Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
-
- årgang -
20
[1 Pøblis ] [2 Syrinx ] [3 Nenne ] [4 Adrienne ]
[5 -ea- ] [6 amylin ] [7 Timar ] [8 him ] [9 tink ] [10 Fjols ] [11 Tjorven ]
[12 Maverick ] [13 Magica ] [14 Blånn ] [15 Fersken ]
[16 celebelen ] [17 Tallulah ] [18 Malama ] [19 Tangerine ] [20 Inagh ]
[21 Skilpadda ] [22 Eia ] [23 Toffskij ] [24 Heilo ][/CENTER]
Seinhøsten for 2 år siden nå, kjøpte mannen min, Ernie, og jeg ytterst spontant et hus på Finnskogen. Så spontant var det at vi i ettertid satt og måpte, sammen med resten av familie og venner, og lurte på hva pokker var det som egentlig skjedde der. Vi hadde sett annonsen søndag, vært på visning tirsdag, og onsdag var vi altså huseiere, og det uten å noen sinne før ha vurdert om vi ville ha et hus. Det ligger selvsagt en lang forhistorie bak her.
Vi skulle egentlig bruke huset som hytte, et sted hvor vi og familien kunne samles, og i halvannet år var det nettopp dette vi gjorde. Vi hadde en ide om at vi minst måtte være i hyttehuset en helg i måneden. Det ble fort til et par helger i måneden, deretter til hver helg. Helgene ble lengre og lenge, spesielt for Ernie som har mulighet til hjemmekontor, og det ble stadig vondere å vende nesa mot rekkehusleiligheten mellom Drammen og Oslo når arbeidsuka starta. Vi begynte omtale rekkehuset som "pendlerleiligheten" og hyttehuset som hjemme. Det kjentes så inderlig som hjemme.
I sommer tok vi valget - livsvalget. Rekkehuset ble lagt ut for salg og vi meldte flytting til Finnskogen, helt på ekte. Vi har ikke angra en dag!
Finnskogen - stor, mørk, mystisk og vakker, og full av kultur og historie. Skogfinnene er anerkjent som en av de fem nasjonale minoritetene i Norge, og i oktober åpnet Norsk Skogfinsk Museum en fem minutters tusletur fra huset hvor vi bor. Det er et praktbygg, vel verdt et besøk!
Skogfinsk kultur er spennende, veldig levende, og i dette innlegget har jeg lyst til å dele noe av hva vi bor midt oppi.
Filmen jeg har lagt ved er ny, den dukket opp her om dagen. Den er lang, så jeg skjønner om dere ikke gidder se hele. Jeg vil anbefale å spole ca 12 minutter fram og se innslaget om Fortellerbålene.
I sommer var vi på ei eng, på ei teig langt inni skaugen, ved småbruket til svigerinna mi. Vi berga høyet hennes inn før regnet skulle komme. Det var 30 varmeegrader og mye høy - total galskap, men veldig hyggelig. Ei av damene som var med i onna fortalte oss at i okober skulle de brenne bål og hun skulle fortelle skogfinske stjernemyter der inne på teiga i skaugen. Om vi ville være med var vi velkomne.
Visst ville vi komme. Denne lørdagskvelden i oktober var det langt unna 30 pluss, til gjengeld var det helt klar himmel og måneskinn - perfekt vær for stjernekikking! Vi pakka oss godt inn i vinterklær, tok med oss kakao, sjokolade og snop, og kvelden var akkurat så fantastisk og magisk som filmen viser!
Om du vil se mer fra Svullrya, hvor vi bor, kan du spole til ca 21.50 ut i filmen, da er de på Skogfinsk Museum. De står også og kikker på et gult hus som er til salgs, det ligger tja - 20 meter tvers over veien fra oss, om noen kjenner skogen kalle og har lyst på gode naboer.
youtu.be/_zUtC3BWF0w?si=kcsPqiZlFZSgyheU
Mat er kultur, og de er stolte av den finske matarven her inne på skaugen.
Motti og flesk blir servert hver dag på kafeen på museumet. Legg merke til at det heter seg at lat kjærring koker god motti, og at mens man rører i gryta skal man synge første vers av "Vår Gud han er så fast en borg."
Jeg må tilstå jeg sjøl kan styre meg for nettopp dette måltidet, men Silpo derimot, det er snadder, det!
Nuvel. Det er jo en julekalender dette, og om noen få dager er det julekvelden. Jeg har snoket litt rundt på diverse nettsteder for å finne mer ut av skogfinnenes juletradisjoner. AI ga meg et lite foredrag om blot og vikinger, så det skrota jeg kjapt, men hist og her fant jeg beretninger om Gudstro hånd i hånd med folketroa, ritualer, tegn og varsler ei natt hvor skillet mellom vår verden og åndeverdenen nær sagt var visket vekk.
Jeg tok meg så den frihet å skrive ei lita historie, en julefortelling, om en finsk familie som la på vandring fra Savolax i Finland og inn i de norske skogene, til de endte opp nettopp på Finnskogen. Og denne deler jeg nå med dere, med ønske om ei riktig god jul fra meg på skaugen.
Julekveld på Finnskogen
«Perkele, det er kaldt ute!» Heikki stampa snøen av støvlene og bøyde hodet for ikke å stange i dørkarmen idet han gikk inn i røykstua. Der inne var det godt og varmt, det brant lystig i ildstedet, midt i rommet, hvor Äiti Hilma nettopp hadde lagt på et par gode grankubber. Normalt sett ville det vært nok å fyre opp på morgenen, men i kveld hadde hun følt for å nøre opp litt ekstra.
Heiki beit seg merke i at det brant med rolige flammer og smilte fornøyd, dette var et godt tegn for neste års avling! Han likte dog ikke at det sprakte og knitra sånn i bålet, det var et tegn på at de hadde ufred i vente, eller kanskje sykdom. Huff, den som kunne vært spart for slikt…
Røyken fra ildstedet la seg tett oppunder taket, før den seiv ut gjennom den vesle åpningen der oppe. Taket og de lafta tømmerveggene var sotet svarte av år med vedfyring. Det var tent talglys som ga et dansende skjær i det ellers mørke rommet. Et lys sto og blafra fra trekken i vinduet – ikke bare holdt det mørket unna, det viste også vei for forfedrene som kunne tenkes å være ute i natt.
Det lukta godt og reint, huset var blitt skrubba skikkelig nå til jul. Äiti Hilma hadde pynta med granbar og furukvister. Hun hadde også passa på å sanke inn godt med einer. Einerkvistene hadde hun lagt i vinduskarmen, og noen hadde hun hengt opp over døråpninga. Einer var særlig beskyttende mot onde makter man ikke ville ha innafor veggene. Madrassene i sengene langs den ene langveggen hadde fått ny halm. Halmen ga fra seg en søtlig lukt som blanda seg med duften av julemat.
Røykstua var bygget da Äiti Hilma og Isä Matti hadde slått seg ned her, for det som måtte være godt over 30 år siden nå. Hilma og Matti hadde tatt med de to sønnene, Heikki og Eino, og lagt ut på vandring fra Savolax i Finland. Avlingene hadde vært dårlige i mange år, jorda var utarma, og det var smått om plass til å rydde nye teiger. Det var snakk om store, urørte skoger innover mot Norge, og de ville søke lykken der. Hilma og Matti var ikke de eneste som reiste, ja så mange finner var de der de endte opp, at stedet på folkemunne ble hetende Finnskogen.
På Finnskogen hadde de rydda skog, bygd seg røykstue til folk, og fjøs til fe, og nesten viktigst av alt, ei badstue. De første årene var tunge, det tok tid å få rydda skogen så de kunne så rug. Mannfolka måtte hugge trær, det måtte tørke et par-tre år, før de kunne sette fyr og la det brenne. Først når alt dette var gjort kunne kvinnene så rug i asken.
De slapp i det minste å pløye, og bra var det, for hest hadde de ikke hatt råd til. Hilma hadde vært glad for å slippe trekke plogen, slik mange kvinnfolk måtte. Ungene slapp ikke unna arbeidet de heller, de bar frø når det ble sådd, skremte fuglene vekk fra åkeren, og de måtte trå til når svedjerugen ble høsta inn. Det nytta ikke ligge på latsida om en skulle berge seg gjennom året.
Det var hardt arbeid og tøffe tak. Äiti Hilma tenkte ofte tilbake på de første årene, prega av slit og sult. To småunger hadde de mista alt før de begynte å gå. Begge barna hadde dødd vinterstid, og Hilma fant en mager trøst i at hun og Matti dermed hadde klart å ta seg gjennom skogen. En nabo hadde en hest og slede de fikk låne, den lange veien til kirka. Slik hadde ungene i det minste fått en kristelig begravelse.
Verre hadde det vært da Isä Matti en sommerdag noen år senere ble hardt skadet under tømmerhogsten. Äiti Hilma husket ennå hvor grufullt hunden hadde ult, rett før, som om den visste og varslet om ulykken som lå foran dem. De hadde gjort alt som sto i deres makt. Tietäjät, vismannen, hadde lest i runer fra Kalevala, Matti ble badet både i sauna og kaldtvann, det ble lest fra Bibelen og bedt til både Gud og ånder, men til ingen nytte. Matti ble svakere og svakere, og til slutt ble han borte. Han etterlot seg et stort tomrom og savn.
Siden Matti døde på sommeren, var det vanskelig å få kroppen hans i vigsla jord i tide. Skogen var uframkommelig når det ikke var sledeføre, kjerreveier var det smått om der inne blant trærne. Som så mange før ham, ble han derfor gravlagt på holmen Akkasaari, ute i Røgden. Der hadde han hvilt fredfullt, godt beskyttet av furukronene, fram til vinteren kom og de kunne ta kista på sleden. Han lå på kirkegården nå, han Isä Matti, men i ny og ne tenkte Hilma en syndefull tanke om at han hadde ligget vel så godt der ute i skogen hvor han hørte hjemme.
Med Matti borte lå det nå på eldstemann Heikki å drive gården. Han hadde vokst med oppgaven, gjort hva som måtte til, og nå var livet godt å leve. Det harde arbeidet hadde betalt seg. Avlingene med svedjerug hadde vært gode de siste årene, og det var kommet både ku på båsen og gris i bingen. Noen høner trippa rundt på tunet.
Det hendte Mikkel Rev stakk av med ei høne, men ellers var de blitt spart for besøk av større rovdyr. Det raska både bjørn og ulv rundt i skogen. Ulven – grensevokteren, huff, kom den på besøk kunne det bety store prøvelser- Hadde man ikke oppført seg som seg hør og bør, kunne den angripe både folk og buskap som straff. Bjørnen, han måtte man også holde seg inne med, denne skogens hellige hersker. Hadde man jaktet bjørn, måtte knoklene, og særlig hodeskallen, plasseres høyt i et tre så bjørnens ånd kunne bli gjenfødt. Rik var den som hadde et bjørneskinn å pakke seg inn i når vinteren på Finnskogen var på sitt kaldeste.
Noe bjørneskinn hadde Äiti Hilma aldri hatt, men hun klagde ikke. Ungene var voksne og godt gift, de hadde rydda seg teiger lenger inn i skaugen. Barnebarn var kommet til. Visst var hun rik på så mange vis, bjørneskinn eller ei.
Eldstesønn Heikki hadde truffet sin Liisa en midtsommeraften. Hilma koste seg med minnet om de to unge, forelskede som hadde sittet side om side i sommernatta, oppe blant blåklokkene på torvtaket, de hadde gitt hverandre små kjærtegn når de trodde ingen så dem. Liisa og Heikki gifta seg raskt deretter. Vesle-Matti var nå 5 år, han var en sterk og frisk gutt, til tross for at han var født noe for tidlig i forhold til når bryllupet hadde stått. Lille Pirjo var blitt tre, og i magen til Liisa ventet et nytt liv, barnet kunne komme når som helst.
Heikki bar på et hemmelig håp om ei lita jente denne gangen. Her om natta hadde han drømt så livlig om ei lyshåra tulle som dansa på ei myr. Myrulla hadde blomstra som et teppe av snø. Kan hende var dette et varsel om et jentebarn – eller huff, var det huldra som hadde lokka på ham og forsøkt lure ham ut i fordervelsen? Nei, det var hyggeligere å tenke på dager som ville komme med ei jentunge springende i hælene på en.
Så nære var tida for det nye barnet nå at Äiti Hilma allerede hadde sørga for at øksehodet var skilt fra skaftet. Hun ville sikre at Liisas fødsel gikk lettere for seg nå enn da lille Pirjo kom til verden. Den gang hadde Hilma latt øksa være like hel, hu var jo ei kristen kvinne, og slik overtro kunne hu ikke stå for, men du for ei stri hu Liisa fikk. Nei, best å være på den sikre siden, øksehodet var blitt skilt av før fødsel i alle år, det var nok ikke helt uten grunn.
«Perkele!» Vesle Pirjo ropte ut, høyt og begeistra, gledesstrålende over at han hadde lært et nytt ord. Ut fra den trillende latteren til vesle-Matti, og av Äiti Hilmas forskrekkede blikk, med påfølgende korsing, forsto han kjapt at dette ordet, det var spennende og forbudt. «Perkele, perkele!»
«Pass språket ditt!» Āiti Hima var morsk i stemmen og streng i øynene, mest retta mot sønnen Heikki, voksne karen som burde vite bedre. ««Påkalle djevelen, julekvelden og alt, du veit at åndene er nære nå! For alt vi veit kan han Isä Matti være der ute, hva skulle vel han ha tenkt om han hørte deg!» Heikki fikk sørge for å ikke erte på seg farens ånd på julenatta!
«Huff, unnskyld.» Heikki Så flau ut. «Jeg har fyrt opp i badstua, så nå kan vi alle snart bli reine til jul. Kan hende Isä Matti allerede er der?» Heikki måtte smile av minnet om faren som alltid var førstemann ut badstua sommer som vinter. Ånden til Isä Matti var nok like kjapp som han hadde vært i levende live.
«Kom, vesle-Matti, så går vi ut og henger opp kornbanda, så blir fuglene glade!» «Jaaaa!» Vesle-Matti sprang opp og løp mot faren. «Gå rolig, det er julekvelden, og kle godt på deg så du ikke blir sjuk!» Liisa skjente godmodig på guttungen og strøyk seg over magen. Hun smilte og tenkte at juleneket ikke bare ville glede småfuglene, men også være et fint symbol på det nye, veslelivet som var venta, og at sannelig var de velsigna med fruktbarhet, både når det kom til unger og avling. Rughøsten hadde vært god i år, de sulta ikke, var ved god helse, hadde tak over hodet og klær på kroppen. Det var mye å være takknemlig for.
Äiti Hilma reiste seg og gikk til ildstedet hvor gryta med julegrøten hang klar. «Se her, ta med en grøtbolle ut til Tonttu. Det er ikke godt å vite hva ugagn han vil finne på rundt husveggene her om ikke han også får en porsjon!»
Tonttu… åndene… Isä Matti der ute et sted… Visst var de kristne, det sto ikke på det, men lell – best å være på den sikre siden og holde seg inne med både nisser og ånder denne julenatta, hvor skillet mellom jordelivet og ånderiket nesten var viska vekk. En kunne aldri vite.
Julekvelden gikk sin gang. Vesle-Matti og Pirjo fikk hvert sitt par nye strikkevotter, og pappa Heikki hadde spikka en liten hest til dem hver. Familien samla seg rundt matbordet. Heikki hadde slakta grisen tidligere i høst, og nå skulle de kose seg med juleskinke, potet og tyttebær. Det var enkel mat, men like fullt et høytidelig festmåltid. Det var best å forsøke unngå søle, man ville jo ikke bli rammet av uflaks det neste året! De spiste i stillhet, i respekt for forfedre, åndene og julefreden.
Heikki leste Juleevangeliet for dem, de sang et par julesalmer, og så var det tid for barna å legge seg. Vesle-Matti skulle være førstemann opp i morgen, juledagen, hente ved og tenne lyset. Slik, ved barnets uskyld, fikk huset en rett start for det nye året. Det var også vesle-Matti som måtte være først inn i fjøset juledags morgen, for å bringe fred til dyra. Snart var det bare Äiti Hilma som var våken og oppe.
Hilma trakk sjalet om skuldrene, tredde på et par ullvotter og stakk føttene ned i støvlene. Hun gikk ut i den kalde, klare vinternatta for å se til dyra. Snøen lå dyp, og månen lyste så klart at den kasta skygger over tunet. Rimfrosten glitra i grantrærne. Ei klar og stille julenatt ville gi en tidlig vår, mye rimfrost tydet på at neste års avling av svedjerug ville bli god. Og månen – når den lyste så klart som den gjorde denne julenatta, så det ut til at de ville bli spart for sykdom det kommende året.
Bikkja lå stille og sov innafor fjøsdøra, ikke en lyd i dyret, takk og pris. Kua sto fredelig og tygde høy, Hilma sukket tilfreds, alt dette var gode tegn. Alt denne julenatta tydet på at det ville bli et fint, velsignet nytt år på Finnskogen.
