Han er alltid i godt humør og har alltid noe positivt å si.
Når noen spurte ham hvordan han hadde det, svarte han:
"Hvis jeg hadde det bedre ville jeg vært tvillinger".
Han er en naturlig inspirator.
Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Thomas der og fortalte den
ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen.
Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Thomas og
spurte ham:
"Hvordan gjør du det?"
Thomas svarte:
"Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv, du har to valg i dag.
Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør.
Jeg velger å være i godt humør.
Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller ta
lærdom fra det.
Jeg velger å ta lærdom fra det.
Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene
deres, eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet.
Jeg velger de positive sidene i livet.
"Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt," protesterte jeg.
"Det er det," sa Thomas,
"Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten, så er enhver
situasjon et valg.
Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene.
Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør.
Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør.
Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv.
Jeg tenkte over hva Thomas hadde sagt.
Like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv.
Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i
forhold til livet, istedenfor bare å reagere på det.
Mange år senere, hørte jeg at Thomas var innblandet i en alvorlig ulykke,
med et fall på 20 meterfra en radiomast.
Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Thomas utskrevet fra
sykehuset med skinner langs ryggen.
Jeg traff ham omtrent seks uker etter ulykken.
Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han:
"Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?"
Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i
hodet på ham under ulykken.
"Det første jeg tenkte på, var velferden til min ennå ufødte
datter,"svarte Thomas.
"Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg.
Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve."
"Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?" spurte jeg.
Thomas fortsatte; "Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden
at alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket og jeg
så uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I
øynene deres sto det skrevet: "Han er dødsens". Jeg visste at jeg måtte
gjøre noe."
"Hva gjorde du da?" spurte jeg.
"Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til
meg",sa Thomas.
"Hun spurte om jeg var allergisk for noe. "Ja," svarte jeg. Legene og
pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt.
Jeg trakk pusten og ropte: "Tyngdekraften".
Gjennom latteren deres sa jeg til dem: "Jeg velger å leve. Operer meg som
om jeg er levende, ikke død Thomas overlevde takket være legenes
dyktighet, men også på grunn av sin fantastiske holdning.
Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Holdning er, tross
alt, ALT.
Bekymre deg derfor ikke for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg
for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Egentlig er dagen i dag
den morgendagen du bekymret deg for i går.
Jeg bare spør litt sånn nøytralt: Er man en sutrer om man synes at Thomas var en høy-på-livet-hippie som fortjener buksevann for å være så føkkings Pollyanna-aktig?
:knegg: Kanskje ikke. Men det ER lov å se det positive i ting. Det er det jeg leser ut av denne lille vandrehistorien. Jeg hadde forøvrig sikkert kneblet og skutt Thomas etter kort tids bekjentskap.
Det ante meg at Thomas ikke ville være en typisk sjelevenn for Sitronen, nei. :humre: Det er den misjoneringen som tar knekken på meg, enda jeg egentlig er helt latterlig optimistisk selv.
Jeg synes egentlig det er lite sutring her inne, sammenliknet med en del andre fora jeg har vært på. (Ett av dem er også Sitron på. Uten å sutre, vel og merke. ;))
Denne fekk meg til å tenke på Jokke & Valentinerne sin "Her kommer vinteren"
Sliter litt med hyperpositive folk. Eg blir ein usjarmerande motpol i deira selskap. Ikkje stolt av det, men sånn er det. Mitt glas vil alltid vere halvtomt der andre ser glaset som halvfullt. Det er uhyre vanskeleg, om ikkje umulig å endre eit tankemønster (eller kan ein kalle det personlighet?) så radikalt.
Denne Thomas ble litt for mye Pollyanna for meg = ikke gjennomførbart.
Dessuten, hvor ville alt engasjementet i verden vært hen, hvis ikke folk var litt sinte og forbannet av og til.
Jeg tåler store doser "think positive!" i god, amerikansk stil, og får ikke lyst til å gi Thomas buksevann (kunne derimot skult litt på han på en dårlig dag...)
Ellers gjør gjerne en slik sinnstemning seg godt inni eget hode. Overtydelige og eplekjekke gladgutter og -jenter virker raskt irriterende på andre.
Men jeg er som sagt glad i en historie med god moral - og det viktigere enn hva man kan kanskje tror med hvilket blikk man ser på andre og hendelser i tilværelsen generelt.
Selv har jeg et prosjekt på gang - "Ikke vær så forbanna grinete bare fordi du er trøtt og sliten om dagen - TENK på alt du har å være glad for!"
Det funker sånn passe bra...
Når det gjelder å se det positive; alt med måte. Jeg har en søster som brakk ryggen i en bilulykke. Hun har vært gjennom flere operasjoner og lært seg å gå igjen flere ganger. Hun hadde såklart ikke fått til dette hvis hun hadde gått inn i en offerrolle, men hun er blitt ganske drittlei oppigjennom av kommentarer som: "så bra at du kan gå, da!", eller: "så bra at du ikke ble lam!". Det føles ikke heldig å ha vært utsatt for en slik en ulykke, selv om det kunne gått verre. Det skader ikke å vise litt empati i blant.
Nå er jeg så grinete om dagen at om du hadde møtt meg IRL hadde du sikkert mistet lysten på å gi meg buksevann, og heller fått lyst til å gi meg et glass vin for å muntre meg opp! ; )
(Evt. et tupp i ræva for å be meg ta meg sammen)