Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Samtidig trekker jeg et lettelsens sukk for at mine unger ikke trengte å forholde seg til dette da de var så små. Det fantes jo rett og slett ikke skjermer med så mye innhold da de var i barnehagealder. (Men fra småskolealder kom det i full fart.)
For jeg kjenner at jeg blir litt skremt over helt små unger på restaurant og i familieselskaper som overhodet ikke deltar fordi de er opptatt av skjerm; lenge. Jeg tenker at de må gå glipp av en god del interaksjon som de hadde hatt godt av.
Og så setter jeg pris på at rådene er så tydelige på at vi foreldre må huske å ikke forsvinne inn i det digitale når vi er sammen med ungene våre. Det var en nyttig påminnelse. Også for meg som har nesten voksne barn.
Ja, jeg er delt i møtet med yngre foreldre og angsten for skjerm. Jeg blir 30 % boomer (det gikk da bra med mine, og "kaller du meg en dårlig mor!") og 70 % lettet over at det tydeligvis var en annen normalitet for særlig de eldste av mine barn.
Jeg mener å huske at det har vært diskusjon om skjerm: TV-tid og spilling fra eldste var liten (født 2004). Vi så litt på barne TV, og ble glad når NRK-super kom. Mellomste har vokst opp med drømmehagen. Mens yngste kunne velge hva og når hun skulle se på TV. Mormor kjøpte I-pad til ungene mine, og de ble gradvis yngre når de fikk det. Men innholdet var ikke så avansert. Vi har aldri greid/orket å være superkonsekvente på x antall timer skjerm/spilling, men styrt det litt etter behov og tilstand. Kuttet ned når de ble usmakelige grønnsaker, og gitt litt mer i periode der det var viktig med litt mer spillerom.
Jeg blir skremt av overskrifter om at småbarn snakker youtube-engelsk og lurer på hva som har gått tapt. Og det er meget mulig at jeg har hatt flaks med tiden da jeg selv og ungene mine vokste opp...
Er dette noe som kan henge sammen med en generell anglifisering her i Norge? Svært mange av mine på alle mulige måter norske venner syns det er helt naturlig å skrive engelsk på sosiale medier. Det samme med profesjonelle steder som LinkedIn - selv om de jeg kjenner kun ønsker å jobbe her i Norge.
Hvis man ønsker å bli influencer på et eller annet vis, så er det jo engelsk man bruker. Youtube-videoer er på engelsk. Når man spiller sammen på nett, så foregår det ofte på engelsk. Dagens unge fletter ofte engelske ord inn i språket sitt.
Det norske språket har ikke samme verdi som det før hadde. Jeg ser det over alt. Selv på nrk.no er det mange artikler som har dårlig norsk språk ved at ordstilling er feil, at ord mangler, at setninger starter med en tid og slutter i en annen.
Joda, 12-åringen snakker innimellom norsk, på engelsk. Hun bruker engelske ord (felt - i stedet for filt) fordi hun ser på engelskspråklige videoer om håndarbeid (eller diy/arts&craft). Og noen ganger er setningene bygget som i det engelske språket.
Husker også hvor overrasket vi ble da hun kom hjem fra barnehagen og snakket om wainbowkålåd junicån (Rainbow coloured unicorn - med nesten perfekt engelsk uttale). :knegg:
Mine har alltid snakket engelsk, men de har britisk far, så skylder på det. :knegg: Men de snakket engelsk med overraskende mange av vennene sine fra de var ganske små, selvom vennene ikke hadde tospråklig bakgrunn. Har inntrykk av at det er ganske vanlig?
Jeg har sånne YouTube-engelsktalende barn. Mine er 10 og 12 og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. De har i praksis lært engelsk og norsk parallelt. Altså de lærte norsk først men før jeg visste ordet av det snakket, leste og forsto de engelsk og norsk like godt og akkurat lesing av engelsk har vært lettere enn norsken. De kan også bruke en del engelske ord og begreper fordi de ikke kan det norske eller det ikke finnes gode norske alternativer.
Jeg tror ikke jeg har vært spesielt slapp, men ikke særlig streng på det med skjerm. De to minste hadde egne iPader fra de var kanskje 4 -5 og har brukt dem til spilling og tv/film. Den største forskjellen på deres oppvekst og min eldste (17) er fraværet av lineær tv. De har aldri hatt det og jeg måtte forklare konseptet for noen uker siden. Det innbyr til en helt annen måte og forholde seg til tv-titting på der det gjerne er et hav av influensere som snakker om akkurat det de interesserer seg for. Min eldste så på det som var på NRK Super og når det kom noe han synes var kjedelig så var det ikke noe mer. De to yngste følger folk som snakker om Zelda, PokemonGO og Premier League (for å ta noen store interesseområder) og ser på det på you tube på Apple-tv/telefon like mye som de ser film eller serier på Netflix. Det jeg ikke kjenner oss igjen i er skjermbruk på skolen. Mine barn har fått utdelt Chromebook som arbeidsverktøy i 6. trinn. Før det har det vært fagbøker og skrivebøker.
Jeg er ambivalent til skjermråd og smarttelefonfri barndom (som FAU ønsker seg på mine barns barneskole nå). Det er greit med retningslinjer på mengden skjerm og å vite hvor mye/lite skjermtid små barn skal ha, men innimellom får jeg en følelse av at vi går baklengs inn i fremtiden. At det vi egentlig ønsker oss er at man skal ta tilbake oppfinnelsen av streamingtjenester og smarttelefoner noe jeg ikke helt ser er realistisk. Det er innholdet jeg tenker at foreldrene skal være observante på og da tror jeg på å lære ungene opp når man fremdeles kan påvirke bruken litt. Også synes jeg det er viktig at dette blir tem/fag på skolen. At de snakker om kildekritikk, redaktørstyrte media, at noen sin mening ikke er det samme som fakta osv. DET føler jeg barn trenger å lære tidlig.
Dette kjenner jeg også på. Datteren min fikk lov til å opprette bruker på instagram da hun var 11. (På den tiden var det ganske vanlig.) I ettertid er det en beslutning jeg er veldig fornøyd med. Hun aksepterte og tillot at jeg fulgte bruken hennes ganske tett. Jeg opplevde at jeg fikk mange gode samtaler med henne, både om hva hun la ut, kommenterte på og ting hun trykket "liker" på. Da hun var 13 var hun så langt inni ungdomsopprøret at den typen samtaler var helt umulig. :dåne: Da var jeg godt fornøyd med at jeg hadde fått kommet med en del innspill i årene i forkant.
Vianne - du satte ord på det jeg tenker. Mine barn fikk tilgang til spillkonsoll, mens andre foreldre mente at "spill kommer ikke inn i mitt hus". Når det kommer til sosiale media, så tenker jeg at det også kan være en fordel at de unge får tilgang, mens vi voksne fortsatt har tilgang til barneværelset. Det er lettere å veilede en 13-åring enn en 15-åring som naturlig nok har mer krav på privatliv.
Jeg har også vært på foreldremøte der vi blir enige om innetider, spilltid eller når de skal få ulike sosiale media - og innsett at etter et år eller tre, er vi de eneste som fortsatt følger disse reglene. Kanskje det gjør meg litt hardhudet med tanke på alle disse kontraktene. Men på den andre siden, det ser ut til å være en nasjonal bølge - og jeg unner både voksne og barn et mer bærekraftig forhold til skjerm.
Ein ting eg kjenner på mtp skjermtid og aldersgrense på some er dei borna som av ulike årsaker har dette som si moglegheit til å ha eit sosialt liv. No er den aktuelle ungdommen min straks myndig, men digital sosialisering var det einaste ho fekk til i fleire år. Hadde dette vore utilgjengelig så hadde ho ikkje hatt noko som helst. Det er ganske skummelt å tenke på og det er ei gruppe barn og unge som ikkje blir tenkt på og tatt hensyn til i debatten.
Bare i min omgangskrets synes jeg ting har snudd litt. Flere småbarnsforeldre som praktiserer tv/ NRK super, og da på stua. Ikke nettbrett, ikke headset, ikke på rommet. Og klokke en kan ringe med i stedet for mobil tidlig.
En kan jo lure på hva som utgjør forskjellen på aktiv skjermbruk fra, si, 2 års alder kontra 8-10.
Jeg er veldig positiv til anbefalinger når det gjelder skjerm, og jeg deler langt på vei bekymringen for YouTube-engelsk hos barn. Jeg synes også det er pinlig når foreldre er veldig stolte av at små barn «snakker engelsk». Det er ikke noe hokus pokus involvert.
Jeg har en 14-åring som har vært mye mer skjermbarn enn jeg skulle ønske og under covid ble det helt ekstremt. Så jeg er mye mer påpasselig med Lillesøsteren. Likevel kan hun også en god del engelsk, hun lærer av de andre barna i barnehagen. Det er jeg ikke noe bekymret for, selvfølgelig.
Jeg er generelt ganske bekymret for hva den ekstreme skjermbruken gjør med oss mennesker.
Jeg er så glad for de nye skjermrådene! Jeg har jo barn i flere generasjoner :knegg: og har noen helt andre utfordringer med hun som nå er 11 år, det er så mye press om smartmobil og sosiale medier, og det skjer altså så mye rart i barns skjermliv. Jeg har også lenge stusset veldig over at barn sitter og glor på foreldrenes mobil fra de klarer å holde telefonen ved 1 års alder eller noe, i situasjoner med med måltider, eller bare inne p butikken. Tror det kan være greit med en realitetssjekk!
Jeg blir litt nysgjerrig på hvorfor dere er glade for disse rådene! Hva tror dere at det vil innebære i praksis?
I tillegg til at jeg generelt synes det er morsomt å høre hva folk tenker om regler og retningslinjer tenker jeg selv at vi visste dette fra før og at det kanskje ikke hjelper så mye at Helsedirektoratet har skrevet det ned som råd?
Tenker litt som deg Maria Singer. Ikke noe nytt som ligger i rådene.
Når det kommer til barn som lærer engelsk av YouTube synes jeg det er snålt og mene det er pinlig. Når ble det flaut at barnet ditt kan to språk liksom :vetikke: Jeg gidder iallfall ikke skamme meg over det. De er i praksis flytende to språk fra de er 6-7 år og det er nå uansett en bra ting i mine øyne. Jeg skjemmes ikke av å ha brukt/bruke skjerm som barnevakt og middel mot kjedsomhet på restaurant heller jeg. Det er begrenset hvor lenge mine bråkebøtter orker å sitte pent og pyntelig og det er også mye mer som kan skje på voksenpremisser om de kan scrolle litt i mellom. Så da er jeg fleksibel. :knegg:
Jeg er redd for at de som trenger skjerm ikke lenger får lov. Det er mye viktigere hva som er på skjermen enn minuttene/timene.
Jeg har barn i flere generasjoner, selv vokst opp med mobil fra barneskolen. Internett, chat og skjerm i ungdomstiden. For både meg og de eldste har det vært der vi fant vårt crew. Siden vi er på et nettforum regner jeg med flere her inne har lent seg mot internett i lenger tid.
Mine barnehagebarn ser litt tv, har noen norske spill på ipad. Men kan like gjerne sitte og bla i barnesanger. Er spotify verre enn cd spiller? Når er ting skjerm, og når er det telefon, cdspiller/radio.
Hva er mye viktigere enn når og hvor mye i mine øyner.
Enig. Det er sånn magefølelse-politikk. Noen syns noe er galt, vet ikke helt hva, men velger noe symbolsk symptombehandling som er gratis og verken definerer eller løser de ekte problemene.
Jeg syns det er trist når man ser hvordan ungene bare ønsker å holde på med mobilen, og det smitter over på de som ikke egentlig «trenger det». I mine øyne er det alt for mange unger som bare velger å «glo» når det er en mulighet for det. Og ja, klart det betyr noe hva de glor på.
Mulig jeg er fordomsfull her, men mistenker at de som lar barna sine bruke alt for mye tid foran skjermen kanskje ikke er de som er mest opptatt av å følge rådene fra helsedirektoratet. :sparke: Mens de som er opptatt av å oppdatere seg på, og følge rådene, allerede har et ganske bevisst forhold til skjermbruk hos barn.
Den viktigste funksjonene til disse rådene tror jeg heller blir i form av argument til støtte for de som allerede har tatt et standpunkt om å holde igjen på skjermbruk.
Ja, men jeg tror likevel det blir enklere for flere å holde igjen, det blir i alle fall ikke verre. Mitt inntrykk er at det har sklidd ut mye. For barn mellom 6-12 år så er det anbefalt 1-1,5 time og jeg tror mange bruker veldig mye mer tid enn det.
Jeg tror det er viktig at myndighetene har tydelige og konkrete råd for f.eks. helsesykepleiere som skal snakke med foreldre til barn de er bekymret for, for barnehager og skoler, og liknende. Disse rådene er faglig funderte, og det er rart å si at det er symbolpolitikk, synes jeg.
Jeg synes også det er trist om vi er kommet dit at det er enten masse skjerm eller null sosial kontakt med andre. Det er en virkelighet vi foreldre bare ikke kan akseptere, og selv om digitale venner kan være ekstremt verdifulle, kan de ikke erstatte fysisk omgang. Vi mennesker trenger å høre stemmer, ha øyekontakt, ha kroppskontakt og være fysisk sammen.
Det er selvfølgelig ikke flaut å kunne to språk, men det er flaut å tro at barnet er spesielt smart fordi hen plukker opp engelske gloser fra YouTube. Barn lærer de språkene de blir utsatt for, det er ikke isolert sett vanskeligere å lære å telle på engelsk enn på norsk.
Det kan være mange grunner til at man ikke er sosial eller har sosial kontakt med andre , jeg synes det er rimelig arrogant å si man ikke kan akseptere det.
De fleste unger kan være sosial, men har sluttet å være det i mye større grad enn før fordi skjermen tar for stor plass. Det er alltid noen unntak, men nå snakker vi om de barna som klarer fint å være sosiale og være med på aktiviteter.
I alle dagar, kva er det du seier?? Skal vi ikkje akseptere barn og unge som blir sjuke så fysisk sosial kontakt ikkje er tilgjengelig?? Kva skal vi gjere då? Tvinge dei? Be dei skjerpe seg frå angsten eller kva som feiler dei? Unnskyld, men no vart eg rett og slett både opprørt og forbanna her.
Hm? De fleste barn takler sosial omgang med andre barn og andre kreative aktiviteter som ikke inkluderer skjerm, men det har sklidd ut for mange. Er dere ikke enige i at det er fint å ha fokus på at det har blitt for mye skjermtid for mange, og at man bør begrense tiden små/mange barn glor i skjerm?
Mange barn og ungdom takler ikke sosial omgang , enten du vil innse det eller ei, jeg synes fortsatt det er arrogant å uttale seg sånn som du og Input gjør og nei man må ikke ha diagnoser for å ikke klare å være sosial.
Hva mener du med «ikke så farlig»? De som trenger det, skal selvfølgelig få det. Men vi gir ikke rullestol til ALLE barn fordi noen trenger det. Det er også helt stuerent å si at på generelt grunnlag trenger barn fysisk aktivitet, selv om noen barn har utfordringer som gjør fysisk aktivitet vanskelig, umulig eller farlig. Det er akkurat det samme her. Det er dumt at du blir provosert av det, men det er faktisk sånn at mennesker trenger sosial kontakt i den virkelige verden. Altså utover digitalt. Det er mulig det finnes de som ikke gjør det, jeg har aldri hørt om det, men tar gjerne i mot dokumentasjon om du har, for det er jeg veldig interessert i å lære mer om.
Mennesker er flokkdyr. Sosial kontakt er avgjørende for vår overlevelse, like viktig som mat, vann, søvn osv. Det er vel ingen foreldre som ØNSKER at barna skal være isolert fra samfunnet? Når jeg sier «ikke akseptere» mener jeg at foreldre plikter å jobbe for at barna skal ha en sunn tilknytning til samfunnet. Det er en av deres viktigste jobber, det kan man aldri slutte å jobbe for. Den kontrakten må være mer enn bare digital.
Det her blir jo som å krangle på at kostholdsrådene er dårlige for dem anbefaler å spise fisk og noen er allergisk mot fisk. Selvfølgelig er det noen unntak der noen bare kan være sosiale via skjerm. Men det betyr ikke at vi ikke trenger retningslinjer for skjerm bruk.
Mine barn er 15 og 18, og for store. Men jeg husker da den kuleste dronningen i barnehagen arvet en iPhone da hun var 5 år og kunne sende meldinger. Helt uaktuelt for oss med offentlig jobb, men maset var i gang i tre år før vi ga etter. Slik begynte det hos oss. Det tar bare EN familie, som ikke gidder å følge regler.
For de eksemplene jeg kjenner til så er det slik at barna snakker bedre engelsk enn norsk, ordforrådet er utrolig mye større på engelsk enn norsk. Men det er kanskje den minst farlige konsekvensen av mye skjerm bruk. Det at hvert måltid inntas bak en skjerm tenker jeg er et større problem og hvordan en lærer seg å regulere følelser
Jeg er veldig glad for rådene, og håper på snarlig aldersgrense på sosiale medier. Spesielt glad for rådene for de under 2 år, og at vi voksne blir rådet til å bruke minst mulig skjerm når vi er sammen med barna.
Rådene fra helsedirektoratet er helsefaglig begrunnet og er ikke symbolpolitikk, eks kostholdsråd, råd om vaksiner og mammografi
Hvorfor lage et poeng av at noen er stolte av ferdighetene til barnet sitt? Klart det er både kult og fint at barna til Vianne er tospråklige. Det er mange barn som ikke er det. Jeg synes det er imponerende når små barn sjonglerer mellom foreldrenes to språk også, jeg, selv om det er en naturlig konsekvens av oppvekstmiljøet deres. Hjernen deres kan jo åpenbart gjøre ting som enspråklige barn ikke kan.
Økte språkferdigheter mener jeg er en positiv bivirkning av digitalisering. På samfunnsnivå fordrer det at vi har en bevisst språkpolitikk som holder det norske språket i live, men på individnivå – som for eksempel for Viannes barn – er det en stor fordel.
Jeg må si jeg var ganske stolt når den nå 19 år gamle ungen min snakket bedre engelsk enn de fleste av 10. klassingene jeg hadde når han gikk i 3-4. klasse. (I følge han som var engelsklæreren til elevene våre.)
Og han hadde lært engelsken sin av å spille Minecraft online blant annet.
Klart det er en stor fordel å være tospråklig, men er det en så stor fordel å være tospråklig at det veier opp for at barnet omtrent ikke kan innta et måltid uten å se på skjerm eller om noe blir vanskelig, dumt, trist eller leit så må en se på skjerm for det er det en har lært?
Nå er det selvfølgelig ikke alle tospråklige som har det slik, men de toåringene som det ofte refereres til her med å ha lært engelsk gjennom skjerm har den hverdagen med at det er skjerm ved måltider og ved tegn til ubehag.
Jeg synes det er fint at vi har fått skjermråd fordi det gjør det lettere å finne ut hva som er lurt å gjøre. Og det er basert på en faglig vurdering, ikke bare synsing.
Og så husker jeg at jeg satte veldig pris på at helsesøster ga oss beskjed om at ikke alle råd burde følges. Vi hadde et barn som var veldig urolig/gråtende/hysterisk om natta. Hvis vi satte på teletubbies på tv-en i 15 minutter, så fant hun roen og sovnet igjen. Dette mente jeg at vi på ingen måte kunne gjøre, for man skulle ikke roe ungen med skjerm midt på natta. Helsesøster, derimot, sa noe som "Hvis hun roer seg av 15 minutter med teletubbies, så er det akkurat det dere skal gjøre. Heller det enn at både dere og hun ikke får sove." Det var så mye vi var usikre på i oppdragelsen av den ungen, så det var enorm lettelse med en helsesøster med pragmatisk tilnærming.
Det var interessant, Tjorven. :) Jeg har erfart selv at hvis jeg ikke får sove så kan det å stå opp og se noe rolig på youtube feks faktisk hjelpe. Og det er vel stikk i strid med de fleste søvnråd.
Det siste året med utbrenthet og med dårlig søvn er mobilspill eller se på noe, stort sett Friends til jeg blir så trøtt at jeg sovner med engang vært og er min sovemedisin.
Hos oss har det jo vært litt begge deler med skjermbruk. Ungene har fått hatt ipad på senga, fordi det var det som funket best for oss. Først lesing og slik, også alt fra 5 minutter og opp til 1 time når de ble ungdommer. Storebror legger fortsatt fra seg iPaden etter 1 time og 1 sekund. (Det ene sekundet var visst viktig for noen år siden)
Lillesøster har beskjed om at hvis hun våkner om natta, er lei seg eller tenker mye, så vil jeg at hun skal finne noe fint på ipad å se på, sånn at hun ikke ligger og grubler.
iPad under frokost og kveldsmat har vært lov fra rundt 10 års alderen, da fordi det var eneste måten å komme gjennom de måltidene på. Skjerm under middag har aldri vært aktuelt eller brukt. Middag er familie-tid, det holder jeg beinhardt på.
Mange vil nok mene at jeg har vært "slepphendt" med skjerm, ungdommene her bruker skjerm mye, og de er heller ikke så veldig sosiale over skjerm. Men de ser mye youtube, søker opp ting de er interesserte i etc. To av de spiller en del, og da sammen.
Men to av tre legger også fint fra seg skjerm når de blir bedt om det, og har alltid gjort det. Tredjemann har også lært det etterhvert.
Hos den ene måtte vi låse inn dingser til sengetid, pga hen strakk grensene, to av de kunne ha det liggende på rommet, da de fulgte reglene.
Vi har alltid snakket mye om hva de ser på, og jeg har sett mye av det samme selv, for å vite hva det går ut på. På samme måte som jeg har spilt mye av de samme spillene som de, og gjerne spiller sammen med de fortsatt.
Jeg tenker jo at hvis skjerm blir brukt til trøst til barn som er under 2 år, så er man jo på ville veier. Men at man må bruke sunn fornuft. Hvis alle tre her sitter nede og spiller noe sammen og samarbeider om å nå et mål, så slår jeg ikke av spillet etter 2 timer. Men kan oppmuntre de til å ta en pause når det passer i det de holder på med. Og så lenge de får frisk luft hver dag, hjelper til når jeg spør om det, sovner til rett tid og våkner til rett tid, så får de styre det veldig selv nå.
Men hadde jeg hatt småunger nå, så hadde jeg nok hatt litt strengere regler i barnehage og småskole tiden. Men samtidig så tror jeg at jeg gjorde det jeg måtte gjøre for at vi skulle komme gjennom hverdagen.
Og ser jo selv at jeg bruker skjerm til MYE. Jeg ser tv-serier, jeg er på forum, jeg spiller, både alene og med andre, jeg leser fagstoff, jeg leser skjønnlitteratur, jeg planlegger og organiserer.
Og jeg ser ikke helt forskjellen på om man ser tv-serier på tven en hel kveld, eller om man bruker den kvelden på å spille minecraft eller noe annet.
Haha, bytt ut Teletubbies med Sauen Shaun, og vi hadde nøyaktig samme situasjon. :knegg: Kan føye til at det samme barnet, som nå er 20, bruker Friends på samme måte som Millen.
Ellers tror jeg også at rådene har størst nytte i form av det du sier først der Tjorven. Som råd til usikre foreldre som allerede er opptatt av å gjøre det som er riktig. Ikke som voksneopplæring til de som hittil ikke har brydd seg, eller har tenkt at "er det så farlig".
Ja, og det sier seg selv at rådene ikke beregnet på de som er avhengig av skjerm for å ha kontakt med omverdenen. Det er en total avsporing. På samme måte som at kostholdsrådene ikke er beregnet på folk som har masse allergier og intoleranser, alvorlige spiseforstyrrelser eller andre store utfordringer knyttet til matinntak. Dette er jo åpenbart generelle råd, beregnet på de som ikke har spesielle utfordringer og diagnoser.
Enig der. Fordi de som må tenke litt mer rundt hva som brukes og valg som tas må hele tiden begrunne dette opp mot andre foreldre, lærere, ppt. Vi får slengt etter oss at barna våre er autister fordi de har fått se på skjerm.
Det er stor forskjell på å gi smart telefon til 5åring, og sette på nrk super når ungene våkner kl 5 om morgenen. Disse skjermtidene handler jo om alle skjermer, ikke bare mobil.
Det er viktig å ha i mente at det er ikke du selv/barnet ditt som selv velger hva du ser på på sosiale medier, det er det algoritmene som gjør, og det er for å holde på "kunden" som dessverre i mange tilfeller er mindreårig. Det kan ikke sammenliknes med å se på NRK super.
Jeg synes alle foreldre bør være stolte av barna sine. Og vi snakker vel ikke om barn som har lært enkelte ord og fraser på et annet språk? Det har jo ingenting med tospråklighet å gjøre. Jeg snakker i hvert fall om barn som er funksjonelt tospråklige, eller er flytende i et andrespråk, ved å ha lært seg et språk gjennom digitale flater. Det begynner å bli en del av dem.
Jeg er helt enig når det gjelder de små barna. De trenger ikke skjerm til noe. Men jeg synes det er et problem at det ikke skilles mellom hva de litt eldre barna bruker skjermen til. Skal man følge disse rådene kan en tiåring ikke se en fotballkamp med pause eller film på tv. Skal man da slå av TV-en når det er gått 1.5 time? Det er stor forskjell på 1,5 time tiktok og 1,5 time gaming med venner. Det føles også veldig rart at det er bare på fritida at skjerm er skadelig. Hvis skjermbruken skjer på skolen er det visst greit?
.jpg)
