Jeg sitter og retter novelleanalyser, og gremmer meg over at jeg har glemt å presisere at man ikke er på fornavn med forfattere. Spesielt ikke med med avdøde forfattere.
Det gir en litt komisk effekt når de skriver om språklige virkemidler og personskildringer på et saklig nivå, og så sper de på med et "Rune tar for seg en helt vanlig ungdom".(R.Belsvik). Enda verre blir det når de skriver: "Amalie skrev i den naturalistiske epoken."
Dette må da være et forholdsvis nytt fenomen? Det hadde ikke ramlet meg inn å referere til Ibsen som 'Henrik' da jeg gikk på videregående. Men nå er jo ikke jeg født i går heller da ...
Da jeg var liten het de forskjellige foreldrene rundt om i gaten f.eks fru Hansen, eller hvis det var en mann, bare Andersen. Eller 'moren til Bente, evt faren til Ronnyen'. Jeg er overbevist om at ingen av mine barn sine venner omtaler meg som fru:p .
Hvordan er det med dere? Er det andre som er så gamle at de har et naturlig forhold til 'fru' og bruk av etternavn i tiltale?
Jeg er ikke spesielt gammel, men det kunne aldri ramle meg inn å snakke om Henrik eller Sigrid i en novelleanalyse!
Det eneste måtte være hvis jeg skulle skrive om min helt Arild Nyquist, han insisterte jo selv på å bli kalt Dikter-Arild. :p
Det er kanskje et nytt fenomen, ja? Jeg ville helt klart rettet det - med rød penn! ;)
Jeg husker at vi brukte "fru" om en del damer da jeg var barn - men det var bare til damer som var såpass mye eldre enn min mor at hun sa "fru "om/til dem, tror jeg. Og jo, det var noen eldre kvinnelige lærere (og kontoransatte) som de andre lærerne sa "fru" til også. Klasseforstanderen min i første klasse på videregående kalte vi i klassen for "Gerd", men jeg hørte flere unge lærere referere til henne som "fru Trulsen".
Jeg tror ikke det ville falle meg inn å bruke det om noen som er på min egen alder (foreldre til barns venner, naboer og slikt). Hvis jeg skal referere litt formelt til noen, bruker jeg både fornavn og etternavn, men ikke "herr" eller "fru". Og jeg ville naturligvis brukt for- og etternavn, eller bare etternavn, om en forfatter jeg refererte til. :)
Jeg er gammel. Det føles vanvittig å skulle omtale Amalie Skram som "Amalie". Skikkelig teit!
(og minner meg om et internt begrep mannen min og jeg har, som er "å være på Frank-grooven" og betyr at du er litt vel familiær og ikke så rent lite name-dropper. Stammer fra en gang for mange år siden da min mann overhørte en dame i musikbransjen som sa at "jeg var ute med Frank i går". "Frank hvem??" spurte vedkommende hun snakket med. "Frank Zappa, vel!" fnøys damen indignert. :knegg: )
Jeg husker at eldre naboer var fruer da jeg var liten, og det var klasseforstanderen min i første klasse også (eldre dame av den gamle skolen). Men etter det har det vært dårlig med det.
Å referere til forfatteren som "Rune" i en litterær analyse så mildt sagt komisk ut, ja. Minner litt om biografier for barn, de der "Historien om …"-bøkene, hvor f.eks. Mozart gikk under Wolfgang hele boka. :humre:
Det ville ikke falt meg inn å skrive fornavn. Så sitter jeg å skriver semesteroppgave i ex phil, og jeg vet knapt fornavnene på filosofene jeg skriver om. Politikere eksisterer heller ikke uten etternavn syns jeg. Men musikkhelter derimot kan jeg godt kalle Bruce, Dolly eller Mick.
Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste en som jeg tenker på som fru etellerannet nå i dag. Jeg bruker enten fornavn eller fornavn og etternavn. Jeg syns det er fint at vi ikke er så strikse på formell høflighet her til lands, men det faller meg ikke naturlig å referere til Rune og Amalie når det er snakk om forfattere. :hehehe:
På min jobb heter fortsatt sykepleierne "Janne" og legene "Karlsen", ser ut til at det henger litt igjen akkurat med leger. Det er ikke noen andre jeg kommer på som jeg bruker etternavn på sånn i dagligtalen. Jo, eldre som jeg ikke er nær famile med.
Men i oppgaver, eller egentlig alt skriftlig materiale som ikke er "på skråss med Simon", bruker man da etternavn eller evt fullt navn på dem man omtaler?
Det begynner å bli ganske mange år siden jeg gikk på videregående, men jeg husker faktisk at vi fikk det som tilbakemelding i norsken, dvs noen hadde skrevet bare fornavnet slik du beskriver. Norsklæreren var temmelig oppgitt ja!
Jeg sier aldri herr, fru, De eller Dem, og husker bare at vi brukte det om mine besteforeldres generasjon da jeg var mindre.
Vi fikk en kommentar på akkurat det i den tiden vi var innlagt på barneavdelingen. Han ene legen syntes det var så koselig at vi brukte fornavnet hans, det opplevde han visst svært sjelden. :fnise:
Det er mye som sitter igjen fra da man var barn, gitt.
I går møtte jeg en gammel nabo på butikken.
Og tok meg i å omtale henne som Fru Torgersen i etterkant.
Ellers er det lite de og dem og herr og fru.
Men Ari, det er noe annet.
Jeg synes det er trist at "herr", "fru", "De", "Dem" og "Dere" er borte fra dagligtalen. Etter å ha bodd i det tysktalende rom der dette fortsatt er i bruk synes jeg språket vårt har mistet en dimensjon uten det formelle. Man kan skape en sånn deilig avstand ved å overhøre alle forslag på å være dus hos dem man ikke liker.
Jeg ville aldri ha brukt fornavn i den settingen du beskriver nolo.
Jeg er sikkert gammel. Jeg reagerte i hvert fall i sommer da en klient skulle få ny konsernsjef, og alle omtalte ham kun ved fornavn. "Når "Petter" begynner....", ""Petter" er visst opptatt av....", ""Petter skal være med på styremøtet da og da...".
Jeg beklager, men jeg syns rett og slett det blir pinlig uformelt å omtale en sjef man ikke har møtt en gang ved fornavn... Hele navnet hadde nok vært mer naturlig for meg, eller kanskje bare etternavnet. Det ble hørendes ut som om alle prøvde å late som om de var kompis med denne konsernsjefen de aldri hadde møtt. :knegg:
Dere kan tro det skulle mye tilvenning til, da jeg kom til Danmark hvor alle var på fornavn med hverandre. Nå har jeg problemer når jeg er på besøk i NL og Belgia, fordi jeg glemmer meg bort og blir pinlig berørt når jeg oppdager, at jeg har sagt "du" og brukt fornavn overfor noen som jeg ville ha tiltalt med "de" og fru/hr + navn.
Jeg underviser forøvrigt i engelsk og fransk, og har ennå til gode å læse en stil hvor det refereres til "Ernest" eller "Albert".
:knegg: Jeg syns du kan ta en prat med elevene dine ja nolo.
Jeg bodde ved siden av en 'fru' da jeg var liten. Og hun var den hyggeligste gamle damen du kan tenke deg. Nybakt kjeks, og lesing av eventyr og jorbær i hagen og slikt. Jeg syns eldre godt kan omtales som fru og herr ennå jeg, men det faller meg ikke naturlig å gjøre det.
Jeg har noen rundt meg som jeg bruker etternavn på, men da er det mest fordi jeg ikke vet fornavnet deres :knegg: (venner av pappa og slike).
Det er ikke veldig mange år siden jeg gikk ut av videregående, men det kunne aldri ha fallt meg inn å skrive en analyse av Sigrid, Amalie eller Henriks tekster :fnise:. Det tror jeg faktisk ingen andre i klassen min kunne funnet på heller.
Her går det et lite skille hos meg, mellom gammel lege og ung lege...
Et par av overlegene kunne det ikke ramle meg inn å bruke fornavn på, selv om sykepleierne gjør det...
De unge legene derimot - de aner jeg ikke engang etternavnet på...
Ellers husker jeg ennå at mammaen til ei barneskolevenninne holdt på å le seg fordervet av meg. Jeg var i bursdagsselskap hos dem, og skulle spørre denne mammaen om noe. Jeg kunne for mitt bare liv ikke huske hva dama het, turte ikke spørre venninna mi, så jeg kalte henne Fru K...
Dama lo så hun holdt på å dåne - hun hadde aldri blitt titulert med Fru før.
Da jeg jobbet på pleiehjem for endel år siden, falt det naturlig å bruke Fru og Herr på beboerne, såfremt de ikke ba oss bruke fornavnet.
Ellers syntes jeg - og flere med meg - at det var nesten pinlig da vi fikk ny sjef på apoteket hvor jeg jobbet endel ferier og helger.
Gamlesjefen var Fru S, og hun menget seg aldri med oss dødlige... Vi spiste lunch på pauserommet, hun spiste i ensomhet på sin kontor.
Damen gikk endelig av med pensjon - og vi fikk ny sjef... Ingen av oss visste helt hvor vi skulle gjøre av oss første dagen...
Han kom, presenterte seg med fornavn - og slang seg ned på pauserommet med matpakka si... Klimaskifte galore!
Det kunne ikke ramle meg inn å si at jeg leste ei bra bok av Henrik i går... :lol:
Ja, vi er mye mer uformelle her i Norden, men jeg hadde ikke omtalt forfattere med fornavn i denne sammenhengen.
I Danmark er man forresten fortsatt hakket mer formelle, for der kan man fortsatt se leserbrev i aviser o.l. som er adressert til "Hr. redaktør" - og der denne omtales som De. Jeg minnes også min mormor som helt til sin død ble fryktelig fornærmet dersom noen ukjente hadde våget å si du til henne. Der skulle det være både De og fru.
Jeg sier fremdeles "fru" om gamle damer. Eldre herrer, autoritetspersoner og forfattere omtales og tiltales med etternavn, eventuelt med både for- og etternavn.
Men "De, Dem og Deres" er borte fra vokabularet mitt. Litt synd, egentlig. Det skaper en behagelig distanse, som Nenne er inne på.
Jeg tror nok dette er et ganske særnorsk (muligens særskandinavisk) fenomen. Jeg slet skikkelig med å tiltale lærere og venners foreldre ved fornavn da jeg flyttet tilbake til Norge etter mange år i utlandet. Og fortsatt faller det meg naturlig å tiltale autoritetspersoner ved etternavn (men ikke som hr. eller fru.)
Men jeg kan virkelig ikke huske at noen omtalte forfattere ved fornavn. Pussig fenomen, og helt klart noe som bør påpekes.
Så du denne TV-dokumentar om gamle fru Hamilton (som eiede alle disse leiligheter i Kbh ?) Hun insisterte på, å bli tiltalt med "De" og "fru", og desuten skulle man ikke si, at man snakkede. "En papegøje snakker. Jeg taler."
Forfattere omtales ved etter- eller fullt navn. :nemlig:
Men ellers insisterer selv vår svært engelske sjef på å bli tiltalt med fornavn. Jeg tror aldri jeg har hatt en sjef som ikke alle har brukt kun fornavnet på.
Sjefer høyere oppe i systemet har åpenbart kun etternavn.
:nemlig: De, og naboene våre på hytta (av en eller annen grunn). Dette gjelder både vår hytte, og besteforeldrene mine sin hytte. Det ferierer det bare herrer og fruer, og evnt smågutter og -jenter (feks meg).
Det jeg reagerte på med denne konsernsjefen var at han ikke hadde begynt enda. De fleste hadde ikke møtt ham en gang. For meg hørtest det rart ut. Kunstig familiært.
Jeg kom til å tenke på mormoren min, som alltid kalte alle damer i nabolaget "fru..." Og de gjorde de tilbake, det var helt naturlig. Egentlig var det ganske sjarmerende.
Jeg ser ikke for meg å kalle naboen min fru, men vi hadde "frøken" på skolen de første årene (hun var også en virkelig frøken, ugift og barnløs, med et uttalt misbehag med enebarn - som meg. Tror ikke hun var så fornøyd med at jeg som 8-åring nektet for at hennes staving av sjåfør, nemlig "chåffør" kunne være riktig :rolleyes: )
Så fikk vi en ung mannlig lærer og han gikk under fornavn. Resten av lærerne var godt over 50 og de ble kalt ved etternavn.
De øverste sjefene der jeg jobber er alltid blitt omtalt med etternavn, pussig nok, selv om det ikke har vært noe problem å si fornavnet.
Det ville ikke ramla meg inn å nevne forfattere med bare fornavn i skolearbeid :eek:
Den gangen jeg gikk på videregående var særoppgave i norsk et must.
Alle som en måtte skrive det og jeg valgte Henrik Ibsen.
(lett å finne masse som er skrevet om han allerede)
Brukte enten begge navnene eller bare etternavnet om han, noe annet ville sett helt merkelig ut i mine øyne.
Sitter og prøver å finne ut om det er noen jeg kaller herr eller fru, men kan ikke komme på noen i farten. Men flere jeg kjenner bruker etternavnet sitt.
En på jobben svare jo telefonen med etternavnet sitt, mens jeg bruker fornavnet. Men skriver under med fornavn, forbokstaven på mellomnavn (mitt pikenavn) og etternavn.
De er helt ute av mitt vokabulær.
Da farfar fylte 90 var jeg så heldig at jeg fikk være med på formidagsvisitten. "Fruene" i nabolaget stakk innom med blomster og gaver, og foret med kaffe og kaker. Farmor har alltid omtalt dem som fru xxx og fru yyy. Her ble de altså sittende og le over hvor latterlig det var at de omtalte hverandre som fruer, når de har kjent hverandre i et halvt århundre og sikkert delt hverdagsgleder og utfordringer omtrent like lenge. Må si jeg koste meg med å være flue på veggen i en slik sammenheng.
Og for å bryte mitt eget løfte... Hvorfor er det sånn at menn oftere omtales med kun etternavn, mens kvinner oftere omtales med kun fornavn?
Fordi kvinnen er mannens lille frue, og mannen er selve navnet i familien.
Neida.
Det kan kanskje henge sammen med at mannen alltid har tittelen Herr uavhengig av om han er gift eller ugift. Kvinner er frøken frem til de er gift. Bare en tanke - ikke noe jeg vet helt sikker. :)
På min videregående skole var det en innbitt kultur for å kalle ALLE lærere ved etternavn, både mannlige og kvinnelige, og også unge og uformelle kvikkaser som egentlig gjerne ville gå under "Thomas" eller "Jorunn". For oss ble de "Svendsen" og "Sørli" åkke som. Det var i grunnen ganske morsomt. Det er jo litt sånn på universitetet også. Deilig formelt.
Tante M. (100 år) kaller sine venninner for "søster Katrine", osv. De er venner fra da de var sykesøstre sammen. For meg som aldri har møtt "søster Katrine" så er hun likevel helt levende for meg, dels takket være den tittelen, tror jeg.
(Det er hun som pleier å utbryte takknemlig at "å, så fint det er når gud går foran!" (= gud ordner opp), når det egentlig er hun selv som har vært driftig og fikset ting. Som da hun gikk ut på gata og ynding stoppet den første sterkt utseende unge mannen som kom forbi og fikk ham til å hjelpe henne å flytte flygelet hennes. :knegg: "Han får no litt hjelp og, av og til" sier tante M. nøkternt da. :knegg: )
Du skulle SETT hvordan min rødstrømpemamma freste når det kom post til henne der hun tituleres som "Fru Ola Nordmann". Jeg kjenner jeg sjøl også blir mektig irritert når det kommer brev der det står "herr og fru Ola Nordmann". I år tror jeg at jeg skal sende julekort til disse der det står "herr og fru Kari Nordmann". Hah!
Ellers ville jeg aldri titulert forfattere med fornavn, verken døde eller levende. Muligens med unntak av Ari.
Tradisjonelt sett, og bare som forslag: Fordi kvinner oftere har lavstatusyrker, der det er mer nærliggende å bruke fornavn (søster Petrine og overlege Hansen; vaskekone Oline og rektor Karlsen), eller fordi kvinner generelt har lavere status i seg selv, eller fordi de vanligvis skifter etternavn når de gifter seg, mens fornavnet forblir stabilt. Dessuten: Mannen er familiens overhode; snakker man om "Hansen", er det naturlig at dette betegner ham, mens de øvrige familiemedlemmene må ha navn som "fru Hansen", "frøken Hansen" og "Hansen junior". Eller fornavn på frue og barn, om man er mindre formell.
Så søte dere er, rødstrømpene. :hjerter: Jeg skjønner jo at man blir irritert når man blir tillagt feil navn, da.
(Men det har slått meg et par ganger at det er vanskelig å adressere julekort til familier der alle har ulike etternavn. Mye lettere med "Familien Hansen" enn med "Kari Figenschow Hansen, Ola Klippeberg Fredriksen, Magnus Klippeberg Hansen og Ida Figenschow Fredriksen", liksom. :knegg: )
Takk for mange gode svar. Ser at jeg formulerte meg litt feil.
Prøver på nytt:
Jeg synes det er et typisk tegn på manglende likestilling når en ofte ser kvinner og menn med like stor status/rang, hvor kvinnen omtales konsekvent med fornavn mens mannen fortsatt får beholde den ekstra respekten som ligger i omtale med etternavn. Hvilken av ekspertene ville du satt din lit til? Kari-Anne, eller Hendrikzen?
Julekort sender jeg til fam. Klippenberg Figenshow Fredriksen. Eventuelt Kompis Nilsen med familie.
Og ja rødstrømpa tink har greit å banke inn i hodet etternavnet til lilletink papsens tinkedal. :ja:
tink: Jeg er helt enig i at det du beskriver er et tegn på manglende likestilling, altså. :) Det bør være noenlunde samsvar når det gjelder fornavnsbruk og kompetanse/stilling. (Og jeg skriver vanligvis julekort til Kompis Nilsen med familie, jeg også.)
Jeg sa forresten noe til mannen min en gang om at det ble vanskeligere å vite hva som skulle stå på dørskiltet når man (som vi) har forskjellige etternavn. Han sa "tøys, det kan stå Vokt Dem for tigeren!". Og det er i grunnen en god idé - alle kommer helt sikkert til å huske det, og pizzaen blir aldri levert feil. :riktig:
Eller Vokt Dem for skilpadda! Ingen hadde nok glemt det heller.
Forøvrig har jeg også vokst opp med foreldre som hadde ulike etternavn, til våre omgangsvenners fortvilelse. Det var mindre vanlig for 30 år siden. Selv skiftet jeg da vi ble gift - fra et kjedelig -sen-navn til et mindre vanlig. Forfengeligheten lenge leve. :flau:
Jeg sier Fru til godt voksne damer (70-80) årene
Tiltaler naboer fra barndommen av som Fru XXX osv
Jeg var et yderst høflig barn da jeg var liten ...tror jeg
Neida alltid når jeg møtte voknse mennesker jeg kjente, t.o.m på sykkel klarte jeg å knikse lett :fnis:
Praktisk. Det var det jeg gikk for da jeg bestemte at vi skulle hete det samme alle sammen. Praktisk.
Min venninne syntest det var UTROLIG irriterende at jeg gjorde noe så gammeldags som å skifte navn, og kalte meg en stund konsekvent for fru sivinøkonom "Ola Nordmann" (altså min manns tittel, til og med :knegg: )
Til gjengjeld sender jeg julekort til "familien Ola Nordmann" til dem. Vi har det jammen koselig! :glis:
Ja ER ikke det irriterende! Det er ingen (i hvert fall ikke tantene til mannen min) som reflekterer over at barna våre muligens ikke har hans etternavn men mitt. Ja, nå tror de jo også at jeg har hans etternavn, så da ville det muligens vært litt rart om ungene het noe annet.
[size=1][/size]
Jeg synes det viser mangel på respekt å ikke titulere folk ved deres rette navn. Mens noen mener de VISER respekt - i min mors tilfelle var det en del av hennes gamle tanter som mente at det å titulere henne som "fru Ola Nordmann" var en slags ... hedersbetegnelse, om dere skjønner hva jeg mener. En gift kvinne, liksom.
Noen bruker det fortsatt og det er utelukkende de som har menn med titler av noe slag.
I damebridgeklubben på Notodden opplevde jeg at en dame titulerte seg som fru sivilingeniør xxx. Det var ikke hennes tittel. Ansiktsuttrykket hennes var alldeles ubetalelig da hun seinere på kvelden så NTH-ringen min og skjønte at jeg var frøken sivilingeniør. :humre:
Jeg har mamma sitt etternavn og folkeregisteret (!) skiftet etternavnet mitt da mamma og pappa giftet seg. Da mamma full av krutt ringte og spurte hvordan de kunne ta seg sånne friheter sa de ganske enkelt: du skal da være glad for at barnets far ville gifte seg med deg så barnet kan få farsnavnet sitt:eek:
Jeg fikk på samme time tilbake morsnavnet mitt og har det fremdeles!
Skal innrømme at feministen i meg slites mot familiemora som har vokst fram de siste par årene.
Det er faktisk litt hyggelig at hele familien har samme navn. Vurderer å legge til sambos etternavn dersom han kan ta mitt også. Og heldigvis har likestillingen kommet så langt at alle jeg kjenner og omgås allerede ser på meg som meg (personlighet, utdanning, jobb etc.) og ikke som sambo-damen. Jeg velger å ikke se det som et tilbakeslag at gifte damer tar mannens etternavn når de likevel har sin egen karriere.
Å omtale forfattere ved fornavn blir helt merkelig. I tillegg er det uhensiktsmessig, for det kan skje forvekslinger. Presisjonsnivå er jo et poeng når man analyserer, siterer og parafraserer.
Mormors nabofruer heter Fru xxx. Det er litt morsomt, for de har bodd i samme borettslag siden 1956, og først nå, etter 50 år, har noen av de som har omgåttes jevnlig, ukentlig, kanskje til og med daglig, blitt helt crazy og begynt å omtale hverandre ved fornavn. :knegg:
Der jeg kommer fra har alle naboer vært omtalt med fornavn, men også med gårdstilknytning. (Marit i Bakka, Leif i Nerigarden osv). En del har også kallenavn, "Slanken", "Skjærern" (bonden på gården Skjæret) eller Måssåfinn.
Jeg kommer ikke til å skifte navn når jeg gifter meg med Kjære. Jeg har vært gift før, og selv om jeg beholdt mitt eget og het Madam Mim Eksmannsnavn, ble det fort bare Madam Eksmannsnavn. Jeg er for gammel til å skifte navn nå. Alle kjenner meg som Madam Mim, og det har ikke avstedkommet store problemer for noen av oss at Lille har mitt og hans etternavn og vi har hvert vårt.
Jeg angrer forøvrig litt på at Lille ikke ble kalt Lille Kjæresdatter Mim. Det ville vært veldig flott. Men jeg var altfor i ammetåke til å komme på det. :flau:
Tror ikke det er for sent, spørsmålet er vel heller om dere vil endre på det nå.
Jeg hadde en lærer på videregående som titulerte seg selv som fru overlege xxx. Hun har vel så vidt gått av med pensjon nå, så så gammel er hun ikke. Tittelen var nok mest ment som å vise status, selv om vi syntes hele dama ble litt i rareste laget.
Det ville aldri falt meg inn å kalle Ibsen for bare Henrik. Det kan jo som Mim sier oppstå misforståelser.
Men det minner meg litt på en som bodde i samme gang som oss på Kringsjå. Han hadde konsekvent brukt han om en forfatter som viste seg å være en hun.
Ang. etternavn, vår minste har mitt etternavn og sin fars etternavn som mellomnavn.
Fars etternavn er det ca 60.000 av i Norge og mitt i underkant av 10.000
Om vi gifter oss, kommer jeg ike til å bytte etternavn , ei heller ta hans som mllomnavn.
Bortsett fra at Sneipen heter Sneipen Butler, ikke O‘Hara. Vi har så like etternavn at det bare hadde vært komisk å ta begge, sånn type Butler Buller. Grunnen til at jeg "ga meg" var a) det var rett og slett viktigere for ham og b) jeg ville at alle skulle umiddelbart skjønne at de var far og sønn (det er vel fremdeles slik at barnet OFTEST bor hos mor ved evt. samlivsbrudd).
Fru disponent Jørgensen er helt utrolig tåpelig. Er det virkelig noen som velger det frivillig? :skeptisk:
Jeg har aldri klart å opparbeide noen feministisk indignasjon over at kvinnen bytter etternavn. For meg er det utelukkende en praktisk sak. Og for meg, som har et relativt uvanlig fornavn, har det vært uproblematisk å bytte etternavn. Folk vet hvem jeg er på fornavnet. I tillegg så klinger min manns etternavn veldig likt mitt "pikenavn", så det var ikke en dramatisk forvandling. Jeg kan godt forstå at en "Lene Smith" vil syns hun blir en litt annen "person" hvis hun skulle bytte navn til "Lene Kringlebotn", for eksempel.
For meg var det eneste som talte i retning å beholde etternavnet mitt, den tilknytningen det gir meg til hjemstedet. Derfor har jeg beholdt det som et mellomnavn jeg sjelden bruker, men det ER der. Ungene har fått slippe. De to navnene er så like, og veldig tunge av skarre-R-er, så det blir FOR kronglete å belemre barn med dem.
Så for meg er dette bare en vektskål med ting som teller på begge sider, og så får det være opp til hver enkelt hva som veier tyngst.
Jeg er også blant dem som har byttet navn. Jeg ville helst at mannen min skulle ha tatt mitt, men den ene innvendingen han hadde på det var grunn god nok for å gjøre det motsatt: Han greide ikke å uttale etternavnet mitt og det er jo ikke godt å gå gjennom livet å hete noe man ikke kan si. :humre:
Jeg synes det er utrolig ryddig og greit at en familie heter det samme alle sammen. Det er samhørighet i det også synes jeg. :nikker:
Jeg deler den manglende indignasjonen over jenter som bytter navn. Navn betyr ulike ting for folk; noen synes det er viktigere å beholde den navn-messige tilknytningen til slekten, andre synes det er viktigere å ha navn-messig tilknytning til sin egen kjernefamilie. Så lenge folk føler at de har et reelt valg, så lar jeg meg ikke hisse opp over at det fremdeles er veldig vanlig at kvinner skifter navn, og veldig lite vanlig at menn gjør det. (Jeg kjenner forresten to menn som har skiftet til sin kones etternavn, så helt uhørt er det ikke.)
Og jeg ble ganske irritert over en jeg kjente fra Usenet som sa en gang at han alltid spurte kvinner som hadde skiftet til sin manns navn hvorfor de hadde gjort det, og at han "forventet" en god begrunnelse. Utrolig frekt og nedlatende, syntes jeg, og det sa jeg fra om også.
Jeg beholdt etternavnet mitt da jeg giftet meg, men det lå langt fra noen feministisk indignasjon bak det. Jeg har i grunnen aldri tenkt i de baner. Jeg beholdt etternavnet mitt fordi jeg er lat, og ikke helt så vitsen med å bytte. Det har ingen følelsesmessig betydning for meg å ha samme etternavn som mannen min, og egentlig betyr det ingenting om folk tror vi ikke er gift heller.
Vesla har begge etternavnene, og det har foreløpig ikke bydd på noen praktiske problemer å ha forskjellige etternavn. Kanskje med unntak av den gangen mannen ble kalt for Kasiasen på Maxbo. Men det var nå mest morsomt. :knegg:
Jeg blir selvfølgelig ikke forarget på damer som bytter til mannens navn når de gifter seg, og avkrever dem heller ingen begrunnelse, selv om jeg synes det er litt pussig i lys av dagens samboer-, skilsmisse- og kvinner-i-framtredende-stillinger-tall. Derimot er jeg veldig fornøyd med at forholdsvis mange damer IKKE gjør det, for det er nødvendig for at andre skal føle at de har et reelt valg. Jeg synes faktisk at det med etternavnet er en signalgreie fortsatt.
Og jeg har selvsagt beholdt mitt etternavn, og jentene heter Trollet og Huldra Mannensdøtre Toff. :glis:
Jeg grublet lenge over dette da jeg selv giftet meg. På den ene siden så ser jeg det praktiske i at hele familien heter det samme og jeg vet at min mann hadde vært veldig lykkelig dersom jeg "tok hans navn". Samtidig så ligger det så mye identitet i etternavnet mitt for meg at jeg ikke klarte å gjøre det. Jeg har et relativt spesielt etternavn og følte at jeg ikke klarte å skille meg av med det. Og det er det jeg ville ha gjort. Selv om man beholder pikenavnet som mellomnavn så forsvinner det litt og dessuten høres våre navn ikke pene ut i kombinasjon så jeg kan ikke tenke meg at jeg ville ha klart å bruke begge.
Jentene har mitt navn som mellomnavn og sin fars som etternavn. Det er, for meg, helt uproblematisk. Hans navn er det sjeldneste. Jeg bruker aldri mellomnavnet, men setter pris på at de har det på fødselsattesten og andre viktige papirer.
Jeg er enig i at det ikke lenger er noen viktig sak om man skifter navn eller ikke når man gifter seg. Det viktigste er at man har valgfriheten og som Tinetoff sier: dersom vi skal beholde en reell valgfrihet er det nok viktig at det er noen som gjør det og noen som ikke gjør det. Jeg kjenner en eldre dame som giftet seg på den tiden da man måtte søke spesielt om å få beholde sitt pikenavn. Det er fascinerende å høre henne snakke om det og se hvor utrolig viktig det var for de av den generasjonen som tok det valget.
Ettersom jeg er gift med en mann fra et land med en noe mer konservativ kultur så opplever vi stadig vekk å få brev til herr og fru Hans Fulle Navn. Det tar jeg stort sett bare som et pussig innslag i tilværelsen.
Jeg kaller heller ikke kvinner som skifter etternavn for fiender av likestilling. Men for meg betyr navn mye, og jeg synes det er rart at folk bytter sånn uten videre. Særlig de som bytter fra et utrolig kult etternavn til noe ikke fullt så kult.
Jeg synes også det er rart at folk bytter, men det er kanskje nesten fordi navnet mitt ikke betyr så mye for meg. Jeg synes det er for styrete å skifte navn og å venne seg til et nytt navn, og jeg synes ikke etternavnet mitt spiller så mye rolle at det er verdt bryet. Men jeg tror kanskje at en del som bytter navn gjør det litt fordi de synes navn betyr mye. At det er viktig for dem å hete det samme som mannen (og barna).
Jeg byttet fordi mitt navn ikke betydde mye for meg. Det betydde derimot mye for gubben. Hans navn er det fremdeles godt under 100 stk som har, så jeg skjønner jo at han synes det er spesielt. Mitt -sen navn er derimot ikke så mye spennende.
Da vi giftet oss og jeg skiftet navn ble det stort oppstyr i mamma sin familie. Enda hennes etternavn har jeg bare hatt som mellomnavn.
Det de ikke visste var at jeg hadde kvittet meg med mellomnavnet et par mnd før bryllupet. :knegg:
Da vi giftet oss var en del av greia å bytte navn, selv om jeg hadde et kult navn selv, og min tilkommende hadde et til de grader ukult et.
Etter et par måneder fikk jeg pikenavnet tilbake som mellomnavn, og nå har begge guttene mine også mitt pikenavn som mellomnavn, og vi har alle felles etternavn.
I etterpåklokskapens lys angrer jeg på at jeg skiftet etternavn, og skulle heller ønske at min mann tok mitt etternavn! :glis:
Dessverre er ikke slektsnavnet hans bare stygt, det er sjeldent også. Og den eldre generasjon i hans slekt hadde nok også fått et felles hjerteinfarkt om deres gullgutt hadde byttet bort etternavnet! :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
