Tjorven sa for 5mnd siden:

Jeg har lest denne artikkelen på nrk: www.nrk.no/ytring/sommer-med-smatasser-1.17487999

Jeg ble helt overrumplet. Er dette ironi eller er det noe jeg ikke skjønner? Har denne personen i fullt alvor skrevet en artikkel hvor hun mener at det er barnehagens oppgave å do-trene og lære unger å stå i kø? At hun (og mannen!) trenger fri fra egne barn i ferien fordi de ellers er i barnehagen og de ikke helt vet hvordan man håndterer dem?

annemede sa for 5mnd siden:

Sutreinnlegg, tenker jeg. :sparke:

Input sa for 5mnd siden:

Skjer ikke dette hvert år da? At avisene trykker kronikker skrevet av foreldre, som handler om hvor dritt ferie med barn er?

Millen sa for 5mnd siden:

Har du lest motsvaret:

www.nrk.no/ytring/foreldre-og-feriesutring-1.17495614

Fintdethei! sa for 5mnd siden:

Ja den der leste jeg også, og ble egentlig ganske flau på innsenders vegne. Jeg er god på ironi, og klarte ikke helt å fange den ironien i det leserinnlegget.

Pelle sa for 5mnd siden:

Et slags skråblikk?

millact sa for 5mnd siden:

Tjorven: Jeg leste det også og var usikker.

Strå sa for 5mnd siden:

Ingen av innleggene virker å være ironi synes jeg. Personlig mener jeg begge er sutrete og virkelighetsfjerne. Hvem har hovedansvar for mine barn? Jo det er oss foreldre. Ønsker man mest mulig problemfrihet i ferier og hverdager og helger må man jo lære ungene å få til en del ting selv. Det tar tid og av og til gir det frustrasjon. Orker man ikke bidra til egne barns oppdragelse bør man kanskje tenke over om å skaffe barn er en god idé for dem selv.

apan sa for 5mnd siden:

Jeg tror dessverre ikke det er ironi. Føyer seg inn i rekka av alle sutreinnlegg der man tenker at alt er et valg og ting blir det man gjør det til.

Skilpadda sa for 5mnd siden:

Kan ikke tenke meg det er ironi.

Det er forsåvidt helt normalt at folk er slitne og frustrerte over at det er så mye de skulle ha rukket å gjøre med ungene, og over tanken på at de nå liksom skal gjøre alt sammen i løpet av noen få ukers ferie. Og det er også rimelig å være frustrert over manglende ressurser i barnehager. Og hvis de hadde vært litt mindre slitne og hatt hodet litt mer over vann, hadde de antagelig innsett at innlegget høres ut som om de synes at alle andre burde ha fikset greiene for dem, og det er såklart ikke rimelig.

veobra sa for 5mnd siden:

Jøss, jeg trodde ikke jeg skulle få så mange fordommer bekreftet på en gang. Det virker ikke ironisk.

Vi har også en gang trodd vi skulle hvile masse i ferien. Vi skjønte raskt at sånn er det ikke. Jeg kjenner en som sier at ferie med småbarn er egentlig akkurat like slitsom som hverdagen, bare et annet sted og andre ting som skjer.

Skilpadda sa for 5mnd siden:

Det er jo ganske vanlig at folk overvurderer hvor mye de skal få gjort i ferien og hvor flott det skal være og hvor mye deilig sammen-tid man skal få. Og med småbarn blir sånt ekstra vanskelig, både fordi situasjonen er så ny, så det er ekstra vanskelig å se for seg hvordan det skal bli, og fordi man er sånn ekstra sliten, og fordi småbarn naturligvis på ingen måte tar noe ansvar for hvordan resten av familien har det, noe man jo kan forvente av partner. :knegg: Mange unger synes det å reise er såpass slitsomt at det blir lite energi igjen til å ha det gøy, og mange foreldre lager altfor avanserte ferieplaner for dem.

Det er ikke det minste rart at folk blir slitne og skuffet, altså. Men de hadde kanskje ikke trengt å skrive kronikker om det. :knegg:

Chablis sa for 5mnd siden:

Er nok ikke ironi nei, dessverre er jeg ikke sjokkert eller overrasket heller.

Tjorven sa for 5mnd siden:

Takk. Jeg begynner til tider å betvile mine evner til å forstå ironi. Og syntes denne var såpass langt ute at jeg ble veldig usikker.

Jeg tror jeg har vært heldig. Jeg mener å huske at jeg elsket ferie også da jeg hadde småbarn. Men at vi la lista sånn at det ble ålreit for både store og små. Og do-trening gjorde vi ikke i ferien. (Do-trening tok omtrentlig en helg med eldste og nesten et helt år med yngste. :knegg: )

nokon sa for 5mnd siden:

Eg trur heile nøkkelen til å forstå innlegg av denne typen er setninga:

Kven har lova kva? Eg trur kanskje dagens unge foreldre, som har vekse opp med kombinasjonen sosiale medier-idyll og curling-foreldre har litt urealistiske forventningar til voksenlivet. Det er ein sak i media nå om møtet med arbeidslivet og. Og innlegg som dette blir eit symptom på eit samfunn som ikkje har klart å førebue mange barn, ungdom og unge voksne på at livet kan vere mangesidig.

Eg tenker mykje på dette som mor - korleis kan eg bidra til at min gutt, som nå skal inn i ungdomstida, blir godt rusta til å håndtere heile spekteret av det livet har å by på? Eg vil jo gjerne skjerme han for vonde kjensler og vanskelege opplevingar. Samtidig vil eg ikkje at han skal bli ein sånn voksen som klager på at samfunnet ikkje har oppdratt barna hans eller blir skuffa over at han er sliten etter ein arbeidsdag.

Eg møter ein del vgs-ungdom og studentar i jobben min, og det er mange flinke folk i den generasjonen, for all del! Men det hender ofte at eg blir overraska over kva dei forventer av ein arbeidsgiver, ein veileder eller av samfunnet rundt dei.

Denne kronikken er litt spot on på akkurat dette - barn og ungdom som har opplevd at foreldre, lærarar og samfunnet fikser alt for dei, er nå på veg inn i voksenlivet og møter ei ganske brutal verkelegheit når dei innser at dei må ta ansvar.

Trixie sa for 5mnd siden:

Merkelig skrevet.
Og ekstremt lite innsikt i hva vi gjør i barnehagen. For: selv om barna ikke «klarer» å alltid stå i kø så er det jo ikke sånn at man ikke øver på det i barnehagen… en del voksne klarer det ikke engang.
Og nei, ferie med småbarn er ikke hvile.
Hvis hverdagen er så tøff så må man se på hverdagen sin tenker jeg.

Det er veldig rart å tenke at man skal få til akkurat det samme som før man fikk barn når man har småbarn. Livet endrer seg. Det er noen få år ungene er små, så kanskje man i nettopp disse årene skal se litt på rammene man har rundt seg. Og ikke skylde på samfunnet.

Strutsen sa for 5mnd siden:

Dette opplever jeg også til daglig. Jeg jobber i et ungt miljø og jeg blir så til de grader oppgitt innimellom over det jeg i beste fall kan kalle "bortskjemt".

Det ER slitsomt med småbarnstiden. Min påstand er at flere foreldre lager avanserte ferieplaner, som Skilpadda nevnte, ikke for sin egen del, men nærmest for å bruke i sosiale medier og skryte av ferien på pauserommet. Når man egentlig ligger i fosterstilling og gråter på badet når ferien nærmer seg slutten fordi man er mer sliten enn før man startet ferien av den grunn.

Jeg vurderer nesten å skrive kronikk om den sommeren jeg ikke fikk ferie samtidig med min mann og barn og de dro på ferie alene. Beste sommeren ever! :knegg:

zinatara sa for 5mnd siden:

Min erfaring fra jobb i skolen er at enkelte ser på skolen som en tjeneste som har hovedansvaret for barna deres og oppdragelsen. Gjerne med ganske høye forventninger om hva som skal oppnås, uten at dette kombineres med innsats hjemme som støtter opp. Da er det kanskje ikke så rart at feriene blir krevende når man ikke har et godt grunnlag, barna er ute av vante rutiner og man har ansvar for dem 24/7.

Maverick sa for 5mnd siden:

Sett med ekstremt vennlige brilleglass kan det muligens leses som et "vi trenger flere ressurser og høyere bemanning i barnehagen"-innlegg, og det er jo evig sant. Dog et veldig spesielt virkemiddel å bruke "fordi noen andre må lære barna mine å stå i kø og dotrening" som hovedargumentasjon.

Håper ikke ungene hennes leser det når de blir eldre, og håper også hun er en bedre markedsfører i jobben sin enn i kronikkutgave.

My sa for 5mnd siden:

Jeg har heller aldri skjønt meg på denne sutringa. Jeg har aldri syntes ferienene med små barn var så forferdelige. Og vi hadde da heller ikke uvanlig enkle barn, vi hadde tvillinger, så stort sett to på en gang med de behovene hun snakker om, og med storesøster som var alt annet enn enkel i perioder. Jeg syntes hverdagen var krevende, med jobb og barnehage og henting, handling, matlaging og logistikk, mens feriene var deilige. I hverdagen fikk vi samværet med slitne, trøtte barn, når vi selv var slitne etter jobb, noen få timer om dagen. Mens barnehagen fikk den opplagte delen. Så i feriene ville jeg jo være mest mulig sammen med ungene, ikke ha "fri" fra dem. Men det er jo generelt slitsomt å ha småbarn da, enten det er hverdag eller ferie, det er jo noe alle vet. Man må jo legge opp feriene deretter, og tilpasse til situasonen man er i.

Og at mor kunne være hjemme på heltid for en generasjon siden? :skeptisk: En generasjon, det er jo oss. :what: Mange av oss her inne er jo foreldregenerasjonen til dagens småbarnsforeldre. Kunne vi være hjemme på dagtid? Og hvor tidlig må vi egentlig tilbake til jobb, sammenlignet med andre land i verden?

Så jeg sliter også litt med å finne ut hva hun egentlig prøver å si med innlegget, og lurer på hvilken verden hun lever i.

Pøblis sa for 5mnd siden:

Jeg er jo en halv generasjon eldre enn mange andre her, og moren min var i jobb. Så den fortellingen om at mor var hjemme, er faktisk 50 - 60 år gammel. I hvert fall i Oslo, der jeg er fra, jobbet de aller fleste mødrene også.

Jeg fødte både på 80-tallet og i 2002, og permisjonen var jo kortere da enn nå. på 80-tallet jobbet jeg som dagmamma og studerte med lite barn (og det var VANSKELIG å få barnehageplass, eldste fikk først da hun var 4, vi brukte dagmamma) - i 2002 begynte jeg å jobbe igjen etter 8 måneder. Da fikk jeg barnehageplass som rekruttering til ny jobb.

Jeg synes innlegget var litt dust, og ble provosert. Hun skyter i alle retninger - mot barnehagen som ikke har lært ungene hennes skills hun ønsker de hadde, og mot besteforeldre og andre slektninger som visstnok har lovt å stille opp, men som tydeligvis ikke er med på ferien hennes.

Vi har alltid syntes ferie med ungene var fint. Vi har prøvd å begrense aktiviteter som badeland og parker til noen få dager, og lagt inn roligere greier i mesteparten av ferien - rett og slett fordi vi voksne ikke digger lange køer og hylende barn, og fordi vi i løpet av karrieren som firebarnsforeldre, har lært at en lang dag i feks Dyreparken, like gjerne kan ende i hyl, frustrasjon og overstimulering, som gøy og gode minner.
Krabbefiske, skogsturer med bærplukk og bading på strand i stedet for badeland har ofte vært veldig fint og dessuten adskillig billigere enn parker og badeland og sånn.

Hvis hun er ironisk, klarer jeg ikke å fange det opp.

Og vi var i Frankrike en uke da vi drev bleieavvenning for pøbelprinsessen - og det er virkelig en hel verden av kule, morsomme, lekre og bohemske toaletter langs veier og i serveringssteder i Frankrike. Jeg vurderte a lage en coffeetable-bok med gøyale doer etter den turen. :knegg:

My sa for 5mnd siden:

Ja, vi drev heller ikke med badeland og fornøyelsesparker da ungene var små. Mine "stakkars" unger har aldri vært i verken Dyreparken i Kristiansand, Tusenfryd eller Legoland. Vi har heller aldri vært på all inclusive hotellferie, hvor vi måtte forholde oss til matsaler med buffet. Men tror de synes de har hatt fine ferier likevel altså (håper jeg :paranoid:)

Blå sa for 5mnd siden:

Jeg klarer heller ikke å lese ironi i dette og tror faktisk at hun mener det, utrolig nok.

Jeg har heller aldri forstått de som synes at det er så skrekkelig anstrengende å være på ferie med egne barn. Jeg har heldigvis stort sett syntes at det var hyggelig. Men vi har heller aldri hatt veldig storslåtte ferier og har hatt tid til alle de rolige tingene.

Det ene jeg kan kjenne meg igjen i er alle de som før barnet kommer, eller mens det er veldig lite er så opptatt av hvor mye de skal stille opp og så plutselig ikke er der når barnet er stort nok til at man kunne ønsket seg litt barnevakt. Der har jeg oppriktig vært skuffet over egen familie og ønsket at de i større grad hadde hatt lyst til å være sammen med våre barn. De ville gjerne være med dem, men da skulle vi også være der og ta alle de kjedelige tingene. Men, vi overlevde det også.

Og at mødre var hjemme for en generasjon siden? Som noen over her sa, de som får barn nå er jo snart våre barns generasjon. Og da er det minst to generasjoner med mødre som har vært i jobb før dem. Jeg skjønner heller ikke hvorfor det skulle gjort hennes liv lettere. det er jo det å være hjemme med barn hun tydeligvis synes er så fælt.

Jeg skal innrømme at selv om barnehagen ikke har tatt pottetreningen, så er det, for begge mine barn barnehagen som ga oss beskjed om at de syntes at de var klare og som la masse av grunnlaget for at det var en grei prosess. Og har tok jeg med glede i mot vennlig og faglig kvalifisert hjelp.

Pelle sa for 5mnd siden:

For å balansere litt, så representerer jeg da den delen av foreldre som synes ferie med småbarn var dødsslitsomt. Uansett format. Jeez, jeg er glad det er ferdig! Men jeg har liksom tenkt at sånn er det, suck it up og ikke noe å skrive kronikk om.

Og alle som da sa : «bare vent til de blir eldre» kan ta seg en bolle. Jeg tar 14 av mine tenåringer over mine to kranglete småbarn any day. Og jeg har ikke savnet den tiden ett sekund. Endelig har jeg nok erfaring selv til å ikke la andre få romantisere noe jeg synes var skikkelig slitsomt. «Dette er den beste tiden», sa kollega da mine var 2 og 5 og jeg nesten gråt på jobb. Nei og atter nei, er min fasit, mange år senere. Mine følelser var valide.

Moren min måtte slutte i sin elskede lavt betalte jobb da hun fikk meg på 70-tallet og var hjemme til langt utpå 80-tallet. Årsak: null barnehager i vårt relativt urbane områder. Uten barnehage og sfo gikk ikke hverdagen i hop med lav lønn, så hun ofret seg.

Pøblis sa for 5mnd siden:

Søsteren min og jeg fikk plass i daghjem (datidens barnehage) i 1967 - så det var nok flaks. Aner ikke hva det kostet. Da jeg begynte på skolen, var naboen i etasjen over dagmamma for meg. Ingen SFO på den tiden. Jeg var hjemme alene fra 2 klasse, med nøkkel rundt halsen - og husker at jeg likte det godt. Men nøkkelbarn var jo et begrep og mange var bekymret.

Pelle sa for 5mnd siden:

Det var jo også veldig dyrt. Så lønnen til en ubetydelig sekretær pluss månedskort strakk ikke til. Noen lærere hadde fortrinn, alenemødre hadde fortrinn. Tror detbare var en liten barnehage i kirken i en hel skolekrets.Gikk i 5 årsklubb, park og førskole, men det dekket jo kun 4 timer daglig.

Divine sa for 5mnd siden:

Er er på linje med Pelle. Jeg syntes ferie med yngstemann var helt jævlig, for å si det rett ut. Noe jeg måtte stålsette meg til. Når andre strålte over "fantastisk kvalitetstid med barnet", var jeg en som en utslitt skurefille som ikke hadde hatt det koselig så mye som et minutt i løpet av dagen. Det var tungt, og jeg synes det nærmest slemt å si at "det kan da ikke være så fælt å være på ferie med barna". Jo, det kan det. Jeg har hatt ett barn som var relativ enkelt å ha med å gjøre, og ett som var ekstremt vanskelig, så der er det ingen fasit.

Men som Pelle sier: Det er ikke noe å skrive kronikk om.

Anne C sa for 5mnd siden:

Takket være en mann som er tålmodig og rolig som natta er lang så har ferier gått helt fint for oss når gutta var små. Men vi valgte feirer der vi ikke måtte stresse oss i hjel.

Men sommerferien som lærer sammen med to små unger har ikke vært like moro synes jeg. Jeg gledet meg til å komme tilbake på jobb hvert år i mange år mens gutta var små. Jeg er verken tålmodig eller rolig, så jeg har holdt meg hjemme med de der jeg har følt en form for ro i det kjente. Å være småbarnsmor var aldri min greie, men det er jo jeg som har vært problemet der. Ikke gutta, og i alle fall ikke noen andre sin feil.

Blå sa for 5mnd siden:

Divine: jeg skal absolutt ta det forbeholdet at jeg har hatt forholdsvis enkle barn. I tillegg til at de var to tette som lekte godt sammen og det hjelper veldig.

Så ja, jeg kan beklage den.

Pøblis sa for 5mnd siden:

Vi har stor aldersforskjell på våre barn. Å feriere med en toåring og en niåring for eksempel, gikk helt fint for oss, men jeg tenkte ofte at to relativt små samtidig, hadde vært noe helt annet, som jeg ikke tror hadde vært noe jeg hadde fikset på strak arm.

Og jeg skjønner at det er slitsomt - men jeg reagerer som flere andre her på at det i kronikken ligger en slags forutsetning om at andre skal avlaste - og en slags forundring over at det er slitsomt, som jeg tenker er en del av greia med barn. Det er en utfordrende tid i livet med små barn for veldig mange. En masse greier i voksenlivet som må settes på vent fordi det er så arbeidsintensivt med små barn. De trenger noe hele tiden, liksom. Urimelige til det ekstreme, kan de også være. Store barn kan være himla utfordrende og de har ofte adskillig større livskriser enn små - men man får uansett noen lengre lommer med tid for seg selv når barna vokser til. Og innimellom er store barn adskillig mer mottakelige for fornuft, gode argumenter -eller når alt annet feiler; bestikkelser. :knegg:

Da yngste dro på folkehøyskole som 19-åring hadde vi hatt barn i hus i 35 år sammenhengende. Men ikke mer enn en småttis samtidig noen gang.

nokon sa for 5mnd siden:

Altså, vi hadde ein sommarferie der vi hadde leigd ei "stuga" i Värmland, midt mellom eit vatn og eit straumgjerde med hestar. Det var den sommaren Ungen fann ut korleis han skulle klatre ut av reisesenga... Etter to dagar med gjeting av vettlaus og mobil nesten-toåring, drog vi heim og avslutta ferien i trygge omgivelser.

Pøblis sa for 5mnd siden:

Huff! den perioden hvor motorikken er velutviklet, mens forstanden mangler fullstendig, er VELDIG slitsom.

nokon sa for 5mnd siden:

Ja, men vurderte aldri å skrive kronikk om at barnehagen burde gjort ein betre jobb ... Eg bare innsåg at det ikkje var idyllisk å vere på ferie med åpen terrasse like ved eit vatn.

veobra sa for 5mnd siden:

Vi hadde tidvis slitsomme perioder i feriene med små barn. Ulik alder som alle krevde forskjellige ting krevde en del. Og rutiner som måtte holdes. Vi reiste mye med eller til familie. Hotellferie hadde vi ikke råd til. Ikke hadde det passet oss eller, det hadde vært for mye styr.

Jeg brukte litt tid på å finne ut at ferie ikke bare var avslapping og mulighet til å hente seg inn. Det er hverdagens behov for rutiner, søvn, mat, skift osv. Det er mulig moren som har skrevet innlegget ikke helt har klart tilpasse seg ny ferieform.

him sa for 5mnd siden:

Jeg synes skrivestilen var litt skivebom, men jeg er helt enig med henne i hovedpoenget som jeg mener er:

Jeg tenker at det hun skriver ikke er ironi, men en parodi med negative briller? Hun tar alt som er vanskelig (fordi barnahagene har et veldig stort ansvar som dessverre ikke vises i ressursbruk, lønn eller status) og forstørrer det.

Jeg er helt enig i at mye som foreldre tradisjonelt har gjort må/bør skje i barnehagen. Det er jo leit på mange måter, men fordelingen av tid gjør at det blir slik. Og hvis barnehagen ikke har ressurser må "det tapte" bli tatt tak i ferier og helger.

Dette minne jo om diskusjonen om lekser i skolen. All forskning viser at de som tjener på lekser er de heldige som har foreldre med ressusser. Alikevel outsources deler pga knappe ressursser.

Jeg er overrasket over hvor negativt dere leser henne. Jeg er i og for seg enig i at det ikke var så bra vinkling, men jeg synes min tolkning av lesingen er greit innefor,

Pøblis sa for 5mnd siden:

Jeg elsket denne litt:
www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/GyWV6V/hvem-sa-at-det-er-lett?fbclid=IwY2xjawLrC_lleHRuA2FlbQIxMABicmlkETA3aUZZUzg1dVJxYWpJb1FYAR5zH8BRikITRfISApezoXAhFjBLHLY98g7FrNUJxu1HN2N-GXID2Jz9xQzKRQ_aem_Vyc_2j03yKiMZoLBKnRvJw

Blå sa for 5mnd siden:

Ulike utfordringer i ulke aldre er absolutt en greie.

Det jeg husker best er den sommeren vi hadde lånt hytte på Tysnes, en feriedrøm rett utenfor Bergen. Vi hadde koselig hus med fint uteområde, det var mulig å leke og gå tur og bade og alt lå til rette for en idyllisk ferie. Og niåringen ville ingenting og slo seg så vrang at vi tilslutt reiste hjem noen dager for tidlig fordi bare ikke orket mer surmuling.

My sa for 5mnd siden:

Ja, jeg skjønner jo at det er ulike utfordringer og ulik grad av stress på ferie med småbarn. Det som blir rart for meg er å presentere det som et strukturelt samfunnsproblem, og som et faktum at det generelt er forferdelig å feriere med barn, bare fordi hun opplever det slik. Det er jo i høyeste grad et personlig problem, som kommer av ens egen individuelle situasjon, og de helt spesielle utfordringene man har med egne barn. Som ikke engang trenger å være det samme for alle barna i en søskenflokk. Det har ingenting med verken barnehagen og mangel på ressurser der, eller egne familiemedlemmers deltakelse å gjøre. Det er jo mye som ikke ble helt slik jeg hadde trodd det skulle bli, da jeg fikk barn, og særlig da jeg hadde babyer, men det er da ikke samfunnet sin skyld. Heller ikke foreldrene mine sin skyld. Og for andre var det helt annerledes. Og jeg kunne også bli fresesint av utsagn som "ta vare på denne dyrebare tiden, den går så alt for fort", da jeg hadde opp over ørene med tvillingbabyer og en rabiat toåring med hysteriske raserianfall flere ganger om dagen. Jeg syntes ikke tida kunne gå fort nok. Men det var jo slik det var for meg personlig, det hadde ikke ramlet meg inn å skrive en kronikk og kritisere manglende tilrettelegging for at mitt liv skulle gå glatt, eller at mine ferier skulle være idylliske. Ikke at jeg hadde hatt tid og kapasitet til det heller akkurat.

him sa for 5mnd siden:

Er dere ikke enig i at det er et strukturelt samfunnsproblem at man MÅ ha barnehage (eller leve et veldig alternativt liv) i dag? Og at barnehagene (i likhet med skolene) har for lite til å dekke opp for det ansvaret de (indirekte) har fått. For barnehager i motsetning til skoler er jo ikke pålagt, så blir litt gråsone.

Lille meg sa for 5mnd siden:

Jeg føler at denne kronikken var et forsøk på kåseri, hvor teksten burde vært strammet opp og det burde vært en tydeligere agenda og ett tema som kronikkskriveren holdt seg til. Hun burde ha tenkt gjennom det absolutt viktigste med å skrive en tekst: Hva er det egentlig du ønsker å oppnå med å skrive dette? En strammere struktur med færre tema ville gjort dette til en mye mindre kontroversiell kronikk. :nemlig:

Zulu sa for 5mnd siden:

At barn går i barnehage i dag, er stort sett et resultat av at begge foreldrene er yrkesaktive, og det mener jeg ikke at er et samfunnsproblem. Så kan man diskutere hva som er ønskelig av ressurser og bemanning i barnehagen, selvsagt, men jeg mener uansett at foreldre helt fint kan ta ansvar for både dotrening og køståing den tiden de er sammen med barnet likevel.

My sa for 5mnd siden:

him sa for 5mnd siden:

... menne, det er over 30 grader her, så hvem vet - kanskje det bare er hjernen min som koker over? :humre: Jeg ble mest fasinert over hvor forskjellig vi leste innlegget. Selv om jeg er enig i at det ikke var topp formuleringer, så oppfattet jeg alikevel innholdet som ganske forskjellig fra de fleste andre i tråden :)

Guava sa for 5mnd siden:

Barn er ikke tilbehør. Barn er mennesker man stort sett velger å få, ikke noe man tvinges til eller som man av samfunnet er nødt til.
Å ha ansvar og å ta ansvar kan kreve mye, men det kan også være veldig fint.

Å bruke fritid på bleieavvenning er da virkelig en selvfølge. At en ferie går med til sykdom eller trass er virkelig påregnelig når man har små barn.

Jeg bruker en god del tid på å snakke om påregnelighet i arbeidslivet. Jeg tror kanskje det trengs mer fokus på det generelt i samfunnet også.

Zulu sa for 5mnd siden:

Pkt 1: Det er bare en annen måte å formulere det samme på. Hva som er ønskelig må jo ligge til grunn for regelverk som for eksempel bemanningsnormer, arealnormer o.l. Dette er store politiske og faglige diskusjoner både om hva som er ønskelig, nødvendig og hva som er gjennomførbart.

Pkt 2: Ja, jeg leser det også slik, men jeg er ikke enig med henne.

him sa for 5mnd siden:

Zulu sa for 5mnd siden:

Ok. Jeg er ikke enig i at tråden eller rammeplanen (jeg går ut fra at det er det du mener med «mandat») framstiller barnehagen som mer frivillig enn den er.

Ja, det mener jeg. Barnehagen er jo selvsagt «delaktig» på den måten som følger av sosialisering, omsorgsoppgaver, pedagogisk virksomhet og praktisk organisering. Som eksempel tror jeg barna får masse trening i køståing i barnehagen, kanskje særlig der det er utfordringer med bemanningen. Mens den mest intense dotreningen der bleia må av hver halvtime eller de springer med rumpa bar er praktisk umulig å få til i barnehagen og skjer nok ofte i ferien, tror jeg. Så ja, å hjelpe barna til å slutte med bleie og kunne stå i kø uten å gå i frø mener jeg er 100 % en del av foreldreansvaret.

apan sa for 5mnd siden:

Så er det jo ikke slik at man ikke ser barna sine selv om de går i barnehage. Ut fra dette innlegget, høres det ut som om man skal bruke sommeren til å lære barna alt siden man ikke ser dem ellers i året. Det henvises også til at begge foreldre har krevende jobber. Det er i de fleste tilfeller til en viss grad et valg det også.

Hondacrv sa for 5mnd siden:

Kåseri skal jo ha humor. Dette var jo berre tull, med skyting i alle retningar, og null innsikt i kva det vil seie å ha to barn og ferie. Kjære tid, så patetisk. Uten å vite gjetter eg at denne personen ikkje er over 37 år.

løve70 sa for 5mnd siden:

Jepp, dette var et skikkelig sutreinnlegg uten snev av ironi :nemlig: Det er nok riktig at for generasjonen før oss (altså vi over 50 :knegg:) var det vanligere at mødrene var hjemme/jobbet deltid, men det er så absolutt ikke tilfellet med vår generasjon. Det gjaldt vel helst 50, 60, 70 og tildels 80 tallet?

Personlig syntes jeg egentlig det var fint med ferie når arvingen var liten og, sikkert preget av at vi kun hadde henne og det da var lett å legge tilrette et opplegg som passet henne (og dermed var bra for oss og). Det ble noen charterturer til barnevennlige destinasjoner...... Har full forståelse for at det kan være slitsom dersom man har flere barn med ulike ønsker/interesser....

Isolde sa for 5mnd siden:

Jeg har ferie med en 18åring, en 13åring og to 2åringer nå og gleder meg til jobb neste uke. Men jeg vet det er sånn. Vi unngår de verste stedene. I år var vi vært på hytten i østfold. Med overnatting på hardangervidda begge veier på veldig barnevennlige hotell, rom med ekstra soverom.

Jeg skulle mye heller vært på opplevelsesrur i Europa, men tar konsekvensen av å få et kull til med barn. Ingen tanker om at vi skal drive selvrealisering med tvillinger på 2år. Mannen er mer sjokkert over hvor slitsomt ferie er og koste seg tilbake på jobb i dag.

Denne uken alene med de skal vi ha late morgener og ro.

Jeg er delt mellom å synes innlegget her er direkte syting. Til å lese det litt som kritikk til barnehager som er underprioritert. Jeg skulle veldig gjerne forsatt å betale 2000kr per barn for å få mer voksentetthet. Som en fast vikar i alle barnehager som går på topp om alle er på jobb.

Input sa for 5mnd siden:

Mye av utfordringen her ligger jo i at barnehagen i verste fall direkte motarbeider. F.eks. opplevde jeg, da min første selv ønsket å slutte med bleier i løpet av en langhelg i mai, at barnehagen var veldig negative til det fordi det var for mye jobb for dem. De hadde ikke mulighet til å følge ham på potta og det var upraktisk med uhell. Og konsekvensene av dette er jo at barn bruker bleier mye lenger enn nødvendig. Når barnehagen er en nødvendighet, er det problematisk at vi ikke sørger for nok ressurser til at de kan få til sånne ting.

Med lillesøsteren hadde jeg lært og utsatte pottetreningen til sommerferien. Men selv da vi kom tilbake fra ferie og hun hadde vært en måned uten bleier, ble det gruffet i barnehagen.

Det er jo ikke uvanlig at det er én voksen alene med barna på avdelingen, og den voksne kan jo ikke gå fra de andre for å følge ett barn på do.

jolie sa for 5mnd siden:

Det er uheldig - og det skal ikke barnehagen gjøre, mener jeg. Motarbeide altså. En ting er hvis barnet har vært tørt i 24 timer. Da bør barnehagen realitetsorientere foreldrene og være ærlige på hva som er mulig å få til i barnehagen, og avtale at vi gjør sånn og sånn men at det kan hende at bleie blir brukt deler av dagen hvis det er mye uhell. Men hvis barnet har blitt tørt i løpet av ferien (aka 3-4 uker med mye trening/uten bleie), så må man følge opp tenker jeg. Bemanningen blir ikke bedre av at barnet blir eldre, så å vente til neste ferie gjør på ingen måte noe magisk med muligheten til å følge opp. Men igjen: realitetsorientere. Hvis barnet har uhell hver halvtime til tross for hyppig dofølging må foreldre ta innover seg at poden ikke er klar, tenker jeg. Nytter ikke å ha 10 skift i barnehagen, bruke alle på én dag og tenke at joda, dette var helt innafor på modenhet.

Kronikkforfatteren har forøvrig uttalt seg her.

En liten betraktning sprunget ut fra at nevnte kronikkforfatter viser seg å være 40 år:

Jeg lurer på om mye av den endringa vi ser i foreldreskapet nå er at folk er mye eldre når de får sitt første barn enn vi tidligere har vært. Det er mye urimelige krav fra foreldre i dag om individuell tilrettelegging som ikke harmonerer med at barnet deres blir en del av en gruppe. Og er det kanskje fordi foreldre i dag har levd mye mer/vært en del av arbeidslivet lengre til at de er vant med å stille slike krav? I tillegg er synet på barn annerledes. Helt fra de er små har de mye større plass i familien og deres stemme blir i større grad hørt en før. Kanskje for mye slik at de blir veldig grenseløse barn. Jeg vet ikke? Vi som jobber i barnehage ser i alle fall at det har skjedd en endring de siste 10+ årene, og de som jobber i skolen ser det nok mer enn oss.

oslo78 sa for 5mnd siden:

Ja, det er akkurat sånn som du skriver.

Bokormen sa for 5mnd siden:

Basert på familie og venner vi er mye sammen med så tror jeg kanskje mange småbarnsforeldre i dag føler mer på at de "må" underholde ungene mer enn hva som var gjengs for bare 10-15-20 år siden da jeg hadde småbarn. Men samtidig har jeg inntrykk av at det er en motvekt der også som vokser til - stadig flere som bevisst vektlegger frilek, som venter med å introdusere skjerm, har fokus på å luke vekk stress og krav.

Bare i vår lille krets av de vi er sammen med på fritiden så er det blitt mer vanlig at timene på ettermiddagen, da skal ungene bestemme, og da gjerne i en kombinasjon av at voksne også skal ha sin egentid, kunne ha jobb med reising, trening, men at det kanskje går sånn noenlunde opp så lenge en er to foreldre og besteforeldre som trår til mye. (Og her vet jeg at det slettes ikke er sånn for alle - men jeg har nesten inntrykk av at de som er vant til å måtte få det til å gå rundt med levering og henting og middag og legging uten hjelp er de som klager minst.) Men det lar seg ikke lett overføre til hele uker hvor en er sammen, hvis ungene er vant til at de voksne skal være tilgjengelige hele tiden, og de voksne er vant til å ha mye egentid. Og mange barn er glad i hverdagen sin med rutiner, og det blir mye for både store og små da det faller vekk.

Og så er det jo leit da ferien som en har sett fram til siden jul ikke blir så idyllisk som en håpet. Heldigvis husker en best de hyggelige stundene i ettertid. :humre:

Millen sa for 4mnd siden:

Kom over denne artikkelen i Aftenposten nå, litt i samme gata som i HI.

www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/dRVwzq/om-ferie-og-slitne-foreldre-hvem-skal-egentlig-oppdra-barna-vaare?fbclid=IwY2xjawLvWNBleHRuA2FlbQIxMQABHo8S-HFIpjvEKXszbkuXDTbbanl5yCG50s1vomats4djeA8Yy8zySzGgsc25_aem_mjPfETvk35Cb3DTFgYUU1Q

Jeg lurer litt på om dagens småbarnsforeldre sutrer/klager mer nå enn før? Og da tenker jeg inkludert oss som er her inne. Det er vel mindretall her som har småbarn nå?

007 sa for 4mnd siden:

Jeg har ikke småbarn, men et barnebarn på 1,5 år. En travel liten mann - det er bånn gass fra morgen til kveld. :hjerter:
Pjokken og foreldrene har vært sammen med besteforeldre i 4 uker nå, litt her og litt der og noen dager har vi vært på hytte sammen alle sammen.
Foreldre klager absolutt ikke, det er aldri krav eller forventning om avlasting. De er veldig takknemlig de morgene de blir sendt til sengs igjen, eller når vi tar med oss pjokken på oppdagelsesferd for å se på biler/plukke stein i bøtte/ploppe stein fra brygga så de får hvilt hodet noen minutter. Men det er aldri tvil om at det er de som har hovedansvaret og det de får av hjelp er bonus.
Så jeg tror at dette med klaging også har med forventninger å gjøre, og generelt med hvor bortskjemt en er.

Millen sa for 4mnd siden:

Ev legger en selvsagt mer merke til de som skriver i pressen hvor slitsomt livet med småbarn er som HI og den jeg la ut.

Input sa for 4mnd siden:

Denne synes jeg var helt annerledes enn den andre og ikke sutrete i det hele tatt. Dette var et fint innlegg og det som står her er sant. Det kreves noe annet av foreldre i dag enn for 10-15-20 år siden. Foreldre har aldri vært mer sammen med barna sine enn de er i dag, aldri mer påkoblet.

Input sa for 4mnd siden:

Mine barn har farmor og farfar som er engasjert og aktive i livene deres, og det er mulig vi legger ulikt i begrepene, men det er verken hjelp eller bonus. Det er deres selvstendige relasjoner med barnebarna som styrkes når de tar den med på fisketur, står opp med dem om morgenen, har dem på overnatting, går og mater geiter osv. Jeg ville syntes det var skikkelig trist om de omtalte det som hjelp eller bonus, og helt ærlig mener jeg også at når man velger å få barn, velger man også potensielle generasjoner etter det. Man har et ansvar for å stille opp for barnebarna. Jeg ville ikke klaget om de valgte annerledes, men jeg ville blitt lei meg. Både på egne og barnas vegne.

Vi hjelper også besteforeldrene ved behov, og det er ingen bonus heller. Såpass bør man kunne forvente når man er en flokk.

Filifjonka sa for 4mnd siden:

Hvordan i alle dager kommer du fram til dette?

millact sa for 4mnd siden:

Det lurte jeg også på? Og så lurer jeg på hva som har endret seg de siste 10-15 årene? Hva er verre nå?

007 sa for 4mnd siden:

Det lurer jeg også på.

Og klart det er bonus å få sove lenge når man har små barn. Og få hjelp til stell, måltider, smøring med solkrem og alt det andre man må følge opp som foreldre. Vi hadde ingen som gjorde dette da våre var små, men de hadde og har en god relasjon til besteforeldrene likevel.

Madicken sa for 4mnd siden:

Helt enig med deg (min utheving). Det er jeg/vi som foreldre som har ansvaret, all hjelp er hyggelig, men ikke noe man kan forvente. Jeg synes det er merkelig å forvente en haug med hjelp fra kreti og pleti og sutre over at man ikke får det.

Fintdethei! sa for 4mnd siden:

Småbarn har vært strevsomt siden tidenes morgen, både i dag og for mange hundre år siden. At det er mer strevsomt å være foreldre i dag enn for 100 år siden eller for 20 år siden, det tror jeg ingenting på.

Isolde sa for 4mnd siden:

Jeg synes det er en utrolig bonus med hver eneste ting besteforeldrene gjør med mine barn. Får jeg sove ekstra er jeg i ekstase. Har ikke sovet mye de 3 siste årene så bare å få ligge i sengen, slappe av og vite at ingen forventer noe av meg er luksus.

Jeg synes det er mer forventninger, mer mas fra barnehagen og andre krav på 2023 barna enn på 2007 barnet. Jeg driter i mye av det. Jeg har rygg til å bære det på. Men jeg ser at en del av førstegangsforeldrene nå ikke vet hvordan de skal navigere i alle kravene som er kommet. Alt skal være så perfekt. Man skal lage ting fra grunnen av, dekke til babygymen så barnet ikke ser tven, man skal ditt og datt. ,

Anne C sa for 4mnd siden:

Ja det lurer jeg også på.

him sa for 4mnd siden:

Hvis dere vil lese "samme innlegget", men litt mer morsomt skrevet anbefaler jeg dette (Magnus Jackson Krogh)

(så nå er jeg spent på om flere deler min humor :humre: )

millact sa for 4mnd siden:

Jeg er enig med deg. En kollega i permisjon sa det samme til meg forleden; mer press nå. Man må ikke gjøre alt som andre deler på snap, tik tok osv. Ingen barn trenger å være aktivisert hele tiden.

Millen sa for 4mnd siden:

Den var morsom.

millact sa for 4mnd siden:

Jeg likte den også.

Input sa for 4mnd siden:

Det er veldokumentert og ikke noe jeg har kommet frem til. Trenden begynte nok for mer enn 10 år siden, men har ikke blitt mindre. Det forventes mer aktiv deltakelse i barns liv nå enn på 90-tallet, da dagens småbarnsforeldre vokste opp. Jeg sa ikke at det var mer strevsomt, det tror jeg ikke man kan sammenligne.

Jeg ville syntes det var mildt sagt oppsiktsvekkende om man var flere voksne sammen og de andre ikke deltok i ansvaret for å smøre ungene med solkrem. Den som smører seg selv, smører barna, om det trengs. Den som begynner å smøre ett barn, smører alle. Den som uansett har stått opp tidlig (uten unntak meg) står opp med alle barna. Jeg forventer ikke en gang med hjelp fra kreti og pleti, men at besteforeldre bidrar med daglige gjøremål når man er sammen, mener jeg bør være helt selvsagt. Heldigvis er mine barns besteforeldre enige, og tantene og onklene også. Man er voksenpersoner i barnas liv.

007 sa for 4mnd siden:

Interessant. Jeg kjenner faktisk ingen andre som har den innstillingen. :gruble:

Hvis du synes det er en selvfølgelig at andre tar over typisk foreldreansvar og obsiktsvekkende om det ikke skjer, så slår det meg at du faktisk kanskje er en av de bortskjemte?

Karamell sa for 4mnd siden:

Det er vel 30 år siden 90-tallet?

Man skal ikke se bort i fra at barn som kan stå i kø i barnehagesetting, ikke gidder med foreldrene sine. :humre: Det er vel noe med hva man kan komme unna med med sine foresatte fremfor i den mer konsekvente barnehagen. Vi har absolutt sett tilfeller av barn som ikke "kan" sove i vogn på dagtid hjemme, sover som steiner i vognen sin i barnehagen. I barnehagen kan de rydde av fatet sitt, og kaste søppelet sitt i søppelbøtte selv, og vaske hendene sine, mens hjemme er det ikke sikkert at de "kan" dette. Servicenivået er nok høyere med 1-3 barn hjemme enn en hel avdelig/base. :humre:

Karamell sa for 4mnd siden:

Det er vel ikke barnehagen som forventer at alt skal være perfekt, og lage ting fra bunnen av? Og dekke til babygymmen? Det høres ut som noe sosiale medier predikerer? Jeg synes heller vi snakker med foreldrene om å ikke ha så høye ambisjoner, og råder dem, om dem spør, til å ikke ha fritidsaktivteter hver eneste dag etter barnehagen, for eksempel.

Fintdethei! sa for 4mnd siden:

Jeg har barn født på 90-tallet, hun kunne heller «ikke» kle på seg, smøre skiven selv etc hjemme, men i barnehagen var det ingen problem. Ungene er seg selv lik, det er foreldregenerasjonen og sosiale mediers inntog som lager dette travle samfunnet.

Input sa for 4mnd siden:

Ja, det må du gjerne mene, men det er jeg ikke. Tvert om. Jeg bare mener at det er sånn en familie/en flokk bør funke. Å bidra med å smøre solkrem er ikke å ta over typisk foreldreansvar. Det er en helt absurd påstand. Jeg er heldig fordi jeg har giftet meg inn i en familie der man stiller opp for hverandre, der besteforeldrene og tanter/onkler tar med barna på kino/fisketur/teater osv. for sin egen del, ikke som en bonus for foreldrene.

007 sa for 4mnd siden:

Absurd påstand, faktisk. :latter: Jeg vil påstå med stor sikkerhet at det å sørge for at barn blir smurt med solkrem er et typisk foreldreansvar. På lik linje med tannpuss, tørking etter bæsjing og hårvask. At andre tar over oppgaven er rein bonus og avlasting for deg og mannen din.

GydaG sa for 4mnd siden:

Helt enig med 007 her altså.

Filifjonka sa for 4mnd siden:

Jeg også. Virkelig.

Filifjonka sa for 4mnd siden:

Og mildt sagt oppsiktsvekkende om ikke andre voksne bidrar med å smøre mine barn med solkrem, at de føler ansvar for det på lik linje? DET er absurd for meg ihvertfall.

Zulu sa for 4mnd siden:

Selvsagt er det et foreldreansvar å beskytte sine egne barn mot sola. Hva er det ellers, et samfunnsansvar? Det er likevel både vanlig og naturlig at besteforeldre smører barna selv om foreldrene er tilstede, men det er fortsatt foreldrenes ansvar at det blir gjort.

him sa for 4mnd siden:

Jeg synes at det å dele på arbeidet er noe annet enn å dele på ansvaret. Og det har jo noe med nærhet å gjøre. Jeg ville uten å nøle tilby meg å hjelpe mødre med små barn med "daglige gjøremål" hvis jeg var sammen med de i en lengre periode. Klart, er man innom 2 timer på besøk, er det en annen setting. Men hvis man bor nært, barna går ut og inn hos hverandre, man er på ferie sammen etc Og igjen - hvis mødrene ikke ønsket hjelp, så er det lov, men jeg tenker det er natulig å utføre arbeidsoppgaver når man er sammen. Jeg tar feks av bordet (men spør først) hvis jeg er på middag hos noen. Synes ikke jeg "tar over ansvaret", bare at jeg gjør en liten arbeidsoppgave.

Pøblis sa for 4mnd siden:

Jeg ville aldri verken smurt solkrem, pusse tenner, vasket hår eller gjort andre oppgaver uten å spørre først om det var ønskelig. Hvis noen hadde tenkt at det var en selvfølge at jeg gjorde slik når foreldrene var til stede uten at det var avtalt, ville det fort blitt misforståelser og kanskje misnøye. Jeg ville nok opplevd det som at jeg tok meg til rette, hvis jeg ikke hadde avklart med foreldrene at jeg skulle gjøre disse tingene. Jeg vil ikke at det skal oppleves som om jeg korrigerer eller tar meg til rette hvis jeg gjør slike ting helt ubedt.
Jeg finner forøvrig på masse med de yngste barna i familien, men avklare med foreldrene, som både har ansvar og siste ord i hva som skal og ikke skal gjøres.

him sa for 4mnd siden:

Når foreldrene ikke er der så tenker jeg det er ok å gjøre ting som man mer er nødvendige. Jeg mener feks at solkrem er mer nødvendig enn tannpuss.

Med tantebarna mine (min søsters) var jeg så nær at jeg hjalp til med det som var nødvendig. Har ikke vært så nær andre sine barn. Dette var i en kort periode hvor de bodde hos oss.

Filifjonka sa for 4mnd siden:

Jeg syns Input kom med såpass bastante og krasse uttalelser her at litt motbør må påregnes.

Pøblis sa for 4mnd siden:

Jeg er enig med påfyllet ditt. Jeg er ofte den som står opp først når familien er på hytta, og serverer gjerne den yngste generasjonen både frokost og veldig god underholdning. :knegg: jeg tilbyr meg gjerne å ta kveldsstell inkl. tannpuss og følging på do, men ikke uten at det er avklart med foreldrene.

Jeg har også tauet inn et fortvilet nabobarn som ikke kom seg inn i eget hus, servert litt mat og hjalp med å kontakte foreldrene.

him sa for 4mnd siden:

Filifjonka sa for 4mnd siden:

Sorry, jeg syns Input tillegger de aller fleste av oss negative egenskaper fordi vi ikke tenker helt likt som henne.

Hyacinth sa for 4mnd siden:

Jeg synes det er absurd å forvente at andre voksenpersoner tar sånne jobber uten å spørre. Jeg kunne kanskje bedt mine foreldre om å smøre ungene mine, men jeg får fremdeles stikk fra min søster om den gangen ungene mine var små og ba henne smøre dem. Jeg synes det er min jobb å smøre mine egne unger, og jeg ville aldri smurt andres barn uten å bli bedt om det.

Når det er sagt, virker det for meg også som at det er mer strevsomt å være foreldre i dag enn før. Det er bare tanker jeg har gjort meg, og nå er jo mine i 20-årene, så det er en stund siden de var små. Med diagnoser og andre greier var det jaggu slitsomt å ha små barn for meg også, men nå virker det som alt skal perfeksjoneres og være optimalt til enhver tid. Jeg tror ikke det er sunt, verken for foreldre eller barn. Og jeg ser mange usunne tendenser i løpet av alle de årene jeg har vært lærer. Barn (og foreldre!) oppfører seg helt annerledes enn for bare fem, for ikke å snakke om ti og femten år siden.

Så kan man jo si at dette er noe man selv velger, at man må ta ansvar etc, men jeg tror likevel ikke at det er så lett å være forelder i dag. Man blir liksom vurdert og målt på alle kanter, og jeg er glad jeg slipper å oppdra småbarn akkurat nå. Men det skyldes nok vel så mye at jeg er over 50. :humre:

Karamell sa for 4mnd siden:

Jeg er helt med på teorien om "laget rundt barnet", som vi er pålagt i jobbe etter i min jobb, men det er absolutt en bonus i mine øyne om andre hadde stått opp med mitt barn.

Men når de først tilbyr seg å stå opp (ingen andre enn bestemødre har tilbudt oss dette), så forventer jeg jo at de i den oppgaven inkluderer å gi barnet mat, bytte bleien/hjelpe på toalettet og smøre med solkrem eller andre årstidsrelevante ting være seg ulltøy eller solhatt.

Malama sa for 4mnd siden:

Det har i alle fall vært en bonus for meg i mange år at ungen kunne stå opp på ferie og kose seg med bestemor. Som absolutt også ga ungene og henne en senstedig relasjon og gjensidig glede. Og meg, som slapp å stå opp så tidlig.

Nextlife sa for 4mnd siden:

Jeg skjønner hva Input sier. Jeg hadde hele flokken her for et par uker siden, med folk fra 3 til 89 år, på en dag med mer enn 30 grader. Tanten gikk rundt med solkremen og smurte alle, den amerikanske onkelen var drikkeansvarlig og sørget for at alle hadde kald drikke til en hver tid, svigersønnen var pølsesjef og døtrene lå under parasollen og nøt at storfamilien servet barna og hverandre, i lag. Det var et deilig virvar av masse folk som tok et kollektivt ansvar for at alle hadde det de skulle og trengte.:hjerter:

For meg Og mine er det i alle fall et naturlig og laidback opplegg at vi tar ansvar i lag, for hverandre.

Isolde sa for 4mnd siden:

Det var kanskje litt feil skrevet. Men det er mer mas fra barnehagen nå. Er også mer for barnehagen nå enn bare år tilbake.

All forventningene er det foreldre, sosiale medier og «forskning» som legger opp til. Oppslag om at skjermtid gir autisme. Halve barselgruppen jeg var i drev og dekket til eller måtte ha tven av til barnet sov på kvelden. Livredd for å skade barnet. Enda flere følte de feila som foreldre om de ikke lagde grøt fra bunnen av.

Tilgangen tll informasjon, men kanskje ikke alltid evnen til å skille fra hverandre hva som er viktig og hva som ikke er viktig er mye større nå enn når jeg fikk eldste. Jeg var her og på nybakt mamma.

Jeg merker en forskjell, påvirker ikke meg noe særlig, men jeg merker at det er mye press.

Lille meg sa for 4mnd siden:

Jeg elsker unger og er et A-menneske. Så om jeg sover på et sted hvor unger til venner eller familie også sover, så har jeg ingen problemer med å stå opp med ungene. Hvorfor skulle jeg ikke det hvis jeg har overskudd og mulighet til det?

Spørre foreldrene om jeg får lov til å gi ungen mat eller smøre ungen inn med solkrem før vi skal gå ut? Hvis ungen gir meg lov, så er det all den tillatelsen jeg trenger.

Jeg forstår godt hva Input snakker om. Hvis vi skal ha en landsby rundt ungene våre, så kan vi ikke være bekymret for å faktisk gjøre det som en landsby gjør.

Katta sa for 4mnd siden:

Internet kom vel i 1994-1995 og litt seinere som allemannseie? Og så kom sosiale medier i nåværende form noe seinere. Klart det påvirker mye, også her. Man ser det man ikke ellers hadde sett, man har tilgang på både god og dårlig informasjon på ingen tid og det diskuteres i bobler. Det kreves en del modenhet og bevissthet for å ikke ta inn alt man eksponeres for. Skolen gjør en god jobb der, jeg kan ikke huske at vi ble eksponert for kildekritikk på barneskolen. Da var man mer heldige om foreldrene eide et leksikon.

Jeg hører flere lærere si at det er andre barn nå enn for noen år siden, og andre foreldre. På sykehus opplever vi det som en strøm av eldre barn og ungdommer som trenger beroligende medisiner eller narkose for ganske enkle undersøkelser. Og et økt press på at det må finnes en (sykdoms-)årsak til alt ubehag. Det vi ser er at noen (slett ikke alle) foreldre ikke greier å være trygge voksne når ungen ikke vil/greier/gråter. Hvis man følger litt med på diskusjoner på nett er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Noe som kan spille inn er hva voksne forventer av sine liv. I steinalderen (vi snakker 1980) ble barna født inn i en familie på godt og vondt, foreldrene levde med barna og barna var med på det som skjedde. Jeg har kanskje inntrykk av at «familie» og «barn» har blitt litt mer et prosjekt, noe man har, noe som skal mestres. Og dermed også mer privatisert. «Oj Oda ble solbrent, hva tenkte foreldrene med?» Mer publiseres, mer diskuteres, mer flyttes fra «uff da» til krise. Mens man tidligere holdt på i hagen og så fikk ungen egen spade skal barna nå ha egen aktivitet, og så skal de voksne ha sin. Jeg sier ikke at det gjelder alle. Jeg er med Input på at hvis man står der med flere unger enn sine egne så sørger man jo for at de man har rundt seg får dekket basale behov, det betyr ikke at man forventer avlastning og at andre overtar foreldrerollen. Får nabogutten skrubbsår så har man plaster (hvis man har da). Det jeg synes er en trend nå er at foreldre forventer avlastning for å få sin «voksentid». Det var ikke like vanlig for noen år siden. Og det at det er en forventning om å kunne unngå ubehag både for voksne og barn.

Lille meg sa for 4mnd siden:

Det er mange grøfter å falle i. Jeg kjenner til en alenemor som aldri kan gjøre noen form for hus- og hjem-arbeid når hun er sammen med ungen sin (som nå er fire år). Så den ungen er svært vant til å alltid bli "oppvartet" og krever at den som passer ham er 100 % tilstede og gjør ting som ungen vil. Ikke snakk om å ta en kopp kaffe mens ungen leker alene på gulvet der, nei. Ikke noe klesvask eller å sette sammen et IKEA-møbel heller.

Karamell sa for 4mnd siden:

Jeg er enig med Katta, altså. Og nå som mor til voksne unger låner jeg jo bort solkrem til andre unge voksne/kjærester osv. Også med trenden på at barn er et prosjekt som er utenfor dagliglivet på et vis. Det er jo slik at vi nå ser på barn og barndom som noe med egenverdi, ikke bare noe man er i påvente av å bli voksen. Det er jo en bra ting at barn har mer medvikning på ting rundt seg og mer rettigheter. Men det var den grøften da. Jeg har faktisk to venninner som ikke kan møtes noe særlig i sommerferien [i]i tilfelle[i] deres voksne barn vil finne på noe. Det synes jeg er helt vanvittig! Det ene "barnet" er 25 år gammel. Det er jo fordi denne unge voksne studerer et annet sted, og nå er hjemme for sommerferien, men altså.

oslo78 sa for 4mnd siden:

Jeg tenker dette - som mye annet - løses med to standarder. En for hva man forventer av andre og en for hva man faktisk giør og ønsker å gjøre selv. Altså litt høyere forventninger til seg selv enn til andre. Jeg forventer ikke at noen andre skal bidra med noe til våre barn, men jeg ønsker selv å bidra for andres. Da blir jeg aldri skuffet, blir positivt overrasket hvis noen gjør noe for dem og håper jeg positivt overrasker andre ved å hjelpe dem. Hvis alle tenker sånn, så blir det et veldig hyggelig miljø å være i.

Min egen storfamilie på pappas side er slik som input og nextlife beskriver. De/vi er så nære at alle fikser alt til alle hele tiden. Jeg ønsker og håper at det blir slik med oss og ungenes familier på sikr også - det er drømmen.

Tallulah sa for 4mnd siden:

Noe kan jo både være relasjonsbygging og avlastning. Det er jo ikke sånn at om en handlig har én funksjon for den ene parten, så mister den all mulighet til å være noe for den andre, liksom.

Å stå opp med barnebarn, tantebarn eller vennebarn er selvfølgelig relasjonsbygging for den som gjør det sammen med barnet, men det er jo ingen tvil om at det samtidig er avlastning og en bonus for foreldrene.

Noen ganger føler jeg at man misforstår med vilje her inne bare for å få en unnskyldning til å himle og snipe.

Selvfølgelig kan jeg smøre andres barn om jeg har solkremen oppe. Kanskje jeg spør "trenger Ole litt solkrem, jeg kan smøre ham". Det er ikke rart å stille det spørsmålet. Det er heller ikke rart å bare smøre Ole om man vet at det er lenge siden sist, eller man skal ut, og Oles foreldre er opptatt med noe annet. Og at Ole tåler solkremen, vel og merke. :gal:

I en landsby så skal man stille opp for hverandre. Men man skal også vise takknemlighet for at det stilles opp. Man forventer det ikke bare, fordi handlingen også har en verdi for dem som gjør det.