms hvor det står "liefje har satt et tommel opp ved din melding "og så står hele meldingen man selv har skrevet". "
Må vi sette oss inn i dette? Jeg holder meg unna ananas og frukt og grønnsaker, den er grei. Men liker å avslutte med punktum uten å bli tatt for å være sur. Får jeg «k» eller bare punktum har jeg gjort meg upopulær, det er vel som å vise fingeren.
Hørte fenriken fra Kompani Lauritsen på scenen i forrige uke, han var innom dette. Og har du med noen fra barneskolen å gjøre skal visstnok «k» være supert.
Ja, jeg har tidvis lange epost frem og tilbake og der er det i alle fall helt vanlig at det er en "hei igjen" og under minste navn nederst, eller hilsen. Det hører liksom med. Men på sms ville det vært helt rart. Og det bare er rart i mitt hode at jeg ser så ulikt på de to kommunikasjonsformene. (Jobbmail er jo på pc da. Privat epost leser jeg i praksis også bare på telefon)
Jeg nekter å la unger diktere hvordan jeg skal kommunisere. Jeg har instruert mine ungdommer i at om jeg sette punktum etter en setning i melding, så betyr ikke det at jeg er sur.
Men hvorfor i all verden mener ungdommen at vi trenger enda en «grineler» emoji? Vi har da vitterlig to fra før. Hvorfor kunne ikke bare den som tårene renner på få lov til å forbli trist liksom? :knegg:
Noe som faktisk gjør meg skikkelig fnisete, og framkaller latter i bilen, er når handsfree-systemet leser meldinger høyt, og mannen spiller av meldinger som hans mor sender. For hun bruker alltid en drøss med emojier og tegn, bare for helt vanlige meldinger. Som for eksempel, når vi er på vei dit: "Vil dere ha pannekaker når dere kommer fram???!!!" krydret med fire-fem emojis på slutten. Og handsfree-stemmen leser alle opp med alvorlig, robot-aktig stemme. :humre:
Min datter dør av :) i meldinger fra meg. Så jeg har tenkt fortsette med det. Jeg lar ikke de der n00bsene av noen unger få diktere min emoji-bruk. Jeg har tross alt drevet med det siden slutten av 1900-tallet … :skratte:
Familien har en egen liten chat som heter "familiechatten" hvor vi skriver meldinger som skal deles mellom alle oss 4 i kjernefamilien. Der er tommel opp helt lov. Den kan forstås som enten "jeg er positiv til dette forslaget" eller bare "jeg har nå registrert hva du har skrevet". Både fra ungdommen og oss voksne.
Det er godt mulig at de oppfatter tommel opp fra jevnaldrende som "feil", men vi har helt tydelig lov til å bruke det. De pleier ikke å legge noe imellom når jeg gjør "feil" ting på sms. Les: å skrive ok med punktum etter, er nesten å regne som en drapstrussel. Visstnok.
Tommel opp bruker jeg massevis. Bryr meg ikke om hva andre mener. Jeg står i en rulletrapp, venter på å betale i en butikk osv, og er positiv og har lest.
Jeg synes det er frustrerende at kommunikasjon er blitt så mye vanskeligere av noe som egentlig burde gjort det enklere. For sånne som meg, som er ganske dårlig sosialisert og bruker veldig mye energi på å "passe inn", er det veldig tungt. Jeg håper jeg ikke fornærmer kollegaer eller elever, men det gjør jeg sikkert, med tommel opp og :) og punktum etter alle setninger. Jeg skriver også "Ok." til familiemedlemmer, men til elever og kolleger, legger jeg på "det er greit/det går fint/det høres bra ut" eller noe annet.
Mitt intrykk er at ungdommen vet hvilken generasjon de kommuniserer med og forstår en "Ok." og tommel opp, uten problemer. Hadde jevngamle svart på samme måte, hadde det blitt oppfattet anderledes.
Så jeg bruker tommel opp, og vanlig smiley, og "ok"/"oki" hele tiden.
Tommelen opp er helt fint som bekreftelse på avtale og tidspunkt og slike ting, men i en chat hvor man f.eks deler noe som er viktig for avsenderen, oppfattes (av meg) tommelen opp som "jeg har ikke lyst til å snakke med deg og jeg avslutter samtalen".
Jeg har lest at om man blir skremt av ok, punktum og tommel opp så har man engstelig tilknytningsstil. Anxious attachment style på fint. Jeg tror jeg har dette i en mild grad, fant jeg ut. :knegg:
Det poenget kan jeg se. Men usikker på om jeg i så fall synes noe annen emoji er noe bedre da. Å slenge ut hjerter i hytt og pine gjør ikke at folk fremstår mer sympatiske i min verden. Men jeg er kort og knapp i det meste jeg gjør av skriftlighet, så ikke sikkert jeg er fasiten, hehe.
Jeg bruker tommelopp masse. Hver eneste dag sannsynligvis. Om folk sender sms og sier de er syke og jeg bekrefter i farten at jeg har sett meldinga (og svarer mer oppbyggelig når jeg har fektet unna morgendagens vikarhåndtering), om jeg er fornøyd med noe, om jeg bekrefter noe/sier ok. Jeg flesker rett som det er til med både hjerte, blomster og tommel og en dansende kvinne. I jobbsammenheng også. De som kjenner meg skjønner antagelig at jeg ikke er kjip, og de jeg ikke kjenner, svarer jeg ikke med emojis.
Jeg hadde stusset veldig om jeg hadde sendt en melding til min leder om at jeg var syk, og fikk en tommel opp i retur (kvinne 47). Og så innser jeg etter denne tråden at jeg sikkert har fornærmet mange som er mer digitalt innfødt enn meg.
Jeg tenker det handler om forventningsstyring. Jeg jobber i skole, og alle de jeg har personalansvar for, vet at noen morgener er veldig travle hvis flere melder sykdom (typ er blitt forkjøla, minstemann har kasta opp i natt osv.) og jeg driver og skaffer vikarer. Vi har rutiner som tilsier at de fleste melder fravær ganske nøyaktig klokka 7 +/-. Tommel opp betyr at jeg har sett meldingen og at de kan tenke at beskjed er gitt og mottatt. Noen gir jeg hjerte, det spørs hvem det er. Alle er ikke "klemmere", og jeg tilpasser reaksjonen til jeg tror de vil ha. At jeg gir tommel opp betyr ikke at jeg er glad for at de er syke eller at jeg ikke bryr meg. Alle vet det. Jeg har kontakt med alle som har meldt fravær på andre måter enn tommelopp i løpet av første dag de er syke. (Av en eller annen grunn gikk jeg i forsvar nå, vet ikke hvorfor og beklager det, men jeg skal ikke ha det på meg at jeg er ufølsom og kjip personalleder, for det tror jeg ikke jeg er.)
Sjefen min gjør også det, og jeg synes det er helt greit. Får en melding med oppdatering om vikar og ønske om god bedring når hun har tid. Det er viktig at hun bekrefter at hun har sett det, så jeg vet om jeg skal ringe noen andre eller ikke, men det er ikke viktig for meg at hun tar seg tid til å svare ordentlig når hun står midt i kaos. Vi jobber såpass tett at det sjelden er bare én lærer som er syk samtidig.
Jeg brukte tommel opp i dag. En møteleder spurte i gruppechat om noen av oss som har adgang kunne komme 10 min før og låse opp rommet. Jeg var på farten og hadde ikke anledning til å skrive noe, la igjen en tommel opp i chaten som bekreftelse på at jeg kunne gjøre det. Tviler på at noen tolket det som passiv-agressivt. Jeg bruker uansett ikke å koseprate mye med deltakerne i den gruppechaten. :humre:
Har aldri fått tommel opp som reaksjon på at jeg er syk da. Sjefen min har det tydeligvis ikke travlere enn at han uten unntak rekker å skrive "God bedring, My" som bekreftelse på at det er mottatt. Vet ikke hva jeg hadde tenkt om jeg fikk en tommel opp. Hadde vel syntes det var litt pussig, og out of character, siden det aldri har skjedd før, men ikke så mye mer enn det. Hadde stusset mer om det kom et hjerte, fra den kanten. Men det handler vel mest om personen, og at det ville vært enda større karakterbrist enn tommel opp, ikke at det å sende hjerter er feil.
Jeg bruker masse emojier. Tommel opp og alt. Rektor vil ha tommel opp på meldinger ledelsen legger ut på teams.
Jeg og en mannlig kollega jeg delte klasse med i mange år hadde vår egen greie med emojiene. Vi sendte alt mulig til hverandre, og tenkte at ting betydde det det var. Han er 15 år yngre enn meg eller noe. Aldri noe kleint over noe av det vi sendte til hverandre, helt til vi fikk en enda yngre kollega på team. Hun lærte oss hva ting betydde. Så vi har bare bestemt oss for at sendt er sendt, og holder oss unna diverse emojier nå.
Jeg bruker fremdeles smil som jeg vil, og tommel opp er IKKE passiv-agressiv i min bok.