Er du god på smalltalk? Småpludring med kjente og mer ukjente om vær og vind?
Jeg må innrømme at der er jeg skikkelig dårlig. Jeg kan overhodet ikke holde en slik samtale igang.
Skolekamerater fra 2. år på gymnaset som man ikke har sett på ørten år f.eks - hva snakker man med dem om hvis man tilfeldigvis dumper borti dem?
Det er rett og slett ubehagelig. :eek:
Hvis jeg vet at jeg kommer et sted der jeg kommer til å small-talke, så har jeg noen spørsmål etc klar som jeg kan snakke om. Sånn umotivert small-talk stinker jeg på.
Jeg misliker smalltalk, men har vel blitt litt flinkere til det med alderen, tross alt. Nå klarer jeg i hvert fall innimellom å pense folk inn på noe interessant i stedet for å drøvtygge hverandres arbeidssituasjoner og familieforhold altfor lenge. Jeg liker dog ikke store selskaper med bordkort og få kjente noe særlig. :skremt:
Smalltalk er null problem. Jobbet som frisør i mine yngre dager og da kommer man fort inn i pjattinga. Jeg er dessuten veldig flink til å få folk til å føle seg vel. :For en håpløs setning:
Jeg har blitt ganske flink til det med årene. (Relativt sett, altså, introvert som jeg er.) Jeg tror jeg generelt er flink til å "lese" folk og plukke opp hvordan de har det og hvordan de tenker, og være hyggelig mot dem, men jeg foretrekker helt klart de tilfellene der man får jobbet seg inn på noe morsommere enn vær og sport og slikt.
Det kommer veldig an på kjemien mellom min smalltalkerpartner og meg.
Hvis jeg merker ørlite usikkerhet hos min samtalepartner så veller usikkerheten opp i meg også, og jeg blir stum som en stokk. :himle:
Er kjemien der, og den jeg prater med selv liker å prate, ja så kan skravla gå i ett.
Jeg tror jeg er ganske flink til å starte samtaler, da. Det er ovennevnte som avgjør om samtalen holdes i gang.
Ja, jeg er flink på slik. Om det kan defineres som noe å være flink til da. Jeg anser det som et problem omtrent, for jeg kan jo ikke betale i butikken uten å komme med noen småfraser engang!
Likevel: i jobben min er det en klar styrke. Jeg møter masse folk og får alle i snakk - noe som er en virkelig styrke med tanke på oppfølging og sånn.
Jeg er god på smalltalk på norsk, men sliter litt med det på engelsk. Da blir jeg fort stående å lete etter ordene, for fag-engelsk er ikke helt det samme som vanlig konversasjon. :) (Heldigvis møter jeg mye nerder, og da blir smalltalk overkommelig likevel).
Jeg er egentlig ganske god til å pjatte, om jeg skal si det selv. :stolt: Sjenert er jeg ikke, men tidvis litt folkesky. F.eks. er bussturen hjem fra jobb med ei god bok hellig for meg, og da vil jeg helst være alene. Hvis jeg allerede sitter benket og får øye på en fjern bekjent som er i ferd med å stige på bussen, hender det at jeg sklir langsomt ned på setet og skjuler meg bak boka. :o
Kommer godt med i jobben min hvor jeg treffer mye folk både internt og kunder.
Imidlertid gidder jeg som oftest ikke prate mye og lenge med sidemannen på flyet etc, om ikke det er noe som umiddelbart fasinerer meg med det mennesket. Har alltid en bok på lur og "unnskylder" meg raskt med den hvis jeg har en påtrengende smalltalker ved siden av meg.
Jeg regner egentlig meg selv for aa være relativt god paa smalltalk, men jeg lurer paa om jeg har tatt feil.
For 5 dager siden var jeg nemlig til dyrlegen med katten. Dyrlegen er en ung og ganske sjarmerende herremann, og mens vi ventet paa at katta skulle sovne fyrte jeg løs med litt smalltalk. Etterhvert skjønte jeg at vær og vind ikke var saa interessant, og katta kjempet febrilsk imot bedøvelsen, og den pinlige stillheten ble veldig paatrengende kom det. Den litt krampeaktige smalltalken der jeg etterpaa tenkte hvorfor i alle dager sa jeg det:o.
En time senere var katten og jeg paa tur hjem, dyrlegen tinte riktignok opp etter en god stund, men jeg vurderte en stund aa forlate hele kattedyret...
Jeg tror det er best at mine temaer for dyrlegebesøket forbigaaes i stillhet:o
Kommer helt an på dagsformen og på hvem jeg snakker med. På kundejulebord med mannen har jeg svært lite å bidra med, mens det går langt bedre med folk jeg har mer til felles med. Er ikke så glad i smalltalk, enig med rosinen.
Jeg føler meg rett og slett dum og ukomfortabel når jeg må snakke med gamle onkler og tanter jeg ser en gang i året, for eksempel.
Gamle skolekamerater blir noe annet, da drar man gjerne frem gamle minner eller oppdaterer hverandre på livene sine.
Om jeg er i en "offentlig" situasjon, i garderoben til bassenget eller på bussholdeplassen, for eksempel, føler jeg at jeg ikke har noen ting fornuftig å si og får litt høyere puls om noen skulle komme til å snakke med meg.
Stort sett prøver jeg jo, men det blir sjelden noe mer enn forskremte kvekk.
Men dytt i meg en øl eller tre, og du skal få se på dronningen av smalltalk og tåkeprat! :knegg:
Smalltalk-situasjoner unngås så sant det er mulig her.
Hvis alminnelig høflighet forlanger det, så forsøker jeg etter beste evne. Men jeg tror jeg etterlater ett av to inntrykk hos de jeg snakker med:
Hun var en ufattelig kjedelig og treg person
Hun var en skikkelig selvsentrert jabbekjerring, men litt morsomJeg er temmelig labil avhengig av søvnsituasjon og andre faktorer som virker inn på dagsformen, men jeg kjeder meg lett av vanlige smalltalktemaer. Når jeg i tillegg ikke er så veldig nysgjerrig av meg, og heller ikke ser på TV eller leser avisen (ref. annen tråd om søvnsituasjonen i hjemmet) så har jeg lite å smalltalke om. Så enten blir jeg så kjedelig at jeg kjeder meg selv, eller så jabber jeg i vei med anekdoter som forhåpentligvis er litt morsomme. Jeg glemmer ofte at det går an å stille litt spørsmål til de andre også, fordi jeg blir så stresset av hele smalltalk-settingen.
Jeg synes du skal gi en inngående rapport. :nikker:
Small talk er jeg god på, fordi jeg er flinkt til å stille spørsmål. Jeg har ofte fått høre at det har vært veldig hyggelig å prate med meg. De gangene jeg har fått høre det, har min samtalepartner stått for minst 80 % av snakkingen. :rolleyes: Selv om jeg er god på det, så betyr det ikke at jeg liker det.
Ja, selv synes jeg at jeg fikser det, men jeg er litt usikker på hva de jeg sludrer med synes. :knegg: Min ekstroverte side kan nok til tider være i overkant plagsom, og det har i det siste gått opp for meg at det kanskje ikke er alle som skjønner at jeg er selvironisk, og som antageligvis går og tror at jeg skryter av meg selv nonstop. :rødme:
"Ja, jeg er tidenes beste kokk. :knegg:"
"Kødder du? Selvfølgelig har jeg peiling på musikk/film/bøker/mote/politikk, hva tar du meg for? :knegg: "