Tjorven sa for 2mnd siden:

Jeg så denne i går, og vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg. Men jeg fikk ordentlig vondt av å se den. Mange har omtalt den som fin, men hva er det som er fint ved den?

My sa for 2mnd siden:

Jeg har ikke sett den, men en kollega på jobb advarte "Hvis du skal gå på kino for å ha en hyggelig kveld ute, IKKE SE DEN!". Han syntes den var bra, men vond.

Timar sa for 2mnd siden:

For oss som har vært gjennom lignende scenarier så er den fin fordi den er gjenkjennelig. Og fordi den viser frem det som er så fryktelig vanskelig å sette ord på. Akkurat den fasen der, når alt har blitt så krevende i forholdet at det er vanskelig å se veien videre, den har jeg ikke sett beskrevet så bra/vondt før.

Og så vil jeg tro mange kan kjenne seg igjen i vanskene i samlivet, de brutte forventningene, misforståelser og hvordan man kan gå fra å tenke at den andre gjør sitt beste til nesten det motsatte.

Filmen får frem på en veldig god måte hvordan to mennesker virkelig prøver, men hvordan det likevel ikke er det riktige, eller nok, til at det er mulig å leve sammen.

Men fin? Nei, heller bra, intens og ekte!

Myria sa for 2mnd siden:

Jeg synes den var så lite fin at jeg faktisk ikke klarte å se hele. Det var bare vondt å se på, så jeg lurer på det samme som deg.

007 sa for 2mnd siden:

Jeg synes filmen var fin fordi den fikk frem de komplekse sidene av et samliv. Og så tror jeg særlig mange kvinner har godt av å se og reflektere over filmen, og det er også fint.

Pøblis sa for 2mnd siden:

Jeg syntes også den var vond å se på. Og litt usikker på om jeg syntes den ga innsikt, fordi jeg syntes hovedpersonen var så hjelpeløs i sine egne reaksjoner og hvordan hun forholdt seg til alle rundt på, at jeg fikk skikkelig vondt og lurte på om hun var lost for alltid - selv om hun vel sier det motsatte på slutten.

Trist og vond.

Millen sa for 2mnd siden:

Jeg syntes den var fin på en god vond måte om hvordan samlivet går fra rosenrødt til brudd. Ikke opplevd brudd selv. Så den viste mye som jeg har tenkt det kanskje vil være, og enkelte scener særlig der hvor kvinnen skal styre og kontrollere alt i Familien AS og han prøver å delta og hun blir bare sur tror jeg kan være gjenkjennelig for mange kvinner.
Jeg synes og den var fin til å vise mannens side av bruddet.

Zulu sa for 2mnd siden:

Jeg synes den er fin fordi den oppleves ekte. Den viser menneskelighet i all sin urimelighet og skjørhet, og det er fint å se en fremstilling av at vi alle rommer disse nyansene.

Og selv om den er vond å se for en som har vært gjennom noe lignende, er den kanskje enda vondere for en som ikke har vært der? Det er jo ofte den store frykten når man lever i et velfungerende parforhold, at det en gang ikke lenger skal være det.

Magica sa for 2mnd siden:

Jeg har nylig sett den, og jeg tror ikke jeg ville omtalt den som fin, heller at den var bra og gripende. Jeg har stått i noe sånt selv, og syns følelsene både hans og hennes ble tolket utrolig bra. Hele familiedynamikken, og også overfor tenåringsdatteren, og hennes egen mor. Det var rett og slett veldig gripende for meg.

Karamell sa for 2mnd siden:

Jeg vil heller ikke si fin, men veldig vond, ærlig og godt laget. Gripende på en vond måte. Jeg så den på kino.

Bluen sa for 2mnd siden:

Jeg kan aldri se denne. Ut fra samtlige omtaler er jeg sikker på at jeg vil kjenne meg igjen i alt, og det er jeg ikke klar for.

Che sa for 2mnd siden:

Den var sår, synes jeg. Likte den godt fordi den traff en nerve.

Isprinsessen sa for 2mnd siden:

Er den på kino eller strømmetjeneste?

Millen sa for 2mnd siden:

Strømming. På TV2 play tror jeg. Jeg så den på TV2 play.

Karamell sa for 2mnd siden:

Den har vært på kino. I vinter, tror jeg.

millact sa for 2mnd siden:

Ja, da så jeg den. Synes den var god.

Blondie sa for 2mnd siden:

Jeg har ikke sett den foreløpig, vet at tematikken er litt close to home.

Minerva sa for 2mnd siden:

Filmer kan jo være fine og vonde samtidig? Jeg synes den balanserte det kompliserte i et samliv, det er ikke sort hvitt. Begge kan gå i seg selv, og ta ansvar dor hvordan ting blir som de blir. Det var fint at den var litt annerledes, og litt uforutsigbar. Likte den godt.

Nada sa for 2mnd siden:

Jeg syntes den var fin, men altså, hovedrollekarakteren var jo helt fjern til tider.

Millen sa for 2mnd siden:

Enig, hun var rimelig dust innimellom. Såpass at jeg ble irritert og skjønte hvorfor han gikk....

Lille meg sa for 2mnd siden:

Jeg syns filmen belyste godt hvorfor hun ble "dust". For eksempel oppfattet jeg at hun hadde et ganske dårlig forhold til en selvopptatt mor. Det var fint å se at hun begynte prosessen med å forhindre at dette dårlige forholdet skulle videreføres til neste generasjon.

Når man står i en ekstremt utmattende situasjon så er det ikke så lett å klare å løfte blikket og se andre enn seg selv, kanskje spesielt om man ikke har lært dette i oppveksten ved å se hvordan egne foreldre gjør det.

Tjorven sa for 2mnd siden:

Tusen takk for gode refleksjoner. For min del ble den nok for vond til at jeg klarte å se noe fint i dette.

Det var nok dette som skjedde med meg. At en god del av de «dustete» tingene hun gjorde var ting jeg lett kunne gjort selv. Enda så teit det ser ut når vi får se det fra utsiden.

Og å ha 15-åring som virkelig hater deg. :sukk: Det er så vanvittig vondt. (Men her har jeg heldigvis erfart at det kan gå over, og at mor og datter kan se tilbake på at mye kunne vært gjort annerledes fra begge parter.)

Divine sa for 2mnd siden:

Enig. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til filmen og lurte på om vi virkelig trengte enda en film om samlivsbrudd. Men denne var så u-hollywoodsk – det var ingen «spennende» årsaker til bruddet, bare denne hverdagsslitasjen som er en så viktig faktor, men som det er så lett å glemme. Jeg syntes for øvrig begge to var ganske dustete innimellom, men det gjorde dem veldig menneskelige – selv om hun var for selvsentrert og han var for taus.

Gaia sa for 2mnd siden:

Jeg syns den var fin nettopp fordi den handlet om hvordan man som mennesker kan sabotere seg selv i de relasjonene som betyr aller mest for deg, fordi man bærer på sår som man kanskje ikke er klar over selv. Og så var det noe med den åpne slutten, som ga håp.

Det er så enkelt, når man sitter fast i eget hode og i egen hverdag, å legge skylden på alt og alle andre, for at man ikke har det bra. Og kanskje ikke være bevisst på egen rolle i usunne relasjoner og mønstre.

Karamell sa for 2mnd siden:

Nå er det såpass lenge siden jeg så filmen, men jeg husker følelsen av at jeg syntes han var den skikkelige idioten i starten av filmen (etter de ble foreldre og sånt), så jeg kan sikkert være som damen innimelom selv. Selv om synsvinkelen snudde, så synes jeg fremdeles også han kunne eid sin del av skylden for bruddet.

Pøblis sa for 2mnd siden:

Jeg mener ikke at noen av dem har mer skyld enn den andre. Han var unnvikende og konfliktsky og lette ikke etter årsaker, kun etter lettelser og måter å komme unna konflikter på.
Men jeg synes det var vondest å se hvordan særlig hun gravet sin egen grav - hun hadde så vondt, ville så gjerne ha ham, samtidig som hun reagerte så det var helt umulig å lindre den vondten og komme nærmere henne helt til det ble for sent. For ham.

Noen av reaksjonene hennes var utrolig skremmende også når jeg bare så på filmen. (Men legg til at jeg nok er relasjonsskader etter å ha levd med en sinnamann i mange år - en som både brølte og brukte vold og var emosjonelt straffende i stor grad.)

For meg fremsto hun som både relasjonelt skadet og uten evne til å opptre rasjonelt når hun følte at hun ikke ble møtt - det var fælt å se at hun var så ulykkelig og hjelpeløs overhodet ikke hadde noe som helst peiling på å handle for å skape rom for reparasjon, verken i forhold til mannen sin eller tenåringsdatteren.

Så jeg syntes den var vond.

Gaia sa for 2mnd siden:

Jeg har, av diverse årsaker, dypdykket i tilknytningsteori det siste året, og det var noe av det jeg syns var fascinerende med filmen. Hvordan den portreterte relasjonelle skader sett utenfra. Hvor utrolig sårbart en relasjon blir når kommunikasjonen blir dårlig, eller klapper helt sammen. Og - ikke minst - hvor utrolig preget ens egne relasjoner kan bli av vanskelig forhold til egen foreldre.

Hvis man bærer med seg en masse dritt fra egen oppvekst, som man ikke får ryddet opp i skikkelig, så vil det i verste fall kunne prege både forhold til partneren og egne barn (og venner) på en ganske kjip måte, litt avhengig av hvordan de er skrudd sammen mentalt.