Kalenderpiken sa for 21t siden:

[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON

• 18. årgang -

7

[1 Pøblis ] [2 Syrinx ] [3 Nenne ] [4 Adrienne ]
[5 -ea- ] [6 amylin ] [7 Timar ] [8 him ] [9 tink ] [10 Fjols ] [11 Tjorven ]
[12 Maverick ] [13 Magica ] [14 Blånn ] [15 Fersken ]
[16 celebelen ] [17 Tallulah ] [18 Malama ] [19 Tangerine ] [20 Inagh ]
[21 Skilpadda ] [22 Eia ] [23 Toffskij ] [24 Heilo ][/CENTER]

Jeg ble sittende og tenke på hva som er jul for meg. Hva gir julestemning? Hvem gir julestemning? Får jeg i det hele tatt julestemning lenger, eller er det noe jeg skaper selv? Vi har nok alle opplevd at jula har forandret seg på veien, fra barndommens forhåpentligvis magiske jul til at vi selv er ansvarlige for å lage jul.

Jeg har tatt en liten parade gjennom jule-livet mitt og lurer på hvordan det er hos dere. Hva er jul for deg? Har den endret seg med årene? Hva tror du jul er om noen år?

Barndommens jul
Som oppvokst på en gård på bygda, i et stort, gammelt hus, så var jeg omgitt av sterke tradisjoner og mange inntrykk som både luktet, hørtes og smakte jul. Far sin hektiske innspurt med vaskebøtta rett før klokka 17 juleaften (for øvrig den ene gangen i året han vasket gulv :himle:), min mors stress over ribba på kjøkkenet, åpne peiser med sprakende ved fra egen skog, forventninger og skuffelser om hver andre, julestrømpa med marsipan og det obligatoriske juleheftet, den store nissen med tresko min mor laget i ung alder som sto i gangen og ønsket alle gjester velkommen. Det var så mange elementer som hørte til julen og bidro til julestemningen.

- Ung voksen - pauseknapp
Jeg flyttet hjemmefra etter videregående, til Bergen, USA, Trondheim, Tyskland og til slutt flyttet jeg til Oslo og ble samboer. I alle disse årene var hjemme et pusterom etter hektiske høster og krevende studier. Det å få komme hjem, bo på pikerommet og bli dullet med og oppvartet, det var helt nydelig. Det var fortsatt viktig at alt var slik det skulle være i jula. Det var ikke så viktig at alt var i orden, bare de tingene som var viktig for akkurat meg var på plass. :humre: Jeg innser jo at jeg i veldig liten grad reflekterte over hva som skulle til for å få organisere julen, og ikke minst hvem som var ansvarlig for at vi alle fikk julestemning. :flau:

- "Barndommens jul" for mine barn
Først da vi fikk barn så begynte mannen og jeg å feire jul sammen. Vi hadde nok begge sterke "sånn skal julen være-tradisjoner" og ønsket å feire slik vi alltid hadde gjort. Men med barn så startet annenhver jul-opplegget. Som i praksis innebar halve juleferien på gutterommet og den andre halvparten på pikerommet. Etter hvert også med to barn.

Jeg er veldig glad for at barna har fått oppleve slike julefeiringer med besteforeldre og tanter og onkler. Det er fint å være mange. Samtidig var det helt utmattende å være på farten hele ferien med to små barn, og etter hvert så begynte vi å feire hjemme hos oss selv. Besteforeldre ble invitert, men de ville feire hos seg selv. Det var en stor skuffelse. Og ikke minst så var det en mer eller mindre uttalt forventning om at vi selvfølgelig skulle komme på besøk etter julaften. Begge steder. :dåne: Jeg syntes likevel vi hadde koselige julaftener. Julemiddagen var faktisk helt overkommelig å lage selv, og vi fikk laget noen egne tradisjoner. Ikke minst så gjorde det at vi tilbragte litt tid hjemme i eget hus i jula at vi ønsket å pynte mye mer enn vi gjorde da vi bare var hjemme i adventsperioden. Eget juletre!

• Jul i 50-50-tilværelsen
  Så var det slutt. Etter en lang og vond periode så var det ingen ting igjen å kjempe for. Vi skulle dele tiden med barna. Annenhver uke, annenhver ferie og annenhver jul og nyttår. Det uutholdelige i en slik situasjon gjorde at jeg holdt ut lenge, kanskje altfor lenge, men nå er jeg glad jeg klarte det. Barna var 9 og 13 da det nye livet deres begynte. Og det nye livet mitt.
  Det er fascinerende hvordan man savner det man ikke lenger har. Plutselig var det trist å ikke skulle stables inn på gutterommet, følge en annen families sterke juletradisjoner og reise både hit og dit.

Vi har løst det så bra vi klarer. Vi har barna halve ferien hver, men julaften feirer vi sammen. Den som har barna inviterer og den andre tropper opp med dessert og det som ellers er ønsket. Og så har vi noen hyggelige timer sammen. Og så er julaften over og jeg puster lettet ut over at det gikk bra, samtidig som jeg husker veldig godt hvorfor jeg er skilt. :knegg:

I år er barna med faren første del av jula. Siden vi feirer sammen så blir jeg hjemme, og så tar jeg med barna til besteforeldre til nyttår. I år er ferien uendelig lang. Jeg har en hel uke av jula der det bare er meg. Og hunden. Og heldigvis julaften sammen med barna mine.

Jeg trives heldigvis veldig godt på egen hånd og pleier ikke å ha noe problem med å få alenedager til å gå eller å finne noen å være med hvis jeg ønsker det. Men det er jammen noe spesielt med juledagene, altså. Da er folk flest omgitt av familie og barna sine, innsullet i juletradisjoner, og da kjenner jeg jo litt ekstra på savnet etter mine egne barn og det tidligere livet. Men jeg kommer jo til å få det fint. Jeg kan gjøre akkurat det jeg har lyst til, når jeg har lyst til, slippe å ordne mat mange ganger om dagen og levere på andre forventninger. Ikke sant?

Julen har gått fra å være et heseblesende jag etter både julestemning og å få seg noen små pauser til at jeg har alt for mye ledig tid og for lange pauser.

• Store barn - Hva da?

Neste etappe er faktisk ikke så langt fram i tid! Om 7-8 år har nok yngstemann også flyttet hjemmefra. Det er heller ikke sikkert vi fortsetter å feire jul alle fire frem til det.

Jeg håper jo barna har lyst til å komme hjem til jul i uoverskuelig fremtid. Men det skal være fordi de har lyst, ikke fordi de føler de må. Eller fordi de er redd for at jeg blir sittende alene. Så jeg ser for meg at jul i fremtiden kommer til å bli feiret mange ulike steder. Eller mer sannsynlig, den blir ikke feiret, men jeg er på oppdagelsestur i et eller annet nært eller fjerne land der jeg både får påfyll, sosialt samvær med andre og slipper å forholde meg til jule-konseptet hjemme. Kanskje.

Eller så tar livet helt andre vendinger. Kanskje dukker det opp noen det er naturlig å feire jul sammen med, kanskje dukker det opp forpliktelser som gjør at jula blir som den må bli eller kanskje noe helt annet? :vilha:

Og så må jeg avslutte med denne, bare fordi den er nydelig!

(Lenke på bildet går til YouTube)