Jeg var vært midt oppi dette selv, og det var en fryktelig opplevelse. Da vi fikk førstemann hadde sambo massevis av plager gjennom hele svangerskapet. Vi fikk et barn som var veldig krevende; han gråt mye, vi hadde først noen grufulle kolikkmåneder, og det ble egentlig ikke spesielt mye bedre etterpå heller. Vi strevde voldsomt spesielt de første to årene, og sambo var bombesikker på at hun aldri skulle ha flere barn. Selv har jeg alltid ønsket meg to barn, men hadde begynt å innse at det ikke kom til å skje. Så ble hun gravid igjen ...
Hun ville ta abort, mens jeg ville beholde ham. Jeg visste selvfølgelig at det til syvende og sist måtte være hennes beslutning, men det var ikke helt enkelt å leve med det. De ukene jeg gikk rundt i uvisshet var den verste tiden jeg noengang har vært i gjennom. Bare det å skrive om det nå gjør at jeg begynner å gråte. Det var grusomt.
Og det er 100% sikkert at hadde ikke jeg vært så ivrig, så hadde hun tatt abort. Det tenker jeg ofte på ennå. Innimellom når jeg ser på ham tenker jeg at hadde det vært opp til sambo så hadde han ikke vært der nå.
Sånn som det ble, så var det nok indirekte min avgjørelse. Jeg kunne sagt: "Dette er en avgjørelse du må ta, jeg støtter deg uansett." Da hadde det blitt abort, det vet jeg helt sikkert. Men jeg gjorde ikke det. Jeg ville veldig gjerne beholde ham, og det sa jeg klart i fra. Jeg brukte mye tid og krefter på å overbevise henne om at de positive sidene var større enn de negative, og gjennom å være så tydelig på hva jeg mente, så ble det nok det som var utslagsgivende til slutt.
Jeg kjenner at det stokker seg litt her nå, dette var mye tøffere å skrive om enn jeg hadde trodd. Så jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem det jeg ønsker.
Men for å komme til poenget:Jeg har veldig stor forståelse for de fedrene som ønsker medbestemmelse. For den opplevelsen det må være å sitte på sidelinjen å se på at moren bestemmer seg for å fjerne et barn han ønsker seg, må være helt grusomt. Jeg knakk nesten helt sammen bare av uvissheten. Hvis resultatet hadde blitt abort vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg skulle klart å leve med det etterpå. Jeg tror nok aldri at forholdet til sambo ville blitt det samme etterpå, sannsynligvis ville det knust meg helt.
Men dette er en situasjon der kompromisser er umulig, så en av partene er nødt til å få det siste ordet. Og klarer man ikke å bli enig, må den personen være moren.
I denne diskusjonen var det veldig fint med innspill fra en mann som har vært i denne situasjone, så innlegget til Rylig synes jeg er kjempebra.
Det sier jo litt om hvordan det må føles å sitte maktesløs på sidelinja.
Nå vil det være slik at valget til syvende og sist vil falle på kvinnen, men hennes psykikse styrke vil jo ha veldig mye å si også. For man blir jo gjerne påvirket av det partneren sier, og er man gravid og hormonell så er man jo litt på bærtur fra før.
Synes også det Rylig sier om tanker ang barnet når han noen ganger ser det også er viktig.
Han tenker noen ganger at moren egentlig ikke vilel at barnet skulle bli født.
Men hva tenker moren i slike tilfeller?
Der hvor hun egentlig har villet ta en abort og har gått mot hva man selv egentlig vil og valgt å beholde det?
Eller hvordan tenker de der hvor de har gått mot egen overbevisning og tatt en abort?
Kanskje hun plager seg selv med den tanken også, Ryli, så forsøk å ikke tenke på den måten. Hun ville jo helt sikkert ikke unnvært ham for alt i verden i dag.
Ellers må jeg også applaudere innlegget ditt - du virker som en knakendes god kar. :)
Nei, hun ville selvfølgelig ikke unnvært ham i dag. :)
Jeg har heller aldri snakket med henne om de tankene jeg har om dette, og det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Men å slutte å tenke sånn, det er det ikke sikkert jeg klarer.
Hvordan hun tenker, om hun går rundt og plages med noen av de samme tankene, får jeg nok aldri vite.
Det er nok dette som ble utslagsgivende. Fordi jeg var psykisk sterkere, i hvert fall i denne situasjonen, så ble det nok egentlig jeg som tok beslutningen gjennom min ensidige påvirkning.
For meg føltes det som det eneste riktige å gjøre, mest fordi jeg ønsket meg et barn til, men også fordi jeg er ganske kritisk til abort i seg selv. Så lenge det dreier seg om to voksne, friske mennesker som lever sammen i et parforhold, mener jeg det skal ganske mye til før man kan rettferdiggjøre en abort.
Men jeg slet voldsomt med dårlig samvittighet gjennom hele svangerskapet etter hvert som bekkenløsningen og alle de andre plagene kom på banen. For det føltes på en måte som om det var jeg som hadde påført henne de plagene. Og også etter fødselen tok jeg på meg en større del av ansvaret, mesteparten av nattevåken og sånt, av samme grunn.
Kan hende det var litt greit for henne å vite at skulle hun gjennomføre svangerskapet så hadde hun deg med seg. Som mange allerede har skrevet her er valget til syvende og sist mors. Det er hennes kropp, hennes ni måneder med plager og forhåpentligvis også gleder, og hun som skal føde og amme og alt som hører med. Det gjelder jo hos dere også. Det VAR hennes beslutning, selv om du var tydelig på hva du mente og ønsket, og selv om du kanskje følte at du hadde et psykisk overtak som gjorde at det ble slik du ville. Å beholde barnet var hennes valg, og jeg tror det skal veldig mye til før man da velger å gå gjennom noe slikt for å føye mannen, uten å ville det selv. Så lenge man har hatt muligheten til å velge, mener jeg. (Beklager hvis dette ble rotete. Var litt vanskelig å sortere tankene helt i dag.)
Ryli: takk for veldig gode og ærlige innlegg. Det må ha vært veldig tøft for dere begge. Det høres også vondt ut å gå og tenke slik du beskriver, at hvis hun hadde fått viljen sin, ville dere ikke hatt sønnen deres. Slik er det jo alltid dersom den ene har vært skeptisk/motvillig til å få et barn som man ender opp med å få likevel, men det er klart det blir enda tettere og sterkere når det er snakk om abort eller ikke, enn når det er snakk om å bli gravid eller ikke.
Hvis den ene i et forhold ønsker et barn, og den andre ikke, så mener jeg jo at det er den som ikke ønsker som må få det siste ordet, enten det er mannen eller kvinnen. Men så snart graviditeten er et faktum, må det være opp til kvinnen - altså til syvende og sist blir det hennes avgjørelse. Jeg forstår jo godt at du ikke bare ville lene deg tilbake og la henne ta abort. Det var jo ditt barn også.
(Men hadde det derimot vært omvendt - hadde hun ønsket barnet, og du ikke - så ville jeg syntes en så massiv "kampanje" fra din side ville vært langt over streken, kjenner jeg. Det er vel fordi jeg mener det er verre å bli presset til en abort man ikke ønsker, enn å bli presset til å få et barn man ikke ønsker. Om det er "logisk" eller "rettferdig" å tenke slik, vet jeg ikke.)
Subjektivt, jeg synes det er like ille begge deler. Jeg mener det ikke er værre å bli presset til abort enn å bli presset til å beholde et barn som kanskje absolutt ikke er ønsket av en part.
Skremmern - syns du at en mann skal kunne tvinge noen til å gå gjennom et uønsket svangerskap? Med alt det fører til av fysiske og psykiske påkjenninger? Både under og etter svangerskapet?
Hvem skal isåfall ha denne retten? Skal alle menn som sier at de ønsker å beholde barnet ha den, eller bare utvalgte menn? Hvordan skal du velge ut dem som eventuelt skal ha retten?
Hehe, for en spøk! Jeg mener at barnefaren skal ha rett til å bestemme over sitt ufødte barns liv, men det er lixom jeg som har en merkelig tankegang. Jaja,
Selvsagt skal han ha noe å si, men han kan ikke bestemme at et annet menneske skal utsettes for alt et svangerskap medfører dersom hun ikke selv ønsker det. Det er ikke praktisk mulig, og det skjønner du sikkert også.
Jeg skjønner naturligvis prinsippet med at "det er like mye hans barn som hennes", men ja, jeg synes det er merkelig å mene at noen skal ha rett til å nekte en kvinne å ta abort dersom hun ønsker å ta abort. Men det er vel fordi jeg generelt ikke helt greier å forstå motstand mot selvbestemt abort. Det er et sånt felt der det er vanskelig å møtes på midten, og jeg pleier ikke å gå inn og diskutere kjernespørsmålet i den saken med abortmotstandere.
Åja, snakker vi bare om hva som er praktisk gjennomførbart?
Jeg sier hva jeg synes om hvordan det skulle / burde være, det trodde jeg faktisk at de fleste forstod. JEG synes det er hårreisende at kvinnen skal ha siste ord i saken, og jeg synes at "kvinnens rett til å bestemme over egen kropp" har gått for langt.
Ja, men skal vi endre loven må det gjelde alle som ønsker å ta abort, og siden det er en far til hvert barn (man skulle tro det ikke var en mann som gjorde alle de 15000 kvinnene som tar abort hvert år gravide..), blir det flere menn.
Så for å gjenta:
Du mener altså at mannen skal ha det avgjørende ordet. Skal han ha det i alle tilfeller?
Jeg har stor forståelse for det Skremmern sier, og jeg synes ikke tankegangen hennes er verken dum eller merkelig eller noe annet. Men jeg har vanskelig for å se hvordan det skal kunne praktiseres.
Siden abort er et valg man enten tar eller ikke tar, man kan ikke møtes på midten, så må en av partene ha det avgjørende ordet hvis partene er uenige. Hvis det ikke er kvinnen, må det bli mannen.
Kan du gi noen praktisk oppskrift på hvordan det skulle bli annerledes?
Jeg ser ikke helt at det er en motsetning der. Hvis man sier noe om hvordan man mener at ting burde være, så snakker man vel vanligvis om hvordan de burde være i praksis? I alle fall dersom man snakker om hvordan lover og regler burde være, og det er det i alle fall jeg har ment at diskusjonen handler om. (Hvis man uttaler seg om hvordan folk burde oppføre seg, blir det gjerne litt større sprik mellom ønskelig og praktisk mulig å gjennomføre. Jeg skal gjerne være med på å ønske f.eks. at alle gjør sitt beste for å unngå uønskede svangerskap, men jeg kan ikke se at noen regelendringer vil hjelpe på det ønsket, dessverre.)
Jeg hører at du sier det, men jeg er fremdeles ikke helt sikker på hvordan du mener at reglene burde være i praksis. Hvis du altså mener at reglene (for hvem som skal få lov til å ta abort) burde vært endret - mener du det?
Nettopp. Det er et sånt område der man ikke kan bli enige dersom den ene er motstander av selvbestemt abort og den andre er tilhenger av det. (Jeg er ikke "for abort", men jeg er for at man skal ha muligheten til å velge det selv.)
Men da må man ikke hevde at kvinnen ikke skal ha det siste ordet fremfor mannen, men at INGEN skal kunne ta den avgjørelsen.
Sånn som jeg forstår Skremmern, vil hun akseptere abort hvis begge er enige. Men hvis abort er drap, blir det vel ikke mindre drap av at begge foreldrene ønsker det?
Hvis man mener at abort ikke bør være tillatt, er naturligvis hele spørsmålsstillingen irrelevant, for da vil man ikke få ta abort uansett om noen av foreldrene ønsker det eller ikke.
Jeg forstår den prinsipielle meningen om at den ene av foreldrene ikke "burde" kunne velge abort dersom den andre ønsker å få barnet. Men siden det er kvinnen som bærer frem barnet, mener jeg det er uunngåelig at det er hun som til syvende og sist må ta avgjørelsen. Og jeg skjønner ikke helt hvordan noen kan mene at det er galt eller hårreisende at det er slik, noe mer enn at det er galt eller hårreisende at bare kvinner kan bli gravide. (Med mindre man altså mener at ingen burde få ta abort, men det er og blir en annen diskusjon.)
Men tar man utgangspunkt i tingenes tilstand, hvor abort er tillatt, så synes jeg at mannens stemme bør telle like mye. Jeg synes ikke at noen skal få presse den andre til noe som helst, som å ta abort, men så har jeg alltid ment at et liv er verdt å kjempe for (derfor går det altså ikke begge veier, mannen (eller damen) kan ikke presse den andre til å godta en abort.)
Jeg tviler på at voldtekstmannen er villig til å kjempe for barnets liv, men jeg synes at barnet har retten til liv uansett, ja. Det er noen vanskelige tvilstilfeller, som ved komplisert sykdom og hvis moren kan dø hvis hun bærer frem barnet, men det er allikevel noe partene må diskutere for å bli enige om hva de skal gjøre videre.
At partene bør diskutere er det vel ingen som er uenig i.
Men hva skal stå i loven? Hvis du mener at enhver som skal bli forelder har rett til å nekte at det ender med abort, ja så er du i det minste konsekvent, og det går an å praktisere det også. Og du har sikkert rett i at det ikke blir mange tilfeller av typen voldtektsmann som vil beholde barnet.
Men er du sikker på at det ikke blir noen? Og synes du det er greit med en lov som tillater det?
Men når det er to parter i en sak, og det ikke finnes noen "mellomløsning", og de to partene er uenige, så må en av dem bestemme. Ha en "dobbelstemme", om du vil.
Jeg har ingen problemer med å være enig i at de to bør gjøre sitt ytterste for å bli enige, og heller ikke i å være enig i at det er greit at den som ikke ønsker abort, argumenterer heftig for å overtale den andre (slik Ryli gjorde). Men hvis man, selv etter heftig diskusjon og mange argumenter, ender opp med at kvinnen vil ta abort, mens mannen ikke ønsker dette, så må en av dem få det som han/hun vil, altså ha den avgjørende stemmen. Mener du at det alltid er den som ikke ønsker abort som bør få bestemme?
Hvis vi allikevel skal lage en lov, så bør abort forbys. Enkelt og greit. Det eneste er disse tvilstilfellene om liv og helse, hvor mor og far konfronteres med fakta og hvilke valg de har.
Jeg tror dessverre slett ikke det er utenkelig at en overgriper/mishandler kan ønske å presse kvinnen til å beholde et barn for å styrke det grepet han har på henne og gjøre det vanskeligere for henne å forlate ham.
Jeg er sikker på at for enhver kvinne som ikke får lov å abortere og i etterkant er GLAD for at hun fikk barnet, så har du en håndfull kvinner som får livet sitt ødelagt og en håndfull barn som får en helt jævlig oppvekst.
Jeg kan ikke begripe at man kan mene at det er det beste å forby abort. Da har man ikke tenkt noe særlig på konsekvense, spør du meg.
Hvis vi ser bort fra hva som er praktisk gjennomførbart: hvorfor ikke bare la de menn som vil ha barn bære de frem selv?
Og hvis vi gjør abort ulovlig: fra når da? Skal vi bannlyse kondomer? Skal vi si det gjelder fra befrukningsøyeblikket slik at spiraler ikke lenger er lov? Dagen derpå-piller, er det ok? Hvis jeg skyter meg selv i magen under graviditeten, skal jeg da tiltales for mord? Hva hvis jeg bare er uforsiktig og står på ski under graviditeten, faller, og mister barnet, er det uaktsomt drap? Hvis jeg røyker under svangerskapet, kan jeg da tiltales for legemsbeskadigelse? Og hvis jeg lar en klok kone rote rundt i livmoren min med strikkepinner, kommer jeg i fengsel da?
Jeg forstår at folk tenker sånn. For det første vet man ikke om resultatet av å bære frem et barn blir "et liv i elendighet", og for det andre aksepterer vi ikke drap av mennesker selv om de lever, eller sannsynligvis i fremtiden kommer til å leve, et liv i elendighet - så om man ser på et foster som et menneske, så skjønner jeg godt at man er engasjert abortmotstander.
Jeg skjønner det ikke. Jeg grøsser når jeg ser alle barn i hele verden som sulter, mishandles, vankjøttes, misbrukes, lider i alkohol-og rusmiljø osv...jeg synes faktisk det hadde vært bedre om mødrene tok abort i mange mange tilfeller.
Nei, du har rett Skilpadda. Man vet ikke om det blir et liv i elendighet. Men av og til er omstendighetene rundt slik at man kan anta at det blir det. Da blir det på en måte et barmhjertighetsdrap. Barmhjertighetsdrap på et ufødt menneske som ikke merker noe om det. Skjønner du hva jeg mener?
Men for det første så vet man ikke i hvert enkelt tilfelle om dette barnet kommer til å sulte eller bli mishandlet osv. (Av de mange tusen abortene som utføres i Norge hvert år, så gjetter jeg at ganske få av disse barna ville kommet til å leve under slike forhold som du beskrives dersom mødrene deres ikke hadde valgt abort.) Og for det andre så mener vel ikke du heller at det ville være greit å ta livet av disse lidende barna for å spare dem fra videre lidelser?
Jeg skjønner hva du mener, men jeg tror at det er veldig få tilfeller her i Norge av kvinner som tar abort fordi det er overveiende sannsynlig at barnet kommer til å få et liv i elendighet.
Jeg mener vi må ha selvbestemt abort av hensyn til kvinnene og ikke av hensyn til barna, fordi jeg mener det skal være opp til den enkelte kvinne om hun ønsker å bære frem et barn eller ikke, og i enkelte tilfeller ville et forbud mot abort få så skrekkelige konsekvenser for den enkelte kvinne at det er viktig at muligheten er der, og da blir det tilnærmet umulig i praksis å skille mellom hvem som skal få lov og hvem som ikke skal få det.
Abort er jo ikke enestående for Norge, det burde vært selvvalgt for alle kvinner i hele verden, noe det desverre ikke er. Jeg mener heller ikke at man skal ta livet av barna når de først er kommet til verden (flere adopsjoner, annen diskusjon), men jeg mener at selvvalgt abort bidrar til at et ihvertfall ikke blir flere slike skjebner. Desverre burde flere helt uegnede foreldre tatt abort, det er min personlige mening. Hadde barna blitt tatt vare på av andre egnede så er det en annen sak, men barnevern og andre aktuelle myndigheter fungerer jo ikke så optimalt. Hadde det gjort det, så synes jeg abort i mange tilfeller ikke burde vært aktuelt. Jeg tror også det i Norge er flere forferdelige skjebner som ikke kommer fram, der barns fysiske og psykiske helse blir ødelagt for framtiden.
lykkeliten02: Jeg er for selvbestemt abort, jeg også. Jeg prøver bare å si at dersom man ser på et foster (uansett hvor lite) som et menneske, så forstår jeg at man ikke synes det burde være lov til å ta livet av det - like lite som det bør være lov til å ta livet av større barn, eller voksne, for den del, selv om de lever et kjipt liv. (Og at jeg ikke er for selvbestemt abort av hensyn til de barna som ikke burde vært født, men av hensyn til kvinner som ikke ønsker å føde dem.)
Jeg blir litt sjokkert over holdningene noen har til abortmotstandere.
Jeg er rystet og lei meg over alle de unødvendige abortene, men ser jo selvfølgelig gråsonene.
Hvis man hadde brukt mindre energi på å kaste bekyldninger mot hverandre, og mer på å faktisk gjøre en innsats for å senke antallet uønskede graviditeter, hadde mye vært gjort. Holdningskampanjer rettet mot ungdom, realistisk seksualopplysning, gratis kondomer et cetera et cetera. Og ikke minst gjort det lettere for kvinner å faktisk velge å beholde et barn, enslig, fattig, student eller ei.
Ja, jeg skjønner at mange ser sånn på det, jeg klarer bare ikke å mobilisere de følelsene selv, for meg er et ufødt foster kun et foster som ikke er levedyktig ennå, ikke utviklet nok og har ingen følelser eller begreper om hva de går glipp av. Men greit nok, jeg forstår at motstandere ser helt annerledes på det.
Jeg er også for selvbestemt abort av hensyn til kvinner(og menn) og deres livssituasjoner, men for meg er det et viktig aspekt at det kan være det absolutt beste valget for både foreldre OG det ufødte barn.
Jeg fikk følelsen av at man trodde abortmotstandere generelt tenkte svart/hvitt og ville korsfeste alle kvinner som har tatt abort. Da har jeg muligens lest mellom linjene hvor det som kjent ikke står noen ting. :flau:
Morsomt nok var det den minst konstruktive delen av mitt innlegg som fikk mest oppmerksomhet.
…og så må jeg legge til jeg ikke kun mente i denne debatten. IRL kan jeg noen ganger få inntrykk av at hvis man er imot abort vil man samtidig tvinge på kvinner oppvaskhansker og kyskhetsbelte.
Som en person i en situasjon der ganske mange ville valgt abort som alternativ, så kan jeg bekrefte at det fint går an å få barn som har det godt, selv om det/de nødvendigvis ikke var ønsket i utgangspunktet.
Jeg kan godt forstå argumentene til abortmotstandere. Jeg har tenkt masse på spørsmålet, og selv om man ikke kan si noe om en situasjon man aldri har vært i, så tror jeg at jeg hadde hatt store problemer med å ta bort et liv som vokste i meg. Jeg kjenner at det blir helt feil.
Men jeg kan ikke sette min personlige følelser foran det samfunnet er best tjent med, og det de andre samfunnsmedlemmene er best tjent med. Det holder ikke for meg å kjenne noen som har født et sterkt uønsket barn som det har gått bra med, når det er så mange det ikke går bra med overhodet.
Jeg er kanskje noe så sært som en hyklersk abortforkjemper. Jeg er nemlig for fri abort, vel å merke før forsteret når en viss størrelse. 12 uker er i meste laget føler jeg, med mindre det er påvist store misdannelser på fosteret, men DET er en annen diskusjon. Grunnene til dette er blant annet kvinners rett til å bestemme over egen kropp og liv, og at jeg ikke ser den prinsipielle forskjellen mellom et befruktet egg og veldig ungt embryo, og mener det kan forsvares å fjerne et lite embryo på samme måte som man benytter spiral og annen prevensjon.
MEN jeg ville aldri valgt det for meg selv. Nå har jeg aldri vært i nærheten av en slik problemstilling. (Jeg har brukt dagen derpå angre-pille de få gangene annen prevensjon(eller hjernen) har sviktet) Jeg tror at hvis jeg hadde foretatt en svangerskapsavbrudd i f.eks. uke 11 så hadde det blitt svært vanskelig å komme over dette, og jeg måtte hatt en svært god grunn overfor meg selv. Siden jeg har god økonomi og nært forhold til familie så skulle jeg taklet et ikke-planlagt svangerskap med eventuell eneomsorg for et barn på strak arm, så jeg ser ikke umiddelbart hva denne grunnen skulle ha vært.
Kif: Jeg kan virkelig ikke se hva som er hyklersk ved å være for selvbestemt abort, selv om du aldri ville valgt det selv. Selvbestemt betyr jo at man skal ha et valg, ikke at man er nødt til å velge det. :)
Helt enig. Det er ikke det minste hyklersk å være for at andre skal ha muligheten til å velge noe man ikke ville valgt selv. Det er derimot et tegn på perspektiv og vett i skallen.
I såfall er jeg også hyklersk. For fri abort for andre, men har en rimelig streng holdning dersom det skulle gjelde meg. -Utelukker for eksempel en del prevansjonsmidler fordi de virker på en måte som ikke stemmer med min holdning til når liv begynner. Det skal veldig mye til før jeg skulle tatt abort, men jeg skal ikke si at det aldri kunne ha skjedd.
Jeg er som Kasia og Kif: For meg er et foster et liv. Jeg vet ikke helt fra NÅR (befruktning? Når hjertet slår? Når det kan bevege seg?), men i hvert fall før uke 12. For meg er abortspørsmålet veldig vanskelig. Jeg kunne ikke gjort det selv. Samtidig ser jeg at det er umulig å komme til en universell konklusjon om når livet begynner, eller i hvert fall at det begynner før uke 12. (Jeg kan godt argumentere for at livsverdet i ALLE fall begynner en gang uti svangerskapet når fosteret får en bevissthet, kjenner smerte, osv.)
Jeg har ingen argumenter for at jeg føler som jeg gjør angående abort før uke 12. Og det blir umulig å dytte min ikke-rasjonelt-baserte formening om hva som er liv på noen andre, som mener at et foster før uke 12 IKKE har livets rett uten mors samtykke. At en kvinne skal bære frem et barn hun virkelig ikke ønsker seg. Konsekvensene av en sånn lov er for uhyrlige. De også, kan man vel kanskje si.
Denne diskusjonen går veldig i baklås når det Skremmern (og flere) EGENTLIG er imot er selvbestemt abort. Ikke at et er mor vs. far som bestemmer. Men jeg forstår at det er der man ender opp, når man faktisk mener at abort er "barnedrap". Da blir det på en måte ENDA verre at man ikke bare dreper et barn, men dreper et barn som er sterkt ønsket av en av foreldrene. Jeg ser det.
Jeg er forresten veldig glad for at abort har blitt noe man kan diskutere litt mer nyansert enn tidligere. Det har jo vært litt av et tabu, egentlig, å være i det minste bittelitt skeptisk. Selvbestemt abort ble, etter at det besluttet, nærmest en litt hellig ku. Enten man "SELVFØLGELIG for!", ellers så var man Ludvig Nessa. Og av de to båsene så er den første minst ubehagelig...
Jeg har nemlig aldri skjønt denne enten-eller-holdningen om at "det er jo bare en celleklump, få det vekk" eller "abort er drap og satans styggedom og måtte dere brenne i helvete alle sammen". Jeg er også nemlig en av dem som er for fri abort, men som kjenner jeg ofte blir provosert, lei meg og noen ganger til og med sint når jeg hører at noen vurderer å ta abort. Jeg har gått mange runder med meg selv angående dette, og jeg har ikke kommet til noen annen konklusjon enn at det bunner rett og slett i følelser. For meg personlig er abort å ta liv, og jeg har følt at jeg har vært den eneste som har ment dette, men samtidig har vært for selvbestemt abort. Nå ser jeg heldigvis at det er andre som deler mine tanker og følelser rundt dette, og det gjør godt. Følgende sitater fra henholdsvis Kasia og Polyanna oppsummerer veldig fint hva jeg mener om temaet:
Kanskje jeg er litt streng med meg selv :gruble: Det jeg ville belyse er at det er en liten forskjell på å være for selvbestemmelse av abort, og å være for abort. Ved å signalisere at jeg er for abort, så flagger jeg jo en viss aksept for det. Men jeg ville jo ikke valgt det selv. Det er spesielt langtidsvirkningene jeg er redd for, forskning viser jo at mange kvinner aldri kommer over en abort, men sliter med det i lang tid. Og det er jo ikke noe jeg ønsker andre å slite med. I denne settingen blir denne "Det er OK for deg, men ikke for meg"-holdningen ufin. Det jeg mener er: "Hvis du føler du må, så aksepterer jeg det, men jeg tror ikke det er noen lettvint løsning og jeg ville ikke valgt det selv" Kanskje jeg burde lage en button?
Jeg forstår hva du mener, Kif. Hyklersk blir feil ord, men jeg finner heller ikke helt det ordet som dekker den veldig kompliserte tankerekken bak dette.
For å droppe de slitsomme bindestrekene: "Jeg mener det er galt, men respekterer at du mener noe annet og at du har like stor rett til å ta dine egne moralske valg som jeg har", kanskje?
Vel, problemer er jo at jeg i mange andre tilfeller IKKE vil "respektere" at folk tar valg jeg mener er moralsk gale. Jeg syns ikke det skal være greit å være notorisk utro, selv om den som er det aldri så mye syns det er greit selv.
Men nå må vi kanskje flytte oss til flisespikkingsforumet....
Det er selvfølgelig ikke generelt greit at folk tar valg jeg mener er moralsk gale; moralen min går stort sett ut på at man ikke skal skade folk, og da synes jeg naturligvis ikke det er OK at noen skader folk, selv om det ikke strider mot deres egen moral. Jeg snakket bare om abortsaken. :) (Og utroskap synes jeg for øvrig også bør være lov, i juridisk forstand. Selv om det skader folk.)
Ja, nå ble jeg sliten i hodet :knegg:
"Er du klar over hva du gjør?" er kortversjonen. Det er ikke rett/galt-aspektet jeg er opptatt av, men heller at jeg har innsett de potensielle negative langtidseffekten av denne svært alvorlige og høyst irreversible beslutningen, og ønsker ikke at andre skal gå i den "fellen". Nei, nå må jeg gå å se på TV hvile hjernen fra filosofiske betraktninger
Nei, jeg snakket naturligvis til deg. Jeg vet jo at du er veldig for å forby alt mulig og nekte folk ting du ikke liker og sånn. :nemlig: Og så kan jeg lese ting før de er postet.
Nei, men jeg syns det er GALT gjort av dem. Mens jeg ikke kan si at en som tar abort, hvis hun virkelig mener at det hun fjerner er "verdiløs biomateriale", gjør noe moralsk galt, det kan jeg ikke.
Nå begynner det å bli krevende å henge med, her! :knegg:
Da kan kanskje noen av dere synske moderatorer skrive det neste innlegget mitt. :snill: For jeg skal snart skynde meg hjem, og vet ikke om jeg rekker det selv.
Jeg tenker som så at retten til å si nei til et svangerskap er en ting. Men jeg kunne tenke meg å styrke retten til å si ja også. Dette utifra hva jeg så av hva min lillesøster ble utsatt for av abortpress da hun ble gravid som 15-åring. Press fra lærere, fra legen, fra helsesøster, fra venners foreldre osv. Det var ingen veiledning. Det var press, argumentasjon, manipulering, følelsesmessig utpressing osv. for å få henne til å velge abort. Hun ble fortalt at hun kom til å ødelegge livet sitt og livet til barnet. Hun ble til og med fortalt at om hun virkelig var glad i barnet, så ville hun ta det bort. Legen, som skulle tilby et nøytralt tenkested og informere, informerte først om alle ulempene ved å beholde barnet. Så om alle fordelene ved å ta abort. :himle:
Den som satte foten ned og skjermet min søsters rett til å selv ta en avgjørelse, var min mor. Rødstrømpen. Tidligere i høst var jeg i konfirmasjonen til niesen min. Barnet som min søster valgte å få. Det var virkelig rørende å høre talene. Fra min mor om hvordan den lille jenta snudde livet til en hel familie på hodet. Og tilførte så uendelig mye glede. Og jeg tror ikke et øye var tørt da min søster avsluttet sin tale med å si at "Jeg har aldri angret et sekund på at jeg fikk deg".
Vi har en historie sammen, vi. Om en 15-åring som kom hjem med halen mellom beina og var blitt gravid. Om en familie som sto støtt og skjermet henne for den massive påvirkningen fra omverdenen. Ikke fordi vi absolutt ville noe annet, men fordi det var viktig at valget var hennes. Vi er en familie som gjorde det som skulle til. Jeg er storesøsteren som tilbrakte store deler av min russetid på sykehusets barneavdelingen da barnet var innlagt. Som tok del i nattevåk og bleieskift. Og det var verdt det. Selv sorgen jeg gjennomgikk da jeg etter den første intense tiden innså at det var på tide å trekke seg litt tilbake og bli "bare tante". For søsteren min vokste jo med oppgaven.
Nå er babyen blitt stor. Hun har blitt en nydelig jente. Med sterk rettferdighetssans. Hun har blitt så utrolig god. En som alltid stiller opp for de som blir mobbet. Humoren er helt utrolig.
Og vi er så utrolig stolte. For hun er liksom litt vår også.
Uff. Jeg snakker meg bort. Og jeg mener slett ikke at det bare er å beholde som er riktig. Ikke alle har en familie som slår ring rundt en på den måten.
Men det jeg vil frem til er at i visse situasjoner så er retten til å si nei til et barn nesten et krav. Og retten til å si ja er i realiteten nesten ikke-eksisterende. Jeg tenker at man ikke nødvendigvis trenger å fjerne retten til å si nei for å kunne redusere antall aborter. Men retten til å si ja bør også ivaretas. Den bør være en realitet også for de som ikke har en ressurssterk og oppegående familie rundt seg.
Det var en sterk historie, Kie. Det er ikke rart du har blitt som du har blitt med en sånn flott familie rundt deg. Og selvsagt er det veldig, veldig viktig at valget om å bære frem et barn eller ikke er et reelt valg.
Jeg har ikke bare vært hyggelig, da. Jeg var en ufordragelig barnløs ekspert også til tider. Det blir jo også litt gnisninger når det er flere sterke kvinner/jenter i en familie som utvikler morsfølelse for et barn.
Men min søster er sterkt uenig med de som mener hun mistet en del av ungdomstiden sin. Den ble bare litt mer begivenhetsrik enn hun hadde trodd. :knegg:
Hun fikk seg utdannelse, barnefaren og hun holdt sammen i en god stund og hun har klart seg bra.
I mine øyne viser dette hvor utrolig viktig det er at kvinnen/jenta får velge det som er riktig for henne.
Det er vel det jeg, på min litt mindre elegante måte, også har prøvd å formidle. Jeg ser behovet for selvbestemt abort, men jeg skulle ønske ikke så mange valgte det. Og jeg skulle ønske at det var lettere å VELGE barnet!
En gripende, flott og velskrevet historie, Kie. Jeg er helt enig i at når man kommer i en slik situasjon, så bør man ha krav på et apparat rundt som hjelper en til å finne ut av hva som er det beste å gjøre for seg selv og barnet en venter, ut i fra den totale situasjonen man er i
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
