Sitron sa for 17år siden:

Ser på Ekstrem oppussing og der er det en gutt som har mistet livet og som gav flere organer videre.

Og da lurer jeg altså på;

Om du var pårørende og hadde muligheten, ville du da visst/møtt dem som mottok organer?

Om du var organsmottaker, tror du da at du ville møtt pårørende?

Hvorfor/hvorfor ikke?

Mams sa for 17år siden:

Sitter og ser på det samme.
Må innrømme at jeg tenkte: "Stakkars jente", når det gjaldt hun som foran en hel forsamling ble presentert som hun som fikk hjertet til gutten.

Men i andre settinger hadde jeg kanskje satt pris på å møte familien til enten de som har donert eller de som har mottatt.
Men må svare kanskje, for jeg vat ikke helt hva jeg ville om jeg hadde vært i den situasjonen.
Kanksje er det beste å ha det slik vi har det, at man forblir anomym.
Ikek noe press om at man må møtes eller event ha kontakt.
To familier kan jo ha 2 helt forskjellige syn på det.

Virra sa for 17år siden:

Jeg tenkte på det da Bengt Eidem sto fram med sitt behov for benmarg for en tid tilbake. Da tenkte jeg at det er synd han ikke får mulighet til å treffe den som til slutt ble hans giver og redning, men jeg vet ikke helt hvorfor jeg tenkte det.

Må visst tenke litt mer på denne.

Sitron sa for 17år siden:

Hun så ufattelig brydd ut. På en måte som "unnskyld, jeg ville ikke at han skulle dø, men jeg VILLE leve."

Mams sa for 17år siden:

Tror det vil være forskjell på en levende donor og en som er død.

Mams sa for 17år siden:

Signerer denne.
Et helt samfunn står fram pga en de savner så, og hun står der og lever pga han.
Kan kanskje fort gi skyldfølelse.

Agent Scully sa for 17år siden:

Nei og nei.
Det blir rett og slett "too much" for et stakkars menneske å skulle forholde seg til.
Det er da anonym donasjon i Norge er det ikke? Var det amerikansk versjon av EO dere så på?

Sitron sa for 17år siden:

Jo, amerikansk. Det går ikke lenger norsk versjon.

Maz sa for 17år siden:

Det er vel gode grunner til at du ikke får vite slikt.

Som mottaker tror jeg gjerne jeg ville takket de etterlatte, som pårørende som ga tillatelse til donasjon tror jeg det ville vært et sterkt ønske, men lett å få for mye fokus på mottaker som en del som levde videre.

Mikkeline sa for 17år siden:

Nei til begge.

Jeg tror det er en av de gode tingene med å ha anonym organdonasjon, nettopp at man slipper å forholde seg til hvem som får hva etc.

Tror det kunne ha vært tungt for noen som hadde hatt vanskelig for å beslutte at de ville donere bort sin kjæres organer, å for eksempel å få vite at ingen av organene ble akseptert (hva er det rette ordet her montro?) hos mottakeren.

Martis sa for 17år siden:

Som mottaker hadde jeg nok vært veldig nysgjerrig på dette mennesket som "reddet" livet mitt og hadde kanskje ønsket å vite litt om alder, kjønn og slikt og takke de pårørende (muligens bare skriftlig).

Men som pårørende til giver tror jeg at jeg ville ha ønsket å vite minste mulig. Bare leve i troen om at det er flotte og fine mennesker som lever videre takket være den jeg har mistet.

amo sa for 17år siden:

Jeg tror ikke jeg ville visst noe som mottaker,fordi jeg ville hatt enorm medfølelse og sympati med de som hadde mistet.Som noen skrev ovenfor,det var jo ikke det vi ønsket og takknemlighetsgjelden min ville fått et ansikt.Men egentlig så aner jeg jo ikke hvordan jeg vill reagert, og bankibordet,håper jeg slipper å oppleve det også.

Den andre siden er jeg jo på, og jeg har alltid lurt på hvem som fikk organene fra svigerinnen min.Det har vært trøsten at vi vet at hun hjelpte tre personer videre i livet, men vi vet jo ikke hvordan det har gått.Det er ikke noen trang etter å møte de, men akkurat det å få vite om det gikk bra medisinsk med personene, det hadde gjort godt å vite.Ikke spør hvorfor, for det vet jeg ikke.

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg ville ønsket å holde dette anonymt, både som mottager og som pårørende til organgiver. Hvorfor? Tja, fordi jeg overhodet ikke kan se for meg at jeg skulle ønske å møte "motparten" i en slik sammenheng. Som pårørende ville det være fint å få vite at noen hadde fått hjelp av et donert organ, men jeg ville ikke hatt noe ønske om å treffe vedkommende. Og som mottager - hva skulle man si, liksom? Det står for meg som om dette ville være en både stressende og vond situasjon for begge, uten at noen ville få noe igjen for det.

Inagh sa for 17år siden:

Jeg tror nok jeg hadde vært veldig nysgjerrig. Men som flere nevner, så tror jeg at det ville være for stressende og vondt å møte mottakeren av organer fra en som sto meg nær. Jeg tror nok at mye av årsaken til at dette gjøres anonymt bl.a. i Norge, er for å hindre at man skal få en følelse av takknemmelighetsgjeld.

Estrella sa for 17år siden:

Når Nicholas døde ble vi spurt om dette. Da klarte vi ikke tanken og svarte nei. Det er klart. Vi var jo i sjokk når vi fikk spørsmålet også.

Tror nok jeg ville ha vært anonym. Og heller ikke vite hvem vi hadde fått det av.

Obelix sa for 17år siden:

Foretrekker helt klart anonymitet.

Maverick sa for 17år siden:

Ja. Det hun sa!

Esme sa for 17år siden:

Signerer, kunne heller ikke overhode tenke meg å møte motparten, uansett om jeg hadde vært på giversiden eller mottakersiden.

Esme sa for 17år siden:

Det synes jeg kanskje blir litt annerledes for benmargsdonorer lever jo i beste velgående etterpå.

Sitron sa for 17år siden:

Det er bare en grunn til at jeg ikke ville møtt mottager av organer fra f.eks mine barn. Tenk om personen var en komplett idiot som ikke tok vare på den sjansen hn nå fikk, eller om hn var en ihuga rasist eller noe annet ekkelt. Tror jeg hadde dødd sakte om jeg hadde visst at en del av mitt barn "levde" videre i en slik person. Tror heller jeg ville vært lykkelig uvitende og heller hatt en rosenrød fantasi.

Når det gjelder å motta organ, så tror jeg kanskje at jeg ville visst hvem det kom fra. Jeg tror jeg ville følt meg så uendelig takknemlig og at det å ikke få kunne vise en brøkdel av denne takknemligheten overfor noen ville vært svært vanskelig.

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg tror ingen ville være "gode nok" i en slik setting. Ikke gode nok til at det ville stå i forhold til det barnet man hadde mistet.

Mikkeline sa for 17år siden:

Hva om det var en profilert rasist, leder av Vigrid, eller en du ikke klarte å identifisere deg med på noen som helst måte da? Ville følelsen vært annereldes da om det var den veien?

Sitron sa for 17år siden:

Ja, det ville nok vært annerledes da, tror jeg. Men det hadde jeg jo ikke visst. Men jeg tror likevel at jeg hadde vært nødt til å vite, om jeg hadde hatt muligheten.

Sitron sa for 17år siden:

Selvsagt ikke, men det er nå likevel en forskjell slik jeg ser det. Mitt barn fortjener å leve, ditt barn fortjener å leve. Om ikke mitt barn kan leve, fortjener ditt likevel å leve. Jeg kan ikke si at jeg mener det samme for Vigridledereksempelet til Mikkeline.

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg synes Vigridledere fortjener å leve også, da. Men jeg tenkte mer på at hvis man ønsker å møte organmottageren for å på en måte få litt trøst, for å se at det kom noe godt ut av tragedien, eller noe slikt, så ville det være lett for at man ble skuffet og ikke syntes trøsten var så trøstende som man hadde trodd det ville være. Kanskje. At takknemligheten ikke ville være så hyggelig å motta, liksom. For eget vedkommende ville jeg i alle fall foretrukket å la det hele være gjensidig anonymt. (Men dersom både donorfamilie og mottager mener noe annet, har jeg naturligvis ikke noe mot det dersom de velger å møtes.)

Sitron sa for 17år siden:

Jeg er nok ikke så snill at jeg ønsker at mennesker jeg forakter dypt og inderlig skal overleve på mine barns organer.

Skilpadda sa for 17år siden:

Det er ikke noen hyggelig tanke, nei. Men jeg synes heller ikke det skal være noe krav at man skal være en respektabel og anstendig person for å få medisinsk behandling. Det er gode grunner til å holde mange slike vurderinger upersonlige og "anonyme".

Sitron sa for 17år siden:

Nei, det er jo selvsagt ikke et krav man kan stille, derfor må det jo være anonymt.

amo sa for 17år siden:

Det er jeg enig i.
For å snu det, så hadde jeg gitt blanke i hvilken bakgrunn organet hadde hatt, om det kunne reddet livet til mine.:nemlig:

bina sa for 17år siden:

Jeg ville ikke verken som pårørende eller mottaker ønsket å møtt den andre parten. Jeg ser ikke noe poeng i det, rett og slett.

Carrera sa for 17år siden:

Hadde jeg fått muligheten til å treffe giver/mottaker i rolige former, og uten noe oppstyr rundt det, så hadde jeg nok ønsket det, i begge tilfeller.

Som mottaker for å kunne gitt en dyp og inderlig takk til de som faktisk har sagt ja til at organene kunne bli gitt.

Som pårørende så ville jeg også gjerne møtt vedkommende, for å kunne se med egne øyne at vedkommende har det godt, takket være at vi ga vårt ja til donasjon. Jeg tror det hadde føltes godt å kunne bidra med dette, midt oppe i egen tragedie og sorg. Det å se at det ikke var helt forjeves liksom.

Esme sa for 17år siden:

Jeg hadde ikke brydd meg overhodet om hvem som hadde fått organ fra f.eks mitt barn. Barnet hadde jo ikke trengt organene så da er det greit uansett så lenge de kom til nytte. Hadde jeg tenkt. Tror jeg.