Jeg er en person som ser ganske positivt på det meste, og tar utfordringer med oppbrettede ermer. Jeg leter heller etter løsninger enn å grave meg ned i problemer. Jeg klager sjelden på egen tilværelse, selv om livet butter imot innimellom.
Jeg vet at det meste går over og at det er en fase for alt. Man er sin egen lykkes smed, og man har ikke mer moro enn man sjøl lager.
Og jeg bruker ikke unødig energi på ting jeg ikke har herredømme over, det kan jeg ikke gjøre noe med likevel.
Jeg er vel egentlig veldig lik deg slik du beskriver deg. Og kan legge til at jeg fokuserer mer på meg selv og hvordan jeg kan forbedre meg enn å henge meg opp i hva andre gjør og hvorfor.
Jeg overanalyserer og liker å ligge i forkant når det gjelder å tenke på ting som kan gå galt. Jeg er veldig glad i backup-planer. Det er vel en form for pessimisme, men jeg liker altså tanken på unngå det som kan unngås med litt forberedelse. F.eks. hva gjør vi hvis bussen ikke kommer, hva om flyet er forsinket, hva om leiebilen ikke har barnesete etc. For eksempel kan jeg finne på å stille meg i nærheten av Ankomstservice mens jeg venter på bagasjen, sånn at jeg ikke står sist i "Lost luggage"-køen når de forteller oss at all bagasjen er sendt til Ulan Bator. Jeg må stort sett ha en exit strategi.
Jeg tror de færreste av oss klarer å være såå rasjonelle hele tiden. Jeg er også slik i blant, men andre ganger er jeg både sur, lei og lite konstruktiv. Og jeg syns faktisk det er helt menneskelig. Å påstå at man alltid (eller "generelt") er sånn gjør at jeg blir litt nysgjerrig på selvinnsikten til vedkommende. Eventuelt om vedkommende er et slags "overmenneske".
Jeg er generelt sett en sur pessimist - selv liker jeg best merkelappen realist, selvfølgelig. Jeg er ganske sikker på at: Ting som kan gå til helvete vil gå til helvete på de minst passende tidspunkt. Ellers har jeg stor tro på at dyden er dydens belønnig, feks er man snill og grei, er belønningen for det den følelsen man får av å være snill og grei, man får ikke noe mer ut av det. Jeg er sen på avtrekkeren, men har som regel alltid rett. Det gjør seg veldig godt på nett, i RL er som regel motdebatantene gått sin vei. Gjør meg med andre ord godt på langdistanseløp, fullfører alltid. Arbeidsmessig har jeg en jobb som krever både innsikt og utførelse, og der er mottoet: Teori er når alle forstår hva som skjer, men ingenting virker. Praksis er når alt virker, men ingen forstår hvorfor. Når man sitter mutters alene klokka to om natta forenes teori og praksis: Ingenting virker og ingen vet hvorfor.
Jeg liker også å betegne meg som realist, men med det utgangspunkt i at alt ordner seg. Jeg tenker sjelden på ting som kan gå gale, får heller ta tak i det når det oppstår. Eller kanskje det bare er fordi jeg er lat. :hmm:
Ja, der har du en annen ting med meg - jeg er en dramadronning. Jeg vet selvfølgelig at solen vil stå opp i morgen uansett hvor ille jeg fucker opp ting (jeg regner med at det er det du mener med at alt ordner seg), men jeg ville ha foretrukket at den gledessprederen hadde holdt seg under horisonten de dagene jeg var sur. :dramaqueen:
Akkurat dette har jeg tenkt litt på i det siste. Jeg er student og det er helt utrolig hvor mange medstudenter som sitter og psyker hverandre ned med blant annet: - hvor mye det er å gjøre - hvor vanskelig det er - hvor dårlige foreleserne er - hvor liten vits det er å møte på forelesningene - vi har for mange eksamener - vi får for lite info - vi får for mye info osv. osv. Det er alltid ett eller annet å klage på. Jeg finner stort sett noe postitivt i det meste og har ennå ikke vært på en forelesning som ikke har gitt meg noe tilbake. Nå er jeg ikke krampepositiv altså, jeg bare gidder ikke bruke energi på å irritere meg over alt mulig. Og sånn er jeg ellers i livet også tror jeg. Selv om jeg også har mine dager der det meste er irriterende. :humre:
Jeg prøver å innbille meg at jeg er en realitisk pessimist av en problemløser.
Jeg foretrekker å være innstilt på at ting kan gå galt og så ha en løsning på problemet klart. Men jeg vet at jeg bruker altfor mye energi på å bekymre meg "til ingen nytte".
Jeg er vel strengt kjent som en optimist fremfor som en pessimist, jeg er definitivt et følelsesmenneske og etterhvert har jeg blitt veldig flink til å følge magefølelsen/intuisjonen. Jeg har nemlig veldig ofte rett, har jeg funnet ut.
Jeg er dog god på krisemaksimering, og kan ta helt av i pessimist-retningen.
Jeg er både ganske kynisk og ganske fatalistisk, men jeg er det oftest på en relativt blid og optimistisk måte. Det er begrenset hvor ille det kan gå, liksom. Og det meste går over.
Jeg pleide å ha et Tor Åge Bringsværd-sitat hengende på lesesalpulten min i riktig gamle dager, og synes fremdeles det er ganske dekkende for den livsanskuelsen jeg vanligvis har:
Jeg har en lei tendens til å overanalysere og svartmale det meste :gaah:
Av en eller annen grunn har jeg total-integrert Murphys Law og føler noen ganger at det eneste jeg klarer å produsere av tanker er "ja til nei og bort med vekk".
Heldigvis vokser man i takt med livet og jeg jobber med saken :flink:
Jeg er veldig optimistisk og prøver å vvære positiv til det meste.
Min holdning har mer og mer blitt at det finnes noe positivt med det meste.
Det viktigste i min tankeverden for tiden er å tenke energi.
Positiv energi fremfor negativ energi.
Energi er nøkkelen til det meste, og den kan vi faktisk styre til en viss grad. Særlig i form av hvordan takle hverdagen.
Vi har hatt ett helsikes år i 2007. Hvis jeg skulle være pessimistisk så hadde jeg ikke overlevd. Man lærer så lenge en lever ;-)
Utenom de dagene jeg har PMS så er jeg faktisk ganske så positiv, prøve å gjør det beste ut av alle situasjoner og ikke gi opp.
Jeg har PMS nå. Og har sittet mye alerede på hendene mine. Faktisk rett før jeg lagte en dramaqueen sak ut av den nye leken her på forumet til å med!
Azi.... jeg føler med deg.
PMS gjør meg til ett troll!!! Men jeg prøver å se det slik at PMS ikke er meg... ;) Så jeg regner ikke de dagenes personlighet med i min betegnelse av MEG.
Det skal ikke du heller gjøre. PMS er hormoner... bad thing! Sjokolade hjelper.. trust me!!!
Jeg er grunnleggende optimistisk og løsningsorientert, men jeg er glad i backup-planer akkurat som Kif. Alt ordner seg, spesielt hvis jeg hjelper litt til, liksom.
Ja det er faktisk sant! Har endelig husket å ta mine B6 vitaminer idag. Det hjelper litt da. Men nå har jeg hatt PMS i noen dager nå. Så det er ikke bra å begynne så sent. Slitsomt med PMS.
Jeg er en ganske blid og humrende pessimist som foretrekker å fly lavt for å minimere fallhøyden. Jeg er opptatt av at det skal være lov til å sørge og rase når det er grunn til det. Alt går dessverre ikke bra.
Jeg tror jeg må kommentere etter at alle ser ut til å tro at optimister er positive. Jeg er ikke en positiv optismist. Faktisk kan jeg være ganske negativ. Jeg elsker å bitche. :lykkelig:
Jeg er en pessimist forkledd som optimist. Jeg prøver å være løsningsorientert, bruke krefter på det jeg kan gjøre noe med, og ikke på det jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg prøver å forholde meg til det jeg har rundt meg, og ikke bruke tid på å ønske at ting var anderledes. Men det koster meg mye. Det har vært noe jeg har jobbet med over tid, men jeg merker at det har hatt en god effekt på meg.
Jeg er som kif, har alltid backup-planer, og oversikt over alle exit-utganger og sånt. Men sier ikke noe om det til noen, har de liksom litt i bakhodet. Når noen mister kortet sitt på ferie så har jeg lagt inn telefonnr til sperring av kort på moben og sånne ting.
Ellers så sutrer jeg mye mer over småting som ikke er viktige, når ting går skikkelig til helvete, da takler jeg det suverent.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
