1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thomposan greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)
2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. :knegg: Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.
IT - Chapter two - sett sammen med yngste som fikk overtalt meg siden jeg egentlig ikke er så begeistret for skrekk. Eller, ikke så begeistret for jump scares i hvert fall. Så chapter one og serien Welcome to Derry i romjulen og så ble det Chapter Two nå i år.
Serier
Stranger Things. Så finaleepisoden 2.januar. Jeg rett og slett digger hele serien. Hele 80-talls settingen og musikken ikke minst er topp for en 1970 modell som meg. Jeg liker historien også, og håper på spinoffs.
Down Cemetery Road. Emma Thompson er en god grunn til å se denne, men serien er generelt god hele veien synes jeg. Gir meg litt Slow Horses vibber.
1. Stranger Things s. 5 Stranger Things er en utpreget familieting for oss, så det var fint og koselig å binge siste sesong sammen i romjula og akkurat rekke å se finalen sammen før vi skilte lag. Det er ikke vanskelig å finne noe å kritisere i den siste sesongen (man bør ikke tenke for hardt), men den er også hemningsløst underholdende, og det er ikke et kjedelig eller forvirrende øyeblikk. Og den greier på mirakuløst vis å komme fram til en tilfredsstillende slutt også. Selv om de kanskje skulle sluttet etter tredje sesong.
2. Marty Supreme
Heseblesende og vilt underholdende antisportsfilm som IKKE handler om den snille, men halte hesten som vinner veddeløpet, men om Marty som på den ene siden er en vilt sjarmerende, talentfull og ambisiøs pingpongspiller, men på den andre en egosentrisk, manipulerende og selvmedlidende svindler som gjør bokstavelig talt hva som helst for å oppnå sine mål, sliter ut alle rundt seg i et rasende tempo og hele tiden balanserer på randen av total katastrofe.
1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thomposan greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)
2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. :knegg: Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.
3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg over et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)
1. Sense and Sensibility. Jeg så denne filmen tre ganger på kino da den var ny, og den er like vakker og vittig og underholdende som da. Emma Thompson fikk en velfortjent Oscar for manuset, som skar Austens historie ned til en passende filmlengde, og Ang Lees film tar seg tid til å være langsom uten å bli kjedelig. Thomposan greide å gi Edward (spilt av Hugh Grant, mens han var på topp av britiske rom-com-førsteelskere) mer sjarm og personlighet enn romanen gjør; Thompson og Kate Winslet glitrer begge som søstrene Dashwood; Alan Rickman er like lidenskapelig sexy som jeg husket, og Hugh Laurie er én av mange bipersoner som er med på å gjøre filmen ekstra morsom. (Og en fin fun fact er det jo dessuten at Emma Thompson og Greg Wise - som spiller Mariannes sjarmerende Willoughby - traff hverandre under filmatiseringen og fremdeles er sammen, 30 år senere.)
2. Marty Supreme. Timothée Chalamet spiller Marty Mauser, en ung newyorker tidlig på 1950-tallet som drømmer om å bli den første amerikaneren til å vinne VM i bordtennis. Jeg hører allerede mens jeg skriver at dette ikke høres i nærheten av like gritty eller dramatisk - eller underholdende! - ut som det faktisk er. :knegg: Marty er en grifter mer enn noe annet; en småsvindler drevet av drømmen om å bli noe stort, av pengemangel, av mer eller mindre gode ideer, av lidenskap for sporten sin og av en god dose desperasjon. Filmen er fullstappet av ikke spesielt sympatiske personer og av usannsynlige scener og hendelser som ofte ser ut som om de skal være akkurat det Marty trenger for å oppnå drømmen sin, men så går aldri historien i den retningen vi kanskje trodde. Et fantastisk persongalleri gestaltet av en tildels usannsynlig castliste; jeg skal ikke engang nevne de beste cameoene, for det er mye morsommere å oppdage dem selv. (Men minst én av dem kjente jeg ikke igjen før halvveis ute i filmen, og mannen min kom ikke på hvem det var før han så navnet på rulleteksten!) Det er en skikkelig heseblesende ride av en film, og Chalamet viser igjen hvor god han er.
3. If I Had Legs I'd Kick You. Ekstremt velspilt marerittaktig sosialrealistisk psykedelisk drama om en kvinne i ferd med å bryte helt sammen under vekten av datterens sykdom og sin egen tyngende skyld- og skamfølelse - både for selve sykdommen (som vi aldri får forklart), for sin manglende evne til å fikse det som feiler datteren, og for sine egne stadig mer desperate forsøk på å rømme vekk fra ansvaret i kortere eller lengre tid. På starten av filmen kollapser taket i hjemmet deres under vekten av vann fra etasjen over, i noe som føles som en nesten overtydelig metafor, men det fungerer imponerende bra; det gapende, svarte hullet blir til enda et mysterium for seeren og enda ett problem som hovedpersonen burde, men ikke evner å, fikse. Rose Byrne er helt fantastisk, Conan O'Brien er en overraskende solid medskuespiller, og filmen er visuelt strålende og emosjonelt utmattende. (Da jeg gikk ut av kinoen, innså jeg at den minnet meg litt om The Babadook; ikke skrekkfilmelementene med den onde boken og monsteret i kjelleren, men derimot tematikken, der filmen synliggjør hvor utmattende og klaustrofobisk det kan være å ta seg av et kronisk sykt barn, og spesielt den intense skammen og skyldfølelsen knyttet til det å føle sinne og bitterhet overfor sitt eget barn. I denne filmen er moren mindre alene enn i The Babadook, men støtten hun får fra systemet rundt henne er likevel ikke nok til å håndtere hennes egne problemer i tillegg til datterens.)
4. I Swear. Årets første Troll i eske-film på Cinemateket var en hjertevarm, men også tidvis hjerteskjærende, film om John Davidson, som har Tourettes og vokste opp i en liten skotsk by på 1980-tallet. Filmen er basert på en sann historie og forteller overbevisende, ofte morsomt og innimellom temmelig brutalt om utfordringene hans og om kampen for å finne en plass og en rolle han kunne høre til i og der han kunne gjøre en forskjell. Veldig imponerende spilt av hovedrolleinnehaver Robert Aramayo; fra klippene av den ekte John Davidson under rulletekstene er det åpenbart at Aramayo har studert ham grundig!
1. Stranger Things s. 5 Stranger Things er en utpreget familieting for oss, så det var fint og koselig å binge siste sesong sammen i romjula og akkurat rekke å se finalen sammen før vi skilte lag. Det er ikke vanskelig å finne noe å kritisere i den siste sesongen (man bør ikke tenke for hardt), men den er også hemningsløst underholdende, og det er ikke et kjedelig eller forvirrende øyeblikk. Og den greier på mirakuløst vis å komme fram til en tilfredsstillende slutt også. Selv om de kanskje skulle sluttet etter tredje sesong.
2. Marty Supreme
Heseblesende og vilt underholdende antisportsfilm som IKKE handler om den snille, men halte hesten som vinner veddeløpet, men om Marty som på den ene siden er en vilt sjarmerende, talentfull og ambisiøs pingpongspiller, men på den andre en egosentrisk, manipulerende og selvmedlidende svindler som gjør bokstavelig talt hva som helst for å oppnå sine mål, sliter ut alle rundt seg i et rasende tempo og hele tiden balanserer på randen av total katastrofe.
3. Slow Horses s. 5
Måtte se den en gang til med eldstearvingen. Den tålte det utmerket.
4. The Choral
Film hvor Ralph Fiennes er krevende kordirigent som overtar et landsbykor i 1916 og de må synge Elgars Dream of Gerontius i stedet for Matteuspasjonen fordi tyske komponister ikke lenger er akseptable. Og siden det av opplagte grunner er enda vanskeligere enn vanlig å rekruttere mannsstemmer, må de finne sangere fra mange flere sosiale lag enn før (gisp!). Dette høres jo ut som oppskriften på sentimental inspirational smørje, men det er faktisk ikke egentlig det, den er på den ene siden ganske morsom helt med overlegg, og på den andre siden er den mest av alt sorgfull over alle de unge livene som kommer til å fortsette å gå tapt, og lykkes ganske godt med å la musikken transcendere hvor fæl verden egentlig er. Samtidig er den absolutt ikke så bra som den kunne ha vært, alle personene er flate, underutviklede og tidvis karikerte, og de som virker som om de ikke er det, er spilt av Ralph Fiennes og et par andre av lignende kaliber. (Og en kort, men festlig opptreden av Simon Russell Beale som Elgar selv!) Men om du noen gang har sunget i kor og elsket det, anbefaler jeg den egentlig, korscenene (som er veldig mange) er veldig fine og koret blir bedre på en overbevisende måte, og aldri for bra.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
