Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter ”tilfeldig” sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”.
”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”
”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall.
”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer”.
Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite det hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.
Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.
Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?”
At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne.
At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.
Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, å bli mor vil redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge.
At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.
Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen.
Hun vil kanskje anskaffe dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig forretningsmøte og hun vil bare tenke på sin baby’s søte duft.
Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.
Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine.
At en fem år gammel gutt’s ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet.
Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.
Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil miste de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før.
At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn.
At hun ville offret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.
Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn.
Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror.
Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn.
Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.
Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring.
Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle.
Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang.
Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.
Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer.
”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt.
Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall.
Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.
Siden det er drøftet så mye tidligere, så tenkte jeg å ta en titt på hva som faktisk stemte på meg i forhold til dette. Jeg omtaler meg selv som myk mor, og er ofte følelsesmessig påvirket av ungene mye. Mye mer og sterkere enn jeg hadde trodd. Reagerer på alt mulig på tv, redd for å fly, griner for mye, og opplever av og til at livet er en ballanse mellom frykten for det som kan skje, og gleden over det som er. De som reagerer slik som meg ofte, velger kanskje ikke å se noen arroganse og nedlatenhet i historien (eller velger det bort), men ser heller de følelser vi faktisk opplever selv. Det er litt med brillene man velger å ta på, og hvilken side av bordet man sitter på.
Det er jo gjerne mye idyll i slike "fortellinger", men det er vel som med en del dikt, at man skal skape en viss stemning. Har man lenge sittet og ventet på dette barnet, så føler man vel mer behov for å forsvare seg enn å identifisere seg. "Man var ikke sånn". Jeg var heller ikke sånn, men så var jeg heller ikke spesielt interessert i barn "in general" før jeg fikk dem selv. Men mine egne barn har gjort mye med meg - spesielt følelsesmessig. Så spiller det ingen rolle om jeg ikke hadde fine negler eller fancy liv før jeg fikk barna. Ingen jeg kjenner tror nå heller det. Men jeg hadde et liv der vi kun har to, med ansvar for stort sett meg selv. Å hele tiden skulle undervurdere den endringen og den sterke påvirkningen et barn gjør - født, adoptert eller kommet til familien på en annen måte, synes jeg er så merkelig. Det handler ikke å vurdere personers liv mot hverandre. Jeg sammenligner ikke livet mitt med de som lever livet sitt frivillig uten barn. Men spør du meg om betydningen de har hatt i mitt liv, så står jeg for det. Mitt liv var to forskjellige ting med og uten barn. Men så ønsket jeg også det. Tilfredsstillelse av behov. Og jeg ble både mjuk og blaut, og kan derfor kjenne meg igjen i noe. Det med neglene får bli på gammeldagan.
Det er greit. Noen får det generelt, mens andre liker sånt. Jeg er helt klart blaut på enkelte områder. Jeg har også lest bedre tekster enn dette - til og med skrevet bedre tekster selv - men å frastøtes av sånt, blir litt :confused: for meg.
Formuleringer som det her gjør meg faktisk pinlig berørt. Gode tekster rører meg, så det er ikke det at jeg er kynisk og kald tvers i gjennom. Inaghs beretninger rører meg. Kies innlegg er også sabla gode og klarer å pirke på den mammastrengen uten å måtte pakke ordene inn i lyserosa vatt.
Det jeg ikke liker med historien er for det første at den generaliserer kraftig. Det fremstilles som om alle mødre er nærmest følesesmessige vrak, og det fremstilles som om man gjennomgår en forvandling når man blir Mor.
Dette er en sånn typisk historie som mest av alt er egnet for å få kvinner til å føle seg mislykket. Det beskriver hvordan man skal FØLE. Vi har vel alle hørt klisjeen om den fantastiske morslykken man får når man får barnet på brystet etter fødselen. Og så sitter utallige nybakte mødre rundt og føler seg mislykket fordi de ikke FØLTE riktig.
I bunn og grunn tror jeg heller ikke på historien. Med det mener jeg - jeg tror ikke på at de fleste av oss nærmest transformeres fra overfladiske, moteriktige og ikke minst lekre kvinner til bjørnemammaer som gråter når de ser nyheter på TV. Jeg tror at de fleste av oss tvert i mot er oss selv, og fortsetter å være oss selv, også etter at vi har blitt mødre. Noen er mer følsomme en andre, noen har lettere for å vise følelser, men la nå ikke dette bli en fasit på "den gode mor".
Jeg er med på at fokus endres når man får barn. Man går på en måte fra å være første-person i eget liv til å være annen-person. Det merkes godt når man begynner å levere i barnehagen, og oppdager at man omtales som "mamman til..." i stedet for med sitt eget navn som man alltid har blitt før. Så ja, ting endres. Men det å få barn i seg selv gjør oss ikke alle til lettrørte bjørnemammaer.
Du og dere andre som syns dette er idyllisert, dere har for små barn. :knegg: Denne kan vanskelig forstås på riktig måte før man har voksne barn. Om noen hadde vist meg denne når jeg sto med barn i trassalderen, så ville jeg vel fått lyst til å slå ned vedkommende. Men vent å se. ;)
Alt føles jo ikke riktig. En opplevelse er jo ingen fasitt. Nei herre gud så langt fra riktig det føltes når vi satt der med nr.1, og bæljet fordi vi ikke fikk vekt henne, hun ikke spiste og alt var kaos. Men inni mellom slagene i hverdagen, så har jeg øyeblikk der jeg kjenner meg igjen i noe av dette. Men så klart - jeg var jo følsom fra før, og jeg er følsom nå. Og man har perioder der alt på langt nær er lykke og idyll, og øyeblikk der ting er veldig flott. Man er da fullstendig klar over det.
Derfor reagerer jeg jo sikkert også på en del av det som står der. Jeg reagerer på det jeg kjenner meg igjen i, og overser resten. Det er vel skrevet av noen som mente det godt, ment for andre som er litt blaute. Synes man ikke noe om det, så er man vel ikke i målgruppen da. Betyr det at man er mislykket da? Nei hvorfor det? Man reagerer jo bare forskjellig. På samme måte som ingen kan gi meg en fasitt på hvordan jeg skal reagere eller føle, så finnes det jo ingen fasitt på hvordan andre skal reagere eller føle. På samme måte som du vil ha deg frabedt å skulle være følsom på kommando, så forventer jeg å bli respektert fordi jeg i perioder svulmer over av både redsel og glede.
Min mor kunne dog sikkert gitt en del av disse rådene, for hun er ei like stor sippeguri som meg. ;)
Jeg tror ikke det er følelseslivet mitt eller blautheten min dette skorter på, det er vel heller at jeg synes det er virkelig, virkelig dårlig skrevet, ikke nyansert i det hele tatt.
Electronica: selv om disse diktene ikke er på langt nær like full av klisjeer (og jeg er enig med torsk - jeg antar at diktet i hovedinnlegget er oversatt fra amerikansk) så syns jeg like fullt at diktene er meningsløse.
Jeg skal prøve å sette ord på meningsløsheten. Det er ikke sånn at man som Mor har større verdi enn andre mennesker. Man er ikke en gang uerstattelig. Det fremstilles som om Mor er sola og barna og verden små planeter som sirkler rundt. Det er slik Mor gjerne vil fremstille seg selv. Verdens sentrum. I stedet er det ofte motsatt. Det er Mor som gjerne vil være uerstattelig, uunnværlig for barnet.
Barn adopteres - og jeg tror ikke de lever resten av livet med et åpent sår etter Mor. Jeg tror til og med de får plastret knærne sine og får ligge sammen med noen når de har hatt mareritt. Sett fra barnets ståsted er moren en viktig person. Kanskje den aller viktigste. Men det er bare å innse - barnet er viktigere for mor enn mor er for barnet. Det er jo bare å se på våre egne mødre, det. De fleste vil føle seg sterkere knyttet til sitt eget barn enn til sin egen mor.
Og fra de voksnes ståsted - det ER ikke noe spesielt med mødre. De er helt vanlige mennesker. Ikke alle av dem er snille, en gang. Denne forherligelsen og hyllingen av Mor syns jeg ikke noe om. Uansett om innpakningen er litt mindre full av klisjeer.
Hvis noen skulle skrive noe flott om det å være mor så hadde jeg foretrukket at man skrev om barnet, fremfor om seg selv. Det er alltid bedre når folk hyller andre enn seg selv.
Jeg forsøkte vel egentlig ikke å hylle meg selv, men mer å reflektere over min rolle i et annet menneskes liv. Før hadde jeg ikke en slik rolle. Ikke på samme måte. For meg var min mor svært sentral i oppveksten. Jeg var fryktelig redd for å miste henne. Nå som jeg selv har fått barn er jeg selvsagt svært redd for å miste mine barn, men også å påføre dem sorg ved faktisk at det skulle skje noe med meg. At man er viktig for sine barn er ikke et forsøk på å idyllisere noe. Det er en realitet. Selvsagt ligger det jo da forventninger om at man er snill og trygg og god. De fleste av oss forsøker jo å være det. Og et barn må ikke være født av personen. Det handler ikke om biologi. Det handler om roller. Roller i et annet menneskes liv.
Hvis man leser på forum om krise og sorg, så innebærer det også beretninger om barndom og det å miste foreldre og andre omsorgspersoner. Det har vært svært vonde for de som har opplevd det. Å ønske noen alt godt for sine barn, innebærer jo også fravær av det som er vondest: Smerte, redsel og sorg.
For meg er vel en del av tenkningen knyttet til at roller er snudd om. At eventuell risiko ikke bare gjelder meg selv og mitt liv, men også kan påvirke andre.
Jeg er nok en DårligMor, men mesteparten av dette klarer jeg ikke å kjenne meg igjen i overhodet. "Slippe det fineste krystallet" bare fordi ungen roper etter mamma? Særlig! Hvis ungen holder på å drukne eller falle ned fra verandaen, ja, men i slike tilfeller hadde jeg ofret krystallet for en hvilken som helst unge – også før jeg ble mor.
Sitte i et møte og tenke på "duften av Blobben"?! "Skynde meg hjem for å forsikre meg om at Blobben er OK" hvis det ikke er grunn til at hun skulle være noe annet!? Himmel og hav, jeg håper da jeg har bedre vett.
Et kjempedilemma å sende avkommet alene på toalettet – fordi det kryr av peoder der!? I think not! :skuffet:
Det hender ofte jeg er uenig med bina, men i denne diskusjonen tror jeg at jeg kan signere det aller, aller meste.
Satt litt på spissen, tror jeg at det som skjedde med meg da jeg ble mamma for 20 år siden, faktisk gjorde meg mer hardhudet.
Jeg ble tøffere, taklet flere ting, møtte utfordringer på en annen måte. ;)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
