Jeg sliter litt med samvittigheten for tida, på ekte damemaner, er jeg redd. Når jeg tenker meg om, går jeg konstant rundt og er stresset og har dårlig samvittighet overfor alt og alle.
Liv er mye våken om natta, og jeg føler meg råtten fordi jeg tar henne opp og leker i stedet for å sette hardt mot hardt når hun hyler som besatt, slik mannen og jeg har diskutert at vi bør. I tillegg blir jeg dritsliten av nattevåket. Om morgenen leveres hun i barnehagen ca. halv ni (fordi jeg er så trøtt at jeg ikke orker å stresse til 8-bussen, og fordi hun er så liten og jeg tenker at hun ikke bør ha så lange barnehagedager).
Da starter den dårlige samvittigheten for at jeg kommer 25 minutter for seint på jobb - og drar hjem nesten en time tidligere enn jeg egentlig skal, for i det hele tatt å få noe tid sammen med Liv om ettermiddagen. Jeg har tre kvarters reisevei (én vei) som spiser mye av dagen. Noe av det forsømte tar jeg igjen med kveldsjobbing, men ikke alt. På jobb har jeg dårlig samvittighet for å surfe vel mye på nettet. Enkelte dager ramler jeg utpå og sniker meg til å kikke litt på salget i klesbutikker på hjemveien i stedet for å reise rett hjem. Dette er noe jeg elsker å gjøre og koser meg med, men jeg vet jo at jeg burde vært hjemme og hjulpet mannen med middagen eller matet Liv.
Om ettermiddagen er Liv gjerne sliten etter barnehagedagen, og jeg får dårlig samvittighet for at jeg blir sliten av mas og surving. Når hun er lagt, starter den dårlige samvittigheten for at jeg:
ikke orker å jogge allikevel (selv om jeg egentlig er ganske flink akkurat her)
ikke orker å ringe mamma
ikke har svart på mailen fra svigerforeldrene mine
tilbringer for mye tid på nettet
lar huset seile sin egen sjø
lar mannen seile sin egen sjø
ikke har vett på å legge meg.
Og sånn går nu dagan. :rolleyes: Jeg setter det litt på spissen her, men det begynner faktisk å bli et problem. Er det et typisk flink pike-syndrom, dette her, eller? Hvordan skal man lære seg å kutte ned på den dårlige samvittigheten? Er jeg i ferd med å bli helt skrullete?
Jeg synes det der hørtes ut som en helt vanlig mamma-hverdag jeg. Er det ikke det, så kan jeg i hvert fall trøste deg med at jeg er i samme kategori som deg.
Dårlig samvittighet kommer jeg alltid til å ha, for jeg er ikke superwoman, selv om jeg liker å tro det innimellom.
Nå har jeg heldigvis unger som sover om natta, noe annet er helt uaktuelt siden jeg stort sett er alene med dem, og skal studere i tillegg - så jeg tror jeg ville tatt opp kampen med den lille prinsessen for å få henne til å sove om natten. Da får du litt mer overskudd selv også. Kanskje du kunne kommet deg på jobb i tide også, og slapp all kveldsjobbingen?
Og at man trenger 10 minutter alene - hvem gjør ikke det da?? Kan dere ikke bytte på slik at du kan dra rett hjem en dag, så reiser mannen rett hjem neste dag. Så kan dere bruke en stund på noe dere har lyst til de dagene den andre drar hjem? UTEN dårlig samvittighet :)
Tullball å ha dårlig samvittighet for det der. Bortsett fra det å LEKE med ungen fordi hun våkner på natten. Det kan du få lov til å ha dårlig samvittighet for.
Takk for svar, sjuggerpløm! Det er nok en ganske standard hverdag, dette ja. Hos oss er det for øvrig mannen som henter i barnehagen hver dag (han har mye kortere reisevei, så det blir mest praktisk slik), så han drar alltid rett hjem. Uttrykket "all kveldsjobbingen" var nok for øvrig litt - eh, i overkant. :o
Jeg får dritdårlig samvittighet når jeg med meget streng stemme sier til min 1-åring: "NÅ må du LEGGE deg ned!". Leppa hans dirrer, og han legger seg pent ned ved siden av meg... Dårlig samvittighet får man okke som. Det er sånn typisk flink pike-syndrom.
Jo, takk. Men hva skal en gjøre, da? Hun vræler så snørr og tårer strømmer, og da får hun i hvert fall ikke sove, for hun får jo knapt puste og begynner å hyperventilere. Mannen vil sende meg bort noen netter - tror snart han må få lov til det, jeg gitt. Jeg er åpenbart altfor blaut.
Klart du syns synd på henne, men hun bruker deg. Hun får dere inn i en dårlig trend, om det er aldri så ubevisst. Hun reagerer fordi du lar henne reagere. Greit nok at hun hyler og skriker, men det går an å f.eks. ta henne opp i sengen din og kose med henne. Du trenger verken snakke, synge eller lese. Natt er natt. Det betyr jo ikke at du MÅ ferberisere henne om du ikke vil, det er andre måter å få de til å skjønne at det ikke er våkentid på. Men noe hyling, tårer og snørr vil det nok komme uansett; du tar jo fra henne det hun vil, nemlig å leke med mamma.
Det er nok en god løsning. Om han er villig til å ta den kampen, så la han få lov. Reis bort en helg, og slapp av. Det kommer antakelig til å ta noen dager før hun innser at hun like gjerne kan sove :)
Klart hun hylgriner så snørr og tårer renner nå. Hun vet jo at det funker, sant? Mye morsommere å være oppe sammen med mamma :knegg:
Hun sov hele natta i to måneder, men begynte å våkne opp natterstid da tennene meldte sin ankomst. Å ta henne opp i senga mi, kan jeg bare glemme. :hehehe: Det ville bare gjort henne enda mer rasende, for hun er lite kosete av seg. Dessuten ville hun nok ha tilkjempet seg puppen, tenker jeg.
Jeg har måttet tilvenne alle mine, eller de to første, til å sove på natten flere ganger. Etter tenner, etter sykdom, etter ferier osv osv osv. Måtte rett og slett vise dem at NÅ skal vi sove om natten igjen. Unger er fine vanedyr og det er lurt å vende dårlige vaner før de blir for satt. ;)
Problemstillingen din høres dessverre merkelig kjent ut. Men nok om det; hvis mannen din vil sende deg bort noen netter for å rette opp begge damenes nattesøvn, er det bare å takke ja med en gang.
Så får du samtidig selv sårt tiltrengt søvn og en mulighet til å få tilbake litt overskudd. Det er lett å komme på etterskudd og la negative tankerekker ta over, når du er trøtt hele tiden. :smertelig erfart:
Jeg synes det høres ut som en veldig god idé at mannen sender deg bort noen dager, jeg. Det har vi hatt ganske stort hell med her i gården (riktignok stort sett i ammeavvenningssituasjoner). Det vil jo dessuten gi deg anledning til å sove masse og hente deg inn, og det er gull verdt for slitne småbarnsforeldre. Det er jo åpenbart ingen av dere som er tjent med å ha det sånn som dere har det nå, kanskje spesielt ikke Liv, selv om hun tror det selv.
Den nattesøvnsaken kan jeg ikke hjelpe deg med, for jeg er like blaut som deg. Bortsett fra at jeg lekte ikke, jeg gikk med ungene på armen (en om gangen) og så ut av vinduene.
Ellers er det ingenting å ha dårlig samvittighet for. Hverken ovenfor jobben eller mann og barn. Du er DEG også. (Ga jeg deg en til å få dårlig samvittighet for nå, forresten?)
Oi, du kunne trenge en iv-injeksjon av LaidbackTM.
Jeg kjenner igjen tanntrollet ditt. Vi plasserte ham i lekegrinden og satte på TV på det verste. Det gikk over da barnet hadde fått alle tennene + operert ørene.
All samvittighet blir svartere når man har et stort underskudd av søvn, og alle problemer vokser omvendt proposjornalt med søvnmengden. Og dørstokkmila blir veldig lang når det gjelder å ringe venner eller mamma, svare på mail man burde svart på eller ta den joggeturen en vet en trenger både mentalt og fysisk.
Dersom du liker å gå og shoppe litt i butikker etter jobb, så synes jeg du kan unne deg en dag eller tre i løpet av måneden hvor du gjør det. Liv klarer seg utmerket godt med pappa'n sin de dagene. Sett av faste dager, sånn at du vet at de dagene er det helt greit. Og la mannen din få prøve seg på litt nattavvenning om han tror han er mindre bløthjertet enn deg. Alle barn er ulike når det gjelder søvn, vi kunne aldri ha fått storebror til å sovne igjen om han ikke fikk trøst når han våknet, han skrek seg opp, ikke ned. Lillesøster er omvendt, om hun våkner på natta må hun få litt tid til selv å roe seg. Om hun ikke roer seg buffer jeg henne, det vil si taktfast dytting i rompa mens hun ligger halvveis på siden. Utrolig nok så sovner hun av dette.
Ang. jobben så har en venninne av meg sagt noe klokt, som jeg tror mange mødre burde ta til seg. Når man har barn så konkurrerer man ikke lenger i samme idrettsgren som man gjorde før. Nå driver en med kombinert, mens en før kanskje drev med bare hopping eller bare langrenn. Det sier seg selv at man da ikke er like god til å hoppe som hoppspesialistene, eller i langrenn som de som kun gjør det. Og da kan man ikke lenger sammenligne seg med den type utøvere heller.
Jeg er like bløt som deg, Elinblu. Jeg vil ikke ha noe hardt regime så lenge jeg ikke kan være 100 pst sikker på at det ikke er noe som plager ham. For hvordan ville jeg selv synes det var å bli tvangslagt hvis jeg hadde vondt i ørene eller tennene. Så alle forsøk på harde bud blir utsatt og utsatt. Du får gjøre som meg - vente til de begynner å snakke så man kan finne ut om det er noe som plager dem eller om de bare er bortskjemte på leking nattestid. ;-) (vet ikke helt om mannen er med på dette)
Snill pikesyndrom. :nemlig: Men hvordan du blir kvitt det? Aner i grunnen ikke. Men det virker jo som du faktisk ser selv at det er irasjonelt? Du er trøtt og sliten. Sett resten av livet litt på hold, du kan ikke fylle opp alle krav. Et ja til en ting er et nei til noe annet. Jogge og ringe og dille og dalle kan du bruke resten av livet til. Sovingen virker det som du har fått nok tilbakemeldinger på. :)
Det er ikke så lenge siden du begynte å jobbe igjen, er det vel? Den dårlige samvittigheten er umulig å bli kvitt, men den avtar jo litt etterhvert som man blir vant til at man ikke har ungen rundt seg hele dagen. Sove om natten hjelper også veldig. Reis bort og la mannen ta over noen netter.
Alt det andre er å anse som fortjent egentid. Du skal ha tid til deg selv også. Og telefonsamtaler og mailer til foreldre og svigerforeldre er mye mindre viktig enn at du gjør de tingene du trenger for å komme gjennom hverdagen. :klemme:
Løsningen som mannen din tilbyr der du reiser bort et par netter høres fortreffelig ut, jeg synes du skal slå til. Mannen din og Liv kan sikkert klare å komme et lite skritt videre mot full nattsoving på en helg, og du kan få hvilt deg.
Jeg er føre var og har bestemt meg for å jobbe 80% når jeg starter å jobbe igjen i februar, vi skal tross alt vende oss til å ha to barn i barnehagen. Jeg håper jeg slipper å ha dårlig samvittighet for ikke å jobbe om kveldene, og jeg håper jeg klarer å etablere en leggerutine for meg selv sånn at jeg får lagt meg kl. 22.
Når det gjelder trening synes jeg du skal tenke at hvis du klarer å trene fast en kveld i ukedagene, da er du kjempeflink. En kveld i uka og en trening i helga er et flott mål som mange flere småbarnsmødre burde ha etter min mening. Så kan du heller trappe opp joggefrekvensen når snøen forsvinner, da er man gjerne mer inspirert og mer våken også.
Tusen takk for alle svar! Jeg tar gjerne til meg litt skjenn også, jeg (og enda har jeg ikke fortalt at jeg iblant gir henne mat om natta også :o ).
Jeg har for øvrig vært i jobb i fem måneder allerede, men det er bare en drøy måned siden mannens permisjon var slutt. Tanken om å jobbe redusert har såvidt vært luftet for sjefen, som bare blåste av meg og gjorde det klart at han tar høyde for endringer i et livsløp når han ansetter folk. Han har selv to små barn og vet hvordan det er.
Jeg ser du har fått mange gode råd, men jeg ville bare legge til at jeg også opplevde det på nøyaktig samme måned da min eldste begynte i barnehage. Han er også et oktoberbarn, og begynte da i barnehage på senhøsten, i den verste sesongen mtp sykdom i barnehagen. I tillegg var det mørkt og kaldt, han sov dårlig pga ørebetennelse (det tok lang tid før vi skjønte), og den vinteren var i det store og hele veldig tung. Jeg hadde lite ork på jobben, dårlig samvittighet for det meste og var sliten og trøtt. Så ble det gradvis bedre og bedre. Denne gangen har jeg også fått et oktoberbarn og med erfaringen fra sist friskt i minne, har jeg planer om å jobbe bare 50 % i noen måneder når jeg begynner i jobb igjen. Rett og slett for å få litt mer tid.
Det jeg ville si er altså: Det du opplever er helt vanlig. Det blir bedre. Lykke til! :klem:
Akkurat her kan jeg ikke klage, faktisk. Liv er den eneste i barnehagen som ikke har vært sjuk siden hun begynte i høst. (Det er nesten så jeg ikke tør å sette det på trykk. :skremt: ) Alle andre har hatt omgangssyke, influensa og annet snadder.
Godt å høre at dere kjenner dere igjen, selv om man skulle ønske det ikke måtte være sånn.
Bare et lite pssss...hvis du av og til fortsatt gir henne mat om natten, så gir du henne egentlig grunn til å våkne. Hun skjønner jo ikke at det ikke er noe som kan skje hver natt. Og vil fortsette å våkne i håp om at "i natt blir det sikkert en skvett" :knegg:
Jeg lider vel litt av det samme. Løsningen for meg er ganske enkel tror jeg, men det er en pågående prosess: Jeg driver til stadighet og evaluerer tidsbruken og bestemmer meg for å kutte ned på/ut det jeg virkelig har dårlig samvittighet for, og jobber iherdig med å drite i resten.
Jeg ser poenget (og det er jo litt derfor jeg sliter med meg selv også :fnise: ). Likevel: Riktignok blir hun stadig lurere, men jeg tror ikke hun er så bevisst at hun gjør i bleia eller våkner med vilje, altså. :blånn: At hun øyner sjansen når hun først er våken, skjønner jeg godt, men det hender hun sover hele natta også. (Og morsmelk får hun ikke før tidligst kl. 6 - det er to ganger i døgnet og ingen pardon.)
:klemmer:
Ja, det er ikke moro med dårlig samvittighet. Det er to ting jeg synes er viktig her: Noe dårlig samvittighet må man bare jobbe med å ha, dvs prøve å ikke tenke på det. Andre punkter bør man kanskje få til å fungere noe bedre, for hele familiens skyld og for å få færre ting å få dårlig samvittighet for.
[size=3][/size]
Nattkampen ville jeg bedt mannen ta. Overnatt borte et par netter. Med våkenetter blir alt vrient, og du gjør strengt tatt ingen noen tjeneste ved leking om natten. Skikkelige netter vil vel gjøre de andre tingene noe greiere automatisk tror jeg.
[size=3][/size]
Videre: Jeg ville i noe større grad bestemt dere for faste tider for hvordan dagen skal være. Ikke fordi JEG synes løpet deres nå er sjokkerende eller at Liv lider under det, men fordi min erfaring er at et noenlunde fast løp gjør ting enklere etter hvert og gir mindre tanker og dårlig samvittighet rundt hvordan ting fungerer. Dersom dere bestemmer dere for å levere rundt halv ni, ikke ha dårlig samvittighet for at du leverer på dette tidspunktet. Det fungerer ikke, da tenker du jo på det hver dag, evig tilbakevendende. Men hvis du tenker at dette ikke går i forhold til hvordan du liker å ha det på jobben, ville jeg enten redusert stillingen din eller levert henne før (jeg er så grusom mor at jeg ikke tror barn lider selv om de er opp mot 8 timer i barnehagen hver dag så lenge det er slik hverdagen fungerer best).
[size=3][/size]
Samme med middag: Har dere fast tid? Jeg ville avtalt fast tid. Du kommer hjem til dette. Du jobber frem til du MÅ gå for å rekke dette de fleste dagene i måneden. Akkurat butikktitting på vei hjem må jeg innrømme at jeg forstår gir deg dårlig samvittighet :blunke: . Ikke så mange som har tid til det i hverdagen tror jeg… Jeg ville kanskje heller gjort dette med god samvittighet noen ganger i måneden, etter avtale med mannen. Jeg synes ikke du må hjem å hjelpe mannen med middagen – det er jo veldig vanlig at den som henter lager mat? – men jeg tenker at for din egen samvittighets skyld må det da være bedre å jobbe så lenge du kan og så dra hjem til et avtalt tidspunkt?
[size=3][/size]
Jeg presiserer; dette er bare noen forslag fra meg utfra hvordan vi har fått ting til å fungere uten ALTFOR mye dårlig samvittighet (jeg har det også en del. Det ligger til min natur også… men det går ikke så aller verst iallfall) – ikke ting JEG synes dere bør gjøre. Det kan være andre ting som fungerer for dere.
[size=3][/size]
Bakgrunnen for forslaget er vel at vi er fornøyd med å ha ”valgte prinsipper” og leve etter dem – i vårt tilfelle prinsippet om ”maks 8 timer i barnehagen, den som henter lager middag, middagen serveres klokken 17 for alle”. Veldig mange andre rammer gir seg selv av dette. Så lenge vi klarer dette de fleste dagene, velger vi å tenke at dette går greit og er ok fornøyde med oss selv :blunke: .
[size=3][/size]
Og parallelt med alt dette: Man må jobbe med den dårlige samvittigheten. Du må si til deg selv at det ikke er noe som hjelper deg å ha; det hjelper hverken deg, Liv eller mannen - og du dømmer høyst sannsynlig deg selv mange mange ganger for strengt.
apan skriver mye fornuftig. Og så vil jeg legge til at det ikke kommer til å være sånn bestandig, selv om det føles sånn nå. Det vil gå seg til og sannsynligvis så sakte at du ikke merker det selv. Liv blir større, lærer seg å sove bedre om natten, dere som foreldre får bedre rutine på hverdagen og plutselig så går ting litt mer på skinner.
Og vi gav også mat på natten innimellom, iallefall frem til poden var 16-17 måneder, om det er en trøst. Det gikk faktisk over helt av seg selv, det også.
Tja, det kommer an på hva du er villig til å forandre. Vil du se Liv oftere, kan du redusere stillingen din en periode? Jeg er for øvrig enig med Sitron ang. nattevåket. Du trenger ikke leke eller lese med henne, bare kose.
Jeg synes ikke det er god ide å reise bort. Som dere andre skriver så har man alle perioder hvor barna sover dårligre, tenner sykdom osv.. Dette med søvn er ikke en kamp man må ta den ene gangen, men hver gang man får et lite tilbakeslag. Jeg har tro på teamwork og at dette er noe man må gjøre sammen.
Når det gjelder jobben så lurer jeg på om det ikke går å få andre arbeidstider? Høre om du kan begynne å slutte i de tider du allikevel har praktisert, det vil lette på samvittigheten iallefall.
Jeg synes forresten ikke at du er blaut. Det skulle bare mangle at vi trøster og gjør vårt for å roe barna om natten (så vel som om dagen). Pappa kan selvsagt trøste også, men behøver du å reise bort for at han skal gjøre det, da? grubler
Du kan ikke bare lukke døra til eget soverom og la gubben sove på stua eller et eller annet nærmere Liv da, Elinblu? Dersom det føles drastisk å reise bort mener jeg. Jeg sov på soverommet med lukket dør da vi vendte av S med nattammingen. Fremdeles gjør vi det sånn at på veldig urolige netter, ved sykdom etc, legger en av oss oss på madrass inne hos S, den andre lukker døra og prøver å sove.
Takk for enda flere fine svar! Vi har faste rutiner, egentlig - jeg reiser hjemmefra 08.05, men det hender det sprekker hvis natta har vært veldig dårlig. Da har jeg ofte ikke hjerte til å vekke frøkna til vanlig tid heller. Jeg er hjemme til middag kl. 17 eller 17.15 (men det hender mannen er forsinka - vi er nok ikke verdens mest punktlige familie).
Problemet med at mannen tar nattevåket, er at jeg våkner uansett, og jeg greier ikke å høre henne hyle som en stukken gris i lange tider. Vi har faktisk tre soverom, utrolig nok ettersom leiligheten er 65 kvadrat, men det er bittesmå rom og veldig lytt imellom.
Det føles ikke akkurat drastisk å reise bort (jeg lider ikke av separasjonsangst), men jeg har ikke noe opplagt sted å dra. Dessuten ammer jeg fortsatt, skjønt det skulle vi nok ha løst på et vis.
Bartebyen er et helt opplagt sted. :nemlig: Du har sikkert noen studiekompiser her du ikke har sett på lenge, også kan du jo arrangere flisespikkertreff her (for det ble vel aldri noe bartespikketreff, medbarter?).
Dette kunne jo vært vår familie, bortsett fra at jeg er så heldig være i permisjon ennå. Lurer seriøst på hvordan det skal bli når jeg skal være på jobb halv åtte (ingen fleksitid), Torsk skal ha innspurt på PhD-en sin og to barn i barnehage. :dåne:
Men erfaring tilsier at hvis man bare får sovet litt mer så blir dagene bedre også. Og denne gangen, med barn nr. 2, så er det faktisk også en trøst at det går over! Helt sant! :jupp:
Elinblue: Angående nattevåk og amming...
Jeg kan nesten garantere at natten går seg til når du slutter å amme.
Det er i alle fall en gjenganger her i huset (har vært sånn med 3 barn til nå).
Albert ammes enda, også på natta, men jeg ser for meg en slutt innen påsken.
Det er i alle fall planen. :o Han er jo 17 mnd nå.
Jeg er også ganske myk, og klarer verken reise bort så pappa`n kan ta natta eller høre han gråte sårt, derfor orker jeg ikke ta kampen på natta.
Når jeg da slutter amme, så slutter jeg helt. Også på dagtid.
Snuppa på 3 år ble sint på meg noen dager, så skjønte hun poenget. Hun kunne klare seg uten puppen, sove hele natta OG kose med mamma. Hun trengte ikke puppen for å få til dette. Vi fikk en ny hverdag. Hun var da 1 1/2 år.
Det som hjelper litt er å tenke over hva man kan endre på. Så må man ta en avgjørelse på om man ønsker å endre på det. Om man ikke ønsker å jobbe mindre så er det lite nyttig å gå rundt og tenke på det. :)
Vi skal forresten ha vaskehjelp så fort vi får råd til det. :p
Jeg kan signere på alt, bortsett fra at vi ikke tar vår lille datter opp og leker med henne når hun våkner (utallige ganger) på natta. Det er nesten litt godt å høre at vi er flere, for jeg føler at alle andre takler tilværelsen så mye bedre enn meg. Jeg vil jo være supermamma, superkone, superhusmor, superkollega og supervenninne som er superflink og superpen samtidig og hele tiden, og det er vel kanskje litt strengt, eller hva? Resultatet er altså dårlig samvittighet fordi man ikke strekker til på noen av arenaene. Jeg er bare glimtvis supermamma, superkone, superhusmor, superkollega og supervenninne, som bare glimtvis er superflink og superpen, og aldri, aldri, aldri samtidig. :nedfor:
Kjære Elinblu, da, skulle ønske jeg hadde en oppskrift til deg.
Men det har jeg ikke. Annet enn egen erfaring, som viser at når jeg har senket kravene til både meg selv og de rundt, og i tillegg har sovet på natta, så har jeg blitt flinkere til å ignorere min dårlige samvittighet for alt jeg burde ha gjort, men ikke hatt overskudd til.
Jeg synes det høres ut som om mannen din har en god idé i å ta ansvaret for nettene en helg, og kanskje være litt "tøffere" overfor Liv, sånn at hun skjønner at man skal sove om natta, og ikke leke med mamma. Og om du ikke har noen åpenbare steder å dra - har du råd til å dra bort en helg med en venn/inne, f. eks? Så kan du jo pleie shoppingen en helg også.
Evt har de ørepropper i bokhandler og på apoteket. De bruker jeg om morgenen når Andamannen tar starten og jeg trenger å sove.
Om dere tar kampen slik at dere får Liv til å sove natten igjennom vil jo alle parter tjene på det, ikke minst henne.
Når ettermddagen kommer er hun ikke trøtt, sliten og sur på samme måte som om hun hadde fått sovet natten igjennom.
Da vil også dere ha mere overskudd til å leke sammen på et litt mere naturlig tidspunkt.
Natten er sovetid, ikke leketid.
Har desverre ingen gode råd når det kommer til å bli kvitt dårlig samvittighet, det er bare en slik ting som følger med når man blir mamma har jeg skjønt :sukk:
Når jeg leser dette innlegget, kjenner jeg at jeg begynner å grue meg til å starte jobb igjen (det er noen måneder til, men tiden går så fort!). Ikke skjønner jeg hvordan hverdagen skal gå i hop uten å få tonnevis av dårlig samvittighet.
Jeg synes du skal si til deg selv hver dag at det du gjør og det du får til er BRA NOK. Vi er nok ikke flinke til det, istedet fokuserer vi på alt vi ikke får til og alt vi ikke rekker over.
Tror vi kan få det mye bedre med oss selv hvis fokuset flyttes til alt vi faktisk får gjort og det vi er for våre barn.
Jeg er sikker på at du er en god mamma for Liv:jupp:
Tror det er veldig vanlig å ha dårlig samvittighet, selv om man ikke burde ha det. Gjør det ikke noe lettere for det om, men greit å vite at man ikke er alene om det og at andre faktisk forstår at dere har det travelt i hverdagene og vet at dere ringer eller sender mail når dere får tid.
Leke om natten er lite lurt, men det vet du jo, og som andre sier så retter det seg mye når man slutter å amme. Det viktigste du gjør når du vet at du må opp om natten, er å legge deg i rett tid, selv om det er vanskelig... Jeg er likedan selv og må ofte ta meg i nakken for å få meg i seng.
Jeg har ofte forskjellige ting jeg skulle ha gjort, venner jeg skulle ha snakket med og husarbeid som venter. Da skriver jeg ofte en liste (He he, får assosisasjoner til Erlend Loe sin bok no..) og så bestemmer jeg meg for en dag som skal være tilnærmet internett-fri. Så gjør jeg alle tingene som står på listen og det som skulle være gjort av husarbeid, og har det veldig bra med meg selv etterpå. :knegg:
Kanskje du har en venninnne som du kan jogge med? Er ofte lettere å komme seg ut hvis man har en fast dag i uken man jogger og i tillegg har en å trene sammen med. Jeg har nettopp begynt på håndball igjen etter å ha vært vekke i 7 år, kjempegøyt og sosialt. Lite seriøst da vi bare har en trening i uken, men allikevel nok til at vi får trent litt, og i tillegg har vi av og til kamper i helgene.
Håper du klarer å gi slipp på litt av den dårlige samvittigheten. :)
Det du får dårlig samvittighet av å gjøre, er det som holder samvittigheten min "ren". ;)
Sånn hardt mot hardt om natta er ikke min greie. Sover med unger på armen nå og da, og tenker det er bare en periode. Kan godt komme litt sent på jobb, om det er av familiære grunner. Deilig å slippe å stresse. Du har ikke vurdert 80% stilling, og jobbe kortere 4 dager i uka f.eks? Slik har jeg løst det i perioder. Da fikk jeg både tid til barn og jobb og å sove litt lengre.
Skippertak med huset i helgene fungerer godt. Jeg kunne ryddet i går kveld, men valgte 1,5 time med en god bok før jeg sa god natt.
Shopping er gøy og gir energi. Noe må man unne seg av og til.
Tror dessuten det er lurt å tenke litt gjennom hvordan du vil ha det. Når har du det best? Hvorfor har du dårlig samvittighet? Reell grunn eller en slags "jeg burde være sånn og sånn" grunn?
Jeg får dårlig samvittighet at å stresse om morgenen, samt når ungene er lenge i barnehagen. De ødelegger hele dagen for meg, og da er jeg ikke den jeg vil være. Enkelt og greit. Dessuten ble jeg veldig trøtt og sliten, siden vi heller ikke har helt rolige netter bestandig. Ergo, så forsøkte vi å løse dette. 80% stilling valgte jeg å ta ut ved å jobbe 6 timer 4 dager i uka, og 8 timer 1. Selv mannen har funnet ut at dette er løsningen når vi har små barn. Økonomisk tap var ikke så stort kontra den friheten dette ga.
Og jepp - når amming er over, så blir det noe annet. Men selv ikke-ammende-barn kan våkne. Det er ikke det. Men da er det gjerne enklere å roe ned.
Jeg er faktisk ganske flink til å motivere meg for trening, og kommer meg som regel ut på noe (om enn kortvarig og i rolig tempo) i alle fall 4 ganger i uka. Enda enklere er det når det er føre til å sykle til jobb, og det blir ei skikkelig økt også. Å trene sammen med noen er jeg ikke så glad i. :sparke: Dette med en gjøre-liste og en tilnærmet internettfri dag/kveld var imidlertid virkelig et godt tips! :blomst:
I grunnen er jeg ikke så sikker på at det er amminga som er årsaken til at Liv våkner om natta. Hun er jo uansett ikke vant til å få pupp på natterstid lenger, det er 4-5 måneder siden det ble slutt på det, og hun sov hele natta de par første månedene etter dette.
Vaskehjelp må vi snart få skaffet oss! Dessverre har vi ikke nådd igjennom til de to vi har forsøkt å ringe, grunnet språkbarrierer, lett telefonvegring m.v. :rødme:
Vel stresser jeg nå (noe som nok også ligger til min natur), men jaggu har jeg fått det bedre mentalt etter at jeg begynte å jobbe igjen i august. Det er også en dårlig samvittighet hos meg - at jeg ikke egnet meg til å ha permisjon, men virkelig kom i ubalanse av det. Som sagt har jeg vurdert å gå ned i stillingsprosent, men det vil jo være dumt å gå ned i lønn frivillig hvis sjefen mener det er unødvendig..? :hmm: Vi trenger absolutt ikke de få kronene som skiller 80 og 100 % lønn nå, men hvis vi en dag skal få kjøpt oss et større sted å bo, kommer de godt med.
Det tror jeg ikke, det har blitt inngnidd av martyrgjengen i forrige generasjon.
Jeg tror derimot en del kvinner (til tider også meg) bruker dårlig samvittighet som en slags avlat for at de ikke gjør alt som man "skal" gjøre. Det nest beste er liksom å ha dårlig samvittighet. Har man vært lat så bør man selvplage seg litt for å kompensere.
Jeg synes vi må ta oss et realt tak jeg jenter. Når noe kanskje kan bli gjort (som å vaske vinduer eller noe sånt) så bør man bestemme seg om man skal gjøre det, og om man bestemmer at nei, ikke i dag, så skal man la være å ha dårlig samvittighet for det. Det går an dersom man faktisk vil. At det man gjør er bra nok, må man kunne leve med.
Dette er flink pike-syndrom ja. At du tar opp Liv om natten er vel ikke farlig for henne vel? Det gir jo bare deg og mannen din et problem med nattesøvnen? Så når det blir for plagsomt så velger dere den kampen når dere har ork til det.
Resten av lista kan jeg skrive under på, det er så normalt at det er ikke noe vits i å ha dårlig samvittighet for det. Det blir omtrent som å ha dårlig samvittighet for at man anskaffet barn.
:plystre: Nå skjønner jeg ikke hva du mener. :blånn: og :særdeles makelig anlagt:
Det er nok noe med forrige generasjon også, ja. Ei dame som, kremt, står meg veldig nær, er ram på dette med martyrholdning, selvoppofrelse og dårlig samvittighet. Hun mener det så godt, så godt, men det har gått altfor langt, og hun har en tendens til å glemme seg selv fullstendig.
Altså, hvis sjefen din mener at du jobber nok som det er - med lønna du har - er det da ingen grunn til å gå ned i stilling! :D Hvis du likevel skulle finne på å gjøre det, husk å be om f.eks. 20 % permisjon (ikke søk om 80 % stilling) slik at du kan gå opp igjen når du er klar for det eller trenger pengene. Men det er du sikkert klar over allerede. :)
Er tilbake nå fra 1.1. i 100% stilling, men med fleksitid må vi være her mellom 9 og 15. Så store endringa blir det vel ikke i forhold til 80%. Men skal ha 2 mnd med "ånkli" inntekt før jeg tar permisjon. Skal dessuten jobbe 20% i permisjonen, slik at jeg holder meg litt oppdatert og tjener litt mer enn 80%. Så man kan ha ulike løsninger på ulike ting. Trenger jo ikke være enten eller hele tida. Jeg liker også å jobbe, men liker også å kunne ha kortere dager. Man må bare finne sin greie.
Kjenner meg mye igjen i det du skriver så jeg leser tråden og tar til meg råd.
Jeg tror også dette er noe vi er tillært. Min mor har dårlig samvittighet for ALT og jeg kjenner det irriterer meg grenseløst at jeg lett tar etter. Jeg prøver å prioritere og prøver å gi blaffen i at jeg ikke rekker alt. Senker kravene så mye jeg føler jeg kan. Likevel er det alltid noe som "gnur". Og ting blir definitivt ikke lettere av manglende søvn. Junior er litt som Liv og er mye våken om nettene og det kjennes på både kropp og humør.
Men du får vel ikke jobbet fulle dager og føler du må ta det igjen om kvelden? Isåfall ville jeg gått ned i 80% hvis du synes det er masete. Dette avhenger jo helt av om dere har en "vurderingssak" hvorvidt man jobber nok, eller teller timer.
I utgangspunktet teller vi timer, men mest for egen del (for å kunne dokumentere overtid, slik at vi kan avspasere). Jeg har imidlertid ikke talt timer etter at jeg kom tilbake fra permisjon, pga ammefri. Det har blitt litt flytende. Vi har ingen klare regler for ammefri på arbeidsplassen, men følger praksisen som er vanlig i tilsvarende offentlig virksomhet med betalt ammefri. Det er en privat organisasjon som på noen måter står i en spesielt heldig situasjon i og med at vi ikke trenger å tjene penger. Sjefen er fornøyd så lenge man leverer det man skal og stort sett er tilgjengelig, og det føler jeg at jeg er. Når sant skal sies, har vi gode dager på jobb for tida, slik at det strengt tatt ikke alltid er så mye jobb å gjøre om kvelden selv om dagene er korte. :sparke:
Hvis det i praksis er sånn at sjefen er fornøyd hvis man leverer det man skal, og du gjør det, og sjefen i tillegg signaliserer at han er fornøyd, ville jeg bare fortsatt sånn. Men for egen samvittighet og for å slippe å tenke på dette hver dag: Hva med en prat med sjefen der du rett og slett sier at du sliter litt med det og ber ham si fra hvis han føler det blir et problem?
Ja, jeg har tenkt på det samme. Foreløpig er det bare nestleder som har luftet disse tankene for ham (hun er også mylig tilbake fra permisjon). Tror jeg skal ta noen ord med ham på mandag. Det må jeg uansett, for jeg blir alene med Liv og må briinge og hente hele uka, da mannen skal reise bort på kurs.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
