Nå er jeg 36 år, og helt fra jeg nærmet meg 30 har jeg vært mildt forundret over folks tendens til å betegne seg selv og andre som "gamle".
Man har 30-års kriser og føler seg gammel.
Man har 40-års kriser og føler seg gammel.
Man løper ikke rundt i kule joggesko og sier "Skjer 'a?" - så man føler seg gammel ...
Hva med å betegne seg som voksen?
For min del virker det helt poengløst å definere seg som gammel to tredjedeler av livet sitt! Om man er gammel når man er 30 eller 40, hva er man da når man er 50,60,70,80 - 90??
For min del tror jeg det er tilstrekkelig å definere meg som gammel når jeg bikker 70. :ja:
Man blir jo eldre. Eldre kommer jo i fra gammel, så sammenlignet med en som er yngre så er man gammel. Jeg kan føle meg gammel en dag, og ikke fullt så gammel neste dag, ergo føler jeg meg ung. Kanskje jeg ikke legger samme grad av betydning til ordet som det du gjør? :vetikke: Jeg synes det er et helt greit ord å bruke. Jeg synes kanskje det er verre med disse som er gamle, men får angstanfall om noen bruker ordet gammel på dem, selv når de har passert 80 liksom.
Jeg er enig med deg, Zoë. Jeg har nettopp fylt 39 år, og flere synes visst at jeg begyner å bli gammel. Selv tar jeg det med knusende ro. Ikke hadde jeg noe som heter 30-årskrise, og jeg er temmelig sikker på at det kommer til å gå helt fint å fylle 40 om et år også. Alder er vel det siste her i verden som bekymrer meg.
Dette er jeg veldig enig med deg i.
Jeg jobber sammen med folk i alle aldre, og det er helt klart at et par av de som nærmer seg pensjonsalder er de som er kvikkest, mest interessert/interessante og morsomme å være sammen med.
Også har vi noen ordentlige sidrumpa, sure "gamliser" i 30-årene!
Men nå tenkte jeg litt på hvilke båser man setter seg selv og andre i samfunnet i.
Vi har jo begrepene barn, ungdom, voksne og eldre/gamle.
For meg blir det bare litt snodig at når man ikke er ungdom/ung voksen lenger, så er man plutselig "gammel" - hva skjedde med "voksen"?
At man føler seg ung i forhold til den ene, og gammel i forhold til den andre, er jo en annen sak.
Jeg føler meg selvfølgelig (og heldigvis ;) ) mye eldre enn en tenåring - men jeg føler meg ikke gammel.
Ordet gammel kan jo også romme to ting. En ting er det rent aldersmessige spektet. Og det er nå én ting.
En annen ting er det som har med levesett å gjøre.
Om man er gammel eller ung til sinns.
Det er vel kanskje derfor jeg synes det er en negativ ting å uffe og akke seg over hvor gammel man er/blir hvert eneste år fra man fyller 30 (ikke alle som gjør det, heldigvis - men noen er det jo).
For det er liksonm noe forsteinende med ordet. Nå er det slutt på spenning, moro og utvikling, liksom!
Det er ingen tvil om at mitt liv er rikere på alle måter etter at jeg har blitt voksen. Synes jeg lærer og utvikler meg masse.
Men det som var hovedpoenget mitt, var at ordet blir meningsløst når man bruker det om en så stor aldersgruppe.
Sier det samme og jeg er over 40. Føler meg langtifra gammel.
Har ei mor som er litt over 60 og hun farer avågårde på motorsykkel og rulleskøyter. Hoppet i fallskjerm har hun også gjort. Gammel forbinder jeg ikke med henne.
Jeg er 34. Hvis jeg sier at jeg føler meg gammel eller oppfattes som gammel (noe som skjer ganske ofte), er det utelukkende ment som en spøk. Det håper jeg virkelig gjelder de fleste 30- og 40-åringer som kaller seg gamle, og sikkert mange 50- og 60-åringer også. Er det virkelig mange som tar dette høytidelig, altså - blant 30- og 40-åringer? Jeg er strålende fornøyd med å være gammel, og blir stolt når jeg konsekvent havner på mental alder 50 + i slike tulletester fra start.no. :stolt:
Og så faller jeg for fristelsen til å sitere YM:stammen:
"For den som er gammel
er eldre enn
den som er eldre, og også enn
den som er eldst.
For stadig er de gamle eldst"
Du er heldig som har et så godt forbilde i din mor!
Mine foreldre i 50-årene er glad i å reise og lære nye ting - men du verden som de har grodd fast i godstolene...
Svigers derimot, er i 70-årene, og er på farta ustanselig. Alt er interessant for dem, og de er åpne, nysgjerrige og aktive.
Jeg er helt klar på hvilken vei jeg ønsker for meg selv gjennom livet!
Er helt på linje med deg når det gjelder dette. Klart man kan uffe seg med glimt i øyet over hvor "gammel" man har blitt og le av at man heller vil ligge på sofaen en fredag kveld enn å sprette rundt på by'n!
Nå er det jo ikke et mål å rase rundt på motorsykkel, om man ikke vil det!
Men om du er "gamlisungdom", Elinblu, så føler jeg meg overbevist om at du er både interessert og i utvikling ( det er nå ihvertfall det bestemte inntrykket jeg sitter med!) - så da er du nok kanskje yngre til sinns enn det du tror!
Å være ung til sinns kan godt romme rolige aktiviteter også, det - så lenge man er interessert og levende. :nikker:
Nåja min mor er det så mye fart i at det kan bli slitsomt for de rundt en.
Men mormor var også sånn at alder var ingen hindring.
Ser ikke noe galt i at en tar det mere med ro. Å være ung til sinns innebærer så mangt. Også det å lære nye ting og å være opptatt av ting rundt en.
Men litt trist å høre noen på 29 føle seg gammel.
Ja, det lurer jeg også på!
Det er nå noe uendelig satt over det ordet , da, så det kan godt bli borte ; )
Har forresten akkurat lest etter eller annet sted at aldringsprosessen setter for alvor inn den dagen man selv anser seg for å være gammel.
Lurer på om det er sant? (Husker ikke hvor seriøs kilden var ; )
Mental innstilling har jo så mye å si på mange områder, så det er sikkert ikke uten betydning i denne sammenhengen heller.
Jeg er helt enig.
Jeg synes det er veldig trist at folk skal føle panikk og føle at det er kjipt å fylle 30 og 40 år f.eks, akkurat som man plutselig har blitt gammel og ferdig med det morsomme i livet. Man er jo virkelig i sin "beste alder" der mye skjer, man har kanskje fått barn, jobber med karriere, har økonomi til å reise etc...
Jeg betegner ikke folk som middelaldrende før de er over 50 og folk er ikke gamle før de er over 65-70 år.
Jeg husker godt at min mor ofte fortalte meg at hun følte seg like ung som da hun var 20 når hun var i 40-50 år alderen, og at hun ikke alltid kunne skjønne at det aldrende ansiktet i speilet tilhørte henne. :humre:
Nei, det tror jeg er bare tull. Jeg kjenner flere mennesker som selv driver og gnåler om at de er gamle, og at de ser gamle ut, men det er bare svada.
Mora mi f.eks., hun har i flere år sagt at nå har hun jaggu blitt gammel. Hun til og med påstår at hun ser gammel og fæl ut. Sannheten er at hun er ei snerten og pen dame på 59 år.
Jo,jo, men det blir som de tynne menneskene som alltid gnåler om at de er så "feite". De mener det nok ikke innerst inne, men synes det er hyggelig å høre andre si at "neida, du er jo så slank og fin!".
Noen lager seg mentale sperrer, og båsene blir så trange - etter 30, så blir man sånn og sånn, må gjøre sånn og slik - og må for all del slutte med det og det...
Jeg har en kamerat som har hatt alderspanikk siden han var 27 - han FRYKTET 30-års dagen sin. Og nå som han snart blir 40, tør jeg ikke tenke på hva han synes om det.
Han sperrer for nye, morsomme og utviklende opplevelser med å gremme seg over at han er "gammel".
Jeg tror ikke han er alene om å føle seg "gammel&ferdig" når han egentlig bare er "voksen med et vell av muligheter" - i MANGE tiår enda!
Jeg synes det er synd, og jeg tror det er et utslag av samfunnet rundt oss.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
