Dette er en spinoff fra tråden "opprevet morshjerte". Jeg velger å lage det som spinoff for jeg skjønner godt at hovedinnlegger i nevnte tråd var opprevet og lei seg, og ønsker ikke at noen skal oppfatte det jeg nå skriver som kritikk av henne.
Det jeg reagerte på var flere av svarene i tråden. Her omtales en jente i 10. klasse som "drittjente", megge, en skriver at "10.klassinger som har så liten selvinnsikt, og har et sånt makt-og overkjørselsbehov burde ikke få være med på skoleballet", og så videre.
Og da er det jeg lurer litt. Er man egentlig noe bedre enn denne 10. klasse-jenta, når man dømmer henne på denne måten? Og videre - har vi ikke plass i samfunnet til barn med spesielle behov eller problemer eller atferdsvansker?
Jeg må innrømme at jeg er litt inspirert av en film jeg så deler av på Hallmark i går kveld. Den handlet om en mor med 7 barn, hvor visstnok de fleste hadde en eller annen diagnose innen autismespekteret. Barn som ikke greide å holde seg innenfor de oppleste og vedtatte normene, og hvor både skole og andre foreldre sukket og bar seg, og moren endte med å be om unnskyldning for barna sine, gang på gang.
Nei, de bør ikke ekskluderes, men de bør få skikkelig hjelp. Jeg syns at når man er 15 år så bør man vite hva som er akseptabelt og si og ikke si. Vet de ikke det så har det svikta en eller annen plass, sannsynligvis hjemme.
Tull. Har ein t.d. ein Aspergersdiagnose så evnar ein ikkje å spegle sin eigen sosiale oppførsel i forhold til andre på same måten som "normale" folk gjer. Dei kan lære reglar for korleis det er lurt å oppføre seg å kva som er lurt/ikkje lurt å seie, men den grunnlegggjande empatien som andre har "i seg" manglar desse borna/ungdommane/vaksne.
Jeg syns du trekker alt for voldsomme konklusjoner. Det eneste vi vet er at jenta uttalte at en annen jente ikke var noe fin i kjolen sin, og at hun ikke var fin på håret. Ordvalget vet jeg jo ikke.
Kan du si med hånden på hjertet at du aldri, bevisst eller ubevisst, har sagt noe som har såret andre?
For all del, det kan godt hende at jenta har store problemer, og det kan også godt hende at noe har sviktet. Men en slem kommentar syns jeg er litt lite grunnlag for å trekke så store konklusjoner.
Jeg burde kanskje understreket at jeg ikke mente barn/ungdom med en diagnose av noe slag, det være seg asberger eller andre ting. Jeg snakker om tilsynelatende normal ungdom som man kan forvente seg at oppfører seg ordentlig.
Ein Asperger er ein tilsynelatande normal ungdom. Du kan ikkje sjå på ein person at han/ho har Aspergers, og det er vel litt av kjerna i problemstillinga her.
De fleste ungdommer - eller folk generelt - som oppfører seg dårlig har jo ingen diagnose. Men det er ofte umulig å vite. Jmf barn på kaffebar-tråden så gjelder jo det samme der egentlig. Den spinnville fireåringen som ligger på gulvet og roper og skriker kan faktisk ha en diagnose, men h*n kan også være skrekkelig bortskjemt.
Det kan jo selvsagt hende at jenta sa det bevisst for å være slem - men fra det og til å hevde at foreldrene har sviktet, det syns jeg er temmelig drøyt.
Jeg husker tilbake til ungdomsskolen da hele klassen skulle ha klassemøte, med lærere, om ei jente som hadde mange problemer, og som kunne komme med stygge og sårende kommentarer. Jenta selv var selvfølgelig ikke til stede, og saueflokken med idiotpubertaletenåringer kom selvfølgelig med styggere og styggere kommentarer om jenta selv, mens kjøtthuelærerne satt og nikket.
Selvsagt kan jo ikke jeg vite, men sånn som jeg leste nevnte diskusjon så virket det som om denne jenta ofte gjorde slike ting, og at det var problemer i forhold til denne jenta og da syns jeg hun bør få hjelp fordi det til syvende og sist kommer til å gå utover henne selv.
Jeg kan selvsagt ikke si at jeg aldri har såret noen, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sagt til noen at de er stygge.
Og selv om det begynner å bli leeeeenge siden tenårene, husker jeg godt hvor tøft det kunne være innimellom, særlig mellom oss jentene. De som falt utenfor venninnegjengene, hadde det ofte vanskelig, og hvis noen først var plassert litt på sidelinjen, var det nesten umulig å komme seg inn i varmen igjen. Kanskje denne jenta har vært utenfor hele ungdomsskolen, og hennes måte å bli sett på er å si noe provoserende?
Heilt einig med deg. Eg har ein Asperger i nær familie, og knapt noko barn eg kjenner har fått så målretta og omsorgsfull oppdragelse som han. Då gjer det meg ekstra forbanna at folk som ikkje veit om diagnosen hans automatisk skuldar den "dårlege" oppførselen hans på dårlege foreldre og dårleg oppdragelse.
Jeg aner jo overhodet ingenting om denne jenta annet enn det min datter har fortalt meg, og selv det må jeg ta med en klype salt - nettopp fordi jeg er forsiktig med å dømme. Selv om jeg ikke er eldgammel enda ( 34 ), så har jeg med årene lært meg hvor feil en faktisk kan ta av andre. Man skal la tvilen komme til gode.
Det kan være så mangt som er årsaken til denne jentas oppførsel, det aner jeg ingenting om. Jeg fikk sympati med henne når jeg hørte hva som hadde skjedd, for det er helt tydelig at hun ikke har det godt.
Datteren min sa også at hun hadde "skikkelige" problemer, og jeg blir alltid usiegelig trist når jeg hører om, og ser barn som ikke har det bra. Men i dette tilfellet hadde jeg selvsagt aller mest vondt av min egen datter - spesielt fordi hun sliter fælt med seg selv ( pubertet ) og eget selvbilde om dagen.
Jeg synes vel det er ganske drøyt å dømme barn og ungdom uten diagnoser også så til de grader. Man kan ha en dårlig dag som fjortis, man kan si kjipe ting, og jaggu kan det hende at man ikke er helt klar over hele forhistorien også.
Eg forstår sjølvsagt deg, Fruktflua. Eg hadde også vorte sint om dette skjedde mitt barn.
Eg diskuterte ut frå HI her, og ikkje den konkrete situasjonen du fortalte om. Likevel veit eg ein del om kor vondt det kan vere å vere på den andre sida. Å aldri bli invitert med heim, å alltid bli småerta fordi ein vert sint og ikkje minst å alltid bli ledd av fordi en ikkje forstår sarkasme og kontkstuelle undertonar.
Det er også en tanke. Og nå må jeg anonymisere noe jeg har observert på "vår" skole.
Der er det ei jente i 6. klasse som har en eller annen form for diagnose. Jeg vet ikke hvilken. Flere foreldre har observert at DE ANDRE jentene i klassen bruker denne jenta for å skape konflikter og intriger. De får henne til å si ting som at "jeg er kjæreste med X" eller at ditt og datt er stygt. De skyver henne bokstavelig talt foran seg, og hun sier og gjør ting som andre elever igjen tar seg nær av - og selvsagt er det diagnose-jenta som har skylda. Fnise-gjengen bak går selvsagt fri. Dette har blitt tatt opp i de høyere klassene, men lærerne greier heller ikke å se annet enn at "hun har jo en diagnose".
Jeg vet også litt om den andre siden. Det å være problembarnet som ikke får være med, den både andre elever og andre foreldre ser på som et hår i suppa. Den de kvier seg for å be i bursdag. Den som blir lurt til å gjøre ting som er uriktige, og etterpå står alene om å få tilsnakk.
Jeg har ikke vært der selv, men har som deg en i nær familie som har hatt det sånn.
Nå er jeg kanskje litt vel herdet, men jeg kan ikke annet enn å bli litt overrasket av at man kan bli så lei seg og opprevet av en tenårings uttalelse om en annen tenårings skoleballkjole. Selvfølgelig, det er trist og leit og vanskelig når man (som alle andre tenåringer) har issues i forhold til utseendet sitt, men jeg vil vel egentlig si at da slipper man ganske lett unna.
Jeg synes også kommentarene i den forrige tråden bar litt galt av sted. Sannsynligvis for de fleste kun som et forsøk på å støtte HI, som jeg tror de aller fleste av oss ville følt likt som om det var vår datter.
Desverre tror jeg litt "ondskap" og ufine kommentarer hører med til ungdomstiden, uten at de som kommer med slike kommentarer hverken har store problemer eller at det sviktet i oppdragelsen. Ofte henger det jo sammen med usikkerhet, og egen sårbarhet. Behovet for å tøffe seg, vise seg for de andre resulterer jo dessverre gjerne i sånne episoder som dette.
De fleste ungsommer komme nok dessverre borti sånne situasjoner på et eller annet tidspunkt, enten som den som får kommentaren slengt i seg, eller den som sier noe. Like ille kan det jo faktisk være å ikke bli kommentert i det hele tatt...
Må bare understreke at jeg syntes HI sitt innlegg var fint og reflekter, det var litt senere det tok av.
Jeg har all sympati for både deg og din datter. (Mest datteren din, selvsagt!)
Når selv du, som står oppi situasjonen, vet såvidt lite om den andre jenta, syns jeg bare det er litt urimelig at så mange andre dømmer jenta så kraftig.
Jeg skjønner godt at tenåringen selv blir opprevet og lei seg, og jeg skjønner også at tenåringens mor blir lei seg på datterens vegne. Men i bunn og grunn spørs det vel om det ikke er lettere tross alt å lære usikre tenåringer å ignorere andres kommentarer, enn å gjøre noe med de som slenger med leppa.
Nei, men jeg har vel allikevel uttalelsesrett? Det er ikke så himla lenge siden jeg selv var tenåring, og jeg husker det godt. Veldig godt.
Samtidig husker jeg også veldig godt hvordan den klassevenninnen jeg nevnte her oppe ble behandlet, og det er også tindrende klart for meg at de kommentarene som fulgte i tråden din var nærmest identiske de kommentarene hun fikk.
Jeg synes det stod en god del bra i den tråden, spesielt fra HI om det med å innse at den som uttaler seg på den måten ofte ikke har det godt med seg selv o.l. Nå leste ikke jeg tråden så inngående heller.
Den setningen her ble lagt til etter at jeg quotet første gangen. Da blir det for meg en litt annen sak, men som det ble fremstilt i den første tråden virket det som om dette var en enkeltstående hendelse.
Enig. Jeg husker min egen ungdomstid også. Husker spesielt en gang en av de mindre populære jentene kom på skolen i ny vinterjakke - samme dag som en av de mest populære gjorde det - og begge hadde like jakker. Katastrofe! Fy som hun fikk høre det, hun som var litt mindre populær. For hun hadde jo åpenbart "hermet" og trodd at lik jakke skulle gjøre henne populær! Og det måtte hun altså bare vite, at jakken kledde henne ikke i det hele tatt. Jeg sto på sidelinjen den gangen. Men jeg kan huske at gradvis syntes også jeg at jakken var lite kledelig til henne, og hun sluttet å bruke den etter kort tid.
Men det er her jeg mener at du bommer. Dobbelt. For det første kan du ikke uten videre skille på hvem som har og hvem som ikke har diagnoser. Svært mange barn og ungdommer er umulige, bråkmakere og problembarn i mange år FØR de får diagnose. For det andre viser all erfaring at mobbing og utestenging ikke er "bare" å ta tak i. Det pågår i årevis, og i mange tilfeller med foreldrenes viten.
Og det verste er at i mange tilfeller aksepterer foreldrene mobbingen. Eller til og med fyrer opp under. For huff for en drittjente.... hun burde jo ikke fått gå på skoleballet! Er ikke det også mobbing? Og til og med av en ungdom som man antar har problemer?
Jeg bare må si det nok en gang (sånn at alle får det med seg :knegg: ) :
En av av våre viktigste oppgaver som foreldre å hjelpe barna våre til å få god nok selvfølelse til at de ikke lar seg vippe av pinnen av sånne uttalelser.
Vi - og heller ikke barna våre - kan forandre andre mennesker, men vi kan forandre måten vi - og barna våre - takler dem på.
Samtidig må vi selvsagt gjøre alt vi kan for å unngå at barna våre snakker sånn til andre barn.
Tenk om alle gjorde en stor innsats her, da ville det blitt slutt på mobbing. :drømme:
Er det en ting jeg har lagt meg i selen for å gi min datter, så er det god selvtillit, og det å ha troen på seg selv.
Tenårene er uansett en sårbar tid for alle tenåringer, og da må man som forelder være der for å støtte barna sine.
Ja, og det er kjempebra. Men det er ikke selvtillit og tro på seg selv jeg snakker om akkurat nå. Selvfølelse er noe helt annet.
(Man kan godt ha høy selvtillit og lav selvfølelse, det er mange som har det.)
Må signere disse to innleggene. Veldig gode poenger. :nikker:
Jeg synes (sånn generelt - sikter ikke til den spesifikke tråden) at mange er veldig rask til å konkludere med diagnose, omsorgssvikt eller bare merkelapp "drittunge" i slike sammenhenger. Hvis vi alle lærte å konsentrere oss om oss selv, så hadde "alt gått så meget bedre". :nikker:
Det er mulig å si at adferd er ufin og at ting er forferdelig uten å mene det ikke er plass i samfrunnet for de som er anderledes.
Det kan jo ikke være slik at enkelte får frilisens til å tråkke på andre uten at det er ufint heller.
Riktignok vet vi ikke noe om denne jenta og man uttaler seg ut fra det en vet.
Angående 7 barn med problemer. Det må jo være en umulig oppgave å følge alle opp skikkelig, jeg er så fordomsfull at jeg ville nok tenkt mitt om å få nr 4,5, 6 og 7 når du allerede har barn med utfordringer.
[quote=LaLuna;770819]Ja, og det er kjempebra. Men det er ikke selvtillit og tro på seg selv jeg snakker om akkurat nå. Selvfølelse er noe helt annet.
(Man kan godt ha høy selvtillit og lav selvfølelse, det er mange som har det.)[/quote]
Dette skillet mellom begrepene er relativt nytt her på berget. Jeg er definitivt der, og har vært enda mer polisert på det enn nå.
Ad. annen diskusjon her om Jesper Juul så synes jeg nettopp dette er en av de tingene han er veldig veldig god til å sette fingeren på.
Dessverre er det alt for lett å dømme andre mennesker, men samtidig har vi lit skylapper over hva vi selv sier.
Selvsagt skal ei jente får lov til å bli lei seg over en sårende kommentar de fleste av oss kommer i en situasjon hvor vi opplever det.
VI er kanskje de fleste av oss forbi stadiet hvor "teite" bemerkninger ang klær preller av, men vi har sikkert våre punkter hvor sleibemerkninger sårer.
Men vi har med tiden lært oss å ikke vise det.
Å dømme et menneske basert på en uttalelse er nesten hakket verre en en stygg kommentar fra ei jente. Vi er "voksne" og burde vite at ting er ikke så svart hvitt.
Nei, det er ikke kult å slenge dritt, men ungdomstiden er ikke lett.
Noen må trekke andre ned fordi de på den måten skjuler egen lav selvfølelse, eller for å slippe å bli den som bli mobbet.
Ikke dermed sagt at det er greit at de mobber, men man bør i de fleste tilfeller ikke se blindt på akkurat en episode.
Det er jeg enig i, og med hånden på hjertet kan jeg ikke påstå at jeg aldri har såret noen i min ungdom. Det har jeg, garantert!
Men, det er et men her, og jeg fikk på en måte svar på det "men-et" når jeg leste videre i tråden. Fruktflua skriver at denne jenta sliter, og jeg ble overhode ikke overrasket. Polarjenta er kanskje litt voldsom i sine uttalelser, men jeg er på en måte enig med henne. Jeg tror ikke "normale" mennesker uprovosert får seg til å si stygge ting til andre. Det må ligge noe bak, og da mener jeg ikke tenårene eller en eller annen fase de går gjennom. Jeg tror at den dårlige samvittigheten kommer med slike utsagn, og selv om stoltheten stopper en evnt. unnskyldning, vil normalt oppegående mennesker alltid angre slike utsagn.
Man kan ha oppdratt barna sine skikkelig men likevel så har ungdom sin egen vilje og kan drite i hva foreldre sier og mener-
Min søster er en av dem, men det er blitt et godt menneske av henne også og som nå skal bli mor selv.
Hun sier selv at hun håper virkelig ikke at hun får et barn som var som henne selv i ungdommen.
Og hun vet utmerket godt hvordan hun var og er ikke stolt av det.
Det startet 1 året på ungdomskolen og varte til midten av siste året på ungdomskolen.
Jeg husker den tiden med gru.. Jeg er 8 år eldre enn henne.
Unnskyldning har hun gitt til min mor (som fikk gjennomgå mest)
Jeg tror nok at skolemiljøet har noe å si også.
Man vil jo være kul og populær og presset er rimelig høyt i følge min søster.
Det er selførgelig foreldre som svikter i oppdragelsen hvor ungene er ustyrlige.
Men det er ikke regelen.
Mange ungdommer er ufyselige selv om de er godt oppdratt og har det godt hjemme.
Ja, og det er lurt å være klar over, samt å lære seg å ignorere dem. Tenåringer eller voksne.
Mange voksne også bare ER drittsekker. Man lærer seg det. ;)
Det er da mange tenåringer som sier stygge ting kun for å være slemme. Uten å ha noen andre problemer bak enn at de ønsker å være ondskapsfulle mot noen de ikke liker.
Jeg har heller ikke glemt tenårene. Det var mange på 15 år som sa uakseptable ting. De hadde verken diagnose eller kom fra problemhjem. Jeg tror jammen jeg selv har sagt ting som ikke var helt OK.
Jeg signerer LaLuna helhjertet. Vi må - så godt vi kan - forsøke å gi barna våre nok selvfølelse til å tåle de reaksjoner og kommentarer som de aller fleste kommer til å høre.
Hjertens enig. Jeg syns at flere her på forum i den andre tråden gikk mye lengre over grensen enn hva denne jenta gjorde - ut i fra hva som ble fortalt i hovedinnlegget. Man må se det litt i forhold til alder. En 15-åring er ikke voksen rent følelsesmessig, og vi skal ikke forvente mer av 15-åringen enn det vi selv er i stand til.
Nei, jeg synes ikke man skal dømme andre barn sånn uten videre.
Når det gjelder jenta i Fruktflua sitt innlegg kan det være missunnelse som ligger bak. Kanskje hun synes datteren var utrolig flott og fin i kjolen sin :diplomatisk igjen:
Ja, det kan være misunnelse. Og det kan jo også hende at datteren til Fruktflua har overtolket ting som har blitt sagt, eller selve situasjonen. Det er stor forskjell på om en 15-åring går bort til en 13-åring, stiller seg rett foran henne og sier: "Fy faen så schtøgg du er i den kjolen!!! Men... den passer jo til det jævlige håret, da!!!" - og om 13-åringen får høre av sine venner at noen andre sa at 15-åringen hadde sagt at kjolen og håret var stygt... Men for 13-åringen oppleves antagelig begge deler som like sårt! Kanskje nesten verre med rykter som fortelles og viderefortelles, for det involverer så mange.
Til de som mener tråden om morshjertet tok av i feil retning: Nå har jeg scrollet gjennom den aktuelle tråden, og jeg finner egentlig kun ett innlegg som sier noe stygt om jenta med kommentaren, "drittjente". To andre innlegg sier noe sånt som at tenåringsjenter kan være teite/stygge i munnen, ellers fant jeg ikke noe å heve øyenbrynene over.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
