1. T. Kingfisher: Paladin's Strength. Følger etter Paladin's Grace, som jeg leste i juleferien, og er like sjarmerende og kanskje enda mer spennende. Eller i alle fall liker jeg hovedpersonene her minst like godt. Istvhan har et litt mer realistisk og positivt selvbilde enn arme Stephen, selv om han også er traumatisert av erfaringene sine, og selv om han også blir klønete og ubehjelpelig i møte med sin kvinnelige hovedperson. (“So their leader looks pretty dead,” said Istvhan, who was at the point where a corpse was a welcome break in the tension.) Clara er selvsagt aldeles strålende, og sammen er de dynamitt. Eller i alle fall litt mer velfungerende enn de er hver for seg. (“We were born a certain way, and the god took it and made it holy.”) Kingfisher er en ustyrtelig sjarmerende forfatter; disse bøkene minner mest av alt om noe Pratchett kunne ha skrevet, bare mer sexy. (He walked up to the tree, trying to look harmless and good-natured and also sexy, which was a complicated thing to convey. He wasn’t sure what to do with his hips.) Og så minner hun leseren plutselig at hun jo også er en glitrende horrorforfatter, og hun greier veldig fint å la humor, romanse og horror bytte på og forsterke hverandre.
Solvej Balle - Om utregning av romfang 6 - Jeg hadde ikke så stor tro på at dette kunne fungere. En slags bokversjon av Groundhog Day og attpåtil i så mange bind. Men den beviser i hvert bind at det fungerer veldig godt. Den er velskrevet, og det dukker opp nye ting som gjør at jeg ikke mister interessen. Gleder meg til siste bind.
Simon Stranger - Stranger - En veldig personlig bok om oppveksten til Simon Stranger. Han skriver som alltid utrolig bra, og jeg kan ikke annet enn å lure på hvor mange som går rundt og bærer på traumer fra barndommen de ikke snakker om.
Patti Smith - Brød frå englane - Det er alltid interessant å lese om Patti Smith.Virker som om hun har en uendelig rekke med historier å fortelle. Det er uvirkelig å lese om hvordan hun henger ut med William Burroughs bl.a.
Solvej Balle - Om utregning av romfang 6 - Jeg hadde ikke så stor tro på at dette kunne fungere. En slags bokversjon av Groundhog Day og attpåtil i så mange bind. Men den beviser i hvert bind at det fungerer veldig godt. Den er velskrevet, og det dukker opp nye ting som gjør at jeg ikke mister interessen. Gleder meg til siste bind.
Simon Stranger - Stranger - En veldig personlig bok om oppveksten til Simon Stranger. Han skriver som alltid utrolig bra, og jeg kan ikke annet enn å lure på hvor mange som går rundt og bærer på traumer fra barndommen de ikke snakker om.
Patti Smith - Brød frå englane - Det er alltid interessant å lese om Patti Smith.Virker som om hun har en uendelig rekke med historier å fortelle. Det er uvirkelig å lese om hvordan hun henger ut med William Burroughs bl.a.
Elida Karo - Og forresten heter jeg Leah - Morsomt skrevet om en egentlig litt sår oppvekst. Humor kan skjule vonde minner til en viss grad.
Strange Houses - Uketsu - En helt annerledes krimbok, hvor antagelser tatt ut fra plantegninger av hus er innfallsvinkelen, men måten det er skrevet på gjør at jeg får lyst til å lese videre.
Marte Michelet - Det har skjedd verre ting i utlandet - En godt skrevet bok om oppvekst og en kjent far.
1. T. Kingfisher: Paladin's Strength. Følger etter Paladin's Grace, som jeg leste i juleferien, og er like sjarmerende og kanskje enda mer spennende. Eller i alle fall liker jeg hovedpersonene her minst like godt. Istvhan har et litt mer realistisk og positivt selvbilde enn arme Stephen, selv om han også er traumatisert av erfaringene sine, og selv om han også blir klønete og ubehjelpelig i møte med sin kvinnelige hovedperson. (“So their leader looks pretty dead,” said Istvhan, who was at the point where a corpse was a welcome break in the tension.) Clara er selvsagt aldeles strålende, og sammen er de dynamitt. Eller i alle fall litt mer velfungerende enn de er hver for seg. (“We were born a certain way, and the god took it and made it holy.”) Kingfisher er en ustyrtelig sjarmerende forfatter; disse bøkene minner mest av alt om noe Pratchett kunne ha skrevet, bare mer sexy. (He walked up to the tree, trying to look harmless and good-natured and also sexy, which was a complicated thing to convey. He wasn’t sure what to do with his hips.) Og så minner hun leseren plutselig at hun jo også er en glitrende horrorforfatter, og hun greier veldig fint å la humor, romanse og horror bytte på og forsterke hverandre.
2. Serhij Zjadan: Internatet. Intens beskrivelse av tre dager i livet til den ukrainske læreren Pasja, som forsøker å ignorere ubehagelige ting som familiekonflikter og «politikk», det vil si det faktum at området han bor i, har blitt okkupert av russerne, og at naboene hans plutselig befinner seg på hver sin side av en krig. Men så må han bevege seg inn i okkupert område for å hente ut nevøen sin, Sasja, som har blitt plassert på et internat der. Beskrivelsen av en helt vanlig by som har blitt til en krigssone og et samfunn som har brutt sammen er nesten overveldende, og det er flere likhetspunkter mellom denne historien og for eksempel Cormac McCarthys The Road - eller for den del sesong 1 av The Last of Us. Innimellom er den likevel overraskende lyrisk, om enn ofte på ganske morbid vis (Regn og tåke har mettet jorden med vann, og med en så stor mengde fuktighet likner himmelen på liket av en druknet i vannkanten – oppsvulmet, med flekkvis blåaktig fargespill mot grå bunn.), og den er tidvis overraskende vittig også. (Det ligger gassmasker strødd på gulvet, de likner på maurslukerhoder. Her er det varmere og hyggeligere. Det eneste er alle bildene av eksploderende atombomber på veggene.) Pasja som på sett og vis våkner opp, og innser at han innimellom har mulighet til å gripe inn i det som skjer, er overbevisende tegnet, og forholdet mellom ham og Sasja er i bunn og grunn ganske rørende. Sterk og rystende roman.
3. T. Kingfisher: Paladin's Hope. Og så et pauseskjær igjen! Det er ingen overraskelse at den tredje boka i Paladin-serien også er morsom og spennende og sjarmerende og sexy og en skikkelig page-turner, helt frem til den siste siden. Jeg elsker den snarky og nerdete Piper (som er lich-doctor i denne fantasysettingen, og antagelig ville blitt kalt patolog i en moderne historie) (He might not have dignity, but at least he would have tea.) og forholdet hans til den sleivkjeftede, men traumatiserte paladinen Galen. (“Galen!” he yelled. “Galen, I need your help!” Belatedly it occurred to him that Galen was probably murdering someone, but that really shouldn’t take priority. You could always murder people later, after all.) Jeg liker også veldig godt at vi får vite mer om gnolenes språk og samfunn. Dessuten liker jeg stadig bedre Kingfisher's forholdsvis moderne blikk på lokalpolitikk og korrupsjon, spesielt innenfor rettsapparatet. Archon's Glory er åpenbart sterkt inspirert av Pratchetts Ankh-Morpork, men innslagene av realistisk horror, trauma og sorg gjør at alt det morsomme klinger litt annerledes her.
