Ru sa for 17år siden:

Hentet fra abcnyheter.no, men har vel stort sett vært publisert over alt.

Jeg får meg til å undres hvorfor kvinner som er 40 +, uten unntak tar abort ved Downs.

Selv aner jeg ikke hva jeg ville gjort om det ble påvist Downs på UL, for meg personlig er det på mange måter ikke aktuelt med abort, men samtidig er det ikke en situasjon det går an å tenke seg til, mener jeg.

allium sa for 17år siden:

De som vet at de ikke ville tatt abort, tar kanskje ikke prøven i det hele tatt, så sånn sett er vel ikke tallene så veldig overraskende.

Spesielt i gruppen 40+ er det tanken på Downs som ligger bak en fostervannsprøve.

Candy Darling sa for 17år siden:

Jeg tror også det er en god del bias i de tallene, som allium nevner. Grunnen til at man har fosterdiagnostikk er for å se om det er noe galt med fosteret. Hvis man uansett ville beholde barnet, lar man være.

Jeg tror kanskje eldre mødre i større grad også tenker på hva som skjer med en sønn eller datter med Downs hvis man selv skulle bli ute av stand til å ta seg av det. En 20-åring med Downs flytter ikke nødvendigvis hjemmefra og klarer seg selv.

Pepper Lemon sa for 17år siden:

...

Ru sa for 17år siden:

Det er klart det er viktig å ta med det faktum at kvinner over 38 år (er det ikke?) får tilbud om utvidet fosterdiagnostikk, og at man dermed fanger opp flere enn man gjør ved å bare sjekke nakkefolden på ordinær ultralyd (som 98% av norske kvinner tar, leste jeg en plass).
Samtidig så tenker jeg at Downs ikke er det verste man kan "få", om dere skjønner hva jeg mener. Det er selvsagt varianter og grader av det som alt annet, jeg er overhodet ikke noe ekspert på det, men det er jo noe man kan leve med.
Det er tross alt annerledes der det oppdages større kromosonfeil etc, der fosteret ikke vil være levedyktig etc.

Slettet bruker sa for 17år siden:

Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg er over 40 og gravid. Når barnet jeg bærer på blir 20, er jeg 61 år gammel. Har jeg muligheten til å gjøre sjansen for å få et barn som ikke vil være i stand til å klare seg selv i tyveårsalderen så liten som mulig, ja, så bruker jeg den muligheten. Hadde jeg fått påvist downs ville jeg tatt abort. Det er ikke mitt beste jeg tenker primært på, men barnets.

Blåbær sa for 17år siden:

Når du får ett barn med downs er ikke "jobben" din ferdig når barnet er 18 år. Ofte må en ta vare på dette barnet hele livet. Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å forplikte seg til hvis du er 40+. Når dette barnet er 20 år er foreldrene 60+ og kanskje pleietrengende selv.

Appelsin sa for 17år siden:

Jeg kunne aldri ha tatt fostervannsprøve fordi jeg ikke hadde visst hva jeg skulle ha gjort med resultatet.
Jeg håper at de som velger fostervannsprøve vet hva de gjør, og i så fall er vel ikke resultatet overraskende. Hvis en ikke vil velge bort et barn med Downs syndrom, tar en vel ikke testen, med mindre en ønsker å forberede seg på det, da.

Sitron sa for 17år siden:

Jeg er en av de som ikke ville tatt abort, men hadde gjerne i det minste sjekket nakkefolden. Bare for å vite. Det er godt å være forberedt også.

allium sa for 17år siden:

Men det gir jo ikke noe sikkert svar. Bare fostervannsprøve gir sikkert svar. Da utsetter man seg samtidig for en risiko for spontanabort.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

Alle tar valg av grunner som bare er ens egne. Jeg tror ikke dette valget er lett for noen. Jeg dømmer virkelig ingen i slike saker.

Sitron sa for 17år siden:

Joda, men den gir gode indikasjoner.

allium sa for 17år siden:

Men ikke gode nok til at det blir registrert, vel? Så man havner ikke i registeret som artikkelen nevner.

Angelique sa for 17år siden:

Grensen for fostervannsprøve er at mor har fyllt 38 år før termindato.

Jeg tok fostervannsprøve da jeg var gravid med minsten, da jeg oppfyllte kravet nevnt ovenfor.
Før vi bestemte oss for å ta prøven ,diskuterte vi hjemme hva gjør vi dersom noe er galt?

Trisomi 21 kalles ofte den "ikke arvelige typen av Downs syndrom", fordi foreldrenes
kromosomer er normale.

Trisomi 14 fører som oftest til spontanabort, eller til et levende født barn med
store misdannelser og stor risiko for tidlig død

Trisomi 18, også kalt Edwards syndrom ,er en svært alvorlig diagnose.

Det var disse tre trisomiene legen som hadde forhånds samtalen med oss brukte mest tid på
Trisomi 21 er Down syndrom og de to andre er svært handikappede barn,såkalte multihandikappede

Med tre barn i huset fra før og min alder i tillegg samt ikke særlig god helse, tror jeg for vårt vedkommende det ville blit svært vanskelig med et barn med en av de tre ovennevnte trisomiene
Det var vår begrunnelse for at forstervannsrøven ble tatt, og hadde det vært noe galt ville jeg valgt abort, selv hvor grusomt det høres ut.

Tross alt, det var endel å ta hensyn til i livet mit fra før.

Sitron sa for 17år siden:

Sikkert ikke, men jeg vil anta at de fleste som får positive svar på nuchealscannen velger fostervannsprøve.

Angelique sa for 17år siden:

Jeg mener å huske at risikoen for spontanabort ved fostervannspørve var 1-2 %. Ikke så veldig høy

Her står det endel , faktisk står det at risikoen var kun 0,75 % forhøyet

Risikoen for infeksjon eller spontanabort som følge av fostervannsprøven er relativt liten. Man regner risikoen for spontanabort å være forhøyet med 0,75 % i en uke etter prøvetakingen. Deretter er det ingen forhøyet risiko.

www.babyverden.no/templates/Article____535.aspx

Slettet bruker sa for 17år siden:

I følge genetisk veileder på UNN gjør de det ja.

Sitron sa for 17år siden:

Man får svar fra 1-5% alt etter hvor man leser, fra hvilket land osv.

allium sa for 17år siden:

Nei, den er ikke så veldig høy. Men hvis man likevel vet at man ikke vil ta abort, er det mange som velger å la være på grunn av risikoen.

Jeg tok risikoen. Hadde blitt gal av å gå hele svangerskapet og gruble.

Ja, og nå kom jeg på at legen som tok prøven, sa at det var ingen i Norge som hadde tatt flere enn han, og han hadde aldri opplevd en spontanabort etterpå.

Ru sa for 17år siden:

Jeg har overhodet ingen problemer med å forstå det, og det er godt mulig jeg hadde tenkt akkurat som deg.
Det var bare den uten unntak, jeg hengte meg litt opp i.

Som Sitronen, så ville jeg likt å vite. Da er man i det minste forberedt.
Jeg vil anta at sjokket ville vært større om det først ble oppdaget ved fødsel.

Heiko sa for 17år siden:

Jeg har skrevet om det før, men jeg tar det igjen. Vi var midt oppe i denne problematikken da i skulle ha Tilde. Under første ordinære ultralyd fant jordmor ut at lårbenet til fosteret var for kort i forhold til resten av kroppen. Det ble et himla styr. Vi var til flere etterkontroller over en 2 måneders periode hvor alle lemmer ble målt igjen og igjen.

Jeg har i en del år jobbet med utviklingshemmede så jeg viste en del om hvilke utfordringer vi ville få med et barn med downs. Det verste var egentlig at jeg møtte meg selv døra. Jeg hadde alltid sagt at jeg aldri kom til å ta abort om jeg ble gravid med et barn med downs (eller lignende diagnoser), ”at alle barn har livets rett” og at ”et utvelgelses samfunn er noe jeg ikke ville være en del av”.
Så kom kamelen. Plutselig gjaldt det muliges meg på ordentlig. Det var noen tøffe uker, mye gråt, elendighet og krisemaksimering fra min side. Jeg kom underveis frem til at abort ikke var aktuelt, men det var etter mange og tunge runder med meg selv. Jeg ble nærmest lettet for hver dag som gikk og grensen for å få tatt vanlig abort var overskredet og på den måten ble valget tatt for meg.
Tanken på hva et søsken med downs ville gjøre med oppveksten for Hedda var hele veien tilstede og vanskelig å forholde seg til. I tilegg viste jeg jo at statistikken for samlivsbrudd blandt foreldre med kronisk syke barn er, rett og slett sørgelig.
Kjenner jeg blir litt nummen når jeg tenker på dette igjen. Det var en tøff ”nesten-opplevelse” av det verst tenkelige. Allikevel var det aller,aller verste å konfrontere seg selv med tidligere bastante utsagn. Jeg håper og tror jeg kom ut som mer ydmyk etter de ukene der.

Left sa for 17år siden:

Du sier mye lurt du Sitron - jeg bare signerer jeg.

annemede sa for 17år siden:

Jeg hadde nok tatt abort om jeg hadde funnet ut at jeg bar på et barn med downs, jeg hadde ikke hatt overskudd til det nå, men nå er det ikke særlig aktuelt å bli gravid igjen i det hele tatt, så jeg slipper forhåpentligvis å måtte ta stilling til den problemstillingen.

LilleRosin sa for 17år siden:

Heiko, fikk du fostervannsprøve etter ordinær UL?

Jeg er akkurat for ung til at jeg blir tilbudt fosterdiagnostikk. Jeg hadde takket ja til det, og i utgangspunktet hadde jeg valgt abort. Tror jeg.

Nå tar jeg ikke en slik prøve på eget initiativ, og jeg har ikke sjekket nakkefold eller noe slikt. Det er vel for sent å se noe på UL i uke 19? Jeg må innrømme at tanken om en tidlig UL streifet meg, men så havnet jeg på "det går sikkert bra".

him sa for 17år siden:

Signerer Allium, at alle uten unntak tok abort har mest sannsynlig med grunnen til at de tok prøven. Jeg skjønner Sitron sin argumentasjon med at "det er bra å vite", men jeg tror de fleste som tar fosterdiagnostikk gjør det fordi de allerede har bestemt seg.

Heiko sa for 17år siden:

Nei, jeg fikk aldri tilbud om det.

Nenne sa for 17år siden:

LilleRosin sa for 17år siden:

Så du gikk resten av svangerskapet uten å vite om alt var OK? Ingen oppfølging? Det må i tilfelle ha vært forferdelig.

Jessica sa for 17år siden:

Jeg er 43 år. Dersom jeg hadde blitt gravid nå og det skulle vise seg at jeg ville få et barn med Downs så ville jeg nok valgt det bort. Jeg er veldig i mot abort, men i min alder og med tre barn fra før så hadde jeg ikke orket tanken på å få et barn som alltid ville vært et menneske som ville kreve av oss. Det er brutalt og jeg kjenner at jeg liker ikke tanken, men hvis jeg skal være realistisk så tror jeg at det hadde blitt så. Dersom jeg hadde vært 23 år så hadde det nok stilt seg annerledes. Da hadde jeg nok fått barnet. Når man blir eldre så har man ikke det overskuddet lenger som man hadde da man var yngre. Et barn fortjener foreldre som har energi og glede over barnet. Heldigvis er ikke dette noe jeg må forholde meg til personlig, men jeg kan tenke meg at alle de som velger abort ikke har det lett.

Jeg vet ikke noe om når i svangerskapet man får vite at barnet har Downs, men dersom det er over 12-13 uker da vet jeg neimen ikke hva jeg ville gjort. Da begynner barnet å bli såpass utviklet...........ikke lett dette....

Heiko sa for 17år siden:

Vi fikk beskjed etter ultralyd nummer 4 at alt så ok ut og at vekstavviket på lårbenet ikke var så stort som ved de første ultralydene. Nå var lårbenet kort i forhold til hodeomkretsen gjennom hele svangerskapet, og tanken på at fosteret hadde downs slapp meg aldri. Da hun ble hentet ut ved hjelp av keisersnitt var jeg ganske sikker på (og veldig redd for) at hun hadde downs. Tro meg, lykken og lettelsen var stor da jeg fikk se henne og det viste seg at hun ikke hadde noen av de typiske tegnene på kromosomfeil.

For å si det mildt er jeg ikke imponert over Ullevål sykehus...

emm sa for 17år siden:

Har jobbet på et avlasterhjem for psykisk utviklingshemmede, også mange med Downs. Jeg vet ikke helt hva jeg selv ville gjort, det er jo så mange grader av dette også. Det finnes de med downs som fungerer veldig godt, og de finnes de som er utagerende og direkte farlige å omgås hvis man ikke vet hvordan man skal takle det. Jeg tror tanken på de barna jeg alt har nå hadde veid tungt i en avgjørelse, men det hadde jo uansett vært barnet mitt så jeg vet sannelig ikke. Et umulig valg helt enkelt, så kanskje like greit å ikke vite.

Tanken på å ha et barn hele livet hadde nk ikke skremt meg, jeg ville vært veldig innstilt på at barnet skulle flytte og få etablert sitt eget liv på sine premisser når det nærmet seg 20 årene. Det er viktig for disse menneskene at foreldrene forbreder dem på at de ikke kan være avhengi av mor og far hele livet. Vi hadde et fryktelig tilfelle der en mann med downs på 50 år for første gang måtte flytte og sove hjemmefra når mamma og pappan hans døde med kort tids mellomrom. Alt hadde vært så mye enklere for han om de hadde latt han få prøve ut sine evner og strekke seg etter et eget liv mens de enda levde.

~TM~ sa for 17år siden:

Jeg tror det er meget viktig å ta den diskusjonen før man tar en fostervannsprøve. :nemlig: Jeg tror også at dette med hensynet til det/de barnet/barna man har fra før er en tungtveiene årsak til at 40 + velger abort ved Downs syndrom.

:nikker:

Dersom vi bestemmer oss for å prøve på en til vil jeg i så fall være + - 40 år (er 37 nå) og jeg er usikker på hva vi ev. vil gjøre. Det er et fryktelig vanskelig valg som hver enkelt må finne ut av for seg selv.