Min søster fridde på skuddårsdagen. Det ble en i etterkant komisk affære. :knegg:
Han skulle hente henne på et treningssenter og tanken var at hun skulle foreslå at de skulle gå på en restaurant rett over veien. Der hadde hun i forvei levert en rose og på kortet hadde hun skrevet selve frieriet. Han kom og hentet og hadde meg seg McDonalds mat, noe de aldri hadde spist sammen før. Det krevdes litt overtaling til å få ham med til restauranten, det var jo liksom ikke noen mening for han hadde jo kjøpt mat til dem begge. Når hun vel får han inn i restuaranten (etter å ha fått ham til å tro at det var noen venner til dem som satt der inne som de bare skulle hilse på) så tok han en titt på kortet og gikk ut, uten å si noe. Han var jo nødt å parkere bilen lovlig. :knegg: Personalet som visste hva som stod på kortet ble helt fra seg. Han hadde bare gått! Han ville ikke gifte seg med henne! Å så forferdelig!
Han kom tilbake leste kortet en gang til (han hadde visst bare sett på bildet og sett hennes navn nederst), smilte stort og sa JA!
Da tror jeg mannen min ville blitt paff, gitt – nesten helt uavhengig av hvem jeg rettet frieriet mot. :humre:
Jeg håper jeg er godt ferdig med det å fri. Det har jeg gjort én gang, og det får jammen holde. Jeg fridde for øvrig en dag i juni, og jeg er jammen glad for at jeg ikke følte meg bundet til å fri én bestemt dag av 1461 mulige for å få det gjort. ;)
Forøvrig husker jeg fortsatt med stor glede hun som tok ordet under Eventuelt på Lørdagsmøte i Studentersamfundet i Trondheim, lørdag 29. februar 1992 og fridde til kjæresten sin foran fullsatt Storsal. Det er romantikk helt etter mitt hjerte. :D
Det er sant at det er dumt å føle seg bundet til en dag av så mange, men når man er som meg, som egentlig vil la mannen fri (men som har en mistanke om at han ikke kommer til å gjøre det med det først, av treghet) så er kanskje 29. februar en god dag?
Det studentfrieriet var utltraromantisk! Skulle ønske det var meg :D
Jeg har allerede fridd et utall ganger - også på skuddårsdager - men jeg har enda ikke (etter 17 år) fått ja. Ikke har jeg fått hansker heller, så jeg tror ikke jeg gidder.
Å som jeg merker det murrer i magen når jeg tenker på det (god murring altså!)
Jeg har lenge visst at jeg har funnet mannen i mitt liv, og etterhvert som venner og bekjente gifter seg, blir man jo mer og mer klar over at det er dette man har lyst til, og med denne mannen!
Men, så tenker jeg; hva hvis han svarer tja! Altså, ja, jeg vil gifte meg med deg, men først om en stund (eller noe lignende)...
Men nei, jeg skal ikke fri.
Kjæresten og jeg er veldig enig om at vi skal dele livet med hverandre, men ingen av oss har noe stort behov for å gifte oss. Muligens etterhvert, vi får se.
Jeg har en venninne som funderer på det, faktisk! :hyper:
Jeg har for øvrig lovet å hjelpe henne.
(Han nekter å fri, og står steilt på sitt, så skal de noen gang bli gift, er det hun som må trå til.)
For min del kunne jeg godt kjøpt ring til meg selv, men økonomien strekker nok ikke helt til. Ringen er mer symbolsk for meg, så den får evt. komme på et senere tidspunkt. Og da får sambo en anledning til å overraske meg, for han vet GODT hvordan ring som skal på min finger! :knegg:
Mutti fridde til sin nye kjæreste på skuddårsdagen, fordi hun hadde mistet den ene hansken sin på vei hjem fra jobb den dagen, og trengte nye. Hun ble ganske paff da han svarte ja. Uka etter kjøpte han ringer og hun et par nye hansker..
Dagen blir nok ikke før om hvertfall 1 år tenker jeg. Vi klarer ikke å bestemme oss for hvordan det hele skal skje, annet enn at det ikke blir i en kirke. Så vi får drodle litt på det :ja:
Og sambo ville ha tid på seg så han kunne trene seg ekstra kjekk, hehe :knegg: JEG synes jo han er topp allerede da!
Detaljer.. hmm.
Jeg hadde kjøpt inn deilig middag og så delte vi en flaske vin mens jeg mannet, nei kvinnet meg opp til å spørre. Vi har hatt 3 årsdag for 2 dager siden, så jeg begynte å prate litt om det og hvor lykkelig jeg var. Så sa jeg at jeg hadde en overraskelse til han fordi han er så god, så fikk han en eske med en lapp oppi hvor det stod: Hei kjæresten min, nå skal du høre.. (for å få full oppmerksomhet) Så spurte jeg, og han svarte ja!!! :danse2:
Åh, det var romantisk!! Så koselig! Gratulerer så masse. Nesten så jeg angrer på at jeg ikke gjorde det - han sa jeg skulle ha benyttet sjansen da jeg hadde den... :leimeg: Men han kommer meg vel i forkjøpet før neste skuddår! :jupp: