På lederkurs læres det bort mye rart, på teambuilding også. En gjenganger er et farlig ord. Problem. Et ord man aldri skal ta i sin munn, da det kan føre til uante konsekvenser. Aksjekurser kan dale, og de ansatte mister motivasjonen som fluer på ryggen i sirup. Man skal være krampepositiv, man skal aldri si dette ordet. Det er forbeholdt situasjoner der man sitter fast i skyggen av månen og ikke får start på kjærra, og helst ikke engang da bør det ytres:
"Huston we have a utfordring?"
Hvorfor har det blitt så farlig å si problem? For meg er det ikke så negativt ladet, de fleste av dem kan jo faktisk løses. Hvis man tør å legge dem på bordet.
Men nei. Man skal kalle det "en issue", "en case" eller en utfordring.
Vi leverer ukesrapporter, der vi skisserer kommende utfordringer. Jeg er helt ny i stillingen, men en gammel traver i bedriften. Jeg skrev derfor at min største utfordring fremover er å sette meg inn i alle de nye oppgavene mine. Lederen min kom bort til meg og dultet meg vennskaplig i siden og sa: "Du mente vel ikke å skrive utfordring på den der? Nye oppgaver er jo positivt ikke sant?" Jeg sa: jo, jeg mente det jeg skrev, og ja nye oppgaver er positivt.":) Og i det samme slo det meg. Nå har det skjedd, ordet utfordring har skrittet over til P i ordboken, og rett og slett tatt problems betydning! Utfordring er blitt negativt. Jeg svarte at utfordring ikke er negativt for meg, den dagen jobben ikke kan by på det må jeg skifte beite.
Det er en utfordring å klatre opp Mount Everest også, og et problem hvis man har lagt igjen provianten hjemme.
Så hva synes dere? Skal man unngå ordet problem? Og i så fall, skal man bytte det ut med ordet utfordring?
Å, ordet problem er herlig. Det sier jeg så ofte jeg kan til ledere, så blir de bleke og småsvetter. Det er som å rope bæsj med matbordet til svigers. Provoserende er bare fornavnet. :knegg: Enig i at utfordring er blitt et synonym til problem.
Helt seriøst synes jeg det er blitt litt bedre, Jeg husker da de ble brukt ord som synergieffekter i fullt alvor. Det ordet er lenge siden jeg har hørt, gitt.
Jeg synes at ordet "utfordring" har fått et komikkens skjær nettopp pga det du sier her, Emm.
Det er klart at hvordan man uttrykker seg har innvirkning på arbeidsmiljø og slikt - men i mine øyne er "problem" et nøytralt ord.
Har du et problem, så har du et problem - og da får man prøve å løse det!
Det er da ikke et tabuord, akkurat.:rolleyes:
Hvis noen har skikkelig trøbbel, blir det jo nesten litt respektløst å kalle det en "utfordring". Litt sånn tvungent lystig.
Jeg syns det er greit å snakke om et problem. Men må innrømme at det er et ord jeg unngår. Jeg opplever en del mennesker som snakker masse om problem, men som ikke finns løsningsfokusert. Da blir jeg frustrert. Før man kan gjøre noe med et problem så må man eie problemet, om det er mulig. Da har vi kommet til en utfordring....
Jeg bruker vel heller ikke problem så fryktelig mye. Jeg er sikkert indoktrinert, for jeg synes problem signaliserer at det har kommet så langt at det ikke lengre kan løses uten at det skaper ringeffekter. Dessuten lukter jeg arbeidskonflikt hvis man i personalsammenheng omtaler en medarbeider som et problem i stedet for en utfordring.
Jeg synes for eksempel det godt kan omtales som et problem når folk må sies opp på grunn av nedskjæringer. Det ble konsekvent kalt en utfordring på en av mine arbeidsplasser, men jeg synes vi var langt forbi utfordring når kollegaer satt og gråt over beskjeden de hadde fått. Man skal selvsagt ikke kalle alt et problem, da blir det også et misbruk av ordet. Man må kunne kalle en spade en spade. Humrer av Him enda:knegg:
I de eksemplene du kommer med er så er jeg enig, emm. Så langt har det ikke kommet på vår arbeidsplass.
Hos oss så vil vi f.eks. kalle "noe som potensielt gjør at milepæler ikke nås" for en utfordring (da ligger det i det at vi fremdeles kan klare å nå milepælene, men at det krever en betydelig innsats) og "noe som gjør at milepæler ikke nås" for et problem.
Å bruke utfordring som synonym til problem synes jeg er skikkelig tullete. En utfordring er noe positivt, noe som driver deg fremover, noe som får deg til å gi litt ekstra. Et problem er noe man må takle, enten man vil eller ikke.
Synergier eller synergieffekter har alltid vært dustete uttrykk. De brukes som regel av ledere som skal forklare de ansatte hvorfor arbeidsvilkårene deres vil forverres, uten at lederne påvirkes nevneverdig selvfølgelig. :rolleyes:
Kall en spade for en spade og et problem for et problem. Et problem er i mine øyne (og ører) en uløst oppgave eller et hinder på veien. En utfordring er noe som krever litt ekstra arbeidsinnsats. I mange tilfeller kan de sikkert være sammenfallende, men ikke alltid. Imidlertid kan begge løses.
Jeg synes du har et godt poeng! Noen ganger har man et problem - rett og slett. :knegg:
Det at ordet utfordring nå også blir tabubelagt, må vel være et meget godt eksempel på «den eufemistiske tredemøllen». Fra Wikipedia: "Tendensen til at eufemismer selv blir tabu er blitt omtalt som «den eufemistiske tredemøllen» av språkforskeren Steven Pinker."
Denne omdøpingen av problemer til utfordringer er blitt en skikkelig motesak.
Man skal jo være så positiv, må vite! Å omdøpe et virkelig problem (ja, for de forekommer- enten man vil eller ei) er som å pisse i buksa for å holde varmen.
Å være fremtidsrettet er også en ting i tiden.
I ukentlig oppfølgingsmøte med oss ledere berømmet sjefen oss for knallgod innsats i måneden som gikk. I det samme la han til at det skulle vi ikke gå nærmere inn på for nå var det kommende måned som gjaldt. Sant nok, men kan man ikke koste på seg fem minutter på å hylle seg selv for god innsats i all denne fremtidsrettetheten? Hvor blir motivasjonsfaktoren av?
Og hvor har de det fra? Står det skrevet en plass, eller hvor har de blitt indroktrinert?
Jeg klarer ikke å ta alt dette på en naturlig måte. Alt blir bare en staffasje. Mulig jeg er rabulist, men dette får et komikkens preg over seg.
Selv bruker jeg nok mest ordet utfordring, tror jeg. Antageligvis fordi ordet i mitt hode er noe jeg assosierer med konstruktiv tenkning og egeninnsats. Problem blir på en måte litt mer passivt. Samtidig så er jeg i grunnen litt lei av at alt skal omtales som utfordringer. Som om det er strengt forbudt å vie oppmerksomhet til den fasen der man innser at man er i deep shit eller noe. Det er om å gjøre å hive seg på løsninger med en gang.
Kanskje man kan bli flinkere til å la "problem"-fasen synke litt? Problemdefinisjon og konkretisering er jo en viktig bit av løsningen. grubler
Jeg fikk flashbacks til en teambyggerweekend jeg var på for 10 år siden. Jeg jobbet med salg av banktjenester og coucher skulle motivere oss i senk. Der ble alle problemene til utfordringer i en slik grad at det ble komisk. Jeg som eneste nerd i gjengen (jeg studerte et helt annet fag samtidig) var så dum at jeg kverulerte på ordbruken:knegg:
Jeg har vært en person som sier "det finnes ikke problemer, bare utfordringer". En utfordring er noe som krever en ekstra innsats og som man godt kan være positivt innstilt til. Mens et problem, det er liksom noe mer uoverstigelig trøbbel som man sliter med. Og selv tre år på sosialhøyskolen har ikke fått vasket det helt av meg. Jeg husker så godt introduksjonsforelesningen, der foreleseren begynte med å fortelle oss om alle de daglige problemene vi møtte på. Tom dorull, problem, hva gjør vi? Jo, vi har en problemløsningsprosess i hodet vårt, basert på erfaring om hva som virker. Gå i skapet der dorullene er, og sette på ny. Jeg var litt overveldet av alle problemene jeg plutselig hadde i livet mitt. :knegg: Men jeg hevet meg over det, og lærte meg problemløsningsmodellene og fortsatte å ha utfordringer. :glis:
Jeg synes tabuiseringen av ordet «problem» er et typisk eksempel på fjollete kursbabbel. (Ikke noe fordomsfull jeg, nei.) Altså, jeg skjønner hva du sier, DM, men strategien med å kalle ting utfordringer i stedet for problemer mister all effekt hvis man aldri kan kalle noe et problem. I mitt fagspråk lever heldigvis problemene i beste velgående. Uten problemer, ingen problemstilling. Uten problemstilling, ingen problemløsning (og ingen prosjektmidler).
Joda, jeg ser hva du mener også, og er enig. Men jeg finner det slitsomt å ha problemer dagen lang. Uff, jeg har et problem, jeg finner ikke genseren min. Uff, jeg har et problem, jeg har ikke fløte til middagen, uff, jeg har et problem, mannen min er ti minutter for sein og middagen er ferdig NÅ, uff, jeg har et problem, jeg klarer ikke bestemme meg for hvilken kjole jeg skal ha på meg i kveld ... osv, osv. Jeg regner med at vi snakker om hver vår ytterkant og at vi i praksis er ganske enige. :)
Problemet med problemer er at de senker terskelen for negative tanker og lavere motivasjon, og utfordringen med utfordringer er at man blir så positiv til sine arbeidsoppgaver at det blir naivt. Jeg er tilhenger av den gyldne middelvei, og mener det er plass til begge ordene på enhver arbeidsplass.
Er litt usikker på om jeg synes det er et problem eller en utfordring at så godt som alle arbeidstakere årlig utsettes for dresskledde motivatorer som mener ethvert hinder kan løses ved kreativ synonymbruk og en gladkristen innstilling.
Desembermamma: jeg ser absolutt poenget ditt. Men hjelper det egentlig i lengden å ikke skille mellom problem og utfordring ved bare å kutte ut problem fra vokabularet? I mitt eksempel har jo min leder i realiteten begynt å tenke "problem" når jeg skriver eller sier "utfordring"?
Med å eliminere ordet problem tenker jeg at man kan komme i fare for å bagatellisere situasjoner som ikke skal bagatelliseres.
Om man avdekker mobbing på en arbeidsplass er det et problem som avdekkes. Arbeidsplassen har et problem, men problemet fordrer en utfordring. Utfordringen ligger i å løse problemet, men mobbingen i seg selv er i høyeste grad et problem og bør ikke gjøres til noe mindre enn det.
Noen ganger er det både rett og riktig synes jeg å konstatere at man har et problem før man begynner å finne ut hvilke utfordringer man har når problemet skal løses.
Jeg får også litt dårlige vibber når alt man lærer skal kalles inspirasjon. Det var vår coach store ord. Uansett hva hun hadde lært, om det bare var tørr produktinformasjon snakket hun om hvor inspirert hun hadde blitt. Jeg kan godt bli inspirert, men det finnes grenser hvor hva som inspirerer meg. Noen ting er det "bare" nyttig å kunne uten at det gir meg særlig inspirasjon.
Når man omgås veldig negative mennesker, så blir det veldig viktig å tenke positivt, så for meg er det et essensielt redskap for å beskytte meg selv fra å bli dradd ned i håpløsheten av enkelte mennesker rundt meg. Men jeg ser jo absolutt hvor frustrerende det kan være feks i arbeidslivet dersom man ikke er en negativ person og man omgås krampepositive-tenkere som helst stikker hodet i sanden og lar være å kalle en spade for en spade.
Det jeg tenker er at man under diagnostiseringen gjerne kan kalle et problem for et problem, og jeg tror det også lettere kan bidra til å finne ut hva utfordringene ligger i når situasjonen skal løses.
Dersom bagateller blir gjort til et problem er det ikke bra. Har noen snudd dorullen feil vei på en arbeidsplass sier man ikke at man har et problem, men tar utfordringen og snur den med en gang. Det samme gjelder andre småting som det ikke er nødvendig å bruke energi på. Negative personer kan gjerne bruke hver eneste mulighet til å gjøre slike småting store og i den sammenhengen går det an å kalle ting utfordringer og motivere til å se løsningen framfor å problematisere.
Det er derimot skummelt dersom et virkelig problem blir tatt på samme måten. Problemer som virkelig er problemer krever ofte en god del refleksjon før man tar fatt på utfordringene som problemet utløser. Noen ganger kreves det flere runder for å finne ut hva problemet består i, og uten å diagnostisere skikkelig, men bare hoppe rett i utfordringer kan resultatet bli dårlig til slutt. Ordet problem har noe statisk over seg, ordet utfordring føler jeg at noe mer dynamisk over seg. Noen ganger tenker jeg at det er en fordel å la et problem være et problem en stund slik at man kan ikke overilt hopper i utfordringene uten å tenke seg om.
Synes Hattifnatten sitt innlegg var genialt. Begge deler er like ille. Selv var jeg i den "heldige" situasjonen at jeg var nødt til å samarbeide med to menn som var stikk motsatt. Den ene var bestandig negativ og så problemer med alt og han nektet - regelrett nektet - å prøve å løse ting fordi ditten og datten kunne feile. Den andre så ingen problemer med noe som helst og nektet å ta innover seg at man måtte innvolvere andre, diskutere problemer, ta backup før man startet (!) og bare gikk igang. Jeg husker jeg var med på å omkonfigurere RAID-et på mailserveren klokka 02.00 om natta - selvfølgelig uten backup. Oh, hildrande du. Jeg fikk skikkelig problemer på arbeidsplassen, disse to var selvfølgelig som hund og katt, og kranglet ("diskuterte" for å ta en annen mer populær måte å si det på. :humre: ) så snart noe måtte prates om. Og jeg måtte selvfølgelig samarbeide med begge, jeg var møkk lei av jobben før det var gått 6 mnd.
Jeg hørte en leder snakke om noe som var "utfordrende" for en stund siden, når det hun helt åpenbart mente var "problematisk". Og det er jo virkelig ikke synonyme betegnelser. :rolleyes:
