Min bestemor sa innimellom mye rart. Det meste var nok basert på hennes snevre og erfaringer fra mange år tilbake.
Husker en gang jeg skulle ut og kjøre om sommeren (i Hammerfest), og hun sa formanende: "Husk no å ha vinduan igjæn, ellers kan det hoppe ville dyr inn i bilen!"
En annen gang sa hun følgende da jeg ammet min sønn på 9 måneder: "No må du slutt med det der tullet!" (amminga)
Da jeg nærmet meg termin med førstemann, ringte hun nesten hver dag. Jeg skulle føde på St.Olavs siden vi bor i Trondheim. Hun sa: "Er det et sånt landsens sykehus?" I tillegg syntes hun det var skikkelig tull at man måtte bære barnet frem til termin, det ble jo så stort. Det måtte da være bedre å ta babyen et par måneder før, slik at det var lettere å føde.:rolleyes:
Min farfar kom fra fattige kår - oppvokst i en ungeflokk på 9 på et lite småbruk langt fra folk. Der var det lite mat og lite av alt.
Så når han for første gang hilste på et av barnebarnas lubne kjæreste for aller første gang, utbrøt han begeistret: "Åh, du var jammen feit og god!"
Fra han var dette godt ment ( feit&god = nok mat og gode kår).
For henne var det vel mer tvilsomt om det var spesielt hyggelig...
Jeg fikk ofte høre at jeg gjorde skam på familien siden jeg gikk ut på en lørdagskveld (av alle kvelder) med hullete og revnet olabukse...En gang, jeg måtte forbi huset hans som lå ovenfor foreldrene mine, så prøvde han fysisk å holde meg igjen så jeg kunne gå tilbake å skifte til penklær.
Mormora til sambo er en liten historie for seg selv. Hun sa ofte når guttungen var liten at jeg måtte passe på at ikke ørene eller nesa til ungen kom i klem under amminga, for da kom han til bli så stygg. :snill: Herlig dame.
Broren min hadde kjæresten med hjem for første gang. Kaffe og prat i stua. Bestefar dro broren min til sides og sa (diskret, trodde han nok selv, men tunghørte gamlinger har det med å snakke høyt):
Det e'kje ho samme du hadde med her om dagen?
Vi satt i sofaen og holdt på å dø av innvendig latter. Besøket fra "her om dagen" var en slektning av min kjærest som hadde vært innom - en litt langhåra unggutt.
Det samme tvilsomme komplimentet fikk far min av mor sin gamle kusine for noen år siden. Far hadde vært veldig syk sist hun så ham, og var mildt sagt mager. På året som gikk til neste gang de møttes, hadde far blitt frisk og lagt på seg. Han så riktig godt ut.
Kusina slo seg på lårene og utbrøt så lykkelig: "Nei men E - nå er du blitt feit ja!"
Min tremenning som bor på Østlandet og har en helt annen oppfatting av ordet, holdt på å dø av skam. Far og jeg holdt på å dø av latter. :knegg:
Har ei mormor som har noen gullkorn innimellom:knegg:
"nå må du slutte å amme snart, jenta kan jo gå snart jo"
"Må da ikke kle av ungen, det kan komme trekk på henne". Snuppa var 2 år, og det var 26 frader i skyggen:knegg:
Tilslutt en som jeg ikke ønska å høre fra henne:lol:
Hun ble enke for noen år siden, men nå har hun møtt en mann som hun går på dans med. Jeg spurte henne om det ikke var koselig å ha en venn, og da kom det rimelig kjapt: "usj, jeg vet hva han vil, han er mann og vil bare ha meg i senga":sjokk: :knegg:
Min bestemor var nok en av de aller første konspirasjonsteoretikere.
Hun påsto nemlig til sin dødsdag at det var bare tull med hele den månelandinga, det gikk jo ikke an.
Det var bare filmtriks.
I ettertid har jeg lest en konspirasjonsteori som gikk ut på nettopp det at månelandingen var en velregissert film de hadde laget på et hemmelig sted for å "vinne" romkappløpet mot Russland, så kanskje bestemor ikke var på jordet, kanskje hun bare var velinformert. :nemlig:
Min kjære,nå avdøde, farfar var en snåling. Etter hvert som han ble eldre ble synet dårligere og dårligere,tilslutt var han så godt som blind.
Han var på besøk hos oss og myste på hva vi spiste til frokost.
Morgenen etter var han førstemann oppe og forsynte seg med frokostblanding. Følte seg riktig moderne sa han,da han bytta ut brunostskiva med forkostblanding. Da mamma sto opp så han strengt på henne å sa " Det e`kje rart at de ongan dine e mager,den slags nymotens mat smake jo bark." og nikka bryskt med hodet mot tørrforet til katta som sto på kjøkkenbenken.
Samme gode farfar var i konfirmasjonselskap og folk gikk rundt å håndhilste på hverandre. Farfar strekker ut hånda til speilbildet sitt og sier "Dæ trur æ ikkje æ har møtt før? "
Jeg var på besøk hos min farmor, og hun serverte brødskiver. Jeg ville bare ha brunost på, og det syntes hun var litt stusslig.
Jeg forklarte at jeg aldri pleide å ha brunost hjemme, for samboeren min likte det ikke, og det hadde ikke den forrige kjæresten min gjort heller.
"Du er da virkelig inne i en stim", sa farmor tørt.
Selv om han tødde ganske kraftig opp overfor barnebarna og mildnet en del med årene, var bestefaren min en ganske streng og konservativ mann. Han ble veldig oppskaket over forandringer, og vi grudde oss bestandig til å fortelle ham om store endringer i livene våre. Da jeg var 21, ble det slutt mellom meg og ungdomskjæresten, som bestefar hadde møtt mye og fått et godt forhold til. Jeg fikk ny kjæreste med det samme (Blåmann, min nåværende), og var redd bestefar skulle synes dette var både trist og litt vel løssluppent. Lettelsen var derfor stor da han tok det med et smil og konstaterte at "jasså, du har byttet beite"?
Bestefar var baker, og skolebrødene hans var berømte over hele bygda og vel så det. Når det gjaldt brød, derimot, foretrakk han bestandig kneipp fra Samvirkelaget. Blåmann har bakt brød i mange år, og en påske hadde vi med oss et halvt brød oppover fordi vi skulle på hytta. Bestefar fikk kloa i brødet og mønstret det skeptisk. Han klemte på det og dæljet det i bordet, hvorpå han proklamerte at "det er da det fæleste je har sitt! Det går da itte an å eta detta brødet hass Blåmann". :fnise:
.jpg)
