Svaret på spørsmålet i overskriften er selvfølgelig egentlig "ja", men i år har jeg møtt meg selv litt i døra på dette. Jeg har alltid barbert håret på leggene mine om sommeren, men i år hadde jeg egentlig bestemt meg for å la det være. Jeg er så heldig(?) å være begunstiget med såkalt nordisk hår. Det er derfor helt tynt, ganske sparsommelig og relativt lyst. Jeg er nå definitivt i kategorien ordentlig voksen, så jeg tenkte at jeg kunne bestemme meg for dette helt selv. Men så endte jeg opp med å barbere dem allikevel.
Jeg følte at det ble noe feil med å ha hårete legger. Selv om jeg er ganske sikker på at jeg var den eneste som så hårene, så få og tynne som de er/var. Jeg tenkte at alle andre "tenkte sitt" om mine legger. Og samtidig skammet jeg meg over at dette med å barbere leggene ikke var like frivillig som jeg hadde tenkt. Jeg liker det jo ikke når de sosiale kodene bestemmer over meg på slike ting.
Hårløse legger er helt frivillig. Det er veldig mange som ikke barberer legger eller armhuler lenger. Har lagt merke til det på strender, og tenker at det er jammen bra det presset er borte. Jeg har jo egentlig ikke veldig mye hår, så tenker sjelden på det.
Godt spørsmål. Jeg liker å gå med bare legger om sommeren, og har ikke veldig mye eller særlig mørk hårvekst, men jeg barberer likevel leggene før jeg skal svinse rundt i skjørt eller shorts. Skulle gjerne ha sluppet å barbere de, men synes jo de er penest uten hår da.
Om jeg har tanker om legger og hår. Jepp, absolutt. Barbering og voksing av legger har jeg prøvd mange ganger. Begge metoder resulterte i kløing når hårene vokser ut igjen. Det gidder ikke jeg slite med bare for at andre skal nyte mine lekre hårløse legger. Andre får finne seg i at det er noen hår på leggene mine, og i armhulene. Dog blir det stadig mindre av hår på de nevnte stedene. Jeg begynner å bli gammel i kroppen.
Jeg er så heldig at jeg ser ut som en nordisk sasquash, så for min del er det ikke bare jeg som ser de hårete leggene mine. :mumle:
Men det irriterer meg at det ikke er helt mitt eget valg, ja. Jeg er fryktelig lei av all barbering, og kanskje spesielt nå på sommeren hvor det blir så veldig synlig hvis jeg ikke gjør det.
Jeg har nok lik behåring som deg Tjorven, og i år har jeg ikke fjernet noe hår ennå, så da blir det nok ikke noe av :knegg: For hvert år bryr jeg meg mindre... Jeg tenker at når jeg har så lite kroppshår så er det nesten en plikt å ikke fjerne det på en måte? Ikke helt sikker på om det er basert på logikk....
Det er helt frivillig. Det var nok mer «hva tenker andre» før, men nå bryr jeg meg ikke om jeg går barlegga og ikke nybarbert. Jeg har ganske sparsommelig behåring, men den er jo svart. Så når hårene blir veldig lange er de på ingen måte usynlige. Under armene barberer jeg oftere, men det er mye for å unngå lukt. Synes ikke jeg blir helt luktfri når hårene der er for lange.
Jeg er ikke så nøye på det som jeg var før. Har veldig tynne og nærmest usynlige hår på mesteparten av leggene, men en del hår på knærne. Hårene er mørkere og lengre på anklene, så de liker jeg å fjerne. Jeg pleier å bruke epilator, men den kutter hårene mine i stedet for å dra opp roten, sikkert fordi hårene er så tynne. Hvis jeg skal få silkeglatte legger så må jeg barbere i tillegg. Det er temmelig sjelden jeg gidder å dra over med høvelen.
I tidligere tider barberte jeg leggene kun fordi jeg måtte, ettersom det var ganske tydelig fra omgivelsene at det var uakseptabelt å ikke barbere dem.
Nå gir jeg blaffen i legg-barbering.
Jeg opplever forresten at ungdommen i større grad også gir blaffen i barbering. Jeg ble nesten rørt da jeg så en venninne av min datter som hadde mørke hår under armene.
Jeg mener det er en vesensforskjell mellom å barbere leggene, som jeg mener ikke egentlig har en funksjon (med mindre du er proff syklist) og å barbere seg under armene. Selv opplever jeg at det å la håret gro under armene gjør at det raskere lukter svette.
Jeg har korte og lyse hår, så om det vokser, så ser ikke andre det uansett, med mindre de stryker hånda over leggen min, og de færreste gjør det.
Men jeg liker dem glatte. Synes det er deilig å ta på, og leggene er mye finere uten hår enn med. Men klart, som Blondie sier, dette kommer jo fra et sted, det også, som alt annet.
Eg kjenner på eit visst press. Når eg ser folk som ikkje shaver på stranda eller andre plassar, tenker eg at eg skulle ønske eg var like modig. Og kvar vinter har eg tenkt på kor deilig det er å ikkje tenke på det. Men når det kjem til stykket, klarer eg ikkje gå av gårde med kvite leggar med lange, mørke hår på og føle meg velstelt. Eg vel jo sjølv å gi etter for presset, men eg vel å shave fordi det er ei norm rundt det.
Det at kvinner skal fremstå som hårløse på kroppen er jo en samfunnstyrt norm, som vi har vent oss sånn til at de fleste av oss også føler at vi foretrekker det.
Jeg opplever likevel at "kravet" er mindre nå enn det var da jeg var ung. Og ser ganske mange unge som ikke fjerner hår.
Selv har jeg kraftig og mørk hårvekst og fjerner både under armer og på benene. Jeg har til og med av og til barbert armene. Jeg foretrekker å være glattbarbert, men er helt klar over at det er fordi jeg er sosialisert til at det "skal være sånn".
Jeg har mørke hår på leggene enn innser at jeg har altså hårete legger i dag. Ikke barbert legger i sommer. Tok dem nok i vår en gang. Men i sommer har jeg tatt under armene en gang og ellers ikke noe på de ukene det har vært så varmt at jeg har brukt bikini og korte kjoler mm.
Under armene klarer jeg ikke helt å se som som helt frivillig enda for meg, der barberer jegbpgs opplevde sosiale normer. Men leggene klarer jeg visst finfint ignorere.
Ingen av døtrene har noen gang barbert legger eller armhuler, selv om begge har en god del hår begge steder. Jeg er ganske stolt av dem for det. Selv barberer jeg armhuler og epilerer legger når det er singlet-og-bare-legger-sesong, men jeg overdriver ikke akkurat hvor ofte jeg gjør det. Jeg forteller døtrene at jeg er offer for min 80-tallssosialisering.
Nå er min sønn yngre enn mange andre FB-barn men min oppfatning er ikke at det er mer sosialt akseptert å ha hårete armhuler enn det var i min ungdom. Nesten tvert om og det virker veldig «strengt» hva som er estetisk akseptert men det kan jo også reflektere ulike krav i ulike sosiale settinger.
Jeg shaver «alt» og gjør det frivillig hele året. Jeg vet jo at jeg er sosialisert inn i denne adferden (og ikke av min BH-løse, hårete, mamma)men nå er jeg på det punktet at jeg ikke føler meg fresh eller «ordna» hvis jeg ikke har shavet. Jeg er opplever også mer og kjipere svettelukt når jeg ikke har shavet under armene. Mulig det er sånn fordi jeg har føkka med opplegget men sånn er det nå.
Det er litt pussig det der med hår under armene og svettelukt. Innbiller meg det samme selv, men kan ikke si at jeg merker mer svettelukt av de ellers renslige mennene jeg omgås hjemme og på jobb.
Mellomste (gutt 17) utbrøt tilsynelatende overrasket: "barberer du leggene" da vi satt i utesofaen en ettermiddag. Litt usikker på om han mente jeg ikke burde gjøre det, eller at han var overrasket over at det faktisk vokser hår på damlegger.
Er jo helt frivillig, men det går jo på hva en føler seg vel med selv. Her er det et must med barberte legger og velstelte føtter og lakk på tærne sommerstid med sandaler og kjole vær. Legger faktisk mere merke til om folk har ustelte føtter/negler på beina enn om de har hår på leggene.
Veldig få valg er totalt «frivillige», hvis du med det mener at de er frakoblet alt som heter moter, trender, kultur, oppdragelse og sosial påvirkning. Det gjelder også utseendevalg. Vi er da sosiale vesener og temmelig indoktrinert på hva som er akseptabelt, hva som er pent, hva som er sjuskete og så videre.
Vi står såklart fritt til å velge, så sånn sett er alt denslags frivillig. Men når vi skal velge, så velger vi jo ut fra de preferansene vi er sosialisert til å ha. (Som for eksempel kan være ting som at kvinneben og -ansikter er penest når de er hårløse, at tjukke mager og dissende lår er stygge og bør dekkes til, at naturlige tånegler er ulekre, at menn er kjekkest når de er glattbarberte, at jenter er søtest med langt hår, at trange bukser er umoderne, at høye hæler er stilig, at øyenvipper og lepper er penest med kunstig farge på, og så videre.)
Jeg velger å ikke farge håret til tross for ganske grå i relativt ung alder, det har vært en innvendig kamp og av og til snakker jeg med folk som blir veldig overrasket over valget mitt, og som tydelig mener at jeg burde gjøre det. (Men møter også mange som skryter av det!)
Å gå med hårete legger er jeg derimot ikke klar for. Jeg barberer de også på vinteren, men mye sjeldnere. Lårene tar jeg ikke på vinteren, kun på sommeren (bare de områdene med tjukke, lange, mørke hår, ikke der det er tynne, lyse dun). For et par år siden var jeg på helgetur en varm plass før sesongen i Norge hadde startet, og jeg hadde ikke barbert leggene. Det var kun ukjente folk som så meg, pluss familie. Det plaget meg såpass mye at jeg føler at turen ble spolert av det. Det føltes ikke mye frivillig.
Elise, jeg synes grått hår ofte er superfint, og i mange tilfeller nesten finere enn med farge!
Selv har jeg lyst (vel, blondt, men jeg striper det lyst pga tekstur) hår, og derfor viser ikke de grå så godt. Men når/hvis(?) de kommer, så håper jeg at det blir som hos en kollega, at det er så god «hold» i håret at jeg slipper å stripe det. For hvis jeg ikke striper det nå, er det så mykt at det kollapser helt, og det er veldig tynt. Når jeg striper det, blir det mye mer formbart, hvis det gir mening.
Jeg barberer legger og armhuler om sommeren, og lar være om vinteren, så det er jo helt klart at jeg er sosialisert til å gjøre det. Håret har jeg latt bli grått, men jeg er mer enn gammel nok til at det føles helt greit. :jupp:
Jeg barberer og fjerner hår, farger det gråe håret mitt gjør jeg og :knegg: Personlig synes jeg ikke det er så pent med hårete armhuler, legger og bikinilinjer - så preget av er jeg nok av normer og trender. Grått hår synes jeg i mange tilfeller kan være fint, bare ikke på meg selv...
Jeg har aldri farget håret så langt på staks 46 år og har ikke tenkt å begynne nå. Jeg har rimelig mørkt hår, blondine dagene mine er forlengst over. Og kefbjwt en voksende andel tilnærmet hvite hår. De r lever jeg faktisk helt fint med, men hvor tynt det er et felt bakpå der... Det liker jeg slett ikke. Der kamufleres en del av bustete, krøllet hår, men trolig blir jeg nok mer lik min far enn min mor i håret etterhvert...
Mannen er langt tynnere og langt gråere enn meg, og bare en måned eldre, så det er sånn sett helt greit at det synes at han har ei ikke helt ung kone.
Men akkurat barbere meg under armene.... Ja, det er jeg indoktrinert til å gjøre. Selv om jeg ikke er så flittig hele året
Jeg må innrømme at jeg har lagt merke til andre som ikke har barbert legger eller armhulen. Jeg har overhode ingen negative tanker om det. Men har lagt merke til det, som må bety at jeg er vant til at man er barnet. Jeg selv barberer armhulen en sjelden gang. Jeg tåler det ikke så godt så jeg lar stort sett vær. Det plager meg ikke. Leggene tar jeg om våren, spesielt hvis jeg skal gå i kjole eller kortere bukser med bleike legger og mørke hår. Nå utover sommeren lar jeg det vokse. Hårene blekner og leggene får litt farge. Da plager det meg ikke lenger.
Barberer verken legger eller armhuler, det har jeg aldri gjort, og det har aldri hindret meg i å gå med shorts eller singlet. At andre legger merke til det regner jeg med, jeg studerer jo selv både kropper og atferd til menneskene rundt meg når jeg f.eks er på stranda. Noen synes helt sikkert det er stygt, kanskje også uhygienisk, men tanken er som kjent fri og folk flest er høflige nok til ikke å kommentere det. :p
Jeg barberer ikke armhulene etter en av mine sønner så at jeg hadde litt hår og sa ÆSJ! Han var kanskje ti år?
Som mor til fire gutter skjønte jeg da at skulle jeg lage gangs menn av sønnene måtte jeg ta noen grep. Siden har jeg ikke barbert armhulene. Damer har også hår under armene og det hadde de værsågod å lære og akseptere!
Leggene satt lengre inne. Jeg har «stygge» legger. De er uproporsjonale til resten av kroppen, ofte svært hovne, har flekker, åreknuter, ofte store blåmerker og blir aldri brune uansett hvor mye sol de ser. Jeg har ikke mye hår, men det lille som er, er mørkt.
I årets Pride parade er første gang jeg har vist meg offentlig med ubarberte legger og uten tynne strømpebukser. I kjole. Så jeg øver. Jeg har ikke noe ønske om å barbere leggene, jeg synes det er unødvendig og bortkastet tid. Men summen av «stygg» når det kommer til legger gjør at jeg må virkelig ta meg sammen for å ikke gjøre det.
Det er «frivillig» på linje med å kle seg «passende» og tilpasse seg sosiale normer.
Men jeg synes faktisk samfunnet går i riktig retning, evt så er jeg kommet så langt inn i overgangsalderen at jeg bryr meg mindre. :knegg:
Målet er å kunne ha hårete legger og ikke kjenne det søkket magen når jeg ser bilder av meg selv med synlige legger. Leggene mine gjør det de skal. De virker og bærer meg alle steder jeg vil gå! Suverene legger mao.
Og jeg legger merke til andre kvinner med hår under armene og hår på leggende. Og jeg blir utrolig GLAD når jeg ser det. Litt sånn rørt og varm følelse.
Mer hår, mer åreknuter, mer tær og mer normalitet i hverdagen og til fest!!
Og ja, jeg legger merke til menn med masse hår også og blir glad av det også!! Hår på ryggen på menn er akkurat like naturlig som hår på kvinner!!
Ifht å farge håret var korona en oppvekker for meg. Da var jeg 42-43 år og klar over at jeg nok var veldig tidlig grå. Jeg har aldri farget håret, og ingen av mine jevnaldrende var i nærheten av så grå som meg. Akkurat grått hår har aldri plaget meg og jeg liker å bli eldre (alternativet er jævlig kjipt!!!) men jeg hadde altså konkludert med at jeg var veldig tidlig grå. Så kom korona :rofl:
Og det viste seg at jeg er ganske normalt grå :nemlig:
For når frisørsalongene stengte ned ble det veldig synlig at jeg var helt normalt grå ifht alder :lol:
Jeg vil jo gjerne si frivillig, men man er jo sosialisert inn i en tankegang.
Jeg shaver både legger, bikinikant+ og armhuler et par ganger i uka året rundt. Jeg napper også hår i ansiktet. Og så bruker jeg kremer og sminke daglig, går til frisør hver 7.-8. uke, samt fikser negler hver 4.uke. Jeg har ingen ønske om å slutte med noen av delene.
Det gleder meg å høre. Min egen datter barberer leggene, men syntes det var helt greit at jeg valgte å ikke gjøre det ... helt til jeg valgte å gjøre det allikevel. :sparke: Hun pleier ellers å være god på å fortelle meg hvis jeg gjør noe som er sosialt uakseptabelt, men dette var hun tydelig på at var et fullstendig individuelt valg og at hun kjente flere på hennes alder som valgte å la være.
Jeg fjernet ikke hår i tenårene, men ble senere fortalt hvor "rar" jeg var som ikke gjorde det. Det har nok satt sine spor. Kanskje klarer jeg å ha hårete legger neste sommer? :vetikke:
Ellers kjenner jeg meg igjen i det Veobra skriver: utover sommeren blir leggene brunere og hårene lysere, og da føles behovet mindre enn på starten av sesongen.
Jeg har så få/usynlige hår på leggene at jeg har den luksus å kunne slå meg på brystkassa og eksklamere stolt at jeg ikke barberer - samtidig som det sannsynligvis ikke ville gjort noen forskjell :humre: Enten status på hårene eller jeg må ha endret seg siden jeg var yngre, for jeg husker at jeg syntes jeg var skrekkelig hårete og MÅTTE barbere.
Jeg barberer armhuler kun hvis jeg skal gå i en topp eller kjole hvor det synes veldig godt at "hårene stikker fram". Og det er ikke så ofte.
Jeg er så heldig å ha en svigerinne som er fotterapeut og kan fikse tånegler - men jeg HATER å få dem stelt av andre og er kilen som fy, så det skjer kanskje to ganger om året... Men de er jo ikke stygge selv om det ikke er maling på dem da? Jeg klipper jo neglene liksom? :gruble:
Jeg har hatt MYE hår, både herogder. Har sett litt ut som indiske damer med hår på overleppen... og har hatt kullsvart hår.
Har hatt epilator, sånn napper, og har brukt den på bikinilinjen, på lår og legger. Og har nappet jevnlig i barten..
Men det har skjedd noe etter at jeg kom i overgangsalder for jeg har mistet hår på underarmene, bikinilinjen og leggene.
Når jeh tenker på det nå så husker jeg ikke når jeg styret med det sist. Har såvidt noen fjoner på leggene ser jeg men jeg har ikke tatt de vekk.
Grått hår derimot. Jeg farger hver 3.uke.:o Kommer ikke til å slutte med det før jeg er minst 70..
Jeg farger selv da så koster en halv pakke med farge hver gang.
Jeg har også helt lyst, nesten usynlig hår på leggene - men barberer dem likevel, for å føle meg «fresh». Barbermaskina er veldig dårlig, da, så resultatet er så som så. Barberer kun legger, ikke armer eller lår. Om vinteren barberer jeg verken legger eller armhuler, normalt sett. Farger ikke håret, men er heller ikke noe grå ved 50+ (og det kommer uansett neppe til å vises så godt når jeg blir det, museblond som jeg er :knegg: ).
Det er ofte sånn at man er forfengelig på litt ulike ting, tenker jeg. Selv går jeg aldri noe sted uten maskara, og jeg har alltid skjørt eller kjole, men håret er et sorgens kapittel og går for lut og kaldt vann. :humre: Klipte meg i går, for første gang på 13 måneder, det er ofte til meg å være.
Jeg barberer leggene på sommeren, men ikke armhulene så sant jeg ikke skal i selskap med fin kjole uten ermer. På vinteren kjører jeg pels på legger, så slipper jeg stilongs.
Jeg har alltid hatt mye hår, også på leggene, mørkt og stritt. Men nå når dere sier det, så er deg jammen meg mye mer beskjedent enn det har vært. Jeg begynner antagelig å bli gammel jeg også.
Jeg tror det er en sosial ting for meg. Datteren min barberer ikke (men har lyse hår), mens jeg, jeg vet ikke, jeg bare liker ikke å gå med kjole og hårete legger. Jeg er blant dem som ikke ser hva andre gjør, jeg legger rett og slett ikke merke til andres legger, så det er selvpålagt at jeg barberer mine egne legger, ev. indoktrinert i ung alder.
Dette. Jeg barberer jo fordi jeg synes det ser penere ut, og det gjør at jeg føler meg bedre og mer fornøyd med mitt eget utseende, på lik linje med alt annet jeg gjør for å se bedre ut. Sminke meg, ordne håret, kle meg i klær og sko som fremhever det jeg er mest fornøyd med og kamuflerer det jeg er minst fornøyd med, i tillegg til å understreke min smak og personlighet. Alt dette er jo frivillig eller "frivillig" på samme nivå som å barbere kroppshår her og der. Men det er selvsagt en grunn til at jeg synes det ser bedre ut, den oppfatningen kommer jo ikke av seg selv.
Men så hører det også med at det ikke gjør meg stort å barbere leggene heller da. Det er ikke noe jeg synes er spesielt slitsomt eller er veldig lei av, mer enn jeg er lei av å pusse tenner, dusje, smøre meg med hudkrem eller vaske hår. Det er bare noe jeg gjør som min rutine, uten å tenke så mye over det. Hvis det virkelig plaget meg hadde jeg muligens latt det være.
Helt frivillig, og jeg husker skjeggstubbene min mor hadde på leggene da jeg var barn og bestemte meg for å drite i å følge etter.
Så jeg sprader rundt i korte kjoler uten å engang tenke på hårene på beina.
Jeg husker forresten at jeg fikk et gavekort på hudpleie som jeg drøyde så lenge med at jeg til slutt brukte det til å vokse leggene da jeg ikke hadde lyst på noe av det andre på «menyen» men jeg var vel rundt 30 og kunne ikke fordra den følelsen av å ha skrellet av beskyttelsen på leggene. Grøsser fremdeles av tanken på å stryke leggene mot hverandre da de ikke hadde hår.
Barberer armhuler kanskje to ganger i året da, men glemmer det som regel i hverdagen det også.
Jeg pusser tennene fordi det gjør skikkelig vondt etter en stund hvis jeg lar være, særlig hvis jeg har spist noe som inneholder varmt animalsk fett. Ståltannregulering i fire år var ikke spesielt vennlig for emaljen på tennene.
Jeg pusser selvsagt tenner av helt andre årsaker enn at jeg barberer bena. Det er ikke noe alternativ å la være, tannpuss er ikke frivillig. Men poenget er at begge deler hører til rutiner jeg (personlig) har av egenpleie, uten å reflektere så mye over om det er kjedelig eller gøy, og om jeg er lei av det eller ikke. Det bare gjøres. Jeg dusjer også, hver dag. Smører på meg ansiktskrem, føner og ordner håret og tar på maskara. Tenker ikke over at jeg er spesiet lei av det heller. Barberer ikke legger og armhuler hver dag da. Sikkert ca en gang i uka.
Selvsagt er det ikke det samme. :humre: Jeg hadde bare behov for å fortelle hvor kjedelig jeg synes det er. :knegg: Mye kjedeligere enn å dusje, ta på hudkrem etc.
Ja, var egentlig det jeg også mente. Synes ikke det å barbere leggene er noe særlig kjedeligere enn det andre kjedelige jeg gjør, så jeg har ikke noe mer behov for å kutte ut det enn noe annet. Det å tørke meg etter dusj er kanskje øverst på mi liste. Å dusje er deilig, å tørke meg etterpå er kjedelig.
Jeg hater at jeg må barbere leggene for å kunne gå med bare bein, men det er helt uaktuelt uten desverre. Hadde jeg hatt lyse har som ikke syntes så godt hadde jeg kanskje ikke følt det behovet.
Jeg kan gå i mange uker uten at jeg egentlig trenger barbere legger og under armene, for jeg har lyst, sparsommelig og mykt hår. Men jeg gjør det likevel, også om vinteren, men sjeldnere. Men jeg var gasnke voksen før jeg begynte med det, gjorde det ikke på 80-tallet. Jeg nappet ikke bryn på 90-tallet heller. :humre: Det er først etter jeg ble 40 jeg ble forfengelig, evt. syntes at jeg ikke lenger var ung og naturlig pen mer. :knegg:
Det er jo ellers svært rart at jeg har lyse fjon på legger og under armene (og bikinidelen for den saks skyld), for hr brunt hår, synlige bryn og vipper og MASSE mørkt hår på armene!! Det var en lettelse, husker jeg, da jeg innså at jeg kunne barbere armene i dusjen!
Jeg også, armene har jeg aldri barbert. Også har jeg mørke, jevne bryn som jeg aldri har følt behov for å nappe. Verken på 90-tallet (da jeg aldri tok etter moten med tynne bryn, fordi jeg aldri syntes det var fint) eller nå. Så heldig der.
Jeg barberer legger, under armer og bikinikant helt frivillig hele året. Såklart er det også en norm, og jeg er jo med på den og synes det er penere at damer barberer enn at de dropper det. Dog hadde jeg virkelig aldri aldri villet gå rundt ubarbert uansett hvor trendy og modig det hadde blitt sett på som.
Jeg hadde heller ikke ønsket det fordi det handlet om å være trendy og modig. Men jeg hadde ønsket at det ble oversett på lik linje med om genseren min var blå eller rød. Jeg er helt sikker på at ingen damer tenkte tanken at de ville vært mer komfortable / at det ville vært "deiligere" med barberte legger for 200 år siden. Og jeg skulle ønske at det fortsatt var sånn. Ergo anser jeg det ikke som frivillig at jeg foretrekker å barbere leggene.
For 200 år siden var leggene dekket av lange kjoler til en hver tid. Så det var sikkert ikke noe tema.
I tenårene ble jeg tipset om at det var lettere å unngå svettelukt ved å barbere armhulene, så det har jeg gjort siden. Jeg synes egentlig underarmshår er ekkelt på alle, så selv om det er vanligere på menn, er jeg ikke fan der heller.
Hadde legg-hårene vært like lyse og tynne som arm-hårene hadde jeg ikke fjernet noe, men legg-hårene er merkelig mørke, så dem tar jeg helt på automatikken. Ja, det er usedvanlig kjedelig, men det er også tannpuss, dusjing og do-besøk. Så legg-barbering er på MÅ-lista for meg. Jeg skal dog prøve meg på permanent hårfjerning, for så kjedelig er det.
Det er egentlig litt interessant at vi tenker at vi hadde villet foretrukket «det naturlige» om det motsatte ikke hadde blitt norm.
Jeg vet jo at jeg ikke foretrekker mitt naturlige hår (hverken opprinnelige dølle farge eller nåværende tilstand av «ull» ) eller naturlige tryne, fri for sminke. Ikke sikkert de som så seg i speilet for 200 år siden var imponert over sin egen refleksjon heller. Jeg synes jeg ser mye bedre ut med rett type sminke og farget/stripet hår. Det endrer ikke utseende mitt men det fremhever det som er fint og minimerer det jeg ikke synes er fullt så fint.
Men legger dere merke til om andre ikke har barberte legger altså? Kan ikke huske sist jeg tenkte over det engang, sånn rent bortsett fra denne tråden tror jeg ikke jeg har tenkt på hårete kroppsdeler på andre. Eller jo- jeg friserte litt på mannens underarmshår da han ba meg om det siden det var voldsomt buskete der han stod med bar overkropp da det var så himla varmt for et par uker siden. Kjenner at han har merkbart mindre svettelukt med litt frisering der.
Men jeg er ikke kommet i den forfengelige alderen enda, det eneste jeg tar meg tid og råd til er å farge vipper og bryn hver 5. uke omtrent, da jeg ellers er helt fargeløs blond og ser fryktelig sliten ut når jeg har drøyd intervallet litt. Og ellers tar jeg på leppestift hvis jeg husker det.
Nei, tenker i grunnen ikke over om andre har barberte legger eller ikke, med mindre de er ekstremt hårete. Noe jeg egentlig ikke kan komme på at jeg har sett, så det er hypotetisk. Og uansett tenker jeg ikke noe negativt om det, folk er forskjellige. Kan av og til tenke over at en person som er veldig fargeløs (i mangel på bedre uttrykk) hadde sett bedre ut med litt sminke, eller i motsatt ende (og mye oftere) at noen hadde vært penere med mindre sminke. Det samme med hår, noen hadde kledd en annen hårsveis bedre, eller burde tatt en kur e.l.
Men det er jo min oppfatning, som jeg holder for meg selv. Det kan være personen det gjelder sin personlige stil og smak, eller et uttrykk for vedkommendes personlighet eller standpunkt, alt handler ikke om å være penest mulig. Men når jeg bare ser en person, uten å kjenne vedkommende, og kun tar det estetiske inntrykket i betraktning, så er det bare det ytre jeg ser på. Uten å legge noe som helst i det, eller mene at det er noe som burde etterkommes. Folk må få ha sin stil.
Men altså, det er nok mye folk gjorde annerledes for 200 år siden enn i dag. Uten at det trenger å være noe galt med det. De gikk med korsett da, og tenkte sikkert at det var frivillig, men de brukte det fordi det var penest slik. Det gjør vi ikke nå. Tidene og trendene forandrer seg. Folk har gjort mye rart for å tilpasse utseendet til normene gjennom tidene. Barbere legger er vel ikke det verste.
For min del handler flikking på utseende om (kjedelig) tidsbruk og om hva f.eks hårfjerning gjør for meg. Jeg vil ikke bruke tid på noe som ikke tilfører meg noe positivt. Dette gjelder kosmetiske saker, selvsagt ikke mer hygiene- og helsemessige ting som tannpuss og dusjing. Kan nok synes at hårløse legger er penere enn enn legger med hår, men det er mer en nøytral iakttagelse enn et insentiv til å finne fra høvelen selv. Det betyr for lite til å forsvare tidsbruken.
Når det gjelder å legge merke til hvordan andre mennesker ser ut, så gjør jeg bare det i noen få situasjoner; på buss, tog og framfor alt på stranda. Det kjeder jeg meg, - og er følgelig bare der en sjelden gang - og fordriver gjerne tida med å studere menneskene rundt.
Jeg driver ikke aktivt og ser etter om andre damer har barbert leggene, under armene og bikinilinjen men om jeg først tilfeldigvis ser det, reagerer jeg. Særlig på sistnevnte. Det går litt over til "ekkelt" hvis kjønnshår stikker ut, mens jeg tror jeg ville sett på manglende barbering av legger som at personen ikke brydde seg. Men altså - jeg ser ikke spesifikt etter sånne ting og innser at det kan virke veldig dømmende å tenke slik om andre. Prøver bare å beskrive situasjonen. For egentlig synes jeg jo at folk må få gjøre som de selv vil, men skjønner nok at normen - for meg - har gått lengre enn jeg trodde.
Jeg er enig med deg (slik jeg forstår deg), liefje, i teorien (og i min idealverden) synes jeg folk må få gjøre som de vil, men i praksis blir jeg overrasket hvis folk går rundt med mye hår på leggenen og jeg tilfeldigvis legger merke til det. Jeg "skjønner ikke at de tør", hvis det gir mening, for jeg hadde ikke "turt" selv. Pga. normene jeg er vokst opp med - ikke så mye hjemmefra som fra samfunnet rundt meg. Hår under armene gir meg litt mindre av denne reaksjonen, mens kjønnshår utenfor bikinien ville jeg synes var rart og ville bryte med samfunnsnormer slik jeg oppfatter dem.
Jeg leser forøvrig ikke ordet "ekkelt", slik det er skrevet i sammenhengengen og i hermetegn, som noe problematisk. Mer et uttrykk for hvor preget man er av samfunnsnormene.
Jeg er veldig enig med Retz at det er så mye "flikking" på utseende som forventes. Og mye av det er unødvendig. For hårete legger er jo virkelig bare hårete legger - som er sånn kroppen vår kommer fra naturens side. Av ting jeg har lyst til å bruke tida mi på, så er ikke fjerning av hår på leggene egentlig på den lista.
Og det er nettopp den samfunnsnormer om at det forventer at vi som er av hunkjønn fjerner de hårene som jeg reagerer på. Jeg vil egentlig ikke, men så gjør jeg det allikevel fordi det forventes. Jeg skulle ønske at jeg var tøffere, og bare å klarte å la det være.
Diskusjonen i de siste innleggene viser vel ganske tydelig at det ikke er helt frivillig å barbere/vokse legger og andre kroppsdeler. Om man ikke egentlig bryr seg selv, er det jo ikke noe hyggelig om man føler andre ser på en som ekkel fordi man ikke er glattbarbert.
Ja, og dette overrasket meg litt mer enn jeg trodde. For jeg barberer meg, som tidligere nevnt, fordi jeg liker det best selv. Jeg trodde ærlig talt ikke at andre la merke til om jeg gjorde det eller ei. (Siden jeg har relativt lyse hår, nekter jeg å tro at folk ser det, men bikinilinjen er ikke lys, og jeg driter vel i om den ikke er fullstendig glatt til enhver tid.)
Jeg tok tydeligvis feil om hva folk faktisk ser og ikke.
Ang. bikinilinjen så handler det for min del ikke om hvorvidt folk er glattbarberte utenfor trusa til enhver tid, det er hvis jeg ser masse bush stikke utenfor bikinien på stranda eller lignende at jeg synes det er rart ("rart" i den forstand at det er utenfor alt samfunnet oppdrar oss til at er "innafor", kanskje "uventet" er et mer dekkende begrep).
Når det er sagt har jeg aldri sett noen med bikini med masse bush på utsiden, så det er helt hypotetisk.
De fleste bikinitruser er skåret slik at hår vil stikke ut hvis du ikke barberer deg. Og det må da være mange, mange som ikke gjør det? Jeg synes jeg ser det stadig vekk, jeg. Heldigvis.
Jeg burde tenkt meg bedre om i stedet for å bruke ordet "ekkel" i anførselstegn. Jeg mente det ikke sånn, og jeg mente det absolutt ikke som en beskrivelse av en kropp.
Da jeg skrev at jeg synes det er "ekkelt" med hår som stikker ut fra bikinilinjen, satte jeg det i gåseøyne nettopp fordi jeg manglet et bedre ord. Jeg innser at det kan virke dømmende, og det var ikke meningen å kroppsskamme noen. Det jeg mente, er at jeg personlig foretrekker et mer stelt uttrykk. Jeg forstår at folk har ulike syn på kropp og hår, og det respekterer jeg – dette handler bare om min egen estetiske preferanse.
Og sånn generelt: Hvis jeg skriver et ord i anførselstegn, mener jeg å vise at jeg tar avstand fra selve ordet, å vise at jeg er bevisst at det kan virke normativt eller krenkende og at jeg forsøker å formidle at det er en subjektiv opplevelse.
Ved å bruke "ekkelt" i anførselstegn sier jeg således indirekte at jeg vet dette kan oppfattes som dømmende, at jeg er ikke helt komfortabel med å bruke dette ordet – men at jeg ikke finner noe mer presist akkurat nå. Jeg hadde trodd at jeg da ville unngå å få kritikk for ordet, men den gang ei. Jeg skal passe på mer neste gang jeg er fristet til å sette et ord i anførselstegn i mangel av et riktig ord.
En del av oss som ikke barberer den linja der, går ikke på stranda - eller så har vi en bikinitruse som er mer av en shorts. :sparke: (Og/eller så er det lite bush å hente.)
Jeg legger veldig lite merke til andres kroppshår, da må jeg være veldig tett på. Hilsen alderslangsynt. Jeg legger mindre merke til egne også, etter hvert som synet skranter. :knegg:
Jeg har nå så lite kroppshår at det får vokse ganske i fred. Men ellers liker jeg rent sensorisk, å være hårløs på både legger, armer, under armer, og på kinn og overleppe. Det er mer følelsen enn utseendet for meg, det gjelder både meg selv og andre. Og siden jeg ytterst sjelden stryker andre over leggene, så kan det vokse akkurat som det vil. :knegg: Og som sagt, med årene så ser jeg ikke hår på halvannen meters avstand. :nemlig:
Den sensoriske opplevelsen av å ville ha hår bort fra armer og legger har jeg hatt så lenge jeg kan huske, og i huttaheiti der jeg vokste opp, med kun Allers og NRK som påvirkning, med relativt lite eksponering av glatte legger i begge før 1980, tror jeg, så tror jeg faktisk det kom innenfra. Og så selvsagt forsterket av skjønnhetsidealer med årene.
Tja. Jeg har ganske lys og beskjeden hårvekst egentlig. På vinteren går jeg mye i svømmehall selv om det kan være uker siden sist barbering. Jeg tror ikke det er så synlig på meg.
På sommeren blir det litt oftere. Med ujevne mellomrom smører jeg beina med selvbruning og, men jeg får aldri til noen gyllen, solbrun farge. :humre:
Negative kommentarer på utseendet har jeg kun fått fra andre damer, aldri menn.
Jeg skjønner at intensjonen din ikke var å utsette noen for skam, tonen din ellers i innlegget viser det. :nikker: Det er bare så innmari lett å se for seg at noen som leser det allerede er dødsredd for at noen skal synes kroppen deres er ekkel. Helt uten anførselstegn. Den frykten trenger vi jo ikke å fôre. For selv om du har en rasjonell beskrivelse av hvorfor du formulerte deg sånn, er det likevel følelsen som sitter igjen.
Jeg tenker "ekkelt" i dette tilfellet handler mer om en subjektiv, irrasjonell følelse synet framkaller hos en enkelt observatør, mer enn en beskrivelse av andre menneskers kropper. Noen synes nakne tær er ekkelt. Noen synes andres naturlige spiselyder er ekle. Noen ganger mangler man bedre ord å uttrykke seg med, og bruker derfor hermetegn for å demonstrere at et ord ikke ikke brukes i sin vanligste betydning. Dessuten var det kjønnshår stikkende fram fra en trusekant som ble beskrevet, ikke kroppen som sådan, og det ble nevnt i en kontekst det vår reaksjon på synlig kroppshår ble diskutert, jeg tror ikke brukeren ville utbrutt "æsj, så ekkel du er" i et faktisk møte med synlig kroppshår på stranda.
Mulig det er fordi jeg er oppvokst på bygda, eller at jeg har vært her lenge nok til å kjenne de ulike brukerne godt nok til at jeg som regel skjønner hva som menes. Det var i alle fall godt innenfor min toleransegrense for direkte tale.
Hva har oppvokst på bygda med dette å gjøre? Er det vanligere å si at kroppshår er ekkelt der?
Ingen har påstått at liefje ville gått bort til noen og sagt «æsj, du er ekkel». Det er stråmannsargumentasjon. Jeg sa at uttalelsen hennes kan forsterke den skamfølelsen mange kjenner på knyttet til egen kropp og derfor syntes jeg hun burde la det være. Så enkelt.
For det er dønn umulig å unngå at det stikket ut hår uten p barbere myebogboftr og det stikker og klør (og det der ikke pent ut å gå og klø seg i skrittet heller)
Og jeg er litt for ukomfortabel med det, desverre. Hprveksen hår jo et cm utenfor standard bikiniskjæring
Hvis det med fasongen på bikinitrusene er som du sier så må jeg ha skaffet meg andre typer bikinier. Alternativt er det slik at jeg ikke legger merke til at noen hår syns i bikinikanten.
Bikinitruser kommer da i mange ulike modeller. Noen er skåret lavt, og noen er skåret høyt. Noen med string, noen hipster, noen med høy benskjæring, noen mer som shorts. Må innrømme at jeg ikke har lagt merke til om det er synlig hår langs bikinikanten hos andre, men så er jeg svært sjelden på en strand, og enda sjeldnere i et basseng. Men var på (en stappfull) strand forrige dagen, da tenkte jeg ikke over det, enda så mye folk jeg så i bikini. Jeg så vel helst andre veier. :knegg: Skal muligens igjen i morgen, kanskje jeg skal prøve å se etter da.
Jeg opplever det ikke som frivillig å barbere hverken legger, armhule eller bikinikant. Jeg skjønner at det i teorien er det. Jeg liker det best, både sesorisk og utseendemessig for meg selv.
Jeg er så indoktrinert at jeg rett og slett synes det ikke er noe fint når folk lar være. :sparke:
Men, jeg respekterer at andre velger annerledes enn meg.
Jeg har så godt som null hårvekst utenfor «bikinilinjen» (da skal man tettere på for å se det, enn det du får lov til uten å minst spandere middag), og ellers finnes det jo boksere og den slags også.
Jeg synes det er ubehagelig når håret på leggene blir før langt og jeg har på noe trangt. F.eks treningstights eller strømpebukse. Føler det ikke på samme måte på lårene eller bikinilinja. Så min konklusjon er at hvis ingen noen gang så kroppen min, ville jeg fortsatt å barbere leggene, men med lenger intervall enn når jeg stadig går i bikini.
Ang dette med å legge merke til, så tror jeg man lettere ser det man har fokus på hos seg selv.
Jeg legger veldig godt merke til kropps- og ansiktshår, fordi jeg selv barberer og napper og er opptatt av at det skal bort. Jeg registrerer (og har en mening om) sminke, hår, klær og til en viss grad negler, både hos meg selv og andre, fordi dette er noe jeg selv bruker både tid og penger på.
Briller ser jeg derimot ikke. Ikke fillers/botox heller. Eller om folk ser trent ut.
Artig diskusjon. Jeg prøvde som ung å ikke barbere leggene mens jeg gikk på skole i et land der klimaet tilsa at jeg så og si alltid gikk med bare legger. Etter over to år med nekt og høylytte diskusjoner med klassekamerater ga jeg opp og barberte dem. Nå pleier jeg å gjøre det om sommeren "fordi det ser finest ut". Eller fordi jeg er indoktrinert til å synes det. Denne sommeren har jeg så langt ikke orket. Men jeg er på ferie i enda varmere strøk akkurat nå og har med meg høvelen. Regner med at det blir en runde med den så snart jeg husker på å ta den med i dusjen...
Det tror jeg, i hvert fall i noen grad, du har rett i. For meg er det ofte sånn at det jeg selv er opptatt av ser jeg nok, men hos andre "katalogiserer" jeg det som noe som kunne passe for meg, eller noe som ikke passer meg. Jeg er selvsentrert nok til at det handler om meg og ikke dem. På samme måte som det er min egen kropp, min vekt, mine hår o.s.v. jeg ser og bryr meg om. Jeg tror ikke jeg er aleine om det altså. Vi er opptatte av hva andre mener om oss, men som regel er de mest opptatte av seg selv og alt som ikke er godt nok hos dem selv.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
