Nei, det er det ingen som har sagt. Men jeg synes det er veldig lite henvisninger i bøkene hans til andre. Jeg var som sagt veldig begeistret for ham og er i og for seg enda begeistret for tankesettet, men jeg mener at dette tankesettet kommer enda bedre frem hos andre enn JJ. Jeg synes også han skyter over mål med en rekke av de veiledningene han gjør.
Jeg også likte veldig godt "Ditt kompetente barn", det er bare det at jeg i ettertid har lest andre bøker som jeg har likt bedre - og forsåvidt kan man godt si at det er JJ sin "skyld" at jeg leste de bøkene ettersom det var med den boken det startet. Så hatten av for det.
Da har jeg lest artikkelen om moren som ble sint på barna og som ble anbefalt å søke hjelp på familievernkontoret.
Jeg er enig i hvert eneste ord i svaret til Jesper Juul.
Her var ikke problemet at mor ble sint - han poengterer at man ikke skal være en liksomperson som ikke viser følelsene sine.
Problemet her var uforutsigbarheten og at styrken på sinnet ikke sto i forhold til situasjonen.
Han sier at hun viser et barnlig, ukontrollert sinne, og at det henger sammen med ubearbeidede hendelser tidligere i livet hennes - og at hun skylder barna sine å få bearbeidet dette.
Det er slike svar som gjør at jeg ELSKER Jesper Juul.
Jeg kjenner meg godt igjen i at jeg kan reagere med uforholdsmessig sinne over for barn eller mann når jeg sliter med egen psyke.
Når dette skjer flere ganger om dagen, hver dag, er det på tide å ta ansvar for situasjonen og jobbe med seg selv, med eller uten hjelp fra profesjonelle.
Det som jeg bruker mest når det gjelder tankegodset fra Jesper Juul, er at om noe ikke stemmer i forhold til barna, er det alltid de voksne sitt ansvar å gjøre noe med det ved å endre egen adferd. Alltid.
Det er ikke barna som er "vanskelige","sutrete", eller "vrange".
De reagerer alltid i forhold til deg som forelder - og speiler deg rettvent eller vrangvent.
Detektivarbeidet er å finne ut hva som skal endres og hvordan.
Det kan både være vanskelig og tidkrevende - og krever gjerne en selvinnsikt som kan oppleves både vanskelig og leit for en selv.
Men høyst nyttig - for alle som bor under samme tak.
Jeg vet at vi tenker ulikt på mangt, Zoë, og her var det jammen en ting til. :humre: Den setningen om barndommen var kanskje det jeg reagerte på aller mest, gitt at han ikke hadde annen info enn det som kom frem i brevet. Freud-peud, lixxom.
Men nå er det lenge siden jeg har lest den, og det er helt sikkert briller som ser. Og jeg har bestemt meg for å lese Ditt kompente barn, så kanskje jeg blir omvendt. :)
Ja, men de fleste andre som også har skrevet bøker om barneoppdragelse mener også at det er den voksnes ansvar å ordne opp i situasjonen - også dette med å endre sin egen adferd. Dette er jo et typisk selvhjelpsuttrykk: "Du kan ikke endre noen andre, du må endre deg selv". Dette er ikke noe som er spesifikt med barn. Mannen din, moren din, sjefen din og barndomsvenninnen din kommer hellt ikke til å forandre seg. Også der er du nødt til å endre din egen adferd.
Det er en bok jeg kommer på i farten:
Hvis du synes den historien som JJ har brukt om jenta som sitter på husken og roper på moren sin for at moren skal se på henne og moren responderer med å svare: Så flink du er, vil du kanskje synes denne boken er interessant: Feedback.
Jeg har en annen i hodet, men greier ikke å huske hva den het, skal prøve å komme tilbake til den.
Har ikke lagt merke til at vi tenker ulikt om så mangt, men da gjør vi vel det! ;)
Skal ikke se bort ifra at om du ikke nødvendligvis blir omvendt så kanskje ihverfall ser på JJ med litt andre briller etter at du har lest boken.
Det er jo en mangel med spørrespalter i sin alminnelighet at svar sjelden blir gode nok i og med at ting må spissformuleres for å få plass i et kort svar.
Kan ikke barn være vanskelige, sutrete og vrange uten helt av seg selv?? Er de kun speilbilder av foreldrene og deres oppførsel. Har de aldri dårlige dager, sovet lite eller andre ting enn foreldrene som kan påvirke humøret. Når eventuelt begynner de å utvikle et humør/temperament som er uavhengig av oss foreldre da? For på et eller annet tidspunkt må jo det skje, eller er det slikt at vårt humør som voksne også kun er et speilbilde av foreldrene våres handlinger :snill:
Unnskyld om jeg misforstår det du skriver her, men jeg er bare SÅ uenig i det at jeg har problemer med å få sagt det!
Våre små er vesen med tanker og følelser, og det er en naturlig del av deres utvikling å protestere på alt og ingenting. Selvfølgelig vil de også påvirkes av oss foreldre, og vi skylder dem å oppføre oss skikkelig overfor dem, og behandle dem med samme respekt (dog likevel ikke likt!) som vi behandler voksne mennesker.
At min lille nesten-treåring får trassanfall der han plutselig kaster maten i femt veggen kan umulig speile annet enn hans behov for å teste grensene. Og da er det mitt ansvar som voksen å vise hvor de grensene går. Og ikke kom her og fortell meg at unger trasser fordi foreldrene legger opp til det med sin oppførsel. Da burde jo venninnen min med tvillinger hatt to trassklumper, i stedet for en....
Det er mulig jeg har "Nanny 911" og slik elendighet i hodet - men det er nå ihvertfall ikke alle som mener noe om barneoppdragelse som har fokus på slikt.
Man får jo stadig presentert lettvinte måter å "håndtere" barnet på som slett ikke har rot i selvinnsikt og som totalt mangler dypde (f.eks time-out på trappeavsatsen).
Og selv om JJ deler hovedidéene sine med mange andre, synes jeg han setter ord på alt dette på en måte som går rett hjem hos meg.
Jeg har også stor sans for Stein Erik Ulvund som skriver i Foreldre&barn.
Han er jo veldig på nett med JJ, men virker ikke så provoserende og "in your face" og er vel derfor mer spiselig for mange.
Selv synes jeg det er greit å bli ristet litt i - det gjør det lettere å se egen inngrodde uvaner og uhensiktsmessige mønstre.
Jeg tenkte faktisk bla på Svein Erik Ulvund, og jeg synes ikke han og JJ er så veldig på nett. (Jeg ser ikke Nanny 911, eller noen andre barneoppdragelsesprogrammer.)
Limer inn dette fra denne linken Jesper Juul Jeg er kjent med at du overhodet ikke har dekning i forskning for det du skriver og de rådene du gir til foreldre (dine egne uttalelser). Du har heller ikke utgitt deg for å være akademiker, så slik sett har du ditt på det tørre. Likevel er det et problem at folk flest ikke forstår forskjellen på en fagperson som bedriver synsing basert på private erfaringere, og fagfolk som har dokumentasjon på det de skriver i forskning. Du er sikkert ikke overrasket over å høre at i akademiske miljøer i Norge (og Danmark) har jeg til gode å treffe en person som tar deg seriøst, men det er mange foreldre som gjør det. De er antagelig ikke klar over at du bedriver en omfattende synsing som du ikke har vitenskapelig dekning for. Skylder du ikke dine lesere å gjøre dem oppmerksom på at det du skriver bygger på dine egne subjektive, private erfaringer, og at det ikke har noe med vitenskap og forskning å gjøre? Stein Erik Ulvund dr.philos., professor i pedagogikk, Universitetet i Oslo
Stein Erik Ulvund, Oslo
Jesper Juul: Da fik jeg den - i begge betydninger! Jeg antar at du hører til i det adferdspsykologiske miljø i Norge og at det kanskje er tilsvarende miljøer du besøker i Danmark? Som de nevner har jeg aldrig lagt skjul på, atdet jeg skriver for det meste er erfaringsbasert, men at det kun skulle være mine "private" erfaringer er ikke sandt. Dette er gennemprøvet af mange hundrede fagfolk og tusindvis af familier (i Danmark)gennom de seneste 30 år og etterhver begynner vel også forskningen at dukke opp. Utenfor det adferdspsykologiske miljø er der skrevet veldig mye akademisk de seinere år : i Norge f.eks. doktordisputatsen til Berit Bae og Anne Lise Løvlie Schibbyes store verk om relasjoner, i utlandet er vel Daniel Sterns forskning mest kjennt.
Her skulle jeg spesifisert at jeg tenkte på uønsket adferd over tid.
Jeg tenker på når man opplever at stemningen i familien blir dårlig og samspillet med barnet blir leit eller vanskelig i en periode som strekker seg lengre enn en ettermiddag (hvor barnet er trøtt, sultent eller slitent).
Selvfølgelig har unger ulikt temperament, personlighet og lynne.
Men omm ungen "tester grenser" og er trassig over en lang periode, kan man med hell se på om det er noe som kan endre i egen adferd også, ja.
Jeg leser som regel spaltene til Ulvund og synes han er vel verdt å lytte til.
Jeg har nok gått glipp av noe viktig når jeg ikke har lest alle artiklene i A-magasinet.
Jeg regner med at det er disse som har fått fagmiljøet i Norge mot han.
Jeg kan ikke forestille meg at en bok som "Ditt kompetente barn" skulle kunne provosere så mange barnesykologer.
Jeg skal gå inn på nettsiden til Aftenposten og lese flere artikler.
Ja, hvis man tar hverandre skikkelig bokstavelig så blir det morosamt, dere!
Jeg tror ikke praksis trenger å være så ulikt i et "JJ-fan"-hjem som i et annet. Ikke så ulikt som sjargongen kanskje skulle tilsi i hvertfall. Og det er klart at unger er minst like forskjellige som det vi voksne er. Og selv om man liker det noen har skrevet, betyr ikke det at man forsøker å gjøre seg til noen ekspert på området heller. Jeg vet ikke, jeg klarer i hvertfall langtfra alltid å være så lur og flink føler jeg. Og en ting er å lese om oppklarte gåter i en bok, en helt annen ting er selvfølgelig å hele tiden kastes ut i nye utfordringer og ta stilling til nye situasjoner i hverdagen. Akkurat på dette synes jeg også JJ har litt trøst til oss foreldre, når han sier at unger er faktisk robuste, de tåler at vi er menneskelige og gjør feil.
Og her er en fantastisk leseranmeldelse av boken. Dere MÅ bare lese hele. :knegg:
Hele boken er bygget på den villfarelse at feedback er et grunnleggende behov for mennesket, at feedbacken gir trygghet, inspirasjon og korrektiver for rett liv og handling. Alle som har levd en stund og opplevd arbeidslivet på kroppen, vet at dette er fundamentalt galt. Ikke bare preger denne suspekte holdningen til feedback bokens budskap, men vi ser også en tendens til forfatteren vil tvinge sitt eget forkrøplete syn på denne kvalmende, unødvendige kommunikasjonsformen over på leseren. «I feedbacken ligger en voldsom affektert eksistensberettigelse, så å si en en aspirasjon til virketrang og trangsyn. Jeg tolker forfatteren dithen at vi trenger mer feedback i hverdagen.» Av egen erfaring vet jeg hvordan det svir å få elendige kritikker for alt man gjør. Mitt liv gjennomsyres særdeles negative vurderinger av hver eneste ting jeg foretar meg. Da jeg ved en anledning fikk mulighet til å influere på min arbeidsplass sin kommunikasjonspolitikk, avskaffet jeg straks feedbacken som legitim interaksjon mellom de ansatte. I kontrast til hva som hevdes, ble arbeidsmiljøet straks bedre! I flere år har jeg også praktisert feedback- og samtalestopp i egen familie. Ved å regulere kommunikasjonsflyten på en formyndersk måte, slipper jeg å høre andre familiemedlemmers spydigheter og drittpreik
:knegg: Jeg må innrømme at time-out var en kanel som var usedvanlig vond å svelge, men ned gikk den, gitt :nemlig:.
Med eldstemann har aldri time-out vært noe tema, og jeg skal ærlig innrømme at jeg til tider har tenkt at de av vennene våre som brukte det var alt annet enn pedagogiske og at det neppe kunne være særlig bra eller effektivt.
Så fikk vi minstemann...
Vi begynte jo med samme metode som med eldstemann. Det fungerte jo flottings førstegangen :rolleyes:. Så ikke andre gang :eek:. Vi har virkelig forsøkt å være pedagogiske med minstemann, men han blir rett og slett så sint at han blokker ut alt (og gjett om jeg har et par venninner som ler ekstra godt av det :o). Så da er det rett og slett bare en ting som nytter, og det er å fjerne ham fra situasjonen.
Og vet du hva? Etter måneder (ja, vi forsøkte andre metoder en god stund) med alle mulige pedagogiske metoder for å få vårt Olme Beist til å roe seg når han får trassanfallene har vi etter bare noen uker med god, gammeldags time-out opplevd at for det første så har vi kanskje bare et måltid i uka der han klikker i vinkel, i motsetning til før, der han kanskje hadde to-tre per måltid. Og i to av tre tilfeller så holder det at jeg spør om han vil opp og tenke seg litt om, for å roe ham.
Jeg synes faktisk ikke at det er så ille at vi avviser ham når han oppfører seg ille, så lenge vi forteller ham i forkant hva som kommer til å skje om han ikke oppfører seg, og så lenge vi snakker om HVORFOR ting skjedde i etterkant.
Som sagt, vi har forsøkt de fleste av de pedagogiske mer riktig måtene å takle trasset hans på, uten effekt. Nå lærer han at uakseptabel oppførsel får konsekvenser. Det synes jeg faktisk er en viktig lærdom i livet.
Ut over det er jeg helt enige i at vi som foreldre bør gå i oss selv med jevne mellomrom og tenke på hvordan vi behandler ungene våre. Jeg er langt fra perfekt. Men jeg har i alle fall lært meg å si unnskyld.
Akkurat nå har meg og eldstemann en diskusjon gående. Hun mener at jeg svarer henne surt, jeg mener at jeg gjør det fordi hun alltid sutrer sånn. Hun mener at hun sutrer fordi jeg svarer surt. Ikke helt godt å vite hva som kom først av høna og egget, JJ ville sikkert mene at det er meg som var sur først, men jeg heller mot å påstå at det er min pre-pre-pubertale protestalderunge som begynte :knegg:. Men vi har nå blitt enige om å skjerpe oss begge to, så får vi se ;).
Det var forresten interessant å lese quoten til Him.
Milfrid - det er åpenbart at du har et reflektert forhold til time-out bruken og andre ting som gjelder barneoppdragelse.
Det er ikke alle som har det, og om man bare plukker opp "time-out" som et triks, uten å reflektere over samspillet generelt i familien, er det ikke sikkert at det hele blir så bra.
Din yngste høres forresten ut som min yngste. han er en riktig hissigprop ( i motsetning til sin rolige storebror), og jeg sliter litt med å skille sinnet hans som et uttrykk for et hissig lynne og sinne som reaksjon på noe som ikke fungerer i familien.
Og jeg skjønner godt hva du mener.
Jeg føler meg likefullt opplyst om rekke viktige sammenhenger etter å ha lest JJ, og det synes jeg er verdifullt.
Jeg merket veldig godt på minstemann da vi slett tidligere i år. Han var bare 2 år, og vi trodde ikke han forstod, men det gjorde han nok likevel. Det var en tankevekker!
Ellers merker jeg helt klart forskjell på trassanfall som sier "se meg nå, mamma/pappa", og som har utgangspunkt i at vi holder på med andre ting som lekser med eldstemann/leser avisen etc., og på de trassanfallene som oppstår helt ut av det blå. Og selv om jeg mener at vi må vise at vi ikke tolererer slik oppførsel, så har jeg nok ulike måter å takle slike trassanfall på.
I bunn og grunn er vi kanskje ganske enige om at det er viktig å se og forstå ungene. Samtidig er jeg altså ganske opptatt av at ungene først som sist må lære seg at de ikke er universets sentrum, og at handlinger får konsekvenser.
Jeg føler etter hver at jeg har blitt ganske flink på mine barns reaksjonsmønster, og at jeg klarer å tolke om et er noe som må slås ned på, eller om det er noe vi må snakke om. Eller begge deler.
milfrid: Jeg synes det høres ut som du en veldig reflektert og innsiktsfull mor, og at både dere og gutten har det bedre etter at dere fikk gjort noe i forhold til raseriutbruddene hans. Jeg er sikker på at jeg ville gjort noe liknende i den situasjonen, og jeg tror ikke det er så pedagogisk ukorrekt i det hele tatt. Jeg får inntrykk av at JJ for deg fremstår som en som bare taler barnas sak og sier man skal respektere dem uansett hva de foretar seg. Det er ikke slik jeg oppfatter ham. Tvertimot er det viktig at foreldre ivaretar egen intregritet også, nettopp fordi du gjennom hvordan du lar deg behandle av ungene går foran med eksempel. Men det er alltid de voksne som har det overordnede ansvaret i en familie, også for å ta tak i det hvis noe er kommet inn på et destruktivt spor. Et ansvar dere tydeigvis tar.
Tror de aller fleste er oppegående nok til å skjønne at man kanskje ikke skal sluke all slik "faglitteratur" rått. Håper jeg.
I tillegg tror jeg man også skal vokte seg for å analysere ihjel barn.
Interessant. Det at ungene skal forstå at de ikke er universets sentrum er faktisk et av JJ sine budskap. Han er opptatt av at barn skal forstå at de er en del av et felleskap. Og JJ har heller ikke noe imot at handlinger får konsekvenser, så lenge det er naturlige eller logiske konsekvenser det er snakk om, og ikke straff/dressur. (Time out kan f.eks. lett kan oppfattes som straff/dressur hos den som blir utsatt for det).
Ja, men jeg klarer ikke (alltid) å se logikken i det JJ sier og metodene han viser til Straff er forøvrig en vanlig reaksjon i samfunnet når man gjør noe galt :snill:. Jeg kan se problmemet med å gi små unger som ikke forstår en straff som de ikke kan sette i sammenheng med handlingen de utførte, men for større barn går det faktisk helt utmerke an å forklare dem denne sammenhengen. Gjerne også i forkant, slik at det ikke blir en overraskelse hvilken reaksjon de får om de gjør noe galt/noe de ikke har fått beskjed om å ikke gjøre. Jeg tror rett og slett ikke at unger tar skade av det.
Handlinger får konsekvenser, sånn er livet, og unger har ikke vondt av å lære det.
Jeg vet at man sier at man heller bør belønne dem når de oppfører seg, men for meg blir det rett og slett galt å belønne dem når de oppfører seg slik man kan forvente at de skal. Jeg kan skryte av dem, det kan jeg, men belønne dem?
Feks har vi hatt en diskusjon om å ta med refleksvesten hjem fra skolen. Hun glemte den igjen og igjen og igjen. Til slutt fikk hun beskjed om at hvis hun ikke husket den, så kom hun ikke til å få spille Nintendo den dagen. Og nå husker hun det, gitt, for da ble det plutselig viktig for henne å huske den ;). Jeg belønner henne med å skryte av henne, og si at jeg er glad for at hun husker å ta den hjem nå. Men noen belønning ut over det får hun ikke. Jeg vurderte en straff som ville stått i forhold, og det var å få henne til å gå tilbake for å hente den. Men da måtte jeg jo sende henne ut en gang til i mørket, uten vest, og det knuste jo mine argumenter om at hun måtte ta den hjem fordi hun ikke fikk gå i mørket uten :rolleyes:.
Så i vårt hus vanker det "straff", men aldri uten forklaring, aldri uten advarsel, og vi snakker alltid sammen om det i etterkant.
Vi praktiserer også time-out for minstemann (ikke behov for det hos eldstemann), og det fungerer helt utmerket for ham. Jeg tror rett og slett at oppdragelsesmetodene må tilpasses hver enkelt unge, og at det er mange måter å vise respekt for ungene på. Og at det ikke nødvendigvis er respektløst å vise dem at noen typer oppførsel er fullstendig uakseptable.
Som sagt, det vil bli et sjokk for de ungene som kommer ut i samfunnet og tror at alle alltid bare vil snakke til dem i en mild, forklarende tone :rolleyes:. Om man da ikke er en slik person som det ikke er behov for å snakke annerledes til. Jeg vet de finnes, jeg har sett dem. Og en del av foreldrene tror det er deres fortjeneste at ungene er slikt. Helt til de får nr to (eller tre) og oppdager at det ikke er deres fortjeneste likevel :knegg:.
Og ja, jeg har selv måttet svelge et par kameler på det området :o.
Milfrid, jeg ser det er liten vits i å diskutere JJ med deg. Jeg får en klar oppfatning av at du ikke vet hva han står for, eller du har misforstått mye av det han sier.
Straff er han som sagt ikke tilhenger av, men han er heller ikke tilhenger av belønning, slik som jeg oppfatter det. (Både straff og belønning er ytre motivasjoner, som i de fleste tilfeller med fordel bør unngåes. Man må heller jobbe med den indre motivsjonen.) Han har heller ikke sagt at man alltid skal være mild og forklarende. Han sier man skal være tydelig, og gjerne ha forventninger og stille krav. Han er heller ikke i mot at man kan bli sint, men da skal man være sint på en ikke-krenkende måte. Og det er da en selvfølge, også for JJ, at man skal si ifra ved uakseptabel oppførsel og ikke godta det.
Jeg har vært ærlig og sagt at jeg kun har lest det han har skrevet i A-magasinet, og det andre har sagt om hans meninger, og at jeg ut fra det har funnet ut at jeg ikke gidder å bruke kalorier på å lese bøkene hans.
Så det kan godt hende at det ikke er smart å diskutere JJ med meg ;) Men jeg vil gjerne være med å diskutere om det finnes EN teori for hvordan barn skal oppdras. Og hvor vidt man bør ha bred erfaring fra egne barn (eller barn man har rundt seg 24/24) før man begynner å utvikle teorier om hvordan barn bør oppdras.
Og jeg skal ærlig innrømme at det særlig er de svarene han har hatt mht adopterte barn som har fått meg til å tvile på hans kompetanse, for om han kan svare så sikkert på noe han så åpenbart ikke har peiling på, så lurer jeg på om det gjelder for andre ting han uttaler seg om også.
Men bare et spørsmål - hvordan i alle dager er man sint på en ikke-krenkende måte? Når jeg blir sint så er det lite planlagt, for å si det sånn, og hvis jeg var i stand til å vurdere måten jeg ble sint på, så hadde jeg rett og slett ikke vært sint, om du forstår? Da hadde jeg vært streng, og det er noe helt annet. Jeg kan vanskelig se for meg en situasjon der den som man blir sint på, ikke føler seg krenket.
Siden det har blitt en big deal ut av det - jeg har ikke lest noen av JJ sine bøker. Jeg har derimot som Milfrid lest en del enkeltstående artikler. Hun har sikkert lest flere enn meg, det er sporadisk at jeg kommer over slike, eller at noen gjør meg obs på dem.
Såh - når mine kvalifikasjoner først er avklart - det må da være lov å mene noe om en artikkel eller fem uten at man må vite hele mannens livshistorie? For å trekke en helt urettferdig parallell - vi har alle lov til å mene noe om Staff sine uttalelser om overgrep, uten at vi må kjenne til alle saker han har ført for retten, kjenne til alle klientene han har forsvart og vite om han har vært medlem i noen lag og foreninger i ungdommen. Det er lov å mene noe om det man hører, uten at man må mene noe om hele personen av den grunn.
Så også for Jesper Juul. Jeg kan ikke mene noe om MANNEN (ikke kjenner jeg han heller), men jeg må ha lov å mene noe om de artiklene jeg har lest.
Jeg vil derfor sterkt hevde at Milfrid er i sin fulle rett til å mene det hun ønsker å mene om Jesper Juul sine artikler og råd, basert på det hun har lest av han.
For min egen del også må jeg si at det jeg har lest av Jesper Juul (og nei, jeg har ikke linker) frister meg ikke til å lese bøkene hans. Jeg fikk noe reklame i posten i går for et nytt fantastisk slankemiddel, som både bandt fett, økte forbrenningen og renset kroppen. Jeg tror jammen meg det gjorde en mer populær også. I alle fall - jeg kastet det i papiravfallet. Så ingen grunn til å undersøke det nærmere. Det var uinteressant for meg. Jeg kategoriserte det i gruppen for "januar-reklame for slankemidler", og ferdig med det.
Jesper Juul sine artikler som jeg har lest har vært svært varierende. Noen ganger gir han råd som jeg forsåvidt kan nikke og være enig i. Andre ganger syns jeg det blir helt sært og rart, og tenker at det der passer definitivt ikke for meg eller mine barn.
Det jeg liker av det jeg har lest er at han er genuint opptatt av at barn er fullverdige mennesker som skal behandles med respekt. Det jeg ikke liker er at han strekker det for langt og fremstiller det som om barn egentlig er voksne i liten kropp. Og så er det jo klassikerne: det å svare "jeg ser deg" når barna viser fram noe de har tegnet, i stedet for å si "så fint du tegner". Det syns jeg er regelrett tull. Barna trenger både respons på at de blir sett, og en voksens anerkjennelse av det de har gjort eller lagd.
Forøvrig oppfatter jeg at mye av det som JJ har skrevet er litt på linje med før omtalte Anna Wahlgren - dvs ikke egentlig basert på verken pedagogikk eller psykologi, men på et enkeltmenneskes erfaringer med egne barn, og en god dæsj med synsing. Og helt ærlig og kanskje noe ubeskjedent, mine egne erfaringer og ideer er ikke verken spesielt mye dårligere eller så veldig annerledes. Jeg er typen som aldri vil sette meg inn i en bestemt teori og oppdra barna mine ut ifra det. Jeg vil plukke litt her og litt der, ta med meg det jeg liker, blande det med mitt eget syn - og vips har man en slags oppdragelse. ;)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
