Jeg har nylig lest Mansfield Park (og alle de andre bøkene av Austen denne høsten; "ja" lesevalget mitt er nok litt påvirket av FP :knegg:), og i går så jeg altså filmen, en innspilling fra 1999.
Regissører må jo selvsagt få gjøre sine egne vrier på bøker, men i dette tilfellet kjente jeg ikke igjen hovedkarakterene. Slik jeg oppfattet boken var det en historie om hvordan en ekstremt ydmyk, unnseelig og stillfaren jente våger å følge sin integritet, moral og hjerte i ekteskapsvalget (som også hadde store økonmiske implikasjoner for henne selv og kanskje også for hennes familie).
I filmen var Fanny mye mer selvsikker, livligere, tungen var skarpere hele fremtoningen var mye mer heltinne, mer som de andre Austenhovedpersonene. Tom var i boken en fremstilt som en fordrukken playboy såvidt jeg husker, i filmen var han plutselig tillagt masse moralske skrupler og kunsteneriske ferdigheter. Mary var bare helt feil, alt for gammel og ikke pen nok :rødme:
Vel, det var egentlig ikke disse forskjellene jeg skulle skrive om. Det jeg stusset mest på var; slik jeg har lest Austen, og grunnen til at jeg tror Austen er så evig aktuell er at bøkene alltid foregår i et ekstremt mikroperspektiv. En (liten) håndfull familier, to tre gods + storbyen representert ved London eller Bath. Utover selve plottet leser jeg bøkene som en et studie i menneskenaturen; hovmod, lidenskapelighet og forfengelihet blir latterligjort, og hjertedannelse, utdannelse og personlig integritet viser seg i siste time alltid som den lureste hesten å ha satset på for de Austenske karakterene.
Derfor syns jeg det var rart å bringe inn det politiske slavehandelperspektivet i filmen. Det er jo såvidt antydet i boken at Sir Thomas er i slavebusinessen, men det gjøres ikke noe mer vesen av det. Eller tar jeg feil?
Jeg må jo si at jeg likte Fanny i filmen mye bedre i filmen enn i boken, men jeg syns ikke filmen reflekterer Austen i det hele tatt, fokus er tatt alt for mye bort fra de mellommenneskelige relasjonen som Austen brukte hundrevis av sider på å male ut, jeg syns egentlig Austen står fint alene uten at man trenger å modernisere bøkene ved å fleske til med masse ytre handling som blir det som driver historien fremover.
Jeg så forøvrig at det kommer en ny Mansfield Park film i februar i år, den gleder jeg meg til å se. Håper den er bedre enn den ti år gamle versjonen jeg så i går!
Jeg liker den 1999-versjonen veldig godt, tross at jeg er foreleggsnazi, og selvfølgelig ser like godt som deg hva de har endret. Jeg synes den fungerer veldig bra, spesielt Fanny selv, som egentlig er byttet ut med Jane Austen selv. (Original-Fanny har alltid irritert meg mer enn litt.) Men egentlig er det jo en annen historie, det er jo det.
Jeg har alltid skydd den filmen som pesten, siden den åpenbart ikke har noe med boken og gjøre. (Jeg liker boken, jeg, på tross av alle Fannys irriterende sider.)
Men hvis dere mener det er en bra film, skal jeg kanskje se den likevel og late som den ikke har noe med boken og gjøre.
Nå har jeg akkurat sett den. Jeg ble så inspirert av denne tråden at jeg måtte pakke filmen ut av plasten den har stått i, i flere måneder.
Jeg likte ikke filmen. Jeg synes ikke den er i nærheten av å yte boken rettferdighet. Det du beskriver Daffy synes jeg er dekkende på mange vis. Dessuten synes jeg forholdet mellom Fanny og kusinene er alt for dårlig beskrevet, det er kanskje der det halter mest og generelt at handlinger og reaksjoner ikke blir hengende på greip mange ganger, fordi for mye av bakgrunnshistorien mangler.
Generelt kan jeg vel si at etter min mening kan en film på to timer ikke være god og dekkende når det gjelder en Jane Austen-bok. Rett og slett. Med unntak av Emma Thompsons "Sense and sensibility" kanskje.
Jane Austen var opptatt av å beskrive det overfladiske og snobbete klasseEngland som hun foraktet. Hun sørget samtidig for å ha en intelligent ogh modig hovedperson med verdier hun selv satte høyt. Hun skrev om kvinner som klarte seg UTEN menn.
Det at Storbritannia var en kolonimakt, er ikke ukjent brukt som del av historien i store, kjente romaner (eks Jane Eyre).
Personlig synes jeg den siste filmatiseringen av "Persuasion" var en fantastisk god også, selvom det ikke er noen hverken over eller ved siden av BBCs "Pride and Predjudice".
