Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Du gir uttrykk for at du faktisk er influert av hva man BØR mene om dette med overgrep, at man fortrenger er en myte, mener JEG.
OG at du i mange tilfeller har rett, men ikke i alle...
Jeg støtter ham i, for å svare på ditt siste innlegg, at media, skole, psykologer, you name it, gjør dette til et større "problem" enn det faktisk behøver å være.
da utelukker jeg sekter og selektiv terror "Lommemannen", voldtekter, m.v...
Man føler seg "forpliktet" til å si, føle, what ever, at man omtrent har blitt voldtatt hele sitt liv, at all mening med livet er borte om man har blitt misbrukt, enten sånn eller sånn, at det er så ødeleggende at man egentlig bare kan glemme å leve etterpå.
Skjønner?
Mange sluker dette som RÅ agn, og det er faktisk veldig farlig, om man VIL leve et liv etterpå.
Jeg sa at jeg ikke skulle skrive så mye om dette i kveld.
Men det ble vanskelig å la være.
Men jeg lover å komme med mer utfyllende svar i mer våken tilstand. ;)
Jeg er blodtrøtt.
Selv har han fortalt åpent om sine seksuelle erfaringer med voksne menn da han var tolv år gammel. Avsløringene sjokkerte da han sammen med Håvard Rem lanserte sin biografi for to år siden. – Det ga meg fantastiske erfaringer, sier han i boka som er ført i pennen av Rem. Staff har også sagt at mødre bør onanere barn som er urolige, ifølge VG Nett.
Jeg er sjokkert at så mange som en tredjedel av de som stemt mener at han bør navngis i media. Mannen er kun siktet i saken - det foreligger ingen domfellelse. Politiet tar feil; de har tatt feil før, og de vil ta feil igjen. Nå kan det virke som om politiet har sterke beviser i denne saken, men en rettsstat bygger på prinsipper, ikke på føleri og enkeltsaker.
Dette er en svært alvorlig sak, og det er et paradoks at så mange mener alvorligheten i siktelsen taler for at man skal ta lettere på rettssikkerheten. Av den grunn synes jeg det er på sin plass å rette en pekefinger mot politiets oppførsel. I de senere år har de i alvorlige saker lekket masse opplysninger, og det virker som om politiet ser seg tjent med å forhåndsprosedere saker i media. Dette er ikke en rettsstat verdig.
Nei, man må ikke nødvendigvis bli det. Ikke bare på grunn av fornektelse, miljø osv. men også fordi man greier å komme over det eller ikke opplevde som alvorlig i øyeblikket. Noen kan føle skyld fordi samfunnet mener at de skal ha det. Problemet med Staff er at det er ikke det han sier. Han sier at det er sånn i alle tilfeller. Han bruker saker hvor han ikke kjenner ofrene til å si at de hadde ikke hatt problemer hadde ikke samfunnet problematisert det. Det han gjør, ganske direkte også, er å fortelle de som har problemer etter slike overgrep at de tar feil, at de bør skjerpe seg og slutte å tulle.
Staff sine uttalelser legger stein til byrden for mange - ikke bare de utsatte barna og deres familier i denne aktuelle saken, men til alle som noen gang er blitt berørt av seksuelle overgrep. Det er rystende og opprørende at han kan si slikt offentlig, men dessverre ikke så veldig overraskende, synes jeg. Han har jo tonet flagg ganske ettertrykkelig tidligere også. Og jeg er tilbøyelig til å mene at Staff selv kan tjene som et "godt" eksempel på hvor skadet man kan bli av å være utsatt for overgrep...
Når det gjelder politiets rolle i media i denne saken; er det fler enn meg som reagerer på hvor regissert hele pågripelsen og alt rundt det har vært? Hvorfor ønsket politiet å ha media til stede da de pågrep mannen, egentlig? Og hvorfor lot de for eksempel media fotografere tingene de beslagla i husransakelsen?
Politi og media har samarbeidet tett i denne saken, og media har visst mye mer enn de har skrevet. Jeg regner med VG (i og med at det var VG som var tilstede under pågripelsen) har hatt en avtale med politiet om å få overvære arrestasjonen mot å la være å skrive alt de vet (som nok sikkert kan være negativt for etterforskningen).
Jeg har venninner som har vært utsatt for overgrep, i varierende grad. En av dem klarer i dag på en viss rar måte å le litt av det, tenke tilbake på den "stakkars gamle gubben" som var så desperat at han måtte klå på småpikene... Ei annen er fullstendig nedbrutt, både fysisk og psykisk, og har lange, vonde opphold bak seg i psykiatrisk institusjon.
Så ja - man reagerer forskjellig på overgrep, og ingen reagerer feil. Man reagerer ut fra hvordan en egen psyke er bygd opp og hvilket støtteapparat man har rundt seg. Man reagerer ut i fra hvor alvorlig og traumatisk overgrepet ble oppfattet.
Men uansett - et overgrep mot et barn er en forbrytelse, uansett hvem som har gjort det og i hvilken grad det er blitt gjort. At et barn stikker hånda i lomma på en voksen mann, og dermed kommer bort i mannens blottede penis - til at et barn blir regelrett voldtatt. Det er et overgrep og en forbrytelse. Barn skal ikke oppleve slikt noe.
At Staff har påtatt seg å forsvare Lommemannen er vel ingen bombe, ut fra uttalelser den mannen har kommet med tidligere. Alle har også krav på et forsvar, unasett hvor avskyldig den angivelige forbrytelsen er. Slik sett har Staff kanskje en misjon, han tar klienter som andre ville vegre seg for å røre med en ildtang...
Men at Staff går ut i all offentlighet og bagatelliserer overgrep. Det er å trampe alle som er blitt utsatt for et overgrep på tærne. Man blir ikke nødvendigvis et offer, nei, det er sant. Men man har likevel rett til å slippe å få opplevelsen bagatellisert og nedverdiget ekstra ved at Staff og hans likesinnede nærmest ber en om å slutte å sutre...
Her er det blitt to diskusjoner. Jeg synes personlig at Staff fungerer bra som forsvarer for sine klienter. Han gjør alt han kan for dem, og dette innkluderer å bagatellisere ofrenes opplevelse av det. Jeg tror jo at dette er grunnen til at det er så få advokater som bare jobber med forsvarssaker hvor man må anta at klientene faktisk er skyldig. Jeg tror det må være en påkjenning for advokaten også. Jeg har aldri oppfattet det som om Staff gjør en dårlig advokatjobb. Hattifnatten, du kan da ikke mene at Staff skal gå ut i media og si at dette er alvorlige overgrep og at den som gjorde det fortjener streng straff? Det kan jeg og du si, men ikke advokaten til vedkommende.
Hva man mener om privatpersonen Staff, er en annen sak. Jeg tenker på ham som en person som selv har vært usatt for overgrep, har funnet sin definisjon på det, og tviholder på at hans opplevelse er den rette for alle.
Jeg er enig med Line i at den tradisjonelle offer rollen blir for snever. Vi må kunne si at overgrep mot barn er galt uten at vi forventer spesielle reaksjoner eller traumer hos barna, tvert i mot burde vi bli glad hvis noen blir utsatt for overgrep uten å få alvorlige traumer.
Jeg kjenner ikke igjen navnet til Lommemannen. Det står jo på nettet, men jeg har kanskje bodd for lenge utenbys til å kjenne det navnet og firmanavnet...
MEN, de som er interessert i å vite navnet hans, har jo ikke en så altfor vanskelig jobb foran seg. Media sirkler jo inn naboer, tidligere kollegaer o.l. så de som ønsker, finner ut hva han heter....
Nei, jeg synes heller ikke media skal nevngi mannen - det er i mot rettsikkerheten her i landet, men nå ligger jo navn og firmanavn allerde ute på nettet. Noen vet alltid uansett.
Et overgrep mot et barn er en alvorlig forbrytelse, selv om offeret greier seg fint etterpå.
Å tvinge et barn til å suge en voksen sidestiller jeg med voldtekt. Det får ikke fysiske skader av det, men det må være en traumatisk opplevelse for en 6 åring.
Selv for voksne, som er vant til å omgås voksne seksuelt, er det jo et overgrep om de blir tvunget til sånt. De kan også få psykiske problemer av sånne opplevelser.
Å karakterisere sånt for peanuts og småtukling, som Staff gjør, er hårreisende.
Jeg syntes det er utrolig stor forskjell på det å gå ut å si at dette er alvorlige overgrep og uttalelsene Staff kom med i går. Uttalelsene lød noe slikt som: "Det han er tiltalt for nå er jo ganske så beskjedent. Bare litt tukling med kjønnsorgan". Han kunne sagt noe helt annet, i det minste ordlagt seg på en annen måte. Det han sa hørtes i mine øyne helt grufullt ut, som om det var noe som var helt naturlig.
Jeg får aldri det Staff sier til å henge på greip. Han snakker om at små gutter ned i 6-års alder må tåle å bli utnyttet på det groveste av en voksen, men når en 55-åring blir hengt ut verbalt, og jeg gjentar verbalt, gjennom en SMS-aksjon da er reaksjonen hans denne:
Ja, stakkar. jeg mener fortsatt at man ikke skal navngi overgriper, men jeg mener også det er fullt mulig å være en god forsvarsadvokat uten å henge ut ofrene som overdramatisernede eller pyser i media. Han kunne helt enkelt avstå fra å uttale seg offentlig, regner med at han ikke vil rettegangen denne mannen får skal foregå blandt folket eller i media, så hvorfor skal forsvarstalene da foregå der.
Nå vet jeg navnet på fyren, men det er meg egentlig revnende likegyldig hva han heter. Det viktigste er at han nå er tatt, og at han forhåpentligvis får den straff han fortjener.
Et veldig godt poeng som understreker at selv om Staffs uttalelse provoserer, så er det ikke noe annet enn en standard forsvarstale for sin klient. Han bagatelliserer forbrytelsen, fremhever at reaksjonen fra samfunnet er overdimensjonert og gjør sin klient til et offer. I saker som er så åpenbare pleier forsvarere å innta en mer ydmyk innstilling, men Staff fornekter seg ikke. Staff hevder at barn ikke tar skade av å ha sex med voksne, så kan man jo spekulere i om hans egen følelsesmessige avstumpethet er tilfeldig...
Det jeg fikk med meg der var at noen skrev at det var Håvard Aksnes, tydeligvis noen som bare hopper til konklusjoner når de ser et navn. Det er jo etterforskningslederen til Kripos
Uansett, syntes ikke noe om å legge ut navnet på nettet eller å sende det rundt på sms.
Jeg er uenig i dette. Jeg syns Staff i dette tilfellet går ekstremt mye lenger enn de aller fleste andre forsvarsadvokater, dette er ikke "standard forsvarstale".
Det kan du (og andre også) ha rett i, jeg har ikke hverken sett eller hørt Staff i denne saken, det jeg prøvde å poengtere er at det er lite trolig at noen forsvarsadvokater vil stille seg på ofrenes side i media. Det tror jeg rett og slett ikke.
Det tok meg 2 min og finne ut hvem denne mannen er utifra opplysningene i avisene. Og jeg er ikke noen racer på googling.
i denne saken har vel polititet gått ut og sagt at det er viktig at ikke bilde av lommemannen blir offentligjort? For det kan skade videre etterforsking?
jeg mener at lommemannen ikke skal navngies nå som han er siktet.
Ifølge denne bloggen, har navn og annen informasjon blitt postet på nett. Navn stemte visstnok, men mannen har (igjen: visstnok) en nabo med samme navn, og det er naboens opplysninger som har blitt lagt ut (adresse m.m.).
Standard som i at han bagatelliserer sin klients handlinger og gjør ham til offer pga av massiv medieomtale. Han går nok lenger enn de fleste ville gjort, men på langt nær ekstremt. Uttalelsene oppfattes derimot som ekstreme fordi sedlighetsforbrytelser mot barn er det bortimot nulltolleranse for - i alle fall blant folk utenfor rettssystemet. I rettssystemet straffes derimot ikke slike forbrytelser spesielt hardt. Og med Staffs forskudde seksualsyn, er ikke uttalelsene hans overraskende.
Det begås utrolig mange overgrep mot barn årlig, men det er vel bare Bjugn-, og Baneheiasakene som har fått like voldsom oppmerksomhet. I rettssystemet brukes presedens på en slik måte at andre dommer er langt viktigere enn teoretisk straffeutmåling. Legger man presedens til grunn for pressedekning har i alle fall Staff sitt på det tørre når han hevder at denne saken er blåst ut av sine proporsjoner. Ja, Staff er ufattelig smakløs, men jeg synes ikke han er ekstrem.
Enig i første setning, ikke i andre! Det vil si, jeg syns også at han er smakløs, men jeg mener han også er ekstrem. I forhold til andre norske forsvarsadvokater greier jeg ikke komme på noen som rakker ned på offeret og ufarliggjør handlingene generelt i samme grad.
Det jeg syns er en stor forskjell er at andre forsvarsadvokater kan unnskylde og bagatellisere sin klients handlinger, men kun innenfor den saken. F. eks. mord i selvforsvar, selv blitt misbrukt osv. De sier ikke at mord burde vært akseptert over hele linja. Staff syns det er tullete og overdramatiserende å reagere på den type handlinger i det hele tatt. Selvfølgelig virker nedrakkingen enda verre på publikum siden man her snakker om barn og jeg tviler på om det gagner hans klient.
Han har uttalt seg om saken før han fått alle opplysninger på bordet, til og med før han har snakket med sin klient (som han i motsetning til seg selv har rådet til å ikke si noe før han har tenkt litt).
Netopp. I tillegg burde media legge litt bånd på seg selv og ikke bare tenke tabloide forsider. Beste medisin mot Staffs "rambling" er å ikke høre på ham.
I media, nei. Det er ikke uten grunn at folk som er blitt utsatt for voldtekt, kan oppleve en rettsak som et nytt overgrep. Nettopp fordi det blir stilt spørsmål som skal kunne forklare og forsvare overgrepet. Av typen: Sa du ikke at gjerningsmannen var kjekk? Danset dere ikke tett? Stemmer det at du hadde var beruset? Du har tidligere hatt seksuelle erfaringer med trekant sex, vil du beskrive deg selv som seksuelt søkende?
Jeg tror at det å være forsvarsadvokat for folk som har begått grusomme ting må være en stor psykisk belastning. Jeg så nettopp at aktor i Bjugn og Overhalla sakene ble intervjuet og fremstilt veldig positivt i intervjuet. Jeg tviler på at forsvarsadvokaten i Overhalla saken ville ha blitt fremstilt på en slik måte.
Det har du absolutt rett i, og det sier jo jeg også - det er vanlig å gjøre det opp mot den spesielle saken. Men jeg syns det er et stort steg fra å gjøre det i en rettsal hvor man er i gang med en rettsak og å gjøre det på generelt grunnlag i media før man i det hele tatt har snakket med klienten sin. De gavner det absolutt ingen, det hjelper ikke klienten og det hjelper ikke ofrene. Så det er fullstendig meningsløst.
De aller færreste forsvarsadvokater går ut i media og sier at voldtekter eller mord generelt er offerets skyld, bagateller osv. Selv om det selvfølgelig har vært eksempler på det også.
Elden er for øvrig et eksempel på en forsvarsadvokat som som oftest blir fremstilt positivt i media.
Staff beklager uttelesene sine.
Jeg tror heller ikke det er i klientens interesse at han uttaler seg på den måten.
Han skaper mishag, som Brynjar Meling kalte det.
Det må gå an å skille på alvorlighetsgrad av overgrep også. Det er stor forskjell på brutal voldtekt og "fikling". Det jeg mener er at i denne saken har svært mange aktører forsøkt å fremstille alt "lommemannen" har gjort som like alvorlig, og på linje med brutal voldtekt. Dernest forutsettes det at alle barna som har vært i kontakt med mannen er traumatiserte ofre, som aldri vil bli normale igjen.
Og det er da jeg reagerer. Jeg vil påstå at den viktigste årsaken til at barn som utsettes for seksuelle overgrep ikke tør fortelle om det er fordi naboer, skole, psykologer, media, venner - alle - da betrakter dem som et ødelagt offer. Stemplingen som alle andre bedriver er i en del tilfeller mer ødeleggende for barnet enn selve handlingen de har vært utsatt for. Da snakker jeg selvsagt om de mindre alvorlige tilfellene, dvs mindre brutale, og ikke minst mindre omfattende. Voldtekt vil aldri bli sammenlignbart med å ha sett en mann dra av seg buksa og ta seg selv i skrittet. Dessuten reagerer selvsagt barn forskjellig. Noen kan bli alvorlig traumatiserte av selv mindre alvorlige ting, mens andre kanskje ikke lar seg merke av det.
Når det gjelder Staff, så tror jeg han har valgt sin taktikk med omhu. Det at han fremstår som "drittsekk" gjør at han letter litt av trykket på sin klient. Folk blir mer opptatt av å snakke om den grusomme Staff, og glemmer "lommemannen". Og så har han jo forsåvidt rett i at mange av overgrepene er "mindre alvorlige." Flere av dem er av en slik karakter at hvis det var et enkeltstående tilfelle ville ingenting blitt gjort, og mannen ville aldri blitt tiltalt. Det har jo politiet allerede bevist, gjennom støtt og stadig å henlegge sakene og ikke bry seg så mye om det. Vi må vel alle kunne være enige i at det er stor forskjell på Baneheia-drapene (voldtekt og drap) og saker hvor barn har berørt "lommemannens" penis før de har løpt hjem.
Bina, denne saken her dreier seg jo langt i fra bare fikling!
Det har vært et kjempeproblem med denne saken i at publikum (og tilsynelatende media også i lang tid) kun har trodd at det dreide seg om en lommemann som ikke gjorde annet enn å lure barn til å stappe hånden inn i en uforet bukselomme. Det er slik overgrepene startet - men mange av overgrepene endte jo som skikkelig stygge overgrep - mange av dem sidestilt med voldtekt.
Jeg synes derfor at Staffs uttalelse var ekstra graverende ettersom han enten prøvde å minimalisere overgrepene til lommefikling - evt. at han uttalte seg før han overhodet kjente til innholdet i overgrepene.
Ja, jeg vet det. Men det snakkes om 3-400 overgrep totalt, og en temmelig stor andel av disse er "fikling". Det er grove overgrep også, men man må kunne skille på de grove og de mindre grove. Man kan ikke snakke om "lommemannens" ofre som en enhetlig gruppe, ei heller om overgrepene som enhetlige.
Vel, det er jo også litt variabelt, da. Det er jo ikke ofrene selv som anmelder, det er foreldrene. Og foreldrene gjør dette fordi DE vurderer overgrepet som alvorlig. Det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom foreldrenes vurdering og barnets opplevelse av situasjonen.
Jeg er forøvrig helt enig i at andre ikke skal dømme hvorvidt enkeltpersonene har blitt traumatisert. Det er jo akkurat det som er poenget. Men jeg mener at det gjelder begge veier. Man skal ikke avfeie den som har følt et problem, men heller ikke lage problem for den som ikke reagerte negativt.
Så du mener at foreldrene ikke skal anmelde hvis barnet ikke har traumer etter å ha blitt lurt til å beføle en voksen mann? For meg er dette veldig enkelt, for å beskytte barn må man ha klare grenser. Det er forbudt for voksne å fikle med barn for å tilfredstille seg o.l. Hvis du mener denne grensen bør ha gråsoner vil det bli umulig å få satt en stopper for slikt. Igjen blir dette en veldig svart/hvit sak for meg hvor det som er riktig er ganske innlysende.
Nei, det mener jeg ikke. Ikke ser jeg helt hvordan du kom til konklusjonen heller.
Det jeg mener er at man kan ikke sette anmeldelse = barnet har traumer. Dette fordi det er foreldrene som tar avgjørelsen om anmeldelse, og det gjør de basert på sine meninger om alvorlighetsgraden i det som har hendt. Dette var ment som et svar til Hattifnatten som hevdet at ofrene var traumatisert og at det var derfor de valgte å anmelde. Mens jeg presiserer at siden ofrene er barn er det ikke ofrene selv som anmelder.
Vet vi egentlig noe som helst om foreldrene til barna som er utsatt for overgrep? Jeg synes endel innlegg i debatten drar konklusjone om hva disse foreldrene gjør eller ikke gjør, uten å egentlig vite hva som skjer i de fleste tilfeller. Jeg vil anta at de fleste overgrep her i landet har offer som ikke mottar noe hjelp i etterkant. Jeg tror heller ikke et barn blir påført traume av å møte en psykolog. Som en kjent psykolog uttalte for et par dager siden vil svært få gutter snakke noe særlig om det som har skjedd i etter slike overgrep, det er mer det å vite at noen er der for dem, og at de fratas enhver skyld for det som har skjedd som er viktig. Og da er det denne hjelpen de får. Det blir helt feil å flytte fokus over på at støtteapparatet er den som bryter personen ned og ikke overgriper.
Hvis så er tilfelle bør det gjøres klarere undersøkelser på området før man trekke konkusjonen om at det er det virkelige problemet her. Jeg kan ikke støtte meg på forskning på å si dette, men jeg tror debatten tar helt feil retning ved å hevde at det er støtteapparatet som er problemet.
Så du tenker at barna her er så redde for hva skole, venner, naboer kommer til å si? At det er mer ødeleggene enn selve overgrepet?
Jeg syns ikke det er riktig å bare avfeie det som "fikling". Jeg kjenner jeg blir så opprørt at om han "bare" hadde fiklet med mine barn, så hadde han gladelig banket på døra til ILA selv, for å komme inn der.
Jeg synes det må ha vært det du mente her, men jeg kan jo ha misforstått.
Videre synes jeg ikke det er uvesentlig hva foreldrene måtte mene i disse sakene, og derfor bør de alltid anmelde. En 6-åring er ikke alltid i stand til å avgjøre alvorlighetsgraden i et overgrep. Jeg ville uansett grad anmeldt et slike hendelser hvis det gjaldt mitt barn, og så overlatt til påtalemyndighetene å trekke konklusjonene av alvorlighetsgraden.
Som mange andre ville jeg vært der for barnet.
Min svigermor i barnevernet har fått inn barn som tror det er helt normalt at de skal tilfredstille voksne seksuellt fordi de har vokst opp med misbruk. Det viser i høyeste grad at barn ikke alltid ser riktig og galt i slike sammenhenger, og de påtar seg i stor grad ansvaret selv om den voksne er overgriperen.
Jeg mener på ingen måte at man skal la være å anmelde.
Men at man skal vise ytterst høy grad av aktsomhet i forhold til hvor "ille" offeret opplever hele situasjonen.
Jeg har fortsatt ikke fortsått hvem det er som overdramatiserer eller ødelegger ofrene i etterkant av overgrep. Mulig det er noe som har gått meg hus forbi, men hvor tar dere det fra? Kjenner dere noen som har blitt ødelagt av hjelpen de har fått etterpå? Er det noe statistikk eller forskning?
Det handler da ikke om at man blir ødelagt av hjelpen man får etterpå, om man får det.
Det handler om den generelle ooppfatningen av dette, og fokuset som er på at man BLIR ødelagt av dette, punktum, liksom.
Det er ikke nødvendigvis sånn.
Dessuten er det folk som likevel blir det, selv med hjelp.
Det er jo rørende at det er hans største bekymring i overgrepssaker:nemlig:
Er man sterk nok til å komme seg gjennom et seksuellt overgrep uten å få noe som helst varig men er man muligens sterk nok til å takle at noen viser empati eller omsorg i etterkant også.
Jo, jeg har lest og forstått. Men som du ser er jeg ikke helt enig i din konklusjon. Og hvertfall ikke Staff sin. Jeg synes ikke det er noe problem at media, eller andre instanser forkuserer på at man kan bli ødelagt av slike overgrep, jeg tror ikke det ødelegger for de som klarer seg fint gjennom slikt. Som sagt får jeg ikke inntrykk av at noen mener alle blir ødelagt.
Medias fokus på hvor ille det er og hvor ødelagt en blir stikker jo helt klart kjepper i hjulene for de som ønsker å glatte over og glemme, late som at alt blir bra om ting ikke snakkes om, akkurat det ser jeg ikke på som noen dum ting ifm overgrep. Ting blir ikke bra om det feies under "teppe", selv om enkelte sverger til denne metoden, ting må bearbeides og offeret må finne en konstruktiv måte å forholde seg til det hele på om denne skal ha det bra videre i livet.
Jeg vil like godt samtidig vise til innlegget fra HP:
Igjen - det forutsettes at man er et OFFER. Og at man har store TRAUMER. Og at disse må BEARBEIDES. Fortrinnsvis i gruppeterapi i årevis hos en dyktig psykiater. Man MÅ jo være MERKET? Ikke sant? Man kan jo ALDRI leve som NORMALT mer, etter noe sånt?
Når et overgrep blir kjent i et lokalsamfunn så er det AKKURAT DETTE som skjer. Mengden snakker OM vedkommende. Stakkar. Et offer. Så grusomt. Jo, han eller hun smiler og ler, og var til og med på kino sist uke. Men... vi vet jo alle at dette bare er en maske, og det gjør bare problemene større. Ikke sant? Nei, dette mennesket er så skadet, på livstid, og må behandles som et kasus. Vi må ta på den myke stemmen, ikke sant? Ikke berøre, for det kan jo minne om overgreperen, så derfor vil vi ikke klappe på skulderen eller gi en bursdagsklem.
Og dette mener jeg skaper et dobbelt problem for den som har vært utsatt for overgrep. For på den ene siden ligger overgrepene der og må bearbeides på et vis, men på den andre siden ligger også samfunnets forventninger om HVORDAN det skal bearbeides.
Når folk går igjennom en skilsmisse er det åpenbart at de reagerer ulikt. Det samme gjelder ved dødsfall i familien. Så hvorfor tror man at folk blir identiske av å være utsatt for overgrep?
Sevsagt har mange som jobber med dette, "erfaring" med dette, og sier ofte at: " Du, dette jobber jeg med, dette KAN jeg!"
"Problemet" er kanskje at de ikke får møte dem som aldri trengte dem?
Har du gått i terapi noen gang? Høres ikke slik ut. Det meste av terapi går på å legge fra seg offerrollen. Og gå fra og være et offer til å bli den sterke parten. Terapi kan også handle om å takle samfunnets reaksjoner, like mye som selve overgrepet. Terapi er jo også innledningsvis til for å avdekke om det er et behov, og hva det er. Synes det du skriver over syder av synsing og forutinnatte meninger.
Bina: Hvis et barn syns at det å bli sjekket opp i et skogkratt, en tom garderobe, eller en annen plass uten andre voksne tilstede av en fremmed mann som ønsker at de skal finne "noe" i lommen hans, tar på tissefanten hans og synes at det er helt hverdagslig og greit så trenger det barnet hjelp, traumer eller ei.
Ellers så syns jeg at du har et veldig snevert og "tabloid" syn på hva som ligger bak "profesjonell hjelp".
I likhet med Line kan jeg heller ikke se at verken jeg eller noen andre har sagt at det er hverdagslig og greit.
Hvis vi løfter blikket litt fra saken med lommemannen, så må vi da kunne være enig i at overgrep kan være så mangt? For å bli presis: jeg kjenner ei som ble utsatt for grove voldtekter da hun var liten. Og jeg kjenner ei anna som opplevde å bli "fiklet" med av en onkel. Burde disse to egentlig følt akkurat det samme? Burde begge følt at dette var et grovt overtramp, og at de er varig skadet i sjelen?
Eller kan det hende at hun som "bare" opplevde litt fikling fra en onkel ikke BARE så dette som helt grusomt? Kanskje var det til og med litt spennende? Eller til og med godt? Og kanskje er det DET som er hennes største skam, at hun faktisk ikke hylte og skrek og fikk traumer av det, men lot det skje uten å protestere? Og samfunnet har jo fortalt henne at hun er et offer og burde lide, og trenger profesjonell hjelp...
Folk er forskjellige! Og nei, ikke alle trenger profesjonell hjelp selv om overgrep ikke har ødelagt livet deres.
Blir sjokkert over ytringer som dette.
Tror du virkelig at en 11 åring som blir fiklet på av sin onkel opplever noe i nærheten av de følelsene som de beskriver her?
Vet du hva? Det tror jeg ikke.
Når det gjelder overgrep mot barn, enten det er voldtekt, beføling, fikling osv. så er det overgrep, og det bør ikke bagatelliseres.
Også blotting og slibrige sms`er er overgrep, og har ført til avskjedigelse av både lærere og idrettstrenere.
Og sånn bør det være!
Hvorfor tror du mange får skyldfølelse etter slike overgrep?
Og merk: Jeg kaller det overgrep.
Og hvis denne 11-åringen er i nærheten av å føle det slik, kaller du ham unormal, uten å blunke.
Det er kanskje et aldri så bittelite overgrep i seg selv?
Ingen har sagt at det bør bagatelliseres.
Ingen har sagt at dette ikke skal være straffbart.
Tvert i mot, sier man: Man bør ta det litt easy angående å "offerisere" og "traumatisere", slik at det faktisk blir lettere å snakke om det. ;)
HP's svar: Hva var det for noe?
Et meningsløst smil? :confused:
Det er jo bra for de som har blitt utsatt for overgrep og ikke blitt traumatisert, men det formildner ikke handlingene likevel.
Overgrep er overgrep selv om ofrene reagerer ulikt på det.
Der et mobbeoffer velger å ta sitt eget liv, er at annet sterkere psykisk og overlever mobbingen uten varige men.
Men det gjør vel ikke mobbingen mindre alvorlig av den grunn?
Hvordan mennesker klarer seg etter et overgrep sier vel ikke så mye om overgrepets art nødvendigvis?
Vi vet jo ikke hva hvert enkelt "offer" tenker og føler.
Men jeg tror ikke det er mange som føler seg vel med et seksuelt forhold til pappa eller bestefar.
Men at mange overgripere prøver å presse ungen til å like det, truer med ting dersom de røper "hemmeligheten" er vel langt mere vanlig?
Det er nok en del barn som opplever å bli truet til taushet, eller til og med blir fortalt av overgriperen at han gjør dette for å være "snill" mot barnet.
Men jeg trodde vi var kommet lengre i dag enn det du formidler i dine innlegg. I dag aksepterer de aller fleste at barn, selv ned i småbarnsalder, kan ha seksuelle følelser og onanere fordi de syns det er godt.
Og som Line er inne på - om det nå da finnes barn, gutter eller jenter, som selv om de er barn synes at onani eller "fikling" kanskje er godt - er det da riktig å stemple dem som "unormale" og sende dem til utredning og terapi? Så lenge overgrepet ikke bærer preg av vold eller brutalitet - er det da så utenkelig at en 11-åring kan føle seksuell tilfredsstillelse, til tross for at omstendighetene er uakseptable?
Ikke nødvendigvis, nei. Der er jeg enig med deg. Men det jeg prøver å si er at vi må skille mellom samfunnets reaksjon, og enkeltmenneskets reaksjon. Selv om samfunnet sier det er galt så trenger ikke barnet få psykiske plager. I overgrepssaker er det samfunnet som dømmer (og det er riktig, det er sånn det skal være), og samfunnet vårt aksepterer ikke seksuelle forhold mellom barn og voksne - uansett. Og det er greit. Men det er IKKE greit når man sier at "dette aksepterer ikke samfunnet, derfor skal alle barn som har hatt seksuelle opplevelser med en voksen føle seg traumatisert".
Og til en viss grad (men altså ikke nødvendigvis) vil det være en sammenheng mellom overgrepets art og den utsattes opplevelser av overgrepet. Sjansen for at barnet skal reagere kraftig og få psykiske problemer er langt større etter en brutal og rå voldtekt enn etter "fikling" av en person barnet har tillit til. På den annen side skal vi heller ikke glemme at også sistnevnte kan gi dype sår i en barnesjel, og det jeg syns er viktig er at vi aksepterer at den enkelte må få lov til å reagere slik de vil. Slippe å forholde seg til "regler" for hvordan de skal reagere i tillegg til det de faktisk har opplevd.
Må bare komme med et lite tillegg. Anslagsvis 20 % av alle barn opplever overgrep, i følge noen tall jeg så for en tid tilbake. 1 av 5. Rundt regnet. Kanskje mer, kanskje mindre.
Men hvis man så ser seg rundt. Folk man kjenner. Arbeidskolleger. Naboer. Venner. Familie. Foreldre i barnehagen eller på skolen. Barnas venner. Begynn å tenke. Og innse at svært mange av dem du ser rundt deg, og som du oppfatter som helt normale mennesker - har en eller annen gang i livet vært utsatt for overgrep. Og tenk, de greide seg bra for det. I dag kan ingen se det på dem. De tok utdannelse, fikk jobb, stiftet familie. De lever helt normale liv. De fleste av de som er voksne i dag har sannsynligvis heller aldri fått noen form for "hjelp". De fleste har nok ikke en gang fortalt noen andre enn kanskje sine aller, aller nærmeste om hva de har vært utsatt for.
Det syns jeg i grunnen er et knakende godt bevis på at man TRENGER ikke bli traumatiserte og få livet sitt ødelagt selv om man har vært utsatt for overgrep.
Jeg bare kaster inn et innlegg fra sidelinjen her. Jeg syns det essensielle er at det er klart for både barn og voksne at det er uakseptabelt at voksne gjør seksuelle tilnærmelser til barn. Det gjelder uavhengig av hvor alvorlig overgrepet er og uavhengig av hvordan det oppleves for barnet. Jeg syns det bør gjøres klart for barnet at den voksne gjorde noe ulovlig og at voksne ikke har rett eller lov til å gjøre slikt mot barn. Jeg tror en slik klargjøring overfor barnet om at det som er skjedd er ulovlig og galt vil skape et behov for at barnet får profesjonell hjelp selv om barnet i utgangspunktet ikke er traumatisert eller har det vondt. Som foreldre vet de aller fleste for lite om hva som kan være senvirkning av seksuelle overgrep selv i tilfeller der barnet ikke virker traumatisert. Barnet har uansett vært utsatt for noe som har krenket det, og jeg tror senvirkningene av krenkelsen kan gjøre stor skade på et menneskes liv og sinn. Hvis den profesjonelle hjelpen kommer på et tidlig tidspunkt er det større sjanse for å få bearbeidet det som har skjedd, sette ord på hvilke følelser som finnes og ikke minst få frem at dette uansett aldri vil være barnets skyld uavhengig av barnets reaksjon i overgrepssituasjonen.
Jeg mener ikke at overgrep mot barn er riktig, selv om barnet ofte kan føle dette som en "ikke-truende" situasjon.
Langt i fra.
Det JEG sier, er at man må ha flere tanker i hodet samtidig i slike saker, om ikke, er man med på å gjøre det enda vanskeligere for barn og andre som blir utsatt for dette.
Det er normalt for barn å ha seksuelle følelser. At disse blir UTNYTTET av voksne mennesker, er IKKE greit. : presiserer:
Og der mener jeg at all fokus har blitt borte, at barn som har hatt slike følelser, føler at det tabu å snakke om, noe som igjen gjør at de kanskje ikke forteller.
Det er vel en kjennsgjerning at barn og seksualitet er et vanskelig tema? Det ser vi bare i tråder her, det. Blant tenåringsforeldre, bl.a.
Det er IKKE greit at et barn blir utsatt for dette, det er heller IKKE greit å ikke tenke seg om 100 ganger før man sier noe i slike saker.
Og da mener jeg både fra Staff side, og fra den "motsatte" fløyen.
Like lite greit som det er å voldta en rusa kvinne i miniskjørt på nachspiel.
Eller noen andre.
Ja, men selv om man ikke blir traumatisert resten av livet sitt, så betyr vel ikke det at overgrepet va en positiv oplevelse for barnet heller?
Og selv om "ofre" for overgrep i dag lever et såkalt "normalt liv", så er vel heller ikke det noe bevis for at de "tålte" overgrepet uten å få mèn av det?
Skjønner det du sier om at alle ikke trenger å bli varig traumatisert, men det formldner IKKE overgrep uansett.
Og fortsatt tror jeg IKKE på at 11 åringer som blir befølt av en "nær" voksen opplever det som positivt! Tror ikke på at dette er vanlig i feks incestsaker.
Til det jeg har uthevet: det er dette jeg mener når jeg snakker om at hjelpeapparat skaper traumer helt unødvendig. Jeg mener at dette mest av alt er noe man vil ønske å gjøre for at de voksne ønsker å markere sin avsky mot overgrep. Det er ikke i barnets interesse å skape traumer, for så å bearbeide dem.
Hva tror du barnet vil tenke når det blir stort nok til å forstå fullt ut hva det har blitt utsatt for da? De færreste går upåvirket av slikt gjennom hele livet. En eller annen gang vil de forstå at de har vært utsatt for en krenkelse, og jeg tror ikke traumet blir mindre selv om tiden har laget avstand til selve hendelsen. Det er mange overgrepsofre som får psykiske og fysiske reaksjoner mange år etter overgrepet fordi det først da går opp for dem hva de har vært utsatt for. Det er da en helt kjent overgrepsproblematikk. At barnet skal skånes for å forstå hva det har blitt utsatt for er jo bare en utsettelse av problemet.
Det er ikke noe likhetstegn mellom profesjonell bearbeiding og offergjøring.
Linkene dine forstår jeg ikke helt hvorfor du setter inn som argumentasjon mot mitt innlegg.
Dette er ikke nødvendigvis riktig. Det er riktig at overgrepenes art kan virke inn på grad av traumatisering - men relasjonen til overgriper er også en viktig faktor. Det er mer skadelig for et barn å bli utsatt for overgrep av en som står dem nær og som de har tillit til. Dette kan også gi dem relasjonsskader som i verste fall kan vare hele livet; det kan gjøre det vanskelig for dem å stole på andre.
Jeg er ikke enig i at barn uansett bør motta profesjonell hjelp hvis de har vært utsatt for overgrep. Og det er ikke hjelpeapparatet heller, for øvrig. I veldig mange tilfeller er det beste for barnet å få fortsette livet sitt mest mulig som før, med hjelp til bearbeiding fra sine nærmeste. Det er i slike tilfeller kanskje viktigere at (ikke-overgripende) foreldre får hjelp og støtte slik at de igjen kan hjelpe barna sine på best mulig måte. For å presisere; dette gjelder i mindre alvorlige saker. I mer alvorlige saker må barnet uansett forholde seg til profesjonelle, i form av dommeravhør, medisinsk undersøkelse osv.
En som jobber på skolen min har visst vært nabo med lommemannen i alle år som barn. Han var ikke like misunnelig nå lenger på at noen av kompisene hans hang hos lommemannen i alle år.
Vi snakket forøvrig ikke om hvem han var, hvor de bodde eller lignende.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
