Er det et greit argument, for å kunne omtrent gjøre som de vil med barna sine?
Utsette de for potensielle farlige situasjoner, med påskudd om at mor eller far er overbeskyttende?
Jeg synes det i seg selv å si at man er OVERbeskyttende har blitt helt legalt. Men det betyr jo at man er rett og slett er for beskyttende til det omtrent hemmer barnet.
Jeg forstår det er et definisjons spørsmål, og hva man legger i det.
Men ta dette eksemplet :
"mitt barn får ikke bruke skarp kniv, fordi det kan skjære seg." Barnet er over 5 år. Begrunnelsen er "fordi jeg er overbeskyttende"
"barnet mitt får ikke gå rett over veien, men må gå over et fotgjengerfelt" ( selv om det betyr å gå en lang strekning i veikanten for nå det) Igjen er begrunnelsen "fordi jeg er overbeskyttende.."
Det er greit at man ikke vil la barnet bruke kniv, ikke noe problem, men det argumentet synes jeg bare er slitsomt.
Jeg mener det jeg mener, når jeg mener det.. Men vil jeg høre andres synspunkter. Jeg har ikke noe problemer med at foreldre gjør andre ting med sine barn, men når argumentet blir brukt up in my face som feks.
"nei, barnet mitt får ikke lov til å være hjemme aleine et øyeblikk, ( og suprise, suprise, begrunnelsen er: ) fordi jeg er overbeskyttende.."
Ergo så mener personen at jeg ikke tar nok vare på mitt barn?
Er det så greit å være overbeskyttende? Jeg vil ikke bli kalt overbeskyttende..
Ikke jeg heller.
Jeg vil beskytte barnet mitt mot farer, men den dagen jeg selv definerer meg som overbeskyttende er det på tide å gjøre noe drastisk.
Å være overbeskyttende vil jo si å beskytte for mye?
akkurat mine tanker.. Å bruke det som et argument for å ikke få lov til å gjøre noe som jeg anser som harmløst eller viktig å lære på et tidlig tidspunkt, er helt galt i mine øyne..
Å vere overbeskyttande er absolutt eit negativt omgrep for meg. Dersom foreldre seier (og meiner) at dei er overbeskyttande så bør dei absolutt vurdere å tøye eigne grenser for borna si skuld. Eg synest det er trist med born som aldri får lov til å klatre i tre eller leike litt uvørent fordi foreldra er overbeskytttande. Då frårøvar foreldra dei viktig motorisk trening (og ein normal, sunn oppvekst) på grunn av eigen angst.
I andres øyne er sikkert jeg også "overbeskyttende" av og til. Jeg kunne ikke drømt om å ha en fjortenårig nabojente som barnevakt for eksempel. Jeg synes allikevel ikke at venninna mi er vågal fordi hun har en fjortis som barnevakt, men skjønner at det antagelig er jeg som er overbeskyttende. Jeg kunne sagt at jeg har en bad feeling på det, men det ville jo på sett og vis fremstiltt hennes valg som uansvarlig, derfor er det lettere å "legge skylden" på meg selv som "overbeskyttende".
Mye fin tegnsetting her nå... :sparke: Vet ikke om jeg er i stand til å formulere meg sånn at noen skjønner hva jeg mener heller, skylder på litt søvnunderskudd...
Men dersom ein har det ein sjølv meiner er gyldig grunn til å ikkje tillate noko så ein ein vel pr. definisjon ikkje overbeskyttande? Det vert jo heilt feil om ein skal redusere eigne val til å framstå som hysteriske for å unngå at andre skal kjenne seg uansvarlege.
Men hva er en gyldig grunn da? Magefølelse? Det er jo sikkert tilfelle for de som nekter barnet sitt å klatre i trær og stupe fra 5-meter´n også?
:hysterisk redd for å tråkke noen på tærne:
Dersom en bruker argumentet at man er overbeskyttende, og dermed innskrenker barnets aktiviteter, så er man ihvertfall klar over det. Da er det lettere å gjøre noe med det,- og tøye grensene litt etterhvert. Jeg tror at når barnet blir 5-6 år, og mødrene selv ser store forskjeller i hva ens eget barn får lov til\ får til i forhold til andres,- og at det går kjempefint at andre får skjære litt grønnsaker og annet, da tror jeg begynner de fleste å slippe opp litt. Man tenker at barnet faktisk snart skal begynne på skolen, og trenger å øve litt selvstendighet.
Derimot de som ikke ser at de er overbeskyttende,- dem tror jeg det er verre med.:)
Eg meiner det er logisk å skille mellom rasjonell frykt og irrasjonell frykt (som også er definisjonen på angst). Mange av dei som er overbeskyttande har ei irrasjonell frykt for at noko kan gå gale. Always expect the unexpected, liksom.
Dersom ein er redd for at treåringen skal knekke nakken av å klatre litt i eit tre (fordi det reint hypotetisk kan skje), så meiner eg det er irrasjonell frykt. Men om ein ikkje vil at den 14-årige nabojenta skal sitte barnevakt fordi ein ikkje heilt stolar på at ho taklar ansvaret og kan handtere oppgåva, så meiner eg det er ei rasjonell frykt.
Hvis jeg ikke er på humør til å forklare hvorfor jeg mener en ting, kan jeg fint finne på å si at det er sånn fordi jeg er hønemor. Jeg har alltid en begrunnelse. Jeg mener at begrunnelsen er god nok.
Å definere rasjonell kontra irrasjonell frykt i denne sammenhengen blir i mine øyne vanskelig. Slik jeg ser det er det ikke mindre rasjonelt å frykte at treåringen skal ramle ned fra et tre å brekke nakken enn at en 14-åring skal sitte i stua å røyke hasj og denge ungen (eller hva det nå enn er jeg frykter) mens hun sitter barnevakt... Litt flåsete, men du skjønner sikkert hva jeg mener... :digger:
Nja. Jeg anser meg selv som fornuftig, ikke overbeskyttende, men jeg forsøker å være konsekvent på dette med fotgjengerfelt, hjelm, bilsikring og andre ting. Jeg har ikke noe barn å miste. Jeg ser på det som omsorg og fornuft, ikke overbeskyttelse.
Kniv får hun bruke, og etter mange år i hotellbransjen så vet jeg at det er skjemme/sløve kniver man skjærer seg på, ikke skarpe. En femåring skal selvsagt kunne bruke kniv.
Jeg tipper at den som sier slike ting om seg selv ("Jeg er hønemor, jeg er overbeskyttende") har fått høre det utallige ganger i utallige situasjoner, og er så lei av det at hun heller kommer kritikerne i forkjøpet ved å stemple seg selv.
Det vil alltid være synsing som ligger til grunn for hva man mener barna kan gjøre, og hva som er farlig for dem. De fleste av oss har lett for å karakterisere oss selv om fasiten, de som er strengere som hysteriske, overbeskyttende hønemødre, og de som er mindre strenge som slappe og likegyldige.
Jeg oppfatter utsagnene si hovedinnlegget helt klart som en beskjed om at "dette diskuterer jeg ikke med deg".
Jeg forbinder ikke sykkelhjelm eller bilsete med å være overbeskyttende. Å nekte ungen å sykle, derimot.. På samme måte synes jeg det er helt ok at det nå er sand under lekestativer, ikke steiner og asfalt som vi hadde på barneskolen. Jeg foretrekker blåmerker og skrubbsår fremfor brudd på hjerneskallen. ;)
Jeg vet ikke helt om jeg forstår hva denne tråden skal handle om. :tregt fredagshode: Men jeg syns iallefall at "overbeskyttende" er et negativt ladd ord og jeg vil helst ikke være en som overbeskytter. For meg betyr det at man lar sine egne redsler og angster styre over hva man tillater barna sine å være med på. Da er det lett å legge urimelige og usunne begrensninger på barnas adferd og ikke minst er det lett å overføre sine egne negative preferanser til barna. Hvis man stadig gjentar at kniven er farlig eller at det er farlig å klatre i trær, så vil jo de to tingene være noe barna oppfatter som potensielle farer. Jeg vil ikke være den som peker ut farer der det ikke er noen opplagt fare. At jeg har negative opplevelser eller urimelig redsel burde ikke gå ut over barnet mitt. Jeg er nok ganske oppmerksom på dette siden det er et par ting jeg er urimelig redd for. Edderkopper for eksempel og mørket
I de tilfellene som nevnes i hovedinnlegget, ville jeg tolket det slik at vedkommende har strenge sikkerhetsregler for barnet sitt, men for å ikke få det til å høres ut som om hun dømmer alle andre for å være for slepphendte, bruker hun ordet "overbeskyttende" for å vise litt selvironi og ikke virke offensiv - som en slags "unnskyldning" overfor dem hun snakker med. Det er noe jeg kunne funnet på å gjøre selv. (Ikke de konkrete eksemplene, altså, men den taktikken for å ikke skape en konfliktsituasjon når det ikke er det jeg ønsker.)
Jeg synes ellers både "overbeskyttende" og "hønemor" er negativt ladede ord, og når noen bruker dem om seg selv, høres det dermed enten selvironisk eller selvkritisk ut. (Eller teit, hvis det høres ut som om de synes det er plussord. :humre: )
Greit og greit, folk er forskjellige, også foreldre. Jeg synes ikke jeg har rett til å kalle noe mindre "greit" enn noe annet, så lenge det ikke skader barnet.
Men hvem har fasiten for hva som er overbeskyttende?
Foreldre har forskjellige grenser for barna sine, men kan vel neppe påberope seg å ha fasiten. De fleste av oss prøver oss fram, og gjør det vi mener er best for barna våre.
Jeg lar av og til 5-åringen min gå til bhg alene fordi jeg synes hun er moden nok til det, og fordi hun har lyst. Andre synes det er lite passende, og kunne aldri tenke seg å sende sitt barna alene den samme strekningen.
Er jeg for lite beskyttende i denne situasjonen, eller er den andre forelderen overbeskyttende? Eller har begge rett i forhold til sitt eget barn?
Det finnes jo ingen fasit for når det er riktig for den enkelte å få lov til ting.
I min verden er også det å være overbeskyttende nettopp en adferd som kommer til uttrykk ved å være mer enn nok beskyttende. Altså beskytte barna mot endel potensielle farer som barna normalt burde/kunne ha vært utsatt for ved normal beskyttelse. Eksempelet med bruk av kniv for en 5 åringen fordi barnet skal hjelpe til med matlagingen, er slik jeg ser det helt greit. Jeg vil beskytte barnet ved å ikke velge at barnet får bruke en kniv som er for stor for han/henne å mestre, men heller tilby en kniv som barnet har mulighet til å håndtere.
Overbeskyttelse er ikke å passe på bilsikring eller gange over fotgjengerfelt, men heller det å nekte barnet å kjøre bil når det er glatt, eller å gå på besøk til en venn fordi barnet da må gå langs veien et stykke.
Jeg tenker litt sånn som Skilpadda. Jeg har kalt meg selv hønemor når jeg uttallige ganger har fått foreslått den gode idèen å finne en 14 åring til å passe mine barn og jeg må forklare hvorfor jeg ikke vil det. Jeg vil jo ikke beskylde de som lar 14 åringer passe barna sine for å være uforsvarlige så istedenfor å legge ut i det vide og breie om mine grunner, kan jeg finne på å avfeie hele temaet ved å si at jeg er en hønemor eller noe i den duren.
Jeg har forøvrig ikke samme negative assosiasjoner til begrepet hønemor som til det å være overbeskyttende. For meg så er en hønemor en som pusler og steller og klukker så det blir vel mye av det gode, mens en som overbeskytter nekter ungene å få være med på ting og tør ikke la de "lære av egne feil".
