1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thomposan greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)
2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. :knegg: Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.
IT - Chapter two - sett sammen med yngste som fikk overtalt meg siden jeg egentlig ikke er så begeistret for skrekk. Eller, ikke så begeistret for jump scares i hvert fall. Så chapter one og serien Welcome to Derry i romjulen og så ble det Chapter Two nå i år.
Fall Guy - lettbeint og fornøyelig actionkomedie.
Serier
Stranger Things. Så finaleepisoden 2.januar. Jeg rett og slett digger hele serien. Hele 80-talls settingen og musikken ikke minst er topp for en 1970 modell som meg. Jeg liker historien også, og håper på spinoffs.
Down Cemetery Road. Emma Thompson er en god grunn til å se denne, men serien er generelt god hele veien synes jeg. Gir meg litt Slow Horses vibber.
Ferdig med sesong 1 av Tehran og i gang med sesong 2. Liker denne godt så langt, og synes også den er litt interessant med dagens Iran i bakhodet.
1. Stranger Things s. 5 Stranger Things er en utpreget familieting for oss, så det var fint og koselig å binge siste sesong sammen i romjula og akkurat rekke å se finalen sammen før vi skilte lag. Det er ikke vanskelig å finne noe å kritisere i den siste sesongen (man bør ikke tenke for hardt), men den er også hemningsløst underholdende, og det er ikke et kjedelig eller forvirrende øyeblikk. Og den greier på mirakuløst vis å komme fram til en tilfredsstillende slutt også. Selv om de kanskje skulle sluttet etter tredje sesong.
2. Marty Supreme
Heseblesende og vilt underholdende antisportsfilm som IKKE handler om den snille, men halte hesten som vinner veddeløpet, men om Marty som på den ene siden er en vilt sjarmerende, talentfull og ambisiøs pingpongspiller, men på den andre en egosentrisk, manipulerende og selvmedlidende svindler som gjør bokstavelig talt hva som helst for å oppnå sine mål, sliter ut alle rundt seg i et rasende tempo og hele tiden balanserer på randen av total katastrofe.
1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thomposan greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)
2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. :knegg: Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.
3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg over et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)
1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thompson greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)
2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. :knegg: Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.
3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg av et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)
4. I Swear. Årets første Troll i eske-film på Cinemateket var en hjertevarm, men også tidvis hjerteskjærende, film om John Davidson, som har Tourettes og vokste opp i en liten skotsk by på 1980-tallet. Filmen er basert på en sann historie og forteller overbevisende, ofte morsomt og innimellom temmelig brutalt om utfordringene hans og om kampen for å finne en plass og en rolle han kunne høre til i og der han kunne gjøre en forskjell. Veldig imponerende spilt av hovedrolleinnehaver Robert Aramayo; fra klippene av den ekte John Davidson under rulletekstene er det åpenbart at Aramayo har studert ham grundig!
1. Stranger Things s. 5 Stranger Things er en utpreget familieting for oss, så det var fint og koselig å binge siste sesong sammen i romjula og akkurat rekke å se finalen sammen før vi skilte lag. Det er ikke vanskelig å finne noe å kritisere i den siste sesongen (man bør ikke tenke for hardt), men den er også hemningsløst underholdende, og det er ikke et kjedelig eller forvirrende øyeblikk. Og den greier på mirakuløst vis å komme fram til en tilfredsstillende slutt også. Selv om de kanskje skulle sluttet etter tredje sesong.
2. Marty Supreme
Heseblesende og vilt underholdende antisportsfilm som IKKE handler om den snille, men halte hesten som vinner veddeløpet, men om Marty som på den ene siden er en vilt sjarmerende, talentfull og ambisiøs pingpongspiller, men på den andre en egosentrisk, manipulerende og selvmedlidende svindler som gjør bokstavelig talt hva som helst for å oppnå sine mål, sliter ut alle rundt seg i et rasende tempo og hele tiden balanserer på randen av total katastrofe.
3. Slow Horses s. 5
Måtte se den en gang til med eldstearvingen. Den tålte det utmerket.
4. The Choral
Film hvor Ralph Fiennes er krevende kordirigent som overtar et landsbykor i 1916 og de må synge Elgars Dream of Gerontius i stedet for Matteuspasjonen fordi tyske komponister ikke lenger er akseptable. Og siden det av opplagte grunner er enda vanskeligere enn vanlig å rekruttere mannsstemmer, må de finne sangere fra mange flere sosiale lag enn før (gisp!). Dette høres jo ut som oppskriften på sentimental inspirational smørje, men det er faktisk ikke egentlig det, den er på den ene siden ganske morsom helt med overlegg, og på den andre siden er den mest av alt sorgfull over alle de unge livene som kommer til å fortsette å gå tapt, og lykkes ganske godt med å la musikken transcendere hvor fæl verden egentlig er. Samtidig er den absolutt ikke så bra som den kunne ha vært, alle personene er flate, underutviklede og tidvis karikerte, og de som virker som om de ikke er det, er spilt av Ralph Fiennes og et par andre av lignende kaliber. (Og en kort, men festlig opptreden av Simon Russell Beale som Elgar selv!) Men om du noen gang har sunget i kor og elsket det, anbefaler jeg den egentlig, korscenene (som er veldig mange) er veldig fine og koret blir bedre på en overbevisende måte, og aldri for bra.
Knives out Wake Up Dead Man - liker veldig godt denne type film. Daniel Craig spiller utrolig bra, og for et stjernelag som er med her. Humrer, koser meg stort og håper virkelig det kommer flere av denne.
Marty Supreme - For en utrolig film. Den er heseblesende, det skjer så mye og jeg vet ikke hva som skal skje. Jeg har ingen peiling på ping pong, men det spiller jo ingen rolle. Dette er ikke egentlig en film om selve sporten, men miljøet, ambisjoner, egoisme og fattigdom. Timothy Chalamet er en utrolig god skuespiller.
Stranger Things, sesong 3 - Måtte starte om igjen siden jeg falt ut i begynnelsen av sesong 2, så jeg har ikke sett sesong 3 før. Jeg hadde glemt en god del fra sesong 1, og det var veldig bra at jeg startet fra starten av igjen. Jeg blir hekta, og det er mye morsomt. Det er gøy at den er lagt til 80-tallet.
Det er veldig morsomt å høre. Jeg elsket den filmen. Jeg lo høyt og spontant flere ganger, og Sean Penn er jo helt utrolig i sin rolle. Det samme med Leonardo DiCaprio. Og det filmatiske ved bilscenene var så utrolig bra.
1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thompson greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)
2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. :knegg: Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.
3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg av et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)
4. I Swear. Årets første Troll i eske-film på Cinemateket var en hjertevarm, men også tidvis hjerteskjærende, film om John Davidson, som har Tourettes og vokste opp i en liten skotsk by på 1980-tallet. Filmen er basert på en sann historie og forteller overbevisende, ofte morsomt og innimellom temmelig brutalt om utfordringene hans og om kampen for å finne en plass og en rolle han kunne høre til i og der han kunne gjøre en forskjell. Veldig imponerende spilt av hovedrolleinnehaver Robert Aramayo; fra klippene av den ekte John Davidson under rulletekstene er det åpenbart at Aramayo har studert ham grundig!
5. Zerograd. Merkelig, absurd - nesten Monty Pythonsk - sovjetisk film fra 1988, om en streit, alminnelig ingeniør som reiser fra Moskva til en mindre by for å delta i et møte, og som blir fanget opp i et nesten Kafkask narrativ. Ofte hylende morsomt, og med en samling personer og hendelser som er stadig mer surrealistisk. Men det er fremdeles en underliggende følelse av paranoia og ubehag ved å leve i et samfunn du ikke lenger kan forstå, der du aldri ved hva som kommer til å skje, og der det er umulig å vurdere hvem som snakker sant og hvem som bare prater tull - og hvem som det kommer til å vise seg at det var viktig å høre på, kontra hvem man trygt kan ignorere.
6. Insomnia. Jeg så denne psykologiske thrilleren fra Tromsø mens den var forholdsvis (jeg så den til og med på den gamle kinoen i Tromsø, noe som høynet opplevelsen), og jeg må si den holder seg godt. Vi så den på Cinemateket med en introduksjon av regissør Skjoldbjærg som fortalte om sine minner om debutfilmen sin. En av de interessante tingene han sa var at da han så filmen for ikke så lenge siden, opplevde han Stellan Skarsgårds detektiv som mer luguber, med undertoner av overgrep, enn det han tenkte på den gangen. Og det var jeg helt enig i. Jeg husket naturligvis hovedpersonen som ytterst tvilsom og problematisk, men jeg tror ikke jeg tenkte på antydningene til at han er en misbruker. Og dette er bare delvis på grunn av hva han faktisk gjør i filmen; for det meste handler det om stemning og antydninger. Disse antydningene er subtilt, men effektivt konstruert av både regi, skuespill og ikke minst klipping. Så mange av scenene er klippet på en måte som nesten får det til å se ut som om Skarsgård faktisk følger etter eller observerer seg selv, noe som forsterker parallellene mellom ham og morderen han jakter på. Dette, kombinert med den økende paranoiaen og hallusineringen på grunn av søvnmangel, er med på å skape en opplevelse av at det er vanskelig å se helt hvor politimannen slutter og morderen (og potensielle overgriperen) begynner.
7. The Thin Man. Snappy og vittig og ofte hylende morsom, denne detektivfilmen/komedien fra like før Hays Code-sensuren ble innført er briljant fra begynnelse til slutt. Ekteparet Nick og Nora Charles drikker og flørter og tøyser kontinuerlig mens et mordmysterium med stadig flere ofre eskalerer rundt dem; det er egentlig vanskelig å bli altfor interessert i mordene med dette fantastisk sjarmerende paret i sentrum. For ikke å snakke om terrieren Asta! (Filmhistorikeren Andrew Sarris skal ha sagt om Nick og Nora at de var «the first on-screen Hollywood couple for whom matrimony did not signal the end of sex, romance and adventure.»)
Nick: I'm a hero. I was shot twice in the Tribune.
Nora: I read where you were shot five times in the tabloids.
Nick: It's not true. He didn't come anywhere near my tabloids.
Knives out Wake Up Dead Man - liker veldig godt denne type film. Daniel Craig spiller utrolig bra, og for et stjernelag som er med her. Humrer, koser meg stort og håper virkelig det kommer flere av denne.
Marty Supreme - For en utrolig film. Den er heseblesende, det skjer så mye og jeg vet ikke hva som skal skje. Jeg har ingen peiling på ping pong, men det spiller jo ingen rolle. Dette er ikke egentlig en film om selve sporten, men miljøet, ambisjoner, egoisme og fattigdom. Timothy Chalamet er en utrolig god skuespiller.
Stranger Things, sesong 3 - Måtte starte om igjen siden jeg falt ut i begynnelsen av sesong 2, så jeg har ikke sett sesong 3 før. Jeg hadde glemt en god del fra sesong 1, og det var veldig bra at jeg startet fra starten av igjen. Jeg blir hekta, og det er mye morsomt. Det er gøy at den er lagt til 80-tallet.
Stranger Things, sesong 4 og 5 - Likte den godt, men er veldig glad jeg så alt i ett. Tror jeg kunne mistet interessen om jeg hadde måttet vente.
Springsteen: Deliver Me From Nowhere - Jeremy Allen White gjør en god rolle og det er mange fakter og bevegelser jeg absolutt kjenner igjen fra Springsteen. Filmen er ikke dårlig, men den mangler liksom noe for å være helt topp.
1. Stranger Things s. 5 Stranger Things er en utpreget familieting for oss, så det var fint og koselig å binge siste sesong sammen i romjula og akkurat rekke å se finalen sammen før vi skilte lag. Det er ikke vanskelig å finne noe å kritisere i den siste sesongen (man bør ikke tenke for hardt), men den er også hemningsløst underholdende, og det er ikke et kjedelig eller forvirrende øyeblikk. Og den greier på mirakuløst vis å komme fram til en tilfredsstillende slutt også. Selv om de kanskje skulle sluttet etter tredje sesong.
2. Marty Supreme
Heseblesende og vilt underholdende antisportsfilm som IKKE handler om den snille, men halte hesten som vinner veddeløpet, men om Marty som på den ene siden er en vilt sjarmerende, talentfull og ambisiøs pingpongspiller, men på den andre en egosentrisk, manipulerende og selvmedlidende svindler som gjør bokstavelig talt hva som helst for å oppnå sine mål, sliter ut alle rundt seg i et rasende tempo og hele tiden balanserer på randen av total katastrofe.
3. Slow Horses s. 5
Måtte se den en gang til med eldstearvingen. Den tålte det utmerket.
4. The Choral
Film hvor Ralph Fiennes er krevende kordirigent som overtar et landsbykor i 1916 og de må synge Elgars Dream of Gerontius i stedet for Matteuspasjonen fordi tyske komponister ikke lenger er akseptable. Og siden det av opplagte grunner er enda vanskeligere enn vanlig å rekruttere mannsstemmer, må de finne sangere fra mange flere sosiale lag enn før (gisp!). Dette høres jo ut som oppskriften på sentimental inspirational smørje, men det er faktisk ikke egentlig det, den er på den ene siden ganske morsom helt med overlegg, og på den andre siden er den mest av alt sorgfull over alle de unge livene som kommer til å fortsette å gå tapt, og lykkes ganske godt med å la musikken transcendere hvor fæl verden egentlig er. Samtidig er den absolutt ikke så bra som den kunne ha vært, alle personene er flate, underutviklede og tidvis karikerte, og de som virker som om de ikke er det, er spilt av Ralph Fiennes og et par andre av lignende kaliber. (Og en kort, men festlig opptreden av Simon Russell Beale som Elgar selv!) Men om du noen gang har sunget i kor og elsket det, anbefaler jeg den egentlig, korscenene (som er veldig mange) er veldig fine og koret blir bedre på en overbevisende måte, og aldri for bra.
5. U Are the Universe / Ty kosmos
Jorda eksploderer, og en nokså stakkarslig og ensom ukrainer som lever av å transportere atomavfall til en av Jupiters måner, er plutselig, tror han i hvert fall, det siste gjenlevende mennesket i universet, med roboten Maksim som eneste selskap. Selv om den siterer 2001 åpenlyst, er den mer som en slags krysning av Gravity og Moon, krydret med mye ukrainsk galgenhumor, samtidig som den gradvis får mye mer emosjonell dybde enn man skulle trodd og til slutt blir overraskende rørende. Vel verdt å se.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
