Dette er noe jeg har blitt mer bevisst de siste årene. Det startet med at jeg hang meg opp i noen på jobb som i møter snakket veldig upresist, og sa «ikke sant» og «på en måte» i annenhver setning. Det er skikkelig irriterende!
Akkurat nå har jeg selv tatt i bruk ordet «litt» i alt for stor grad, av en eller annen mystisk grunn. Ikke bare litt, men litt mye! :rolleyes: Så nå prøver jeg å være bevisst på å ikke si det. Det har lyst til å snike seg inni annenhver setning.
Hvordan er det med deg? Og de rundt deg på jobb? Ikke sikkert andre legger merke til slikt…
Jeg er av og til i teamsmøter med en person som lager bekreftende lyder i tide og utide, gjerne for hvert punkt om det er en rekke punkter etter hverandre og midt en persons gjennomgang. Det setter meg ut og jeg mister konsentrasjon og fokus. Men det er mitt problem, men er det virkelig nødvendig. :sparke:
Det er av typen "hmhm", "stemmer", " ikke sant" og "sånn ja".
Så jeg er blitt veldig oppmerksom på at jeg ikke lager lyder under en presentasjon eller når noen forklarer noe.
Jeg har garantert noen ord selv, men kommer jo ikke på de nå. :knegg:
Eg tenkjer mykje på korleis eg pratar og er nok over snittet opptatt av ord og formuleringar. Det betyr ikkje at eg nødvendigvis er så velformulert altså.
Kjem ikkje på nokon ord eg (mis)brukar, men dei fins sikkert. No er eg ikkje i jobb så eg får ikkje plukka opp signal der, men om eg hadde brukt eit ord mykje ville eg nok fått høyre det frå elevane.
(Eg er forresten glad for at dog-bølga her på fp er over. Det er eit ord som vart både over- og feilbrukt her inne ei stund.)
Jeg snakker kjempefort og ganske etter innfallsmetoden. Jeg har prøvd å bli bedre, men det er vanskelig. Sønnen min lo godt da jeg satt hjemme og skulle holde et innlegg i et større politisk møte, på Teams. Jeg innledet med å si "Jeg hører at lyden deres er litt dårlig, så jeg skal prøve å snakke langsomt og tydelig", før jeg la i vei, og i løpet av første setning var oppe i full fart. :flau:
Nå må dere ikke være så strenge mot «unødvendige» ord. De fleste av dem er såkalte diskursmarkører. De har ikke den typen betydning som «vanlige» ord har, typ jakke = plagg som svarer til (mesteparten av) følgende kriterer: langermet, dekker overkroppen, åpen foran, kan lukkes med glidelås eller knapper, ikke lengre enn rett nedenfor rumpa. Så de refererer ikke til ting eller handlinger i verden på den måten. Derimot refererer de til kontekst på forskjellige måter, de forteller ofte hva slags holdning taleren har til utsagnet. «Jeg har jo jakke på» betyr strengt tatt det samme som «Jeg har jakke på», hvis vi bare tenker på ord som refererer til ting og handlinger i verden (jeg, ha, jakke, på). Men det betyr ikke at ikke «jo» bidrar med noe, det gjør det, og bidraget er noe sånt som «du er fullt klar over dette, la meg minne deg på at dette er relevant i diskusjonen». De kan også markere større blokker av kommunikasjon, for eksempel innleder vi ofte et nytt emne eller en ny historie med ord som «ja», «vel», «altså», «så» o.l. og avslutter dem med lignende ord.
Så neste gang du får mørke tanker om et eller annet småord du synes du bruker litt ofte, kan du tenke over hva det er det ordet egentlig gjør. Du kan også tenke over at man blir systematisk oppfordret gjennom hele utdannelsen til å ikke skrive de fleste av disse ordene, selv om du ville sagt dem i samme kontekst.
Da mannen min var alvorlig psykisk syk for noen år siden, mistet han nesten evnen til å snakke. Han klarte bare å si det aller mest nødvendige. Det innebar at han helt sluttet med slike diskursmarkører. Det var null respons når jeg sa noe til han. Ikke et "hmm" eller "jo jo" eller "ok" eller noe som helst. Helt tyst! Det var aldeles grusomt. Hadde han i det minste gitt uttrykk for at han hørte på meg, hadde jeg kunne leve med det at han bare tvang fram noen setninger nå og da.
Jeg legger merke til hvordan andre og jeg selv utrykker meg, men lar meg ikke irritere av det. Jeg er kanskje litt flisespikker til tider. For eksempel når klokken har passert midnatt sier jeg i dag om den kommende dagen, mens de fleste andre sier i morgen. 'Jo' er et ord jeg tar meg i bruke vel mye, spesielt skriftlig. Har sikker andre og, men kommer ikke på flere akkurat nå. Og så starter jeg ofte spørsmål med 'om'. Men det tror jeg kan være en dialektgreie. Moren min har stavangerdialekt, og hun gjør også det.
Da mannen min var alvorlig psykisk syk for noen år siden, mistet han nesten evnen til å snakke. Han klarte bare å si det aller mest nødvendige. Det innebar at han helt sluttet med slike småord/diskursmarkører. Det var null respons når jeg sa noe til han. Ikke et "hmm" eller "jo jo" eller "ok" eller noe som helst. Helt tyst! Det var aldeles grusomt. Hadde han i det minste gitt uttrykk for at han hørte på meg, hadde jeg kunne leve med det at han bare tvang fram noen setninger nå og da.
Jeg kjenner meg igjen i Polyanna. Jeg snakker fortere enn jeg tenker. Det går stort sett greit. :knegg:
Noen jeg vet om har en tendens til å hele tiden si ja, på innpust, hver gang det blir gitt en beskjed. Det er ganske forstyrrende for de rundt ... :sparke:
Jeg snakker fort, spontant og kan nok bli litt mumlete. Nå skal jeg være en slags konferansier på en korpskonsert, og veit med meg selv at jeg må konsentrere meg veldig for å være tydelig og ikke lese for fort. (Det er (selvsagt) limericker, ikke "vanlig" tale.) Jeg ble en gang trukket en tidel på en muntlig eksamen for å snakke for fort.
Dessverre kan jeg være fæl til å avbryte og iblant til og med fullføre andres setninger. :sparke: Det er ikke en god egenskap, og skyldes nok både utålmodighet og en mer godartet vilje til å markere forståelse og fellesskap. Tror ikke jeg bruker mange fyllord eller "ødemarker", som det kalles når f.eks. sportsreportere innleder med "øøøh", "æææh" osv.
Følger med interesse andres tydelige markører, f.eks. hun som markerer at hun følger med og er enig ved å si "mmm, mmm, mmm, mmm, mmm" parallelt med absolutt alt motparten sier, dama ved siden av meg på bussen som sier "ja, riktig" omtrent 12 ganger i minuttet og kompisen som innleder annenhver setning med "holdt på å si".
Jeg kan nok ha en tendens til å både snakke litt for lavt (som kanskje er rart, siden jeg hører litt dårlig :flau: ) og også litt for fort. Tar meg mer sammen i jobbsammenheng.
Jeg bor sammen med en som ofte ikke har en ferdig setning i hodet før han begynner, og det stopper opp, han leter etter ord, snurrer med hendene, (umm, eeeeh, heter han Per eller Pål? Pål kanskje? Pål? hmmm. Til helga, skulle vi handlet inn sånn.. ummm.. ehhh... ) Jeg har mye mer ferdige setninger i hodet, men det er jo ikke alltid like nyttig det heller, jeg kan bli litt på utsiden av samtaler fordi jeg har tenkt ut hva jeg skal si, men så er emnet endret før jeg rekker det. :humre:
Jeg bruke er en del såkalte diskursmarkører selv. Jeg synes det tydeliggjør språket mitt, men noen kan sikkert mene det blir for mye.
Et eksempel: I podcasten "Norsken, svensken og dansken" så avslutter dansken Hassen Prüsler absolutt alle setninger med utrykket ikk' formulert som et spørsmål. Da mister det jo hele betydningen! Hadde det vært en og annen setning, så kunne man oppfatte det som det retoriske spørsmålet det var ment som, men slik han bruker det høres det nesten tvangsmessig ut. Så alt med måte.
Ja, jeg tenker over det. Diskursmarkører er fint, men jeg satt en gang i et møte hvor en av deltagerne sa «på en måte» i begynnelsen og slutten av hver eneste setning, og SMITTET de andre. Jeg følte meg fanget i en evig «på en måte»-loop. :hylgrine:
Min ene kollega har i oppgave å kaste en penn eller noe annet gunstig på meg hvis jeg overbruker en frase. Vurderer strømhalsbånd også.
Jeg jobber med å bli mindre selvbevisst i slike settinger og tilpasser ikke annet enn det som er naturlig. (At jeg ikke sier «faens idiot» når eksen prater, for eksempel, men legger meg på en mer nøktern linje).
Jeg synes ikke det er så viktig at alle snakker korrekt til enhver tid, farge i språket er viktig.
Jeg snakker også ofte fort og kan, som Bluen, nok litt for ofte avbryte folk eller bryte inn for å «hjelpe til»; det er ikke alltid så høflig eller hyggelig. (En tidligere sjef sa i en jobbsammenheng at jeg ofte snakket veldig fort (hun lurte på om jeg greide å snakke langsommere når det var behov for det); da jeg viderefortalte dette til en kollega/venninne, så hun litt grublete ut og sa «jeg har aldri tenkt over at du snakker så fort? men jeg synes ofte at andre folk snakker sakte!». :humre: )
Vet ikke om at jeg overbruker spesifikke fyllord. :gruble: Men det hender jeg blir bevisst at jeg bruker ord jeg egentlig har bestemt meg for å prøve å bytte ut, og da snubler jeg lett i setningene mine.
Fullstendig digresjon: vår forrige direktør snakket så sakte at jeg til slutt ikke orket å gå på allmøtene våre. Jeg så heller opptak av møtene i etterkant på 1,5 i hastighet. Da snakket han omtrentlig i normalt tempo. :knegg:
Jeg har et uformelt språk og har sluttet å prøve å endre på det. Det eneste jeg jobber aktivt med er å ikke si så mye eeeh.. mellom setningene når jeg presenterer, men i muntlig tale syns jeg det er greiest å forholde seg til at folk er litt ekte og snakker som det faller naturlig.
Akkurat samme erfaring, Tjorven! (Annen sjef) Jeg syns det gjelder flere enn ham, men spesielt ham. Og så lyttet jeg en gang tilbake på et møte jeg hadde deltatt på, og skrudde opp og ned farten fra 1,3 til 1,8 avhengig av hvem som snakket, til jeg kom til meg selv, som jeg måtte ha på fart 1.0, for jeg snakker akkurat passe fort. :humre:
Ellers har jeg en venninne som sier "som sagt" litt spredt utover, både når det er sant og ikke. En slags helgardering i tilfelle hun gjentar seg, kanskje. :knegg:
Jeg bruker "jo" veldig mye muntlig, og skriftlig prøver jeg å gå gjennom og fjerne noen av dem.
Han jeg er gift med har en hang til både "ikke sant" og "misforstå meg rett" og jeg blir :kokko:. Den første pleier jeg kommentere med at jeg ikke vet hva som er sant og ikke, når jeg blir sånn passe lei.
Jeg er vanemenneske på mye i livet, også på slike ord. Jeg forsøker være bevisst. Både på å variere litt, ikke minst på å ikke si det for ofte. Mannen vet nøyaktig hvilken fase jeg bruker mye, selv husker jeg det ikke nå. Alt for bevisst er jeg ikke, når jeg ikke husker uttrykket.
:knegg:
Ja, jeg tenker ofte på det. Jeg kan få oppheng på sånne "meningsløse" fyll-ord, og bruker aktivt tid på å prøve å plukke dem vekk, både i tale og skrift.
Å "eeee"-e når jeg holder innlegg har jeg funnet ut at publikum må leve med, fordi jeg er så nervøs at det er eneste måten jeg kommer gjennom på.
Tja ... Tenker en del over hvordan jeg snakker. Er så "heldig" at jeg kan høre meg selv på opptak. Snakker med ganske mange folk så prøver å være hyggelig i formuleringene, noen synes jeg blir for "ullen og rund" av det, men :vetikke:
Skriver mye som jeg snakker. Har mange innfall, tanker og "krokveier". Glemmer en del ord (ikke overgangsalder eller noe feil - jeg har alltid gjort det) OG uttaleproblemer :humre: Det virker alikevel som de fleste har lett for å forstå meg, har noen unntak. Har vært en del sammen med personer som tydelig synes jeg blir for lite presis og korrekt i språket.
Jeg opplever at måten folk snakker på sier mye om dem, så legger ganske mye merke til det. Gjelder også måten de skriver på. Mye informasjon i hvor raskt folk svarer feks
Jeg vet ikke om jeg har noen slike ord jeg bruker veldig ofte, men jeg har en kollega som bruker ordet "da" etter omtrent hver eneste setning. Når man først har begynt å legge merke til det er det umulig å ikke høre det hele tiden.
Nemlig, hvis jeg først har lagt merke til det så er det lett å henge seg opp i. Enig i at «på en måte» og «holdt jeg på å si» er skikkelig håpløst. Jeg har lært meg til en frase jeg bruker en del når jeg ikke vet helt hva jeg si, i stedet for eeeeh, og det er «nå tenker jeg litt høyt her».
Ellers er jeg også fæl til å avbryte og prate fort tror jeg, men jeg får ofte høre at jeg er tydelig og det er jo ikke dumt.
Tja, ikke veldig. Jeg melder meg inn i skravleklubben «fort og mye og altfor mange avbrytelser» og prøver iherdig å skjerpe meg. Har blitt bedre i takt med at ordforrådet forsvant sakte men sikkert i takt med økt trykk på ptsd’en min og livet generelt, samt at denne overgangsalderen tok knekken på siste rest.
Men jeg har en greie med ordet «opplever», helt ut av det blå for noen år siden så var det visst ikke måte på hvor mye man «opplever» i enhver sammenheng.
Jeg føler at jeg har gått glipp av memoet men prøver å ikke stoppe opp og analysere alt hver gang det blir brukt.
Jeg sier alt for mye "holdt jeg på å si" i dagligtale. En venn av meg påpekte dette og jeg merker at det hjelper på bevisstheten og at jeg bruker det mindre nå.
Så la jeg merke til at en venninne brukte et annet uttrykk mye i sin dagligtale. Det gjaldt bruk av et skriftlig uttrykk i muntlig tale, sikkert noe hun har fra jobben sin. Jeg påpekte det, men fikk nok ikke applaus for å ha sagt det til henne. Noen føler seg nok kritisert hvis man påpeker slikt.
:knegg: Dette kan jeg kjenne meg igjen i. Vi kunne med fordel gjort det samme på en arbeidsplass nær meg.
Jeg hadde en gang en kjæreste som snakka fryktelig sakte, og det plaget meg faktisk litt. :o Ganske fort forstod jeg hvorfor, da jeg kom hjem til ham: Han var egentlig nordtrønder som hadde kommet til Romerike i forholdsvis høy alder. Dialekten var lagt om perfekt, men det gikk i lav fart.
I det siste har jeg hørt meg selv si "ikke sant" ved stadig flere anledninger, selv om det ikke er en naturlig frase på min dialekt. Når jeg leste denne tråden gikk det opp for meg at det sikkert er en slags språksmitte og jeg skal prøve å skjerpe meg.
Det jeg irriterer meg mest over i dagligtalen er det stadige anglifiseringen, jeg forbinder det med tenåringsspråk, og sliter med å ta voksne folk alvorlig når de i faglige settinger bruker engelske fyllord. Også her kjenner jeg på smitteeffekten, og med to tenåringer i hus må jeg ta meg sammen for å holde på norsken:humre:
Jeg snakker i alle fall fort. Og merker nå når jeg har en datter på ti som gjør det samme at jeg må be henne snakke saktere så alle ordene rekker formes. Jeg vet hvor hun har det fra i alle fall, en ikke absolutt så god venninne sa en gang at man hører bare 1/3 av hva jeg sier, men det er egentlig like greit for resten er sikkert ikke verd å høre likevel.
Jeg har nok noen sånne uvaner med ord jeg sier, men ikke noen jeg kommer på sånn på stående fot i alle fall. Merker det mer på andre enn meg selv.
Jeg bruker uttrykket "med andre ord" helt forskrekkelig mye. Sikkert litt fordi jeg da føler at jeg får lov til å gjenta meg selv i et håp om at budskapet faktisk går inn. :dåne:
Kan for øvrig dele at jeg ifølge ungene ofte slenger på et slags «ngh-eeh» på slutten av setningene. Det er fullstendig ubevisst. Nå har det gått så langt at de faktisk har kalt meg «ngengs» i flere år. :skremt:
En kollega bruker det mye. Det er fryktelig irriterende. Hen bruker det ofte ved forklaringer når hen er usikker og da blir det enda tydeligere at hen er usikker på faget.
Jeg har sikkert mange sånne, tror jeg, men den jeg jobber mest bevisst med, er at jeg i perioder der jeg jobber mest på engelsk, drar inn mange engelske uttrykk. Det er det eneste jeg virkelig "tar meg selv i".
Jeg tror ikke man blir bedre til å formulere seg av å blinke ut enkeltord (eller skifting mellom norsk og engelsk) som fy-fy på generell basis, det blir jo litt som slankekurer med nei-mat. Som så ofte ellers tenker jeg at positiv forsterkning er best. Så jeg synes dere burde gratulere dere selv mentalt hver gang dere synes at dere virkelig fikk sagt noe på en god/effektiv/elegant/morsom måte, og tenke over hva det var som hadde den effekten. Antagelig ikke at dere lot være å si «jo».
Mange av tingene dere beskriver (for eksempel «holdt jeg på å si») er vel såkalt «hedging», altså at man åpner for at man ikke vil ta fullt ansvar for det man sa. Hvis man gjør det veldig mye, høres man selvfølgelig usikker og ansvarsfraskrivende ut. Og så spørs det om det er det man vil, da.
Er "hedging" et faguttrykk (les: Jeg vil vite mer om dette, hva skal jeg google på)
Jeg har hørt dette MYE brukt (ikke uttrykket, men denne "hedgingen") og jeg har har hørt det brukt når du vil instruere noen som teoretisk har mer ansvar og/eller kunnskap enn deg. Typisk hvis sjefen ikke vet hva som skal gjøres kan en medarbeider si: "Holdt på å si, at den der saken ville jeg bare ha ventet til de maste om"
Det er vel (:humre: ) et faguttrykk på mange felt, og handler om å sikre seg. (Nå hadde jeg lyst til å bruke "vel" foran "sikre seg" også, for å ikke høres så bastant ut. :p )
Man sikrer seg gjennom å holde flere muligheter åpne, for eksempel i finans, ved å bruke valutasikring, råvaresikring, og så videre, sånn at man er beskyttet mot ulike utfall.
