..og dere er først/ en av de første på skadestedet, hva gjør dere?
Jeg var andremann til skadestedet ved denne utforkjøringen nå nettopp, og er litt småskjelven fortsatt. Man gjør seg en del tanker når man ser sånt, huff.. Heldigvis så det ut til at det gikk bra med føreren av bilen, noe som er ganske utrolig siden bilen var helt vrengt i front etter møtet med en fjellvegg. Jeg stoppet selvsagt (er jo på mange måter forpliktet til å hjelpe siden jeg er sykepleier) da jeg ankom stedet, til tross for at jeg hadde bilen full av sultne unger. :fnis: Men siden det kom en flokk med andre hjelpelystne rett etterpå, samt at det så ut som føreren hadde det greit ut fra forholdene, så valgte jeg å dra igjen ganske raskt. Jo flere kokker, osv..
Hva gjør dere/ har der gjort når dere har ankommet et ulykkessted tidlig etter at ulykken er skjedd?
Stopper dere og ser om dere kan hjelpe med noe? Faller dette dere i så fall helt naturlig, eller er det med en viss motvilje og engstelse?
Eller puster dere lettet ut om du ser noen andre stopper, evt. kjører bare videre og håper bilen bak stopper i stedet? Er dere redd for å "blande dere", evt. føle dere som nysgjerrige tilskuere? Redd for å kanskje gjøre vondt verre, ved å gjøre ting feil ifm. redning ut av bil/ førstehjelpstiltak, osv.?
Og i den forbindelse - har dere gjennomgått førstehjelpskurs, og føler dere dere sikre på at dere vil mestre å utføre relevant førstehjelp i en akutt situasjon?
Tanker eller erfaringer dere vil dele rundt dette?
Man er vel lovpålagt å stoppe og se om det man kan hjelpe til. Men det er klart, en grense for når det er praktisk også, om man er mer i veien enn til hjelp.
Om jeg kom tidlig til, altså før ambulanse og politi og sånt, så hadde jeg antagelig, om jeg kjenner meg selv rett, tatt styringen for hele greia.
Jeg skulle gjerne sluppet å gjøre noe som helst når det er ulykker, men heldigvis reagerer man jo rimelig instinktivt.
Vi var førstemann på stedet hvor en bil hadde kjørt inn i en fjellvegg. Min mann var ute av bilen på null komma svisj, og halte blant annet et lite barn ut av et knust vindu. Jeg satt i vår egen bil og trøstet det lille barnet, og plukket glasskår ut av håret hans og klærne. Det var en veldig spesiell opplevelse. Å ringe ambulansen og prøve å forklare hvor vi var (midt på fjellet på nyttårsaften), samt redegjøre for hva vi kunne se av personskader gav meg den store skjelven. Det gikk bra med alle i bilen, men det var litt blod og gørr. Og ubehagelig å være vitne til panikken til moren, som min mann sleit med å få ut av bilen. (Det hastet med å få ut alle passasjerene, fordi bilen veltet med taket mot fjellsiden, og vi så at bilen kunne rulle nedover.) Ambulansen brukte over 30 minutter, og jeg er glad vi slapp å måtte bruke førstehjelp den tiden.
Vi var vel førstemann på stedet etter en utforkjøring, men det var uten personskader og knapt nok bilskade, og det eneste vi gjorde var å hjelpe til med å finne tlfnr til tauebil.
Jeg har tatt endel førstehjelpskurs og ikke minst sett på masse sykehussåper, så jeg stiller gjerne opp. Men heldigvis har det ikke vært nødvendig.
Som første før ambulanse, polti etc?
Stopper og ser om det er behov for livreddende førstehjelp,rekkefølge av hjelpebehov etc.
Administrerer nødvendige akutt tiltak mens man ringer 113,
Er det det ikke ringer man polti ev. falken(?) og holder fører med selskap til de kommer.
Når ambulanse ev. bare polti er på stedet stikker man sin vei etter man har fatt klar signal fra onkel( man er vel vitne el. om man er først på skadestedet)....noe sånt?
Er det kommet fagfolk til stedet er det ingen grunn til å blande seg.
Stopper såklart, får oversikt og ringer amk dersom det trengs. Har vært førstemann på flere ulykker, den verste var der hvor en bil var vrengt rundt ei stor bjørk, to ungdommer i bilen, råkjøring til de grader. Jeg og pappa fikk begge ut, de hadde ingen alvorlige skader, men mye blod og sjokktilstand på dem begge. Faren til gutten som kjørte kom etter en stund og begynte å kjefte, så min far ble nesten slått ned da han prøvde å holde ham unna i påvente på politi og ambulanse.
Har også blitt stående 45 minutter og dirigere trafikk forbi ulykkessted, politiet kjørte i grøfte på vei ut dit..
Jeg har aldri vært førstemann til et ulykkessted, og jeg stopper ikke om det er kommet politi/ambulanse.
Men om jeg skulle komme først, er sikring av åstedet det viktigste (refleksvest, varseltrekant), så overblikk og varsling (hvem er skadet, omfanget av skadene, 113) og evt førstehjelp. Bilene eksploderer ikke som på film om det er bensinlekkasje, men kommer man til kan man jo vri av tenninga.
Dette er teorien. Jeg aner ikke om jeg kunne gjennomført det.
Man har vel ikke lov til å bare kjøre videre, med mindre man ser at andre er i gang med å hjelpe?
Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg ville reagert, men vi har jo hatt en del førstehjelpsopplæring, samt HLR - men når man står der?
Jeg ville følt meg forpliktet til å gjøre det jeg kunne, og jeg tror egentlig ikke man rekker å tenke så mye hvis det først skjer. Men etterpå hadde jeg sikkert vært helt ødelagt :knegg:
Jeg har kommet først til en utforkjøring en gang, og nr 3/4 til en stor (dødsulykke) en annen gang.
Den jeg kom først til så stoppet jeg bilen, slo på nødblinken og bare løp ut. Helt automatisk. Bilen som hadde kjørt ut lå på hodet i grøfta, og jeg hørte bare lyden av bilhornet. :skremt:
Inni var det ei dame, som heldigvis var uskadd. Det kom etter hvert flere biler og vi fikk henne ut, og så fikk hun sitte i min bil til mannen hennes kom. Det var ekkelt, men personlig rakk jeg liksom ikke å tenke - jeg bare handlet.
Den andre ulykken var fæl. Alvorlig krasj. Og jeg og søs hadde med oss våre to søte som som bare var noen mnd gamle. Eneste vi bidro med da var å tilby oss hjelp, samt sjekk om vi hadde noen pledd eller noe i bilen. Der var det mange som bidro, men vi var nærme nok til å SE.. Og det var grusomt.
Jeg tror ofte man handler i slike situasjoner, på instinkt. Heldigvis.
Jeg har hatt en del førstehjelpskurs gjennom jobb, og føler meg "rimelig" trygg.
Iallefall trygg nok. Det er ofte bedre å gjøre noe, enn å ikke gjøre noe. Dessuten har jeg lært at de som lager lyd prioriterer man sist.. for de er iallefall ganske levende.
Jeg er autorisert helsearbeider og har vært i hjelpekorpset i mange år, og jeg hadde stoppet og tilbudt min hjelp. Hadde jeg vært først til skadestedet har jeg også såklart stoppet og jeg hadde også tatt kommando dersom det ikke var en lege der.
Jeg stopper og hjelper til, om det ikke allerede er veldig mange som allerede har stoppet og ambulansene er der osv.
Som sykepleier har jeg jo ikke lov til å la være og hjelpe.
Jeg har kommet som første og andre bil ved to bilulykker, og handler på instinkt. Det er først etterpå jeg får den store skjelven.
Huff, dette er min store skrekk...jeg vet desverre at jeg er fullstendig ubrukelig på et ulykkessted. Jeg mister fotfestet helt, og vet ikke opp ned på noe.
Jeg og sambo kom først til en ulykke en gang. Det så ut til å være alvorlig, da spesielt den ene bilen var ille kræsjet. Jeg kjørte vår bil, og stoppet så klart, men det var også alt jeg klarte. Sambo gikk ut, og ba meg kjøre til nærmeste telefon, for vi ante jo ikke om det var varslet. (var før mobilens tid dette) Jeg kjørte til nærmeste telefonkiosk, men møtte jo der veggen...nødnumrene var som blåst ut av hodet mitt, og nummeret til politiet fant jeg ikke. (ja, det ER flaut...) Heldigvis sto det en taxi ti meter fra, så jeg fikk sjåføren der til å ringe.
Nå viste det seg at ulykken allerede var meldt inn, og det var heldigvis ikke så alvorlig som vi først trodde. Den hardest skadde bilen hadde stått parkert, så det var ingen i den. De i den andre bilen var mer ruset på dop enn skadd.
Men det er min store skrekk å skulle komme som førstemann til en ulykke, spesielt om jeg er alene. Forhåpentligvis så handler jeg da etter instinkter, men jeg må ærlig innrømme at jeg tviler...
Gjør nok best i å holde meg på traffikerte veier, så jeg slipper å være alene.
Det samme hadde jeg gjordt.
Føler meg rimelig sikker på hva som skal gjøres og førstehjelp kan jeg, selv om jeg ikke er 100% oppdatert så skulle jeg nok klart meg greit.
En bekjent av meg døde i bilulykke utenfor Fredrikstad rett før jul.. :(
Jeg blir veldig "kald" og effektiv når det skjer en ulykke. Fullstendig rasjonell og praktisk, og ordner opp det som må ordnes. Og så får jeg en skikkelig skjelv etterpå...
Eneste jeg har hjulpet til med var da ei jente løp over veien på rødt lys på Karl Johan og ble påkjørt av en scooter. Da var det 150 stk som bare stod og kikka på jenta som lå og vrei seg i smerte på gata. Jeg kasta instinktivt fra meg sekken (med bærbar data og alt i - flaks den ikke ble stjålet!), og sjekket at hun var bevisst og klar, fikk ringt broren hennes, og amk.. Det gikk heldigvis veldig bra. :)
Off... det er ikke noe morsomt å overvære bilulykker. :( Heldigvis har jeg aldri opplevd å være først til en ulykke, men jeg vet at jeg generellt sett synes det er greit å hjelpe andre. Hvis noen f.eks. har stoppet pga. biltrøbbel, så stopper jeg og spør om det er noe de trenger. Dette mye fordi jeg kun har kjørt gamle biler selv, og jeg synes det er godt når noen stopper og spør om jeg trenger hjelp til noe. :jupp: Jeg har vel stort sett bare hjulpet å dytte biler som har satt seg fast. :knegg:
Joda, jeg har også litt angst etter de kursene.
Samtidig så tror jeg at en del av det vi lærer der kommer automatisk når vi evt havner oppi noe. Det viktigste jeg føler jeg har lært på slike kurs er at det ofte er mer skadelig å IKKE gjøre noe, enn å gjøre noe. Så da tenker jeg på det.
Det merkelige er at hvis/når dere kommer til et ulykkessted så klarer dere å holde hodet kaldt. Til profesjonell hjelp kommer.
Det har jeg erfart selv. Man gjør noe bra, selv om man ikke føler det sånn. Men etterpå kommer reaksjonen.
Jeg var først til en ulykke engang, og jeg fikk fortalt etterpå at vi gjorde de riktige tingene, som vi egentlig ikke hadde peiling på.
Men etterpå kom reaksjonen sterkt. Faktisk så sterkt at jeg fikk varige "sår" av det.
Det gjør at jeg den dag i dag kaldsvetter hver gang jeg hører en sirene, selv om alt er bra nå.
Jeg har aldri vært først på et ulykkessted, men hadde selvfølgelig gjort min plikt. Om jeg reagerer som jeg har gjort i krisesituasjoner ellers, så vil jeg være kald, rolig og gjøre de riktige tingene automatisk. Merkelig greie det der. Jeg tåler omtrent ikke blod ellers og besvimer nesten om jeg ser en sprøytespiss. Men når det er alvor så er det glemt.
Jeg har hatt såpass mye undervisning i førsthjelp, teori og praksis, så det sitter som spikret. Jeg tror det ville blitt værre en stund etter ulykken, om jeg hadde kommet midt oppi noe riktig ille. Håper jeg slipper det. Har derimot vært den som trengte hjelp en gang. Høygravid og glatt føre hører ikke sammen. Barnet overlevde heldigvis.
:nikker: Vi har jo trening i det, så jeg hadde nok også tatt rollen som skadestedsleder til noen andre, mer kompetente (AMK, brannvesen etc) kom til. Ofte er det jo bare nok å vite hva man skal gjøre, og være myndig nok til å ta styringen slik at det ikke blir kaos, eller enda verre - at flere blir skadet. Husker ennå mantra nummer en: Sikre skadestedet! :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
