Noen ser på det som harry, andre mener at det er de som behersker det norske språk dårlig som bruker engelske ord og uttykk. Andre igjen (som meg), bruker engelsk når man føler at norske ord og uttrykk ikke strekker til.
Hva gjør du ? Og hvilke ord/uttrykk bruker du?
(Hører forresten denne tråden hjemme på flisespikkerforumet? :gruble:)
Jeg bruker mye engelsk i dagligtalen, ja - og så hender det det ramler inn litt tysk og fransk med...
Vet igrunn ikke hvorfor det er slik, det bare kommer seg sånn.
Jeg sier ofte "anyway" og "you name it."
Jeg banner så klinger både på engelsk og tysk, syns det er saftigere enn å banne på norsk. :knegg:
Ja, det hender. Plutselig står jeg helt fast med et norsk ord og kommer bare på det engelske.
Det var verst fram til noen år etter jeg kom tilbake fra å ha bodd i USA. Jeg bodde der bare ett år, men glemte mye norsk. I tillegg oversatte jeg jeg uttrykk jeg hadde lagt meg til til norsk, noe som hørte rart ut og i tillegg ble feil. Jeg husker ennå episoden hvor jeg ropte til moren min at "vi var ut av juice".
Jeg bruker det ikke ofte, men det hender at jeg lettere finner engelske ord og uttrykk som bedre beskriver akkurat det jeg vil si.
Akkurat nå kommer jeg selvfølgelig ikke på noen eksempler, men de dukker vel opp etterhvert.
Jepp. Det er for gale når en som er helnorsk og bare har bodd i Norge og har kun norske aner og familie,
ikke finner det riktige ordet på norsk og må ty til engelsk. :himle:
Hvorfor det? Når det er snakk om nyanseforskjeller i språket som utgjør akkurat den forskjellen man trenger for å uttrykke akkurat det man vil si?
Det er jo på en måte akkurat det ungene våre gjør også når de lager seg sine egne ord og uttrykk, for det språket de snakker til vanlig ikke dekker akkurat det de ville uttrykke der og da.
Ja, det gjør jeg; mest når jeg snakker med folk jeg kjenner godt der vi har en slags felles referanseramme. Bruker mange uttrykk som er sitater, både direkte film- eller boksitater, eller uttrykk som er typiske for en genre eller persontype eller lignende, eller uttrykk som er vanlige i bruk i en eller annen sammenheng som vi begge kjenner (det være seg faguttrykk fra en "bransje" eller slang fra et amerikansk webforum eller annet).
Ja, men det var verre de første årene etter utlendighet.. Gikk 2 år på amerikansk internasjonal skole, og etterpå kom jeg hjem og begynte på internasjonal linje på videregående. Så det ble kun engelsk i mange år.. Det henger igjen. Og av og til bruker jeg faktisk italiensk også.... De har så mange herlige uttrykk! :)
Jepp. Men, det er kanskje ikke så rart etter så mange år i Usa og med engelsk som språket her hjemme hos oss. Jeg oversetter ofte uttrykk til norsk, som f.eks. "jeg skal ha en kopp kaffe". Jeg har blitt fortalt at det heter ikke det på norsk, men jeg gir meg ikke. Jeg hører rett og slett ikke at det er feil.
Jeg og ei venninne hadde en periode der vi så mye amerikanske filmer, og satt og snakket om en film hun nylig hadde sett.
Venninna mi sa: "Og så ble hun promoted - eh, fremhevet, opphøyet - hæ?"
Jeg fortsatte: "Ja, jeg skjønner, hun ble opphevet, øh, frem - æh -æsj, PROMOTED, for svarte!"
:humre:
Jeg gjør det, ja. Etter noen år i USA og Australia er språket mitt helt på viddene. Jeg sliter veldig med å finne de rette ordene på norsk og det irriterer meg!
Nå har ikke jeg de eksakte tallene i hodet, men det engelske språket har vanvittig mange flere ord den det norske!
Klart de har mange langt mer dekkende ord og uttrykk enn vi har.
Ofte må man sette sammen flere ord - kanskje til og med en hel setning - for å si det samme som man kan si med ett ord på engelsk.
Det hender ofte at jeg synes engelske ord og uttrykk gir uttrykk for det jeg har å si på en langt mer presis måte enn jeg klarer med norske ord.
Jeg bruker for øvrig ikke engelske uttrykk fordi jeg synes norsken er så fattig, for det verken tror eller synes jeg den er. Noen ting har engelsk mer presise ord for, andre ting har norsk mer presise ord for (søsken, skadefryd!). Jeg bruker engelsk stort sett for å leke. Norsken min lever godt likevel.
Ja, det gjør jeg.
(Tidvis bruker jeg også engelsk veldig mye i jobbsammenheng, men det er en annen greie enn å skyte inn "beats me" i en norsk samtale).
På jobb veksler jeg hele tiden mellom norsk og engelsk, og det blir mye rare kombinasjonssamtaler. "Yes, I know the course isn't full, but tomorrow we admit the enkeltemnestudenter." Da blir det gjerne litt andre veien også. Bruker mest engelske uttrykk, mer enn å erstatte enkeltord.
He he. Ja, og særlig når jeg diskuterer fag med andre studenter. Da har man jo felles referanseramme og pensum er på engelsk, diskusjonene i forelesninger er på engelsk (naturlig nok). Da blir det en salig blanding utenom forelesningene også.
Denne uttalelsen synes jeg er på kanten til kontroversiell!
:Må finne de eksakte tallene på ordrikdommen i det engelske språket:
Dette er min erfaring også.
Klart man kan finne enkelte ord på norsk som ikke finnes på engelsk. Likevel er det langt oftere det motsatte som er tilfellet.
Jo flere ord man kan som dekker det man tenker, mener føler, opplever etc, jo bedre. Det er også grunnen til at det er verdifullt å kunne flere språk og en berikelse å være to-/flerspråklig.
Derfor er jeg slett ikke negativ til utenlandske låneord. Men om man kan lage nye, norske ord, er det også veldig fint.
Jeg tror rett og slett at mange av de engelske uttrykkene har blitt banket inn i oss gjennom TV, musikk og film. På norsk hadde vi kanskje bygd opp setningen på en helt annen måte. Sånn sett er det vel en reell fare for at vi svekker vår egen ordrikdom over tid?
Jeg lærte forresten navelgazer nå nettopp. Det var ENDA bedre enn det norske uttrykket. :hjerter:
Ja jeg blander hele tiden, snakker engelsk på jobb og i tillegg ca halvparten av privatlivet mitt. Har nesten bare skrevet på engelsk siden jeg var 18 år og det merkes veldig godt på det dårlige norske skriftspråket mitt. Ikke bra.
Massevis. Engelske, tyske og spanske, på jobb kan jeg sågar fleske til på latin.
Jeg synes ikke det norske språket er fattig, og koser meg også med flotte norske uttrykk fra forskjellige sosio- og dialekter. Jeg elsker å leke med ord og språk.
..også alt det som Skilpadda sa i det første innlegget sitt, men jeg glemte å sitere.
Nei, ikke om alle de titusenvis av ekstra ordene bare var tulleord eller betød nøyaktig det samme som andre ord, men slik er det vel ikke?
Jeg vil vel ikke si at norsk er et "fattig" språk. Men at det inneholder langt færre ord enn andre språk er jo bare et uomtvistelig faktum.
At det ikke skulle bety noe som helst, ville vel være merkelig?
Noe er ikke nødvendigvis dårlig selv om noe annet er bedre. ;)
Det hender at jeg ikke kan komme på et ord på norsk men det engelske kommer istedet for. Egentlige er det litt merkelig at det er de engelske ordene jeg husker. Noen som har en formening om hvorfor det er sånn?
Jeg har gått flere år på internasjonal skole da vi bodde i Afrika da jeg var lita. Som voksen har jeg bodd noen år i USA. Jeg bruker mye engelsk. Det språket er ofte mer beskrivende. Vi har for-norsket endel ord og utrykk som bare vi forstår.
Er det? Jeg kunne godt tenke meg å se de eksakte tallene du refererte til tidligere. (En av grunnene til at det er vanskelig å sammenligne antall ord i ulike språk, er at det er så vanskelig å definere hva "ett ord" er, til og med innenfor ett språk, og spesielt når man prøver å sammenligne språk som bygger opp ordene på forskjellig vis.)
Det er ikke antall ord (i en ordbok) som er viktig, det er antall ord som er i hyppig bruk. Og der tror jeg ikke norsk skiller seg nevneverdig fra engelsk eller andre ikke-akutt-truede språk, for den saks skyld. Engelsk er ikke noe bedre hverdagsspråk enn norsk er. Norsk er det beste språket for dem som har norsk som morsmål. Folk som har norsk som morsmål, bruker ikke engelsk mer enn som krydder foreløpig. Og det skal vi være glade for.
All the time.
Jeg er tospråklig, så det faller naturlig. Snakker jo mye engelsk med ungene, familien og venner også.
Dvs. australsk-engelsk forresten.
Og det er ofte jeg ikke finner det norske ordet/uttrykket, men må bruke det australsk-engelske ordet/uttrykket.
Avkommet er foreløpig så liten at det blir endel blanding, litt sånn the julekalender-ish. Det hender forsåvidt at det detter inn latinske ord/uttrykk også, eller spanske og svenske.
:nemlig: Mitt inntrykk (fra studietida blant annet) er at folk som klager over at norsk er så fattig, og derfor "må" ty til engelske uttrykk, ofte ikke kan sies å være blant norskbrukerne med det største ordforrådet. At deres norsk begrenset, trenger ikke nødvendigvis å si så mye om det totale tilfanget av ord og uttrykk i det norske språket. I de aller fleste tilfeller mener jeg det burde være fullt mulig å finne dekkende uttrykk i norsk. Om ikke annet får man lage det sjøl. :knegg:
Sjøl slenger jeg gjerne inn noen engelske fraser i dagligspråket, mest av slurv eller for å være morsom etc.
Her har du selvfølgelig et poeng. Er det virkelig likt tror du, eller er det noe du antar? Jeg vet at veldig mange av de engelske ordene som finnes, ikke brukes i dagligtale. Men jeg liker tanken på at de finne - stadig nye ord å oppdage/lære!
Jeg opplever nok likevel at det finnes mange engelske ord og uttrykk som mer presist gir uttrykk for det jeg vil si.
Likeledes hender det ofte når jeg leser engelsk litteratur at jeg kommer over ord, uttrykk eller setninger som jeg tenker vanskelig ville latt seg oversette glimrende på norsk.
Jeg opplever det nok ikke slik fordi jeg skulle ha et dårlig ordforråd på norsk.
Men jeg blir glad hver gang jeg lærer et nytt engelsk ord/uttrykk som på en god måte gir uttrykk for noe jeg ikke kan uttrykke like godt på norsk. Jeg liker å ha ord og uttrykk i hodet mitt som kan beskrive det meste av det jeg tenker.
Absolutt. :nikker: Men det går den andre veien også. Det at ord og uttrykk på ulike språk ikke korresponderer nøyaktig til hverandre, betyr jo ofte at man må si ting på en litt annen måte når man skal snakke et annet språk. Og det kan gjøre at man føler at det språket man "går til" er dårligere, fordi man ikke kan si nøyaktig det man tenkte på språk nummer 1.
(Det slo meg her en dag jeg snakket med en av de tyske førskolelærerne i podens barnehage at tysk ikke skiller mellom substantivene "lek" og "spill" - de heter begge "Spiel", og på engelsk heter begge "game". Og det er også interessant å se på hva ordene for "tre", "skog" og "ved" heter på engelsk og tysk, og i hvilken grad grensen mellom ordene er forskjellig på de tre språkene.)
Enig i det. Jo flere ord og uttrykk man har tilgang til, desto bedre.
Jepp, vi fant det ut - etterhvert.
Men det var bare et lite eksempel på hvordan man kan være så "inne i" engelsk etter å ha sett x antall filmer på en måned + hatt fem timer engelsk i uken på skolen at man rett og slett glemmer hva det heter på norsk. :knegg:
No shit. :knegg: Ja, til det irriterende. Jeg vet det, men jeg gjør ikke noe med det. Det er enda verre enn vanlig når jeg leser engelske bøker, da har jeg en tendens til å tenke på engelsk også.
en engelsk akademiker har gjennomsnittlig 50 000 ord i sitt vokabular, engelske forretningsfolk har et vokabular på 15 000 ord, mens vi på videregående lærer å mestre mellom 2000 og 3000 engelske ord.
Jeg klarer ikke å finne ut hvor mange ord en norsk akademiker antas å bruke.
Så fant jeg denne artikkelen på norsk språkrad sine sider - som ikke støtter mitt syn på saken;
Oppteljingar viser at Wergeland brukte ca. 58 000 ulike ord, Hamsun 33 000–34 000 og Shakespeare ca. 29 000. Dei største engelske ordbøkene omfattar ca. 400 000 ord, den største norske har over 300 000.
Desse tala seier likevel ikkje særleg mykje om norsk og engelsk, for ingen kan slå fast nøyaktig kor mange ord det "er" i noko språk. Ordtilfanget endrar seg jamt. Gamle ord går av bruk, og nye kjem til. Ordteljing er problematisk av mange andre grunnar òg. Alle språk har i prinsippet ein uendeleg stor uttrykksrikdom. Det er språkbrukaren det kjem an på.
Språk må fornye seg. Nye ord kan lagast på heimleg grunn eller lånast utanfrå. Men ordlåning vitnar ikkje utan vidare om mangel. At engelsk kan mangle eigne ord for daglegdagse omgrep, ser du viss du leitar under døgn, nyheit og sysken i ei norsk-engelsk ordbok! Men engelsk låner ikkje desse orda frå norsk for det!
Når norsk låner frå engelsk, kan det ha fleire grunnar, men ikkje at engelsk er rikare enn norsk. Ei forklaring er at nye tekniske innretningar, varer, musikkformer osv. først kjem i engelsktalande land eller på verdsmarknaden, der engelsk dominerer, slik at vi får dei med eit engelsk ord. Kanskje det er derfor mange trur at norsk er fattigare enn engelsk?
Men dei nye nemningane er ofte nye også i engelsk. Fast-food er eit engelsk nyord frå femtiåra, skateboard er kanskje ti år yngre, CD og hip-hop er frå rundt 1980, og desktop publishing stammar frå midten av åttiåra. Eller bruksmåten er ny, som ved house (ungdomskultur) og dance (ein musikkstil).
Når noko nytt skal ha namn, er det behov for eit nytt ord. Men det er ikkje alltid så opplagt at det finst noko slikt behov for namngjeving når engelske ord blir innlånte. Kva med for eksempel att eller attention (på brev), canyon, guts, jeans, pins og second hand – er dei namn på fenomen der norsk mangla ord frå før? (Kan de eventuelt finne fram til tradisjonelle norske nemningar her?)
Dersom alle dei moderne orda – i kvardagen, teknikken og vitskapen, musikken og kulturen, massemedia, reklamen, idretten osv. – var engelske, ville det kjennast som norsk var eit gammaldags språk – ikkje godt nok til bruk på alle område. Derfor må det stadig komme nye norske ord.
Alle språk har ein uendeleg uttrykksrikdom – det eine er ikkje rikare enn det andre.
Skal det norske språket kjennast fullgodt til bruk på alle livsområde, må vi ta vare på dei orda vi har, og heile tida utvikle nye ord.
Vi bør balansere innlåning av ord med nyutvikling på grunnlag av heimleg ordstoff.
Jeg bruker mange engelske ord og uttrykk, spanske også. Jeg kan kanskje skylde på utenlandsopphold, men familieforholdene er nok den viktigste årsaken. Bare i den nære familie er både England og USA representert, så det sier seg selv at det har gått en del i "norwenglish" ved middagsbordet oppigjennom. Noen er man vant til å snakke norsk til, andre engelsk. I tillegg skifter man språk når et ord blir mer dekkende på det andre språket, og ender opp med en til tider underholdende mix. :koko:
Jeg vet at jeg bruker mange engelske ord og uttrykk. De jeg kommer på akkurat nå er "too much", "no way" og "I rest my case". Jeg prøver egentlig å begrense det litt, og merker at jeg synes det er irriterende når andre, som elevene blander inn mange engelske uttrykk i norsken. :flau:
Jo. Og sibling og siblings har en del forekomster i Britisk Engelsk også (hhv 1,61 og 2,95 ganger pr. milioner ord i British National Corpus for de som kjenner til det.)Til sammen forekommer siblng(s) like ofte i BNC som f.eks.unwelcome, priory, backward og baked. Det er altså ikke altfor uvanlig, men langt ifra så vanlig som sister(s) og brother(s). I tillegg er det hyppigere forekomster i akademiske tekster, tekster produsert for utdanning/informasjonsformål o.l. enn f.eks. i dagligtale (selv om det også forekommer der). Alternativene 'brother(s) and sister(s)' og 'brother(s) or sister(s)' (nesten utelukkende i den rekkefølgen) forekommer noe oftere, så her er det nok en liten tendens til å velge den mer 'uøkonomiske' løsningen for å uttrykke begrepet søsken, men den er ikke allverden kraftig, altså.
Denne databasen er stor. Den inneholder tekster av forskjellige typer på tilsammen ca. 100 millioner ord, og gir en ganske god indikasjon på hvor vanlig et ord er i bruk i "ekte" språk. (altså språk som ikke er produsert i alle mulige settinger, og så samlet inn i etterkant).
Jeg har ikke tilgang til databaser her hjemme for å sjekke om det er mer vanlig på amerikansk engelsk, men det kan jeg godt sjekke på mandag.
Apropos pålegg så er vel det kulturbetinget. Det er ikke så vanlig med brødskiver med pålegg. Man har heller to skiver med pålegget imellom , dermed blir det jo sandwich med filling.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.