Isbjørn sa for 17år siden:

Jeg er fra Hammerfest og har også bodd i Lofoten. Når det gjelder å besøke hverandre, så var kulturen der at man bare kom uten forvarsel. Man kunne gå rett inn og sette seg i sofaen. Dørene var alltid åpne. Ikke nødvendig å ringe på bestandig heller.

Er dette et fenomen nordpå og på bygda, eller er det slik sørpå også.

Røverdatter sa for 17år siden:

Jeg kommer fra en by på østlandet, og her har jeg inntrykk av at det er veldig personavhengig. Jeg vet godt hvor jeg alltid er velkommen og hvor jeg må ringe og avtale først.

Da jeg var liten var det mer sånn at man bare stakk innom, men nå er det nok mange som forventer en avtale i forkant.

Isbjørn sa for 17år siden:

Ting har kanskje forandret seg i fohold til 80- og 90-tallet. Folk er mere travel nå, ofte jobber begge foreldrene og barna er med på ulike aktiviteter. Man er mere borte enn før, kanskje?

Lykken sa for 17år siden:

Ja, jeg tror det. Mine svigerforeldre-og familie er nordfra, og du kan si det har vært litt kulturkrasj innimellom. De er vant til å bare stikke innom, ta ting på sparket og jo flere jo bedre. Sleng noen kaffekrus på bordet og en uhøytidelig stemning. Drit i om det rotete. Bare be med seg flere på besøk uten å si fra. Jeg er vant til litt motsatt, mamma var alltid nøye på skål og kopper og pådekning, man skulle ikke trenge seg på og være redd for å bry andre med besøk og annet.
Merker det godt når det er snakk om felles sydenturer, hytteturer etc. Min familie kan dra på det, kan synes det blir for mange på en tur/et sted, uffe seg litt over at det blir slitsomt og vil gjerne ordne alt veldig nøye. Mens svigers hopper av glede over alle sånne forslag.
Merker at jeg har fått positiv innvirkning derfra og har lært mye av det. Men jeg har hatt en del irritasjon opp gjennom på grunn av det også.

Trois sa for 17år siden:

poff

Adrienne sa for 17år siden:

Sånn er det med min svigerfamilie også. Jeg husker med gru den dagen tanten til mannen plutselig ringte på døra, vi hadde vært ekstremt opptatt den siste tiden og leiligheten så ut som om noen hadde sluppet ned en bombe midt i. Det første vi gjorde var å løpe ut i gangen og få heisen opp i vår etasje, slik at vi fikk kjøpt oss et minutt eller to ekstra, mens vi i hui og hast rasket sammen mest mulig rot og kastet inn på gjesterommet. Så satt vi der da, besøket i sofaen og jeg på stol midt i mot, og jeg prøvde å holde maska og late som om det ikke plagde meg at alt var skittent, at jeg så ut som en dass og at det egentlig ikke passet at de kom. Jeg glemmer det aldri. De er nordfra, om noen lurer. :fnis:

Svigerforeldrene mine er forresten supre til å forstå at det er kulturforskjeller, og respekterer at jeg er vant til en litt annen måte å gjøre det på, så jeg har aldri hatt problemer med dem.