Jeg leser A-magasinet hver uke inkludert sidene til Jesper Juul. Jeg synes han gir veldig bastante svar på kompliserte spørsmål og er veldig ofte rivende uenig med han. Jeg lurer dessuten på hva slags belegg han har for påstandene sine. Ja, han har jobbet som terapeut og rådgiver i mange år, men det er ikke "gjennomsnittsfamilier" (hva nå det er... :)) han har møtt i sitt arbeid, og han har (så vidt jeg kan se) ikke drevet mer systematisk forskning. Han henviser dessuten sjelden til andres forskning.
Da han skrev dette i et svar til en adoptivmor, ble jeg skikkelig provosert (siste setning i sitatet):
Noen lurer kanskje på hvorfor jeg gidder å lese artiklene hans uke etter uke, hvis jeg er så uenig. Grunnen er at det får meg til å tenke over hva jeg mener om forskjellige temaer, så alt som kan få i gang de små grå er jo bra...!
Jeg har ikke lest så mye av han egentlig. Bare litt gjennom utdannelsen min.
A-magasinet får vi ikke her, dessverre. Jeg opplever han også som ganske bastant og direkte, men noen ganger tror jeg det må til.
Uanstt kan det skape debatter, og det tror jeg er sunt ;)
Har 2 bøker av Jesper Juul, bla. "Ditt kompetente barn".
Jeg er nok ikke enig i alt han skriver, men noe av det er meget bra. Og som HI skriver, så er det greit å få i gang de små grå. Bevissthet rundt hvorfor man gjør som man gjør er viktigst når det kommer til stykket.
Jeg liker fyren jeg. Jeg er ikke enig i alt. Han er ingen guru med alle svar.
Jeg var veldig skuffet over "Smil vi skal spise" eller hva den heter. Jeg var skuffet fordi jeg lette etter svar, den har noen "løsninger" de fungerer ikke her, men det er ikke så farlig.
Mannen har bevisstgjort meg på noen områder og det er jeg glad for.
Guniss: om du kjøper Aftenposten lørdag får du med A magasinet. Vi gjør iallefall det i Trondhjem.
Jeg har veldig sansen for ham. Han har satt igang mange prosesser hos meg. Det jeg liker er at han rokker ved noen "politisk korrekte selvfølgeligheter", om jeg kan kalle det det.
Synes ikke det sitatet var så ille, selv om jeg tenker at det ikke bare handler om adoptivbarn. Jeg erkjenner stadig at jeg ønsker å "vise fram" lillegutt fra sin beste side, istedetfor å la ham gjøre det det er naturlig at et barn på hans alder gjør. Det gjør vi alle, det er viktig å vise omverdenen at vi har godt oppdratte barn.
Jeg er fast kjøper og leser av Jesper Juul. Jeg synes også han kan komme med noen lettvintløsninger av og til, men jeg opplever også at jeg er blitt enda mer bevisstgjort i forhold til respekt for barna. Det med respekten for barna synes jeg han er ekstremt tydelig på i forhold til mange andre som mener mye om barneoppdragelse og behandling av barn og det synes jeg er flott.
Et lite apporopos jeg ble minnet på i en annen tråd.
Jeg er veldig glad for Jesper Juuls fokus på skillet mellom selvtillit og selvfølelse. Det kompetente barnet var en stor opplevelse for meg. Ikke som forelder, men i selvforståelse og å forstå sammenhenger i mitt eget liv.
Ikke er jeg begeistret for Jesper Juul, og de svarene han har om adoptivbarn - jeg har sett minst et annet - synes jeg tyder på at adoptivbarn ikke nødvendigvis er hans sterkeste side :rolleyes:.
Enig! Han kan si ting på uvante måter, og det kan jo virke provoserende på mange. Men ofte har det han sier inspirert meg til å se nye perspektiver, særlig "ditt kompetente barn" ga meg svært mange aha-opplevelser.
Eg har vel i grunnen det samme forholdet til teoriane hans som til dei fleste andre sine: Nokre ting tek eg til meg og brukar vidare, medan andre ting vert forkasta.
Jeg ble veldig overrasket av hans svar her rett før jul, der en mor som hørtes helt normal ut, men med tung samvittighet, var bekymret fordi hun ble sint og kjeftet på 4-åringen sin av og til. Han anbefalte henne å søke hjelp på familievernkontoret. :gal:
I neste avsnitt sto det at det var viktig å vise at også voksne var sinte av og til, og kunne be om unnskyldning etterpå.
Jeg synes helt klart han har noe å tilføre med å snu ting totalt på hodet, og utfordre hvordan vi ser på barna våre. Jeg har planer om å lese en av bøkene hans. Men jeg tar det definitivt gjennom filteret først.
Jeg holder meg litt til denne akkurat nå. :sparke:
Er i en periode der min 2,5åring utfordrer meg (oss) noe helt voldsomt! :o
Og jeg er nok dessverre ikke typen som ikke klarer å la vær heve stemmen og bli sinna. :sukk:
Men prater alltid med henne etterpå, og blir gode venner.
Men føler meg litt som nominert på topplisten til "verste mamma kandidat" for tiden. :himle:
Veldig enig i dette.
Jeg synes Jesper Juul er en særdeles klok mann som skriver om barneoppdragelse på an langt mer mangfoldig og langt dypere måte enn andre "guruer".
Artiklene hans i A-magasinet har jeg ikke lest, så de kan jeg ikke uttale meg om.
Ja denne satte jeg kaffen i vrangstrupen av. En annen gang rådet han et foreldrepar til å bytte skole da de var uenige i en del av det pedagogiske opplegget. At ungen trivdes på skolen og var sammen med barn i nærmiljøet spilte visst ingen rolle, ei heller å prøve å få til en dialog med skolen og komme frem til enighet om opplegget. Hva slags foreldre skal vi bli hvis vi bare skal ta ungene ut av skolen når det oppstår en uenighet? Hvilke rollemodeller blir vi da? Nei han kan være litt for bastant etter min samk. Har bl.a lest livet i familen og litt i ditt kompetente barn, men fikk ikke den store "vekkelsen". Jeg klarer ikke å kjenne meg igjen i det han skriver.
Jeg leser mye om barne-oppdragelse så velger jeg ut det jeg liker og det som jeg synes passer for oss. Uansett setter det tankene i sving og bevisstgjør oss.
Hva i all verden er galt med å anbefale det? Jeg synes familievernkontoret er en utmerket istitusjon, og jeg synes det er trist at folk tror familievernkontoret handler KUN om samlivsbrudd og omsorgstrid.
Hvis alle som kjeftet på barnet sitt en gang i blant skulle gå til familievernkontoret ville nok kontoret drukne i folk som egentlig ikke hadde særlig bruk for dem og de ville ta opp plass for dem som hadde reelle problemer som samlivsbrudd og omsorgsstrid. Jeg synes ikke det handler om at folk flest ikke tenker på familievernkontoret som en utmerket institusjon, men å gå dit for noe som er helt normalt blir som å fly til legen for å få et plaster.
Jeg leste også den med noen aha opplevelser ja.
Og liker den boken.
Jeg er enig i mye av det han sier og synes han sier mye fornuftig ofte. Han har heller ikke alle svar, så jeg er ikke enig i alt, men stort sett har jeg sansen for han og er strålende enig.
Smil, vi skal spise derimot ble jeg bare sint av og "kastet" langt bort før jeg var ferdig, som avkommets ernæringsfysiolog spådde.
Jeg har ikke lest noen av bøkene hans enda, men nikker ofte gjenkjennende og enig når jeg leser artiklene, selv om det (selvfølgelig) ikke er alltid jeg er enig.
Det med å se barnet har hjulpet meg mye med kommunikasjonen med min noe kompliserte eldstemann.
Jeg likte fokuset på sunn og "pen" mat. Det var fokus på at barnet skulle få det samme som de voksne. Man skulle feks ikke dele opp eller mose maten før barnet fikk opplevelsen av å se maten.
JJ er veldig fan av fiske- og grønnsakshandlere, og liker godt at foreldrene tar med barna dit. Lar de få prøve ut smaksløkene sine, og på den måten ta del i matlagingen. God kjøkkenatmosfære!
Og det som Skremmern sier er helt greit.
Det har ingenting med mine reaksjoner å gjøre.
Men den boken er for de som har kresne barn, eller barn som er litt vanskelige, foreks. ikke vil spise middag. Som ernæringsfysiologen til avkommet sa "Den boken er for de som har en unge som ikke vil spise spaghetti en uke. Ikke for deg, du blir bare irritert av å lese den."
Mitt barn har alvorlig, sammensatt og komplisert problematikk rundt mat, og da er den ikke noe å lese.
Jo det blir sagt, boka gir seg ikke ut for å ha "løsningen" heller. Men når en sliter litt med noe som mat så håper en på en måte at en skal finne svaret der.
Det er som mye fra JJ bare sunn fornuft.
Dessverre virker ikke sunn fornuft på min kresne datter. Å la barna bidra til matlagingen og bruke skikkelige råvarer hjelper ikke her. Datteren min lager gjerne mat hun, men vil helst ikke smake på noe hun har laget....
Problemet jeg føler har oppstått med mange foreldre som leser JJ, slik jeg har sett det, er at mange av dem fremstår som om de har funnet den ultimate løsningen, for ethvert barn, og at den som ikke bruker hans bøker som bibel i sin barneoppdragelse er på grensen til evneveike.
Men nå handlet ikke dette om at hun "av og til" kjeftet på ungene, problemet hennes var mer enn som så. Hun formidlet i sitt brev at hun relativt ofte mistet besinnelsen, jeg reagerte overhodet ikke på Juuls svar men synes tvertimot det var klokt og empatisk.
Men han har jo ikke "en løsning", det er jo latterlig å påstå. Det hans bøker gir er snarere en avlæring av å følge slike generelle løsninger, for heller å finne egne måter å gjøre ting på som er best mulig for alle parter i familien.
Nettopp, og han stiller en del spørsmål som får deg til å se ting litt andrerledes.
Akkurat det med best mulig for alle parter er det essensielle synes jeg. At det må være levelig for alle. Er det en ting jeg ikke finner hos Juul er det enkle svar. Det er mere spørsmål som får meg til å se situasjonen anderledes, og da også finne andre svar.
Jeg skjønner deg godt, jeg. Har reagert på samme måte (bensin og lighter nærmest) etter å ha lest den type bøker om mine triggerpunkter, og mener derfor at det absolutt bør poengteres at det slett ikke er alle problem som er like lette å løse med litt hverdagspedagogikk og med å puste med magen.
Det viser vel bare hvor forskjellige vi er at vi har såpass ulik holdning til det JJ skriver. Jeg synes det er rart at A-magasinet bruker han som "ekspertkomentator", for jeg synes han kommer med såpass kontroversielle påstander og løsninger (nå burde jeg sikkert komme med noen eksempler men...). Men det er vel kanskje derfor de har valgt han - det ville jo være kjedelig med en som alle var enig i hele tiden (og han/hun finnes dessuten ikke...).
Det er jo et interessant fenomen, og det sikkert mange andre enn deg som oppfatter det sånn. Men jeg blir veldig nysgjerrig på hva du har lest av det han har skrevet?
Ja, nemlig.
Mulig jeg rett og slett må sjekke opp det der, hva det faktisk står, evnt. be ernæringsfysiologen om å gjøre det, så den boken ikke faktisk ender opp som aske :knegg:
I artiklene i A-magasinet kommer han med bastante løsninger og kan være veldig krass mot foreldrene som skriver, i tillegg til at han kan komme med påstander om hvordan de er og hva de har gjort som jeg ikke forstår hvordan han kan komme fram til ut fra brevet som blir trykket.
Godt å høre at bøkene hans er anderledes på dette punktet...
Er enig med deg. Og jeg er rett og slett 100% sikker på at det ikke finnes noen bibel for hvordan barn kan oppdras og behandles. Det finnes rett og slett ikke EN oppskrift på hvordan man skal oppdra unger. Nå har jeg to som ikke er biologisk i slekt med hverandre, og det gjør dem kanskje ekstra forskjellige, men ikke pokker om samme metode fungerer for dem begge. JJ sine ideer kan kanskje gå på eldstemann, men kan bare glemmes på yngstemann.
Men for alt i verden, ungene våre er jo bare objekter som kjemper mot oss som overrøser dem med kjærlighet. Eller noe i den duren :knegg:.
Seriøst. Jeg tviler ikke på at JJ har noen poeng. Men jeg tror ikke (han heller) har sett lyset og funnet nøkkelen for hvordan alle barn skal og kan oppdras.
Kanskje det han skriver virker mer bastant når man ikke har lest noen av bøkene først? Jeg har ikke reagert på noen av lørdagsinnleggene hans, og jeg tror jeg har fått meg med de fleste. Ofte så svarer han generelt også, ikke bare til akkurat den som spør. Han bruker jo ofte bare spørsmålet som et eksempel på problemstillinger han ofte har møtt på ellers.
Hvorfor er det rart at hun lurer på hva du har lest når du virker å misslike ham så veldig. Det er jo da en fordel å ha et grunnlag å uttale seg på, altså ha lest det en kritiserer.
Han drar jo mye på egene erfaringer og han virker langt fra perekt. Ikke som han er opptatt av å være perfekt heller, men mer å ha et "opplegg" alle i familien kan leve med.
Hadde ikke det vært fint? Dessverre er det ikke rent få som dømmer uten å ha grunnlag for det, utenom trailere, bokomtaler eller andres meninger om det.
Det burde være en selvfølge, men i så fall kan man ikke bare si hva en har lest da, og derved grunnlaget for sin uttalelse.
Når noen spør er det jo fordi det virker litt som om mange av de som har JJ i vrangen kommer med argumenter som virker som de ikke har lest bøkene hans.
Ja, her er vi ved sakens kjerne.
Det kan jo til og med av og til være frustrerende å lese i bøkene hans nettopp fordi han ikke kommer med konkrete løsninger eller trylleformularer man kan bruke. Det han har fokus på er det overordnede ( som gjensidig respekt innad i en familie) også må man jobbe med å dra det ned på det konkrete plan selv.
Mange går nok også i forsvar fordi han åpenbart stiller store krav til vår bevissthet som voksne i en familie.
Jeg har lest "Ditt kompetente barn" to ganger, og kommer til å lese den enda flere ganger. Det skjerper bevisstheten min. Og jeg har stor respekt for hans menneskesyn.
Det synes jeg er veldig interessant. Kan jeg spørre hvordan du reagerte på den artikkelen jeg nevnte? Selv så jeg bare en helt normal, men litt usikker mamma som skulle ønske hun aldrialdri ble sint og følte seg mislykket når hun ble det. Jeg synes ikke svaret til JJ hjalp hverken barna eller moren. Men det er mulig det er mine triggerpunkter som snakker nå. :)
Jeg har nok JJ litt "i vrangen" etter å ha lest innleggene i A-magasinet, og jeg kommer ikke til å lese bøkene hans. Jeg synes ikke det er en forutsetning for å ha meninger om og argumenter for eller mot det JJ sier.
3
Njah, det kunne også tolkes som "jeg vil gjerne at dere skal tro at jeg har lest bøkene, men jeg har nok kanskje egentlig ikke gjort det og prøver å vri meg unna så godt jeg kan".
Jeg er veldig enig med deg. Mannen får oss til å tenke over våre handlinger.
Jeg hadde litt om JJ på førskolelærerutdanningen, og det var ett ord som brente seg fast hos meg - anerkjennelse. Det har vært et viktig ord å ha med seg videre på reisen min som førskolelærer og mamma - og som Tuneland.
Jeg har lest alle bøkene av JJ, og jeg er ikke spesielt begeistret for ham. Jeg startet med å lese "Ditt kompetente barn" og likte den veldig god - jeg likte den faktisk så godt at jeg begynte å lese en masse annen litteratur som omhandlet dette med selvtilit kontra selvfølelse. Og da oppdaget jeg at det var en masse andre som hadde skrevet om nøyaktig det samme og før JJ. Slik jeg oppfatter det per i dag, så har JJ gjort denne type litteratur mer tilgjengelig for "folk flest", ikke "funnet opp kruttet" - og det synes jeg merkes i rådene han gir.
Signerer den. Jeg har lest nok av og om JJ til å vite at jeg ikke trenger å lese bøkene hans. Og jeg har lest nok i A-magasinet til å innse at jeg bare kan hoppe over det som står der også. Ikke føler jeg for å lese andre bøker om barneoppdragelse heller. Jeg tror rett og slett at jeg har nok sunn fornuft til å oppdra ungene mine selv. Ut fra egne erfaringer, og ut fra samtaler med andre foreldre jeg kjenner. Hadde jeg hatt virkelige problemer ville jeg søkt hjelp hos et menneske. Ikke i en bok eller i en spørrespalte i en avis :nemlig:
Kall meg gjerne hovmodig, men jeg tror rett og slett ikke at jeg trenger å lese bøker for å oppdra ungene mine. Og jeg tror at hvis jeg skal spørre om råd i mindre alvorlige saker, så får jeg bedre svar om jeg spør mennesker i familien, eller i omgangskretsen som kjenner både meg og ungene.
Så ok, jeg skal ikke kritisere bøkene til Jesper Juul. Men jeg kan kritisere det jeg har lest av ham, og jeg kan kritisere det faktum at noen synes at det faktisk finnes bøker om barneoppdragelse som er mer eller mindre et must for foreldre. Jeg begriper ikke hallelujastemingen.
Joa, men den smileyen ---> :snill: er så skummel at jeg ikke tør å yppe videre.
Forøvrig vil jeg bare få legge til at jeg slett ikke ser på Juul som noen oppdragelsesgud på noen måte, men at han kommer med det som for meg var forfriskende input på hvordan man kan bli en bedre forelder, og det ser jeg ikke noe galt med.
Milfrid: Jeg tror ikke at jeg trenger en bok for å oppdra barna mine jeg heller, men å lese (eller høre, for den del) andres syn på ting og tang kan være lurt, når man stamper avgårde i de samme gamle rutinene som man kanskje ikke selv ser kunne vært pusset opp litt.
Jeg ville ikke kalle deg hovmodig, men selv synes jeg bøker er uvurderlig nyttige på de fleste av livets områder.
Tenk å få tigang på hva så mange andre kloke mennesker tenker og mener!
For meg er det en selvfølge at man alltid ha mer å lære - det være seg gjennom samtaler, observasjon eller bøker.
Jeg har grunnfag pedagogikk og mange års erfaring med både profesjonelt og i heimen (og har dermed hatt rikelig med anledning til å reflektere over temaet) - og likevel var "Ditt kompetente barn" en direkte årsak til en heving av kvaliteten på mitt&mannens samvær med barna våre.
Anna Wahlgren er helt forferdelig, og innehar helt forferdelige meninger om barneoppdragelse. Wahlgren hadde hatt godt av å lese litt Jesper Juul, faktisk.
:knegg: ok da, så har jeg studert i seks år og synes også at bøker kan være til uvurderlig nytte på de fleste av livets områder.
Men akkurat det med barneoppdragelse synes jeg faktisk er så komplekst at jeg blir litt provosert av at det er noen mennesker som sier (jada, jeg vet jeg forenkler fryyyyktelig nå) at om man bare behandler ungene sine med respekt, ja da går alt så mye bedre. Og som også har ganske klare formeninger - slik jeg forstår det - om hva respekt i så henseende er.
Det jeg har lest av JJ har ikke gitt meg lyst til å lese en hel bok av ham, for å si det sånn. Og AW... vel, jeg er ikke særlig mer begeistra for henne, men hun har i alle fall omkring 10 egne barn som hun har testet ut teoriene sine på? ;) Og JJ har et barn? Nå betviler jeg vel at han har basert alt han mener og skriver på erfaringer fra egen oppdragelse, men samtidig så synes jeg at det må være et must at man i alle fall har et par egne barn som man har testet ut tesene sine før man presenterer det for resten av verden :knegg:. Men det er bare min mening.
For alt i verden, jeg tviler ikke på at JJ og tilsvarende har mye fornuftig på hjertet. Samtidig så kjenner jeg at når jeg leser en del av de svarene han gir, så lurer jeg på hvilken planet han bor på.
Så akkurat når det gjelder oppdragelse av barn, så foretrekker jeg ikke bøker som kun går på det. Da vil jeg faktisk heller lese blader som foreldre og barn (som jeg heller ikke kjøper fast), og shoppe litt meninger her og litt meninger der, snarere enn å sverge til en overordnet teori, som neppe gjør en annet enn veldig frustrert når en selv kommer til kort mht å leve opp til idealene, eller når barna ikke responderer slik som de skal gjøre etter boken.
Men selvfølgelig, kan hende hadde jeg sett annerledes på det om jeg var usikker på min rolle som mor, eller hadde barn jeg virkelig ikke fikk skikk på (uten at jeg med det antyder at dere som leser JJ og tilsvarende har det, altså, :knegg:).
Jeg er en av de som mener at man bør behandle barna sine med respekt, og at dette bør legge til grunn i alt man foretar seg! Og ja, alt går mye bedre når man gjør det.
Det er jeg ikke enig i. AW er selvfølgelig et barn av sin tid, og det står mye rart i den boka hennes. Men jeg synes mange av ideene og tankene hennes om barn er riktige.
Det finnes heldigvis flere måter å leve livet på enn å bare utvide horisonten den gangen innimellom når man er pokka nødt til det også da. Noen velger til og med å lese bøker bare fordi det er interessant. ;)
Selvfølgelig mener jeg det! :eek: Jeg mener bare at det er forskjellige måter å vise respekt på. Og at de også må læres opp i å respektere andre.
Og så mener jeg at respektløs oppførsel ikke skal respekteres (uavhengig av om det er barn eller voksne man snakker om). Ergo blir det dønn umulig å møte barna med "respekt" 24/24.
Jeg mener også at barn skal læres opp til å bli en fungerende del av samfunnet. Behandles med respekt, behandle andre med respekt :nemlig:.
Nå husker ikke jeg noen konkrete eksempler på ting som JJ har sagt som har fått meg til å tenke :eek:. Men det har vært ganger jeg har tenkt at: djiizes, gjør man sånn vil de få et alvorlig sjokk når de skal ut og fungere i arbeidslivet :rolleyes:.
Jeg har forsøkt "pedagogisk riktige" måter for å oppdra min heller trassige snart-tre-åring, uten nevneverdige resultater, tvert i mot. I motsetning til søsteren, som det fungerte helt utmerket på, så virket det om mulig mot sin hensikt. Så da var det bare å svelge noen kameler og velge litt mindre pedagogisk riktige metoder. Og jammen kom ikke resultatene rimelig kjapt da.
Vi snakker ikke om å mishandle barn verken psykisk eller fysisk, altså. Sånn i tilfelle noen trodde at jeg var tilhenger av sånne avstraffelsesmetoder. Og ja, jeg vet noen mener man skal belønne, ikke straffe. Men hva skal man belønne da? At de oppfører seg slik man forventer av normale mennesker? Hvilke signaler sender man til ungene da?
Og ja, selvfølgelig er det en fordel at handling og konsekvens henger sammen. Samtidig så er jo ikke det alltid like lett det heller. Og heller ikke like nødvendig når ungene blir så store at man kan forklare dem hvilke konsekvenser handlingene deres vil få på forhånd.
Vår oppdragelse er vel langt på vei en videreføring og (etter vår mening :knegg:) forbedring av den oppdragelsen vi fikk selv.
Jepp, det gjør jeg også, men JJ (og AW for den saks skyld) finner jeg ikke interessante, og jeg er så fordomsfull at jeg ikke forstår at de skal kunne utvide horisonten min noe særlig.
Ja, hvis du ser på A-magasinet på nett så ligger det en del der. Tidligere hadde de en samleside hvor du kunne se alle artiklene til JJ, men den kan jeg ikke finne nå. JJ har også sitt eget nettsted: famlab, veldig lenge siden jeg har vært der. Tidligere var alt åpent, jeg ønsket ikke å registrere meg så da sluttet jeg å være der.
Er det noen som har sagt at han fant opp dette? I så fall veldig merkelig. Jeg merket veldig godt når jeg kom fra England i 1993 at dette ikke var noe vanlig skille i Norge, mens det for meg med litt Britisk ballast var selvfølgelig. Ikke at jeg husker hvor fra.
Mens hans forklaringer i Ditt kompetente barn betyde virkelig mye for meg med tanke på overansvarlighet mm, som går på min egen barndom. Jeg fikk boken anbefalt for meg ikke Mazungen.
Den dagen jeg tar det noen "guru" skriver som absolutt sannhet og kritisk sluker alt håper jeg noen tupper meg i ræva. MEN om jeg begynner å tro at jeg ikke trenger innput og KAN alt om mitt barn osv da håper jeg noen tupper meg like hardt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
