Kalenderpiken sa for 1d siden:

[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON

• 18. årgang -

17

[1 Pøblis ] [2 Syrinx ] [3 Nenne ] [4 Adrienne ]
[5 -ea- ] [6 amylin ] [7 Timar ] [8 him ] [9 tink ] [10 Fjols ] [11 Tjorven ]
[12 Maverick ] [13 Magica ] [14 Blånn ] [15 Fersken ]
[16 celebelen ] [17 Tallulah ] [18 Malama ] [19 Tangerine ] [20 Inagh ]
[21 Skilpadda ] [22 Eia ] [23 Toffskij ] [24 Heilo ][/CENTER]

Julen 1990 feiret jeg i Mississippi. I en ganske liten by med 23.000 innbyggere og en signifikant borgerkrigshistorie. Jeg var 16 år og utvekslingsstudent.

Byen ligger på samme breddegrad som Nordafrika, og desember der liknet ikke mye på desember her. Vi vasket bil i shorts, og når julenissen kom for å hilse på barna i nabolaget en dag før jul (sittende bak på en pickup-truck) så løp vi alle ut barbeint og i t-skjorte.

Julekalendre fantes ikke, ikke julestjerner i vinduet, juledekorasjonene besto gjerne av litt lysinstallasjoner, eller en ganske stor julekrybbe i hagen. Bortsett fra "Santa's lane". Ett hus i byen var pyntet "to the max", og hadde laget en løype man kunne kjøre gjennom for å se alt sammen. Jeg husker det som helt vanvittig. Så mye farget lys, ting som bevegde på seg, det var nesten som et tivoli. Jeg måtte google og fant ut at dette var en helt vanlig familiefar som hvert år gjorde dette for lokalmiljøet. Uten få noe igjen for det annet enn ødelagt plen, høy strømregning og veldig begeistrede tilreisende. Det er en form for nærmiljøengasjement jeg virkelig beundrer amerikanere for.

Dette var jo også året Home alone kom ut. Siden jeg bodde i en relativt fattig by i sør, så var verken størrelsen på husene, pynten (eller snøen) helt der, men moten, den var der. For mote i USA og Europa på nittitallet var ganske ulik. Og forskjellene mellom sosialdemokratiske østkant-Oslo og baptistiske småby-Mississippi enda større. Jeg kom, i bomberjakke og superloose jeans, mens jentene på skolen min i USA hadde tighte, syrevaskede jeans med høyt liv, veldig mye sminke, tupert hår, håndveske og gikk forbløffende ofte i kjoledrakter i knall-lilla eller cerise med store knapper eller sløyfer. De så ut som små sekretærer alle sammen. Personlig følte jeg nok at jeg hadde passet bedre inn i California, men etterhvert så gled jo også jeg inn i dette, og til jul det året fikk jeg en vinrød bluse med rysjer og blonder foran. Litt westernaktig. Men jeg gikk aldri i drakt. Der gikk grensen.

Familien jeg bodde hos skulle ha en lyseblå jul. Så et spraymalt lyseblått tre ble innkjøpt, og det ble pyntet med lyseblå sløyfer, blonder og perleranker. Når jula var over ble alt kastet. På første juledag våknet vi tidlig, strømpene ble raidet, jeg fikk bl.a. masse sminkeprøver og parfymeprøver, og en turkis bærbar kassettspiller av familien jeg bodde hos. Den var fantastisk. Etter dette satte vi oss i bilen og kjørte til besteforeldrene.

Vi feiret deler av julen hos familien til vertsfar, i byen Tupelo, der Elvis er fra. Tupelo var en betydelig større by, hvertfall føltes det sånn, men jeg ser når jeg googler at det bare var 30.000 innbyggere den gang. Men stort nok til å ha en kinesisk restaurant, så denne julen smakte jeg en fortune cookie for første gang. I Tupelo var også MTV og The Simpsons tilgjengelig på TV, det var det ikke i småbyen jeg bodde i. Så jeg husker fortsatt at jeg så videoen til R.E.M.s Losing my religion på TV der (men det må ha vært i påsken, for den kom ut i februar 1991, ser jeg).

www.youtube.com/watch?v=xwtdhWltSIg

Et annet sterk musikk-minne jeg har er fra skolens band. En av jentene hadde en stemme ut av denne verden, og hennes glansnummer var Operator (give me Jesus on the line). Mitt første møte med moderne gospel, og med ungdom som var så ekstremt dyktige sangere og musikere i ung alder. Jeg elsker fortsatt låta. Så den får bli en liten musikalsk og religiøst motvekt til R.E.M. :knegg:

www.youtube.com/watch?v=eMGHKfpvMmU

Maten ved store anledninger ble alltid servert buffet style. Vertsfars familie var passe velstående, så der sto maten på kjøkkenbordet, og jeg tror vi satt rundt spisestuebordet og spiste. Vertsmor sin familie var ekstremt fattige, og der sto maten alltid på komfyren og vi satte oss og spiste der det var plass. De hadde så vidt jeg husker ikke noe spisestuebord, men en blanding ulike sofaer og stoler. Vi drakk alltid av ulike plastkrus som enten var kjøpt for å støtte et lokalt idrettslag, eller gitt bort som reklame. Drikke var alltid enten brus, eller sweet ice tea med masse is. Alle hadde isbitmaskin i fryseren. Vi spiste creamed corn, cornbread, green beans, red beans and rice, biscuits (som i USA er litt scones-aktig) og som regel kylling eller viltkjøtt (rådyr) som noen hadde skutt.

For meg, som selv om jeg hadde skilte foreldre og dermed hadde feiret litt ulike juler så var dette veldig annerledes. Jeg var vant til at jul var formelt, og innebar mye venting. Først hadde vi telt ned i hele desember, både med daglig julekalender, kalenderlys og ikke minst; adventstake. Deretter julaften der sølvtøy skulle pusses, messingplata foran ovnen skulle pusses, vi skulle pyntes og vente. Spise flott julemiddag, som riktignok varierte bittelitt, men den fæle rosenkålen var alltid med. Vente. Åpne pakker med respekt og andakt. Takke. Se på andres pakker, og vente med å åpne en til, til det var vår tur. Og ikke minst; veldig strengt avgrenset til familien.

Så selv om jeg liker noe av det formelle med den jula jeg er vant til, jeg liker ventingen, så er det også ting ved den amerikanske jeg tar meg meg; og det er inkluderingen, isteen og jeg prøver å bli flinkere på "det er ikke så farlig" så lenge alle føler seg velkomne.

God jul!