Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Aftenposten brakte denne uka nyheten om at 48 Oslo-skoler har en overvekt av minoritetsspråklige elever. Her er en oversikt over andelen ved de ulike skolene. I Dagbladet foreslår Aslam Ahsan å busse innvandrerbarn til Vestkanten for å unngå gettofisering.
Hva mener dere? Er den høye minoritetsandelen et problem, og hvordan bør det løses?
Jeg må innrømme at jeg tenker en del på dette på grunn av bostedet vårt. Den skolen vi sogner til har den 13. høyeste prosentandelen av minoriteter i Oslo med 72 %. Det er en stor skole, og den har faktisk nest flest minoritetselever av alle skolene i hovedstaden. I første klasse har prosentandelen enkelte år ligget over 90. Jeg synes dette er ganske så vanskelig. Man vil jo selvfølgelig nødig fremstå som rasist, men litt betenkt er vi, ja. Er det ille av meg å tenke sånn? På naboskolene i bydelen er minoritetsandelen for øvrig 37 og 32, så det er en stor skjevhet i fordelingen.
Jeg tror det er veldig vanskelig å la være å tenke sånn. Når norske morsmålsbrukere er i mindretall, må jo dette ha konsekvenser for skolens prioriteringer. Det er veldig lett å avfeie problemet teoretisk og abstrakt når det gjelder andres barn, men med en gang det blir snakk om ens egne, får man merkelig lite lyst til å gamble med slikt.
Oi. Vanskelig tema. Jeg kjenner at det vrenger seg litt i meg når man foreslår bussing av elevene - det føles helt galt. Det "normale" skal etter min oppfatning være at elevene går på sin nær-skole, på grunn av nettverk og sånt. Men på den annen side er det jo slett ikke bra med som du nevner på den skolen dere sogner til at 90 % av elevene er av minoriteter.
På den ene siden ville jeg ikke ønsket at mine barn skulle endt med å bli minoritet i sitt eget land, slik de vil bli hvis 90 % er av andre minoriteter. På den andre siden er det jo heller ikke spesielt gunstig for integreringen av elevene med minoritetsbakgrunn at det ikke er noen å integreres med. Hvis nesten alle er minoriteter av ulike slag så mister de jo verdifull kontakt med det samfunnet de tross alt lever i. De mister også mye "gratis" språkopplæring som de ellers får av å leke med venner som har norsk som morsmål.
Jeg syns det er et problem, ja, at minoritetene er i flertall. Men jeg syns ikke noe om bussing. Det er jo heller ikke enkelt å få befolkningen jevnere fordelt. Noen områder overtas jo gradvis av enkelte minoriteter, og tilsvarende flytter mange etniske nordmenn ut av de samme områdene. Man kan ikke tvinge i forhold til bosetning.
Så min litt tafatte konklusjon - ja, det er et problem. Og jeg aner ikke hva man skal gjøre med det.
Her går ungene på en skole som jeg ser står oppført med 74 % minoritetsspråklige.
Det har aldri vært noe problem.
Tror vi som foreldre tillegger det et større problem enn det i noen tilfeller er.
Jeg ser på det som positivt at ungene har venner fra alle verdens kanter.
Ungene her bryr seg ihvertfall ikke om hvor de kommer fra.
Mange av disse er også 3. generasjon innvandrere, så de har foreldre som er født i Oslo/Norge. Hvis det har noen betydning.
En annen skole som også ligger rett i nærheten har kun 16 %.
Jeg vet at endel foreldre søker barna sine dit nettopp pga av dette.
Det blir feil for meg.
Jeg skjønner at du er skeptisk, men kan du ikke snakke med noen foreldre og barn som går på denne skolen da? Da får man kanskje en viss peiling på hvordan det ligger an.
Min eldste går på en barneskole hvor andelen fremmedspråkelige er 67 %. Det er litt "rart" ut på klassebildet med tre hvite barn blandt 15, men det er ikke noe problem. Barna snakker godt norsk og har foreldre som er godt integrert. Guttungen trives og har venner fra flere najonaliteter.
I barnehagen derimot, så kunne en pappa fortelle at sønnen hans begynte å snakke punjab hjemme, selv om morsmålet var urdu :fnise: Hans poeng var at han ville at sønnen snakket norsk i barnehagen, men han hadde fått seg noen kompiser som ikke ville det da.
Nå ser jeg at Obelix også har et innlegg, vi har barn på samme skole. Godt at vi er enige.
Noen naboer av meg var veldig i tvil før skolestart. De hadde lenge vurdert Steinerskolen, og hadde samtaler med foreldre som hadde barn på "nærskolen", de snakket med rektor og flere av lærerene. Det endte med at barnet begynte på nærskolen.
Takk for svar! Jeg er enig med deg, Tinetoff, og også i mye av det du skriver, Bina. Min første tanke er at det burde være mulig å gjøre noe internt i mange bydeler, uten at det blir nødvendig med lange bussreiser for elevene. I bydelen vår, for eksempel, er det store demografiske variasjoner innenfor et begrenset geografisk område. Skolene som har hhv. 72, 32 og 37 % ligger innenfor en radius av ca. 1.1,5 km. Ville det være helt umulig å fordele dette litt jevnere - forhåpentligvis til det beste for alle parter? :hmm:
Innenfor bydelen syns jeg det må gå an å justere på skolekretsene. Dvs fjerne kretsene (hvis de fortsatt eksisterer) og ha flytende kretsgrenser, slik at man kan vektlegge demografi og utjevning av forskjeller ved opptak til skolene. Men bussing til vestkanten er jeg fryktelig i mot.
Jo, det har vi gjort - vi har ei nabojente i 8. klasse som er glad i å passe Liv. På hennes trinn er andelen langt lavere enn blant de yngste barna, rundt 50 %, tipper jeg. Hun synes ikke det er noe stort problem, men har nevnt at en del av guttene ser ned på jenter, og at mange av dem lager mye bråk. Hennes mor synes det er litt vanskelig at svært få av minoritetsforeldrene stiller opp for skole og fritidsaktiviteter. (Huff, nå høres jeg skikkelig fæl ut, hører jeg, men jeg skjønner også hva de mener.)
Med fare for å havne i et enda større uføre må jeg tilstå at jeg er litt bekymret for språkutviklingen også. Det henger kanskje delvis sammen med at jeg egentlig er norsklærer av utdanning. Å overhøre samtaler på bussen der etnisk norske ungdommer snakker gebrokkent, er både fascinerende og bittelitt skremmende på et vis.
Kan for øvrig legge til at både Vestkanten og Steinerskolen står for meg som større onder enn nærskolen vår - sånn bare for å erte på meg enda flere. :fnise:
Når det gjelder språkutviklingen har heller ikke det vært noe problem.
At ungdommer snakker gebrokkent tror jeg faktisk har noe med mote å gjøre. Synes alle snakker Urdunorsk jeg. :skeptisk:
Har nevøer på 15 og 18 år og de snakker slik. Høres ikke smart ut, men er vist kult.
På skolen vi sogner til er det 96 % minoritetsspråklige elever - ut fra dokumentet Elinblu postet ser det ut til at det betyr omtrent 12 norskpråklige på hele skolen, og drøyt 300 "minoritetsspråklige" elever. Det er klart det må være problematisk på flere måter, både sosialt og i forhold til læremiljøet, når det er så mange ulike språk og så få som har felles språk, og jeg kan ikke skjønne annet enn at situasjonen må gå ut over tilbudet til de norskspråklige elevene.
På den skolen vi bor nest nærmest - vi bor midt mellom dem - er det 45 % fremmedspråklige, som høres adskillig greiere ut å forholde seg til. (Det frister på mange måter å flytte rett over gaten, for å si det slik.) Jeg synes det er veldig fint at det er folk fra mange deler av verden i nærområdet og at man treffer på andre barn som snakker mange ulike språk, det er en del av sjarmen ved å bo der vi bor, men situasjonen på "vår" skole synes meg for ekstrem.
Jeg fikk også med meg den nyheten.
interessant at også Aslam Ashan synes at det blir for mye innvandrerelever på skolene, og foreslår bussing. Langveis bussing synes jeg absolutt ikke noe om. Er på linje med bina.
Ellers se her www.nettavisen.no/innenriks/article1527906.ece
Det som er interessant er hva som telles inn i denne statistikken? Er f.eks svenske barn med der, som i grunnen ikke trenger spesiell norskopplæring. Junior er ikke norsk statsborger, men han har norsk som førstespråk og vi snakker norsk hjemme (ja, jeg skjemmes!).
For min del er dette noe vi tenker på nå som vi skal ut på boligjakt og bydeler som Bjerke utgår av den grunn, selv om de helt klart er mer i tråd med hva jeg har lyst å bruke på bolig.
Når det gjelder bussing, så syns jeg det vil være stigmatiserende for de det gjelder og derfor ikke en god løsning, men jeg har ingen god forslag til løsning heller...
Avsporing: legges PISA resultatene ut ennå, slik at man kan se hvilke skoler som gjør det bra??
Jeg syns også det blir veldig stigmatiserende. Det er virkelig med på å dele inn byen i høy og lav status, skolene likeså, og selvsagt elevene. "Vi har alt for mange ressurssterke elever på denne skolen, så vi henter deg med buss fra andre siden av byen for å jevne ut..." Det blir jo hyggelig.
Hæ? :snurt: Skolene i villastrøkene i bydelen vår (altså Bjerke :humre: ) har en helt annen demografi, altså - se tallene lenger opp her. En minoritetsandel på ca. en tredel anser jeg som positivt. :nikker:
Jeg vil tro at alle ikke-norske telles, men vet at det nok er ytterst få svensker og dansker som bidrar til statistikken i vår skolekrets.
Bussing synes jeg blir helt feil Og det er da sannelig ymse blant ikke-minoritetsspråklige barn også, så da kunne man jo videre begynt å dele inn dem... Og da har man det gående. En viss justering innenfor skolekretsen mener jeg likevel må være mulig og ønskelig dersom det er skjev fordeling som den Elinblu skissere.
I likhet med Elinblu, Skilpadda mfl føler jeg at det i utgangspunktet er en berikelse og viktig å gå på skolen med barn av ulike bakgrunn og opprinnelse, og det er nå sånn det er mange steder i Norge idag, og iallfall i Oslo, særlig Oslo øst. Vi velger selv å bo i Oslo øst blant annet på grunn av den sammensatte befolkningen, og som Elinblu får jeg adskillig større panikk av en typisk "Vestkantskole" enn en skole med litt høy innvandrerandel. Likevel, som Tinetoff sier, når det plutselig gjelder ens egne barn, man ønsker ikke at andelen er ALTFOR høy.
Jeg ser at skolen vi sogner til har en andel på 23%, noe jeg synes er veldig ok. Jeg ville heller hatt opp mot 50% enn 0%, men jeg innrømmer at jeg ville vært skeptisk til en skole der langt over halvparten var minoritetsspråklige. Dette blant annet i forhold til ressursbruk og språkutvikling.
Øh? Vi ville gjerne til deler av Bjerke, men det var altfor dyrt, så nå bor vi et annet sted. Du finner mange steder som er billigere enn Bjerke med en andel minoritetsspråklige langt under 50%.
Dette er selvfølgelig helt riktig, det er også en av de mest tungtveiende grunnene til at vi flyttet til Ellingsrud, vi sognet jo til samme skole som dere. Den kommer også ekstremt dårlig ut på de nasjonale prøvene, i 5.klasse så var det nesten 75% av barna som lå på dårligste nivå i lesing.
Her ute er det en normalt høy andel fremmedspråkelige i Oslo øst for tiden, ca. 50%, men resultatene fra de nasjonale prøvene lå på et helt annet nivå. Jeg har ikke noe problem med og sende mine barn på en skole med mange fremmedspråklige, men jeg har problemer med å sende dem til skoler som har dårlige resultater og vise til.
De dårlige resultatene trenger jo ikke bety at skolen er dårlig, det kan også bety - flåsete sagt - at det er elevene som er dårlige. At fremmedspråklige elever gjør det dårligere i norsk enn landsgjennomsnittet er ikke uventet, særlig ikke når de har såpass få norsktalende rundt seg, og man kan ikke uten videre sammenligne resultatet på skoler med helt forskjellig elevdemografi og tro at man ut fra det kan vurdere hvor god undervisningen er. Og så er det kanskje flere ressurssvake familier på Tøyen enn på Ellingsrud, både norske og utenlandske, og de barna gjør det ofte dårligere på skolen, uten at det trenger være skolens skyld. (Når det er sagt, mistenker jeg jo, som tidligere nevnt, at tilbudet til de norskspråklige elevene må bli dårligere når de er i så ekstremt mindretall, og at det også er andre problemer som gjør tilbudet dårligere der, men det vet jeg jo ikke ut fra statistikken.)
Jeg snakket nylig med noen som har barn på Steinerskolen og som skrøt av pedagogikken der, og begrunnet skrytet med at elevene gjør det godt på normerte prøver. Jeg svarte at det er klart en liten skole med så å si utelukkende barn av ressurssterke, høyt utdannede foreldre med spesielt engasjement for utdanning og skole (og lærere av samme slag) gjør det bedre enn en hvilken som helst offentlig skole - det skulle da virkelig bare mangle, og sier fint lite om hvor god pedagogikken er. (At skolen er bra, og at de har grunn til å være fornøyd, betviler jeg ikke. Men jeg tror elevmassen, foreldremassen og lærermassen er det som i størst grad avgjør hvor godt en skole fungerer.)
I Oslo er det veldig mange gode skoler, og noen av de som har høyest andel minoritetsspråklige er veldig gode skoler (feks Vahl, Jordal, Stieg). Så lenge skolene er flinke til å håndtere de utfordringene som dukker opp, er det jo bare spennende. I motsatt tilfelle ville jeg vært skeptisk.
Nyere forskning tyder på at elever som har innvandrerbakgrunn gjør det like bra som norske elever med samme sosiale bakgrunn.
Dette vil si at barn med innvandrerbakgrunn som har foreldre med lite utdannelse gjør det statistisk sett omtrent like bra på skolen som norske barn med foreldre som har tilsvarende lite utdannelse. På samme måte gjør innvandrerbarn med foreldre som har høyt utdannelse det statistisk like bra som norske barn som har foreldre med tilsvarende utdannelse/bakgrunn. Dette betyr altså at fremmedsspråklig bakgrunn ikke har betydning for elevenes prestasjon på skolen.
Dette er overraskende og vanskelig for meg å svelge, men dog. Kunnskapsdepartementet bruker denne forskningen som dokumentasjon for sitt arbeid.
Jeg oppfatter det som om Athar Ali har et helt annet utgangspunkt enn Aslam Ashan - og de fleste andre.
For - jeg er tilbøyelig til å være enig med Athar Ali. Det er ikke nødvendigvis et problem med 100 % innvandrerbarn på en og samme skole. Problemet oppstår når det er 96 % innvandrerbarn - og 4 % etnisk norske. Problemet som da oppstår er først og fremst for de 4 % etnisk norske elevene, men også for skolen. Kanskje er det lettere for skolene å tilpasse undervisningen hvis ALLE elevene har samme problematikk: et morsmål som ikke er norsk.
Jeg jobber selv på en skole med mange minoritetsspråklige elever.
Men her jeg bor, er det slik at det overveiende flertallet av elever i denne gruppen er både andre- og tredjegenerasjons minoritetsspråklige - og flere er i realiteten ikke minoritetsspråklige i det hele tatt ( de snakker norsk hjemme).
På det trinnet jeg jobber i år er det 12 minoritetsspråklige elever. Kun én av disse elevene snakker og skriver norsk dårligere enn en gjennomsnitlig elev. Fem-seks av de resterende overgår de fleste av sine etnisk norske medelever.
Hva som egentlig skjuler seg bak antall minoritetsspråklige kan være så mangt. Hvordan situasjonen er i Oslo generelt og på din skole spesielt vet jeg ikke noe om. Men jeg vil anta at ganske mange av de minoritetsspråklige elevene fungerer like godt som etnisk norske i undervisningssituasjonen.
Nå ble jeg litt glad her jeg sitter og surfer på jobb :rødme: på Jordal.
Jeg tror det du sier er veldig riktig, og vi ser at avgiverskolene våre har veldig forskjellig måte å håndtere problemer på. Problemene kommer på skoler med store andeler minoritesspråklige, og det som blir vårt problem igjen som lærere, er at det så mange småkulturer innenfor hver enkelt minoritet. Det er et hierarki der enkelte kulturer setter seg selv høyere enn andre, og problemet er ikke at norske elever setter seg selv på toppen.
Skolen tar tak i problemene når de oppstår, vi veit at elevene har leser dårlig, og jobber med det og prøver å legge opp undervisning etter det.
Det er ikke til å legge skjul på at det er vanskelig når du har tiende klasse, og du får en elev fra Mottak (1 år på skole i Norge) og eleven skal ta eksamen på linje med resten av elevene som har har langt lenger fartstid. Hvordan tilrettelegger man for undervisning så alle får utbytte?
Det var vel en forsker som gitt ut og sa noe sånt som at, om man delte inn Pisa eller nasjonale prøver resultater i forhold til foreldres yrker og utdannelse, så ville man fått det samme resultatet.
Litt på sidelinjen og en digresjon, men likefullt en tanke tider
Ja, det får vi tro. Nå vet jeg ikke hvor mange elever det er på et trinn hos dere, men 12 minoritetsspråklige elever høres jo ikke mye ut hvis det er flere parallelle klasser - trolig ikke nok til at det oppstår en slik "gettofisiering" som jeg dessverre tror det til dels har gjort hos oss. Dersom det bor 85 % pakistanere i en høyblokk og de fleste har jevnaldrende barn, er det jo ikke merkelig at lekekamerater høstes blant disse. Inputen (for å si det på godt norsk) av norsk språk vil jo da ikke bli så stor.
Det er klart det er mange faglig sterke barn med fremmedspråklig bakgrunn. "Minoritetsspråklig" er jo veldig langt fra å være en homogen gruppe! Men en av ulempene ved en skole med mange språk, uavhengig av hvordan elevene ellers er og hva slags bakgrunn de har, er at elevene og lærerne i mindre grad har et felles språk, og det vil jeg tro gjør undervisningen langsommere og dårligere? Og på en skole der de norske er i så ekstremt mindretall som et par av Oslo-skolene gjetter jeg at det blir vanskeligere for de fremmedspråklige elevene å lære seg norsk skikkelig, slik at de ikke får sjansen til å bli så flinke som de elevene du nevner. Det er slett ikke bare i forhold til de "etnisk norske" elevene dette er en utfordring.
Det tror jeg nok; det jeg er redd for, er at undervisningssituasjonen ikke fungerer så godt.
Dette er veldig interessant. Til min overraskelse så var det ikke minoritetsandel på over 50% på "vår" skole, men det må være like i nærheten. Jeg ser på det som en berikelse at barna mine kan få forholde seg så naturlig til flere kulturer og språk, men kjenner at jeg vil bli bekymret om dette kom til å gå utover de barna som har mye ressurser. Dette har ikke egentlig bare med fremmedspråklige minoriteter å gjøre, men det å bo i et nabolag hvor det ikke er alle barn som har like mye ballast med hjemmefra.
Pamina: du må jo vite en del om hvor mye ressurser dette krever? Jeg sitter forresten å ser bort på skolen din nå.
Jeg må innrømme at jeg ikke har helt kontroll over hvilke skoler tilhører hvilke deler av områdene... :o Og derfor har Risløkka og Refstad utgått litt, så nå må de kanskje inn på listen igjen.
Skolen Junior sogner til nå har litt over 50 % minoritetsandel og det er ikke skremmende høyt, men her er det som sagt ingen rekkehus.
Vi snakke om mye av det samme før vår sønn begynte på skolen (hans skole står oppført med ca 70%), men har etter halvannet år samme erfaringer som Obelix; det går veldig greit. Det er jo ikke sånn at vårt barn blir en minoritet i eget land, selv om det bare er tre-fire andre etnisk norske i klassen hans. De andre barna i klassen kommer jo også fra ulike kulturer, og sammen har de få problemer med å finne en felles plattform.
Jeg synes det Athar Ali uttaler i Dagbladet er interessant, og for min egen del har jeg kommet frem til at det samfunnet og virkeligheten som mine barn vokser opp i er et mye mer sammensatt samfunn enn da jeg selv gikk på skolen, og at skolen nødvendigvis må være en refleksjon av dette. Norsk skole har vel vært heldige (eller uheldige?) som har kunnet forholde oss til en relativ homogen elevgruppe i såpass mange år (selv om det kanskje heller ikke stemmer så godt). Så lenge skolen likefullt kan gi en tilsvarende opplæring som skoler med lite eller ingen minoritet (noe jeg opplever at de gjør), så er vi fornøyd.
For oss foreldre så er det nok en større utfordring enn det ville vært hvis alle de andre foreldrene var "like" som oss. Jeg sitter i FAU, og vi sliter også litt med å få minoritetsforeldrene på banen. Her har både skolen og vi en jobb foran oss.
Etter min erfaring så er det de voksne som har vanskeligst for å knytte kontakter på tvers av kultur, på foreldremøter og lignende så har jeg lett for å søke mot de som er mest lik meg selv, det er enklest og mest konfortabelt.
Og Osloskolene gjør det vel også jevnt over bedre enn resten av landet, til tross for den høye andelen av minoriteter. (Husker ikke om det var PISA eller de nasjonale prøvene, men leste i alle fall om dette i avisene rett før jul.)
Jeg synes derfor at den høye minoritetsandelen ikke nødvendigvis er et problem i forhold til mitt eget barns opplæring, så lenge skolen har nok ressurser og kunnskap til å takle de utfordringene som kommer som en følge av dette.
Du har selvfølgelig helt rett i betraktningene dine her, dette er et sammensatt problem hvor mange forhold innvirker på resultatet. Jeg ser helt ærlig ikke noen klar løsning på problemet heller, all den tid den norske skolen er i den situasjonen den er med ressurs- og lærermangel.
Det krever enormt med ressurser, og hittil har Oslo Indre Øst skolene vært heldige og hatt en del ekstra midler for å drive sosial utjevning. Vi har for eksempel hatt råd til å ta med hele klasser på kino uten at de må betale selv, og vi har hatt flust med rufuskort (sporveiene) og har kunnet reist på turer uten å måtte telle hver krone.
Disse midlene flyttes nå til Groruddalen, dit de mest ressurssterke minoritesspråklige har flyttet. De som bor i sosialboliger er det definivt flest av i Oslo Indre Øst og på Bjølsen (som også har nytt godt av disse midlene)
Det blir spennende å se hva vi har igjen av ressurser.
Mest ressurser tar det selvfølgelig å undervise, og det å få holdt et nivå som passer alle er mildest talt vanskelig. Politikken i norsk skole har vært veldig konsentrert om å hjelpe de svake, og det å gi de sterkeste nok utfordringer har vel nærmest vært sett på som en elitedyrking den norske enhetsskolen har sett seg for god til. Vi prøver så godt vi kan å kjøre tolærer inn i norsktimer, men mangelen på begreper gjør vel så mye for de fleste andre fag, særlig naturfag, samfunnsfag og krl. Ideelt sett burde det vært mulig å tilpasse opplæringen, men å treffe nivåer fra 1-6 i alle klasser er bortimot umulig.
Det gir også utslag i atferd hos de elevene som blir sittende å tape. Den store fella, om man kan kalle den det, er spranget mellom fjerde- og femteklasse der alle lærebøker går ut fra at elevene kan lese for å lære og svært mange av elevene leser alt for dårlig og sakker akterut. Fram til fjerdeklasse klarer de seg som regel ok, men fra femte blir spranget mellom de som fikser skolen og de som ikke gjør det større og større.
Vi har elever fra alle typer samfunnslag på skolen vår, og familiebakgrunn og foreldrenes holdning til skolen og egen utdannelse er det som betyr aller mest for hvordan ungene klarer seg på skolen.
Jeg er lærer ved en av de skolene med mer en 50 prosent innvandrerbarn. Det gir oss både utfordringer, problemer og mye positivt. På skolen er det representert et sted mellom 40 og 50 land med en overvekt tamiler. I min klasse er det barn fra 9 forskjellige land. Språket barna bruker seg imellom er norsk.
Norskkunnskapene blant de tospråklige barna varierer fra helt flytende norsk til et mer begrenset ordforråd. Det gir selvsagt enkelte utfordringer når barn ikke kan norsk når de begynner på skolen. Men fordi språket som blir brukt i alle sammenhenger er norsk, klarer alle etter hvert å gjøre seg forstått.
Jeg har en klasse som er forholdsvis svak faglig, men blant mine sterkeste elever er det flere av de tospråklige og noen av de "norske". Det samme i den andre enden.
En av elevene mine spurte meg helt uoppfordret i høst om hvorfor det var så mange brune barn på skolen. Jeg tenkte at det var et pussig spørsmål, siden eleven selv har "brun" hud. Jeg forklarte som sant var at det er fordi så mange med brun hud har valgt å flytte til området. Og det slo han seg til ro med.
Det største problemet vi møter i forhold til mange av de tospråklig er at de mestrer norsk for dårlig. Dette er vanskelig å gjøre noe med, men én vei å gå er å få flere inn i barnehagene tidligere. Det er først når de bruker språket at de lærer det. I tillegg må tilbudet til de barna som ikke kan noe norsk når de begynner i 1. klasse bli bedre.
For elever fra 3. klasse og oppover kan man søke mottaksklasser hvor fokuset er å lære norsk, mens de minstes tilbud må konkurrere med ressursene til de andre barna på skolene rundt omkring. Det tilbudet blir ofte ikke godt nok.
Jeg er også mor til en gutt i 3. klasse som går på en skole med 64 prosent tospråklige. Jeg ser på hans skolehverdag som positiv og fin. Han får den undervisningen han har krav på og i forhold til kunnskapsløftet er nivået helt greit. Vi tok en avgjørelse den dagen vi flyttet hit (sommeren før skolestart) som vi ikke har angret på. Skulle det bli for vanskelig for ham på skolen han går på kan vi heller vurdere en annen skole senere.
Jeg har ikke lest hele tråden, men vil likevel komme med mitt siden jeg er mamma til 2 minoritetsspråklige barn (det siste har det vært vanskelig å overbevise kommune- og skolepersonell om, men siden hverken mannen eller jeg snakker norsk eller samisk hjemme, er guttene vores minoritetsspråklige).
På storebror sin skole (liten landsbyskole hvor storebror er den eneste som ikke snakker norsk hjemme) har alt gått fint inntil i år. Hans kontaktlærer presterte å komme med utsagn til storebror, i mitt nærvær, som "Stakkars X, med så mange språk som han skal lære seg", hun kalte ham også språkforvirret og sein, og viste alt i alt lite kunnskap og mange foredommer omkring flerspråklige. Under foreldrekonferansen ble jeg nærmest oppfordret til å snakke norsk med gutten og kutte ned på stillingsprosenten min. På ingen måte ble hans flerspråklighet av henne oppfattet som ressurs. Jeg måtte vise henne regelverket fra min arbeidsplass (en videregående skole) for å vise til at han skulle ha fritakk fra nynorsk - i femteklasseboken i norsk blandes nynorsk og bokmål fullstendig sammen - og ekstra tid på prøver hvor oppgavespråket er norsk.
I minstemann sin nye barnehage ble det laget to grupper barn på hans alderstrinn: alle med utenlandsk bakgrunn kom i en gruppe, alle norske barn i den annen. Gjett om det var vanskelig å innstille til styrer, uten å virke som rasist eller "vi er bedre enn de andre innvandrere" at vi ønsket vores sønn over til avdelingen med norske barn, og det ville vi absolutt, siden minsten skal lære norsk i barnehage.
Mange minoritetsspråklige foreldre ønsker nettop større integrering mellom deres barn og norske barn, så deres barn har en chance for å lære seg ordentlig norsk språk og kultur. Som fremmedspråklig forelder blir man uansett ikke det beste språkmodell i norsk for sitt barn, for selv om man snakker "flytende" norsk, har man ikke samme følelse for språkets finesser, ikke samme nuanserte uttale, og ikke samme kulturelle referanser.
Så ja, jeg synes skjevfordelingen i Osloskolene er et reelt problem, og er forstander av at barn om nødvendig blir busset til skoler lengre ute, så vi unngår skoler hvor nesten alle elever har fremmedspråklig bakgrunn. Unntaket må da være de skoler hvor foreldrene bevisst har valgt et utenlandsk språk og skolesystem, à la Ecole Francaise eller Deutsche Schule. Men det er nok ikke disse som man tenker på i denne sammenheng.
Skolene i vår bydel har pluss/minus 50% fremmedspråklige elever, og jeg har tenkt mye på om dette vil bli problematisk. Jeg har kommet frem til at det er et sammensatt problem, og jeg har etterhvert blitt mer redd for at sønnen vår skal komme i et miljø med svært mange barn fra ressurssvake familier, ikke hvilken kulturell bakgrunn de har. Slike oversikter blir så voldsomt forenklet og sier null og niks om miljø og skolehverdag. Man kunne like gjerne hatt en oversikt over hvor mange barn med konsentrasjonsproblemer det finnes på skolen, eller foreldre med inntekt under enn viss sum, alkoholikerforeldre, skilte foreldre osv. Miljøet kan forandre seg fra år til år, fra trinn til trinn,og avhenger av ekstremt mange fler faktorer enn gettofisering.
Lite engasjement fra innvandrerforeldre er et reelt problem, men vi norske foreldre må bli flinkere til å involvere dem også.
Kan jeg berolige deg med at jeg snakket sånn når jeg var 14, men sluttet i 16-års alderen? Jeg regner meg selv som relativt stø i norsk, og gjør det veldig bra på studiene mine nå. ;)
Så snodig å gjøre det slik? Jeg syns barnehage er et flott integreringsverktøy, men da krever det jo at barna med utenlandsk bakgrunn går sammen med de norske.
Jeg har erfaring både fra skole hvor de færreste av elevene har hatt undervisningsspråket som morsmål (internasjonal skole, som hadde engelsk som undervisningsspråk) og fra norsk skole hvor klassen har vært 100 % norsk. Det er ingen tvil om at de internasjonale skolene har holdt et mye høyere faglig nivå enn den norske barneskolen jeg gikk på. I stor grad så tror jeg dette både har en sammenheng med skolens tilnærming til språkproblematikken og foreldrenes innstilling til skoles formål (et nødvendig onde eller en institusjon som sørger for gode muligheter senere i livet.)
På de internasjonale skolene var aldri språkferdigheter en problemstilling. Det ble lagt opp til et nivå på undervisningen, og hadde man ikke tilstrekkelige språklige eller faglige kunnskaper til å følge den ordinære undervisningen fikk man ekstraundervisning. Man slapp ikke videre til det neste klassetrinnet før man holdt et visst faglig nivå (dvs. at man måtte kunne lese for å komme opp i tredje klasse). Det ble krevd at man kommuniserte med hverandre på engelsk, å snakke sammen på morsmål var ikke akseptabelt, selv ikke for de som hadde vertslandets språk som morsmål.
Jeg tror at norske skoler kan lære både av skoler som har gode resultater å vise til, selv med en høy andel minoritetsspråklige elever, men jeg tror også de har mye å lære av skoler innenfor det internasjonale systemet som må forholde seg til at en stor andel av elevene ikke har undervisningsspråket som morsmål.
Det er dette jeg også har kommet frem til. Dessverre tror jeg ikke at "vår" skole kommer spesielt godt ut på dette området heller, og det bekymrer meg mer enn at mange av klassekameratene til barna mine vil være fremmedkulturelle.
Jeg finner det særdeles betryggende at dere som er lærere sier at det er mest viktig hva slags ballast barna har med hjemmefra er viktigst, for da skjønner jeg at dette i stor grad er noe jeg kan påvirke selv.
Dette er jeg helt enig i. Jeg vil heller ha Snupp på en skole med en høy andel som har annet undervisningsspråk enn morsmål, men som kommer fra resurssterke hjem, enn en skole som har en høy andel med samme morsmål som undervisningsspråket, men hvor de fleste familiene er å anse som resurssvake.
