Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Eg drøymer om ei kvit jul… Uansett kor glad eg er i norsk, og særskild nynorsk, så må eg vel innrømme at akkurat denne songen kling best på engelsk. Sånn har White Christmas vore og sånn skal den forbli. Mange tenkjer det samme om snøen. Ikkje at den er finast på nynorsk, snø er snø, men at jula skal vere kvitpudra og vakker. Dette får vi fortalt gjennom julesongar frå vi er små, i julekalendrar på TV likeså. For ikkje å snakke om dei saktedalande snøfillene som byrjar dale ned akkurat i det magiske sekundet då den vakre landsbyhelten i ruta veghoggarskjorte og den blonde bysnuppa som har fått ei livskrise og har reist til bygda for å finne tilbake til meininga med livet ser kvarandre djupt i augene og er klare til å leve lykkelig alle sine dagar. Snøen skal liksom vere der, det er tross alt snakk om jul. Kvit jul.
Med åra så har eg vakse på meg eit heller lunkent forhold til snø, det skal eg vere den fyrste til å innrømme. Eg prøver å leite tak i dei leikne kjenslene som ein gong var der. Moglegheitene som snøen ga. Og gir. Stå eller gå på ski (eg har valgt å definere meg som så gamal at eg med beste samvit kan legge opp), ake, kaste snøball langt (eller kort), å kjenne korleis svien av ein snøball i låret kan bevege seg som sommarfuglar opp i magen fordi det var han som kasta den. Han valgte å kaste ein drusar akkurat på meg. På meg! Eg har prøvd å bruke den leikne flørten i eit lite dikt om snøen, og med det vinteren sin, ankomst.
Denne lille flørten ga meg ei litt meir positiv innstilling til snøen. For ja. Det er jo utruleg vakkert når landskapet ligg trygt under eit kvitt, beskyttande dekke.
“... og når alle lyder pakkes inn i vatt…” . Verda er aldri så stille som i og etter eit snøfall. Ikkje ein gong brøla frå snøplogen greier bli heilt overdøyvande. Vi blir tvungen til å ta ned tempo, til å stoppe opp. Neste gong du kjenner du er stressa fordi snøen har velta morgonlogistikken noko så aldeles, trekk pusten djupt, hald den i nokre sekund, pust sakte ut og kjenn på at det er godt med ei lita pause. Du kan gøyme deg i snøen.
Her sit eg altså og skriv det som meir eller mindre viste seg å bli ein hyllest til snøen. Det såg eg ikkje kome. Men slik kan det gå når fingrane får leike på tastaturet og dei velger å gå sin eigen veg. Den småskeptiske tonen til den kvite jula snødde visst ned. Kanskje betyr at det snøelskande barnet framleis fins ein stad langt der inne? Eller, mest av alt trur eg det handlar om å vere i augneblikket. Vere her og no. Å finne det sekundet der lyd, lys, glede og nostalgi treffast og lagar magi. Treff ein på datoen også så kan det til og med bli julemagi.
Eg vil avslutte med eit lite dikt som eg håpar kan setje i gang fantasien hos dokker. Kven var det som kom? Eller drog? Kanskje blir du inspirert til å lage di eiga julesnøforteljing?
Legg også ved den vakraste snøsongen av dei alle, av og med mi heltinne Anne Grete Preus.
Åh! :rørt: Jeg håpet at du skulle dele dikt i luken, takk! Og Anne Grete Preus, ingen gir godstemningen som henne.
Jeg er veldig glad i snø, men misliker sterkt slaps og is (som stort sett er det vi har her). Jeg tripper rundt hele vinteren og gleder meg til fast grunn under føttene ute i mars en gang.
Du skriver dikt som jeg faktisk skjønner. Det var stas.
Sånn utover at snøen lyser opp, så finner jeg liten glede i den. Jeg kan finne på å gå på ski hvis det er skikkelig godt føre, men de siste vintrene har det vært lite av det. Men dte er lov til å håpe for den kommende vinteren.
Så fint! :hjerter: Jeg har også et litt ambivalent forhold til snø, en god blanding av barnslig nysnøentusiast og middelaldrende sørpegrinch. Men det er ganske lett å få ut ungen i meg, så nå er jeg helt klar for litt nysnø.
Jeg synes også jeg må poste mitt absolutte yndlingssnødikt, som er Boris Pasternaks «Snøen faller» (Снег идет), i den engelske oversettelsen som jeg synes er minst feil og som gjengir metrumet og den lekne tonen best.
Snow is falling, falling down.
The geraniums are trying
To befriend the sparkles flying
Past the window’s woven bound.
Snow is falling, all’s in action,
Smitten, taking off the ground:
The black stairs, the intersection, —
All is being lost and found.
Snow is falling, falling down,
Yet it isn’t snowflakes floating:
In a torn and worn old coating
Sky’s descending to the ground,
As if, from the attic door,
Sky were coming down the stairs,
Hiding, sneaking, unawares,
Like the weirdo up one floor.
For our life won’t wait around.
Blink — and Christmas time is near,
But a few brief days — and here,
The New Year will come to town.
Snow is falling, dense as lace.
Keeping up, if fast or slow,
Marking the exact same pace,
Be it laziness or race,
Time itself, perhaps, can go.
Or the years may go around
Steadily as snow comes down,
Or as poem lyrics flow.
Snow is falling, falling down,
Falling down, and all’s confounded:
The pedestrian’s snowy gown,
Houseplants’ looking out astounded,
All is being lost and found.
Jeg har dessverre den produksjonsfeilen at jeg ikke blir sjarmert av snøballer. Men jeg har gode minner om flørt og forelskelse knyttet til det første snøfallet som kommer akkurat på rett tidspunkt i kalenderen.
Jeg har et hat/ellakforhold til vinter.. jeg kan ikke utstå kulde og mørke, men syns snøen er vidunderlig vakker. Alt blir lysere og lettere når snøen først har lagt seg.
Jeg liker best den snøen som kommer i lassevis og blir liggende, uten å bli til slaps og is, men som knirker under skoene når man går.
Den natten frøkna ble født, for nesten 20 år siden, var den natten vinteren bestemte seg for å komme til Oslo på ordentlig. Jeg glemmer aldri den følelsen av å tasse rundt på en romslig fødestue og oppleve at verden ble dekket av et teppe av hvitt og alt var helt stille, samtidig som jeg brakte et nytt liv til verden. Akkurat da, og bare da, var jeg mer barnslig nysnøentusiast enn jeg var sørpegrinch. Nå er jeg mest glad i den snøen som kommer ned ferdig smeltet.
Som Adrienne, har jeg veldig tydelige minner av å ligge på en fødestue og se ut på snø som laver ned. Jeg brukte det som mental smertelindring og fokuserte hardt, hardt på snøfallet.
Jeg har egentlig alltid vært glad i snø, har vokst opp i en svært snørik fjellheim, har tilbrakt masse tid i skibakker og i offpiste, og synes snødekte landskap er i særklasse vakkert. Og noen ganger litt strabasiøst. :knegg: Men det er greit.
Så fine dikt! Jeg har også elsk/hat-forhold til snø. Ingenting er så flott som den første snøen. Den voldsomme stillheten den gir. Og knallsol over tykk, hvit snø. Det er jo helt ubeskrivelig vakkert.
Men guri, så lei man (jeg) blir av snø. Man (jeg) blir ikke lei av varme på samme måte. Og jeg hater snø som faller i mars (for å ikke snakke om april) like intenst som jeg elsker det første snøfallet i november eller desember.
Tusen takk for så fine tilbakemeldingar. :hjerter:
Og trass min overraskande entusiasme for snø i teksten kan eg med største glede melde om 10 raude grader, lav sol og ikkje eit snøfnugg å sjå her i dag.
