Jeg tenkte på saken i går da jeg hadde noen venninner her på besøk. Noen personer er så naturlige i forhold til å klemme, mens andre utstråler "ikke rør meg".
Er du en person som deler ut klemmer i øst og vest, eller er det forbeholdt mann og barn ? Føler du at du har antenner for når det bør klemmes, eller klemmer du alle du kjenner godt ?
Jeg er nok en klemmer :)
Jeg kan godt klemme alle i hele verden, men jeg forsøker å lese den andre personen litt da. Jeg vet at ikke alle er like bekvem med klemming.
Jeg er en klemmer. Det er ikke alltid jeg rekker å lese den andre personen før det er for sent, men jeg gjør mitt beste. Jeg klemmer kanskje ikke første gang jeg møter noen, men garantert andre gang.
Jeg er ingen klemmer. Stort sett. Jeg har overrasket meg selv med å gi klem når jeg egentlig ikke hadde tenkt til det, men stort sett er jeg godt fornøyd med et hei og et smil.
Jeg er ikke en klemmer, og tar sjelden initiativ til å klemme andre enn mine aller nærmeste, men jeg tar ganske pent imot klemmene andre vil gi meg, og har ikke noe imot dem så lenge klemmene virker oppriktig og hjertelig ment.
Jeg er en klemmer og tar ofte på mennesker, men har laaange antenner. Intimsonen, eller hva det nå heter, ble nok flyttet en del da jeg jobbet som frisør. Ble jo vant til å krafse på folk da. :knegg:
Tja, jeg er vel egentlig ingen storklemmer, men jeg deler ut en del klemmer på jobben. Ja, bare til de jeg veit setter pris på det da, og det er egentlig ganske mange. (Jeg jobber på et helsetun/sykehjem.)
Sånn ellers i hverdagen klemmer vel ikke så veldig mye egentlig, det blir for det meste bare til de her hjemme.
Ellers har jeg jo ikke noe i mot at noen vil gi meg en klem da altså, men jeg må innrømme jeg er litt skeptisk til sånne som virkelig roper ut: "Heeeeei!!!!", mens de kommer mot deg med et enormt smil, og åpne armer. Det er nesten litt for mye av det gode for meg altså.
Jeg er ikke en klemmer.
Prøvde å være det en periode,men nei, det ble for ukomfortabelt.
Er til gjengjeld veldig kosete og sjenerøs med klemmer til de få innvidde :klemme:
Jeg var nok mer klemmete før enn nå. Min personlige boble har vokst de siste 6-7 årene.
Husker mannen var veldig overrasket over hvordan jeg oppførte meg da jeg skulle på matkurs hos Mim. Jeg trodde jo ikke jeg viste hvem Mim var, jeg trodde jeg bare kjente henne fra nettet. Så da hun åpnet døren og jeg kastet meg rundt halsen hennes, ble mannen min veldig overrasket. :knegg:
Jeg klemmer ikke om jeg ikke føler det "passer". Jeg har heldigvis antenner nok til å ikke klemme på gud-og-hvermann, og er ikke så glad i klemmer fra folk jeg ikke kjenner.
Men venner og familie kan klemme meg når de vil. Og jeg klemmer gjerne barn også, om barnet vil klemmes. (Jeg er faktisk så ond at jeg stjeler en kos fra nevøene mine selv om de ikke vil klemme meg tilbake, jeg. :knegg: )
Jeg er en klemmer ja, men jeg gir ikke klemmer uoppfordret til folk jeg ikke kjenner godt, for jeg vet jo at mange synes det er ubehagelig. Jeg ser personen an først.
Jeg er ikke en klemmer, jeg synes et håndtrykk ofte er mer enn bra nok.
Siden jeg vanker i internasjonale miljøer er ofte ikke problemet klemme/ikke klemme, men hvor mange ganger. Jeg synes 1 gang er mer enn nok, men når jeg møter folk som ikke engang gir seg etter å ha tatt en på hver side, men går for en tredje retur til koseland, da blir jeg litt stresset.
Jeg klemmer gjerne familie og nærmeste venninner, ellers er jeg ikke noe stor fan. I Frankrike ble jeg alltid stresset av å måtte klemme på vilt fremmede, og det å aldri vite om det var to eller tre klemmer.
Jeg er vel omtrent som Toffen og Alfa. Jeg synes det er hyggelig med klemmer fra folk jeg liker, men tar ikke så veldig ofte initiativ til det selv. (Mann og barn unntatt.)
Jeg er en klemmer i ny og ne. I utgangspunktet er intimsonen min meeeget stor, men noen utvalgte få koser og klemmer jeg på støtt og stadig. :knegg: (Og familien, så klart.) Er ganske flink til å ta imot uventede klemmer også, men det hender det blir litt kløning.
Uff, nei. Jeg liker ikke å bli tatt på. (Bortsett fra av mann og barn.) Husker med gru fra da jeg var liten og måtte "gi klem for ellers blir tante lei seg".
På nettet derimot, der kan jeg dele ut klemmer i hytt og pine.
Jeg er ikke en klemmer, og misliker klemming av andre enn ungene.
Til og med på nett kan jeg få litt spader når det drysser inn "ser ut som om du trenger en klem :den-ekle-storklem-smilien: ". :knegg:
Jeg er absolutt ingen klemmer til vanlig, men det hender jeg slår til i spesielle situasjoner. Privatsonen min er rimelig stor og jeg kan synes det er ganske ubekvemt når folk kommer tett opp til meg eller gi meg klemmer når jeg ikke er forberedt på det. Jeg har noen venninner som jeg vet er "klemmere" og da føles det helt greit å bli klemt på.
En klem er jo faktisk ganske godt å få innimellom også :nikker:.
Jeg er nok ikke en klemmer annet enn at jeg koser masse med mann og barn, men tar sjelden initiativ til å klemme andre enn nær familie.
Og om folk jeg ikke kjenner såå godt begynner å skal klemme på meg, da får jeg spader :eek:
Jeg er veldig lite dillete som person, og kan ikke utstå sånne überhyggelige mennesker, som skal være så hjertelige med alt og alle.
Eg er vel eigentleg ikkje nokon naturleg klemmar, sidan eg tek meg sjølv i å tenkje både lenge og vel over om "skal eg klemme ho/(han) eller skal eg ikkje" rett som det er. Nokre gonger seier det seg sjølv at det passar å klemme, andre gonger er det ikkje spørsmål ein gong. Men ganske ofte er det litt ... ja, vanskeleg.
Jeg er nok en klemmer, men bare på de jeg vil klemme på selvsagt. Jeg klemmer ikke fremmede, og blir nok litt perpleks hvis jeg får en klem første gang jeg møter noen foreks.
Men gode venner, de nærmeste og slikt klemmer jeg støtt, og tar i mot fra da.
Jeg ser også ann personen når jeg blir kjent med nye mennesker, påtvinger ingen klem, for det liker ikke jeg heller.
Avkommet får selvsagt klem og kos hele tiden, hun er kosete av seg også da.
Og jeg er nå en veldig kosete kjæreste, så det er flaks at min også er det.
Jeg er omtrent som Skilpadda (som jo er omtrent som Toffen og Alfa). Jeg liker egentlig godt klemming på gode venner, men er dårlig til å ta initiativet til det, samtidig som kroppsspråket mitt ikke akkurat utstråler klar-for-kos.
Kan man være en halvklemmer? jeg klemmer mye på mannen og guttungen - og gir venninnene mine klem når jeg møter dem/drar fra dem. Ellers gir jeg ikke klemmer - men om noen er glad i å gi klemmer tar jeg gladelig imot. Det er ikke unaturlig eller noe sånn, jeg tenker liksom ikke bare på det.
Jeg er ingen klemmer. Det tok meg et par år å bli vant til Nabbes velkomstklemmer. Hun har derimot myknet meg litt, så jeg dør ikke hver gang folk rører meg.
jeg er ingen klemmer. Jeg klemmer sjelden andre enn barna mine og mannen min. Det er bare ikke naturlig for meg, og jeg kjenner at jeg "stivner" til når noen vil gi meg en klem.
Jeg er litt sånn midt imellom tror jeg. Kan nok godt klemme, men ikke i øst og vest og hytt og pine. Jeg vil ikke klemme folk jeg ikke kjenner, men motsetter meg ikke hvis noen klemmer meg.
Noen føler jeg det er naturlig å klemme, mens andre føler jeg ikke det er naturlig. Vanskelig å si akkurat hvorfor det er slik. Så jeg er nok en 50% klemmer.
Jeg har blitt en klemmer i det siste. Tidligere var det forbeholdt familie og svært nære venner, nå deler jeg ut klemmer til kollegaer og elever også. :) Men jeg er ikke en sånn som klemmer i hytt og pine (annet enn mamma og min sønn), det er stort sett til spesielle anledninger, når noen virker som de trenger det for eksempel.
Jeg er en mellomting. Jeg klemmer villig vekk på klemmere og klemmer ikke på ikke-klemmere. Jeg pleier vel som oftest å se an situasjonen litt. Jeg syns en klem er veldig hyggelig måte å hilse på venner og familie, men overhodet ikke nødvendig for å definere nærhet.
Alt vi tar stilling til,siden vi vanker her på FP.:fnis:
Jeg er nok ingen storklemmer.Klemmer ikke venner bare for å klemme.Jeg er med i en sånn "klubb", og der er det morsomme hver gang vi tar avskjed, de klemmer i hytt og pine, og hun andre og meg ser på hverandre og sier ok, dere får vel få en klem av oss også.
Jeg klemmer når det er naturlig, ved gratulasjoner,kodulanser,takking ol. men klemmer ikke bare for å klemme.
Mann og barn klemmes flere gange om dagen, pluss et suss på kinnet.
Familie og venner som ikke sees så ofte, de klemmes til velkommst og avskjed.
Jeg er nok en av dem som "utståler" ikke klem meg! Jeg hater det nærmest og det kan fort bli pinlige situasjoner ut av det. Og hvis jeg prøver meg, som jeg gjorde denne uken da jeg møtte noen venner jeg ikke har sett på lenge så ble det bare så teit og "falskt" ... vet ikke helt hvorfor jeg har denne sperren. Jeg kommer fra et "ikke klemme" hjem, kan det ha noe med saken å gjøre tro?:gruble:
Jeg er absolutt en ikke klemmer. Jeg får frysninger av klemmer fra andre enn barna mine og mannen min, brodern og svigerinnen min. Det føles så til de grader ubehagelig og galt å få klemmer av alle andre.
Bare å bli tatt på får jeg fnatt av. En hånd på skulderen av en kollega eller hva som helst, får meg til å krympe meg.
Ikke ta på meg.
Jeg er absolutt en klemmer, men i det siste har jeg vært mer usikker av meg, og da er det flere ganger jeg føler at jeg utstråler en "ikke helt ok at du klemmer meg nå" vibb. Slik føler jeg det uhyre skjeldent og elsker å gi og få klemmer når det faller seg naturlig:D.
Jeg ga en klem for mye til noen for noen år siden, etter det så har jeg vært veldig varsom med spontane klemmer (til de jeg ikke kjenner så veldig godt). :sukk:
Klemmer ikke akkurat i øst og vest, nei. Men jeg er ofte den som tar på venner (klemmer på armen, for eksempel) for å vise at jeg setter pris på å møte vedkommende. Klemming i form av omfavnelse er i stor grad forbeholdt de nærmeste av familie og venner.
Njei. Klemmer gode venner, men håper og tror jeg har antenner til å la være å klemme de som ikke ønsker det.
Klemmer særlig mye på barna mine, og litt på mannen min. Jada, prioriteringene er i orden.
Jeg trodde jeg var en klemmer, inntil min nye leder ga meg en "juleklem", hvilken for meg var helt pussig og ikke minst unødvendig.
Familie og venner, derimot, klemmes til stadighet. Barna mine så ofte jeg kan og får lov. For eksempel er jeg glad for å få bære en trøtt Andunge opp til frokost på hverdagene, får da får jeg klem oppover hele trappen. :enkel:
Havner vel dermed i kategorien "halvklemmer".
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.