Gårsdagen var dum allerede før den hadde begynt. Så jeg prøvde å sabotere den en god stund ved å bare sove, sove og sove bort alt jeg orket av den. Til mannens tålmodighet begynte å bli oppbrukt og jeg karret meg opp med et grettent fnys. Mannen var dust. Virkelig dust. En sånn litt udefinerbar, men ekstremt merkbar form for dustete.
Etterhvert var det på tide å komme seg til bursdagsfeiring hos moren min. Lillesøsters forlovede har bursdag. Mannen var dust hele veien dit. Kjeftet, gjorde han. Kalte meg sur, gjorde han også. Møkkamannen. I selskapet var han smørblid, den falske dustemannen. Og småkjeglete mot meg. Men jeg er da dannet, så istedet for å kjefte tilbake til idioten, gikk jeg på do og grein. Fordi jeg er gift med en sånn drittsekk av en psykopatmann som hadde kastet en stol på meg et par timer i forveien.
Ok, så skjøv han den kanskje bare litt irritert i min retning, da. Egentlig flyttet han vel bare på den for å komme forbi da han skulle ut fra kjøkkenet med søppelposen, men det var helt klart i min retning og jeg er bombesikker på at han kastet den i fantasien. Så det så!
Vel, der satt jeg altså på do hos moren min. Og grein. Så så jeg opp og inn i speilet og skjønte at jeg hadde grått på meg rødsprengte øyne og idiotiske paddekvekk (jada, jeg får sånt når jeg griner, siden jeg svelger en del luft som blir luftbobler som nekter å bli rap og dermed bare blir pinlige paddekvekk resten av kvelden). Så etter å ha kvekket meg opp mot speilet, splashet kaldt vann på øynene uten at det hjalp begynte jeg jaggu å tute igjen. Fordi øynene var så røde og fordi jeg var helt alene i hele verden og alle trodde at psykopatdrittsekkmøkkamannen min er verdens greieste når han tross alt nesten hiver stoler på meg.
Og jeg kan jo ikke si det til noen, innså jeg. For jeg mistenker at ingen vil ta meg seriøst når de etter noen nærmere spørsmål innser at han bare skjøv den litt irritert til siden fordi den sto i veien da han skulle ut med søpla. De vet jo ikke at mannen er en drittsekkmøkkamann som mente det der på verst tenkelige måte. De lar seg jo lure av den psykoblidheten hans. For tenk!
Ja, sånn sitter jeg altså der og sipper og panisk klapper kaldt vann i ansiktet for å i det minste motvirke rødheten jeg opparbeider meg. Vel vitende om at jeg snart kommer til å bli meldt savnet om jeg ikke viser meg. Jeg har det travelt. Og det er visst verdt en tåre eller fem det også. Helt til jeg innser at jeg faktisk må tisse også. Med et oppgitt og gråtkvalt sukk setter jeg meg på do. Og SUPRISE! Det er mens-tid. Noe som utløser et par tårer til, for nå kommer psykodrittsekkmøkkamannen min bare til å pakke pledd rundt meg og le overbærende av meg. “Og det er fader ikke noe å le av!”, tenker jeg harmdirrende.
Til slutt kommer jeg ut og smiler tappert til de andre. Og la meg bare si en ting; Å samle en haug med mennesker som nesten alle sliter med sitt nyttårsforsett på andre dagen kan være en risikosport og ikke på langt nær like trivelig som juleselskapene. Noen har ikke rørt en sigarett siden rakettene stilnet. Andre har kanskje bare levd på pulver siden da. Og atter andre er som kjent belemret med PMS, sjokoladehunger av en annen verden og nyttårsforsett om å ikke spise nettopp sjokolade. I tillegg har vel som regel de fleste brukt litt mer penger på jula enn de egentlig hadde tenkt og dermed blir overgangen til den kjedelige hverdagen enda mer brutal. Og midt i alt dette skal vi altså være sosiale. Min søster sier etterhvert noe litt brått, jeg skjuler bevreleppen og trangen til å være dramaqueen som høylytt skriker “Og du tror at DU har det ille?! Jeg ble nesten slått ihjel med en STOL i dag, jeg!” For et eller annet sted i hodet hvisker en stemme at jeg kanskje bør spare det til en dag jeg føler meg pittelitt mer stabil i humøret. Klok av skade, tross alt.
På veien hjem beordrer jeg mannen til å stoppe innom nærmeste butikk. Jeg kjøper sjokolade. Og mens jeg står der og skuler olmt ved kassa, håper jeg nesten at damen i kassen skal si noe “morsomt” om nyttårsforsetter. For jeg har en tirade klar. Men damen sier ingenting. Jeg aner en svak eim av frykt idet jeg passerer henne. Men det er muligens bare innbildning.
Så bærer det hjem. Jeg setter meg i sofaen, får pledd og overbærende humring av mannen (den psykodrittsekken av en møkkamann!) og jeg spiser sjokolade når ungene er i seng. Jeg oppfører meg faktisk helt fint. Verden har gått av hengslene, men jeg spiller med, jeg. Klok av skade, så spiller jeg med og tar banningen inni meg. Mens psykodrittsekkmøkkamannen skjønner. Og humrer overbærende selv om jeg ikke sier et ord. Han fortjener meg virkelig ikke. Jeg bare sier det.
Etter en liten sjokoladeorgie i sofaen får jeg karret meg bort til dataen. Bekkenet verker, jeg har proppet i meg sjokolade og nå skal jeg altså lese litt ved dataen mens drittmannen går tur med hunden. Så jeg logger på favorittforumet og leser i januarslanketråden de har startet der. Og av en eller annen grunn kommer visst tårene da også. Jeg er sikker på at det er mannen sin skyld det også. Hadde ikke han nestendengt meg med den stolen, så hadde jeg sikkert ikke spist sjokolade i dag heller.
Alt er helt klart hans feil.
Når jeg endelig kommer meg i seng etter en hard dags innsats som sippeguri, kjenner jeg lettelsen bre seg når verden begynner å føles normal igjen og trangen til å kvele mannen avtar. Det er slitsomt å holde eget temperament i tøylene når PMS’en snur verden på hodet. Det er heldigvis flere uker til neste gang.
Mon tro om jeg bør sørge for å ha litt sjokolade klart ved nattbordet da?
Jeg synes du skulle legge disse innleggene et annet sted enn på skravleforumet. Lage egen blogg, kanskje? Eller kanskje admin. oppretter et nytt underforum: "Kies livsanskuelsesforum".
Haha!
Jeg er selvsagt ikke bare et helvete å være i hus med på den tiden. Jeg er også et hormonforstyrret helvete, slik at man aldri vet når det braker løs. Altså er det kanskje like greit at du sørger for å ha hvitt flagg og sjokolade klart, torsk. :nemlig:
Det er vel kanskje da det blir ekstra ille når det står på. Har ikke hatt mensen siden i september, tror jeg, og prøver å gjøre meg klar for å holde unna en temperamentsmessig eksplosjon når den skulle finne på å dukke opp igjen. -Vet jo at det ikke kommer til å fungere, men prøve kan man jo like vel.
Ja, når man tross alt er voksen så bør man vel helst prøve i alle fall. :knegg:
Jeg pleier ikke å bli så hardt rammet som denne gangen, men nå var det liksom nedturen etter julefeiringen, grinete og røyksjuke folk på pulverkur og dårlig råd og hele greia på en gang. Og midt i det tenkte jeg altså at jeg skulle holde meg langt unna sjokoladen. Det gjør jeg ikke mer. Sjokolade redder liv!
Jeg snoker restene etter julesjokoladen om kveldene nå. Da blir jeg så snill etterpå så. Prøver å skylde på at det er PMS, og prøver å få meg selv til å tro på at så snart denne PMS-runden er over DA skal jeg begynne mitt sunne liv uten sjokolade og søtt. - Men mest sannsynlig er sjokoladehungeren denne gangen også bare PMS-vardøger. Tror nesten hele mensen bare er folketro og fanteri.;)
Uff der kjente jeg meg igjen ja. På selveste julaften hadde jeg ikke en drittmøkkamann, men er drittmøkkasøster som ikke ville klemme meg for jeg hadde vondt i magen og var kvalm. Fikk ikke juleklem før hun gikk, tenk det du! På selveste julaften. Gråt en skvett jeg også, men skjønte litt mer av det litt senere da jeg hadde vært en tur på do. :sur:
[/CENTER]
