For å ta vekk eventuell tvil: jeg elsker ungene mine. De er fine personer, og jeg ville jo selv ha barn. Men jeg elsker ikke fenomenet barn. Jeg synes barn er slitsomme. Jeg drømmer om egentid, tid til å lese en bok, sove når jeg vil, slippe å slite med motvillige små mennesker som alltid skal noe annet enn det man må akkurat da. 5-åring som ikke hører før femte gangen man sier noe (utenom hvis man spør om han vil ha is). Vesla som er så følsom på rutiner, og som nekter å spise kvelds hvis hun er 2% over trøtthetsgrensa, og deretter våkner sulten på natta eller halv seks neste morgen. Unger som klager på alt mulig. De er sultne, og når maten kommer på bordet liker de det ikke. Synes at jeg bruker for lang tid når jeg prøver å samle pikk og pakk for å komme avgårde et sted, og samtidig som selv bruker ørten minutter på å ta på seg sko.
Ettermiddagen i dag: Kom hjem i rimelig tid, 16:15, med begge ungene. Begge begynner umiddelbart å klage når de kommer inn, poden kan jo uttrykke seg og sier han er sulten (og jeg ser han er trøtt). Vesla sier ikke noe, men er tyedelig utilfreds med det meste. Det er umulig for meg å begynne på middagen før jeg har to hender - mannens - til i huset. Det tar nesten en time før han er hjemme. I mellomtiden har jeg gitt ungene bananer og brødskiver. Vesla trenger mamma, hele tiden. Jeg får knapt hendene fri til å gi poden mat. Når mannen kommer går vesla med han på badet, og deretter kommer hun ut med en spray-solkrem som hun har fått korken av. Jeg tar den fra henne og prøver å gi henne noe annet, til ingen nytte. Hun går fullstendig i vranglås. Poden begynner å hyle fordi han får vondt i ørene av vesla som hyler. Dessuten er han (mer) sulten. Med gråt og tenners gnissel og godt samarbeid klarer jeg og mannen å få middagen på bordet. Poden spiser to biter og er ikke sulten mer. Han vil ha bare pasta, og er påvei for å hente ketchup når vi setter foten ned og sier at maten står på bordet, du liker både kylling og brokkoli. Poden er sur. Vesla tester hvordan det ser ut når oppskåret pasta faller fra tripp-trapp-høyde ned på gulvet, samt hvor fort det er mulig å flytte en fullastet skje fra tallerkenen til munnen. Søl. Poden vil gå fra bordet, vesla tester smekke av-og-på samt reise seg opp og sette seg ned i tripptrapp. Jeg tar henne ut og tar vekk maten, det får være enten eller. Enten sitte og spise, eller ut av stolen og leke. Vesla går i vranglås igjen. Middagen er ferdig (vi også). Vesla henger på meg resten av kvelden, trenger mamma veldig. Jeg er sliten. Jeg er mye mer sliten av to timer med ungene enn 6-7 timer på jobben. Gleder meg til å få lagt dem. Kveldsmat er på mange måter en gjentagelse av middagen, bare at det ikke er mye forberedelser før de kan spise. Vesla spiser ingenting, dette ser ut til å bli en natt med gråt men vi kan jo ikke tvinge i henne mat. Nå sover ungene. Nå gjenstår det bare å vaske badet, gjøre ting klart til i morgen, dusje, rydde litt i huset, vaske et par maskiner med klær, rydde kjøkkenet. Sliten. Orker ikke begynne på noe.
Er det dette som er meningen med det hele? Dag etter dag. Og ikke si at jeg hadde hatt det bedre om jeg sluttet å jobbe. Jobben er min eneste frihet i hverdagen. Jeg hadde seriøst klikket med unger på fulltid. Jeg blir så ufattelig sliten i hodet av dem. Selv om de er rolige og greie unger objektivt sett. Jeg er bare ikke skapt for å ha unger rundt meg hele tiden. Jeg vil ha barn, men jeg vil også være uavhengig. Det går jo ikke.
Finner dere mening i sånne dager som dette, som det er altfor mange av? Hva er det som gir livet med barn mening, er det bare de små øyeblikkene når man ser på verdens vakreste små som sover, når man får klumpen i halsen og angrer på alt man ikke klarte den dagen?
Så: Hva med å gjøre middagen klar kvelden i forveien/om morgenen slik at du ikke trenger å gjøre annet enn å skru på stekeovnen når du kommer hjem og ikke makter å sette i gang selv? Det høres ut som middagen godt kunne vært på bordet litt tidligere? :løsningsorientert: F.eks. fisk i folie - det mekker vi til om morgenen.
Dette høres ut som meg for ett år siden. Da var mini halvannet.
Løsningen for oss ble at jeg gikk ned i stilling. Vi er heldige, for barnehagen ligger 200 meter ut gaten her jeg bor, så jeg kjører hjem kl 14 og lager middag selv, før jeg henter poden i barnehagen. Eneste jeg trenger å gjøre når vi kommer hjem er å sette gryter etc. på bordet. Herlig. Nå har jeg tid og overskudd til å leke med mini etter middag.
Heilt på linje med deg her, banana. Mi løysing er å ha ein dag i veka heima der barn er i barnehage og mann er på jobb. Litt vanskeleg no som Lillebror er så liten, men eg ser fram til den dagen da eg kan gå tilbake til ei sånn ordning. "Flinke" mødre vil gjerne fnyse av å ha barnehage til barn på mor sin fridag, men dei om det. Eg ser det som ein nødvendighet, ei investering i mental helse og harmoni i heimen.
Jeg tror det er mange som føler som deg fra tid til annen. For min del er det jammen bra at jeg er så glad i sønnen min, for familieliv hadde jeg aldri valgt å ha som hobby, så tidkrevende og kjedelig som det er til tider.
Jeg er enig med Veronal: det hjelper på å lage middag dagen før, da slipper man å stå med middagsmat mens barnet er sinna ved siden av. Det er utrolig deilig å bare svisje på varmen på komfyren og sitte og slappe av med barnet og prate mens middagen lager seg selv. Det gir en helt annen stemning her i her i hvertfall.
Nå har jeg foreløpig bare én jeg må handskes med om ettermiddagen, men jeg skjønner likevel hva du mener - uansett hvor glad man er i de små gullene så kan de drive deg fullstendig til vannvidd innimellom. Mitt inntrykk er uansett at det blir enklere og enklere, jo eldre de blir. Og at alderen opp til tre år er den aller verste. Jeg har jo både venner og kolleger som sier at de første årene som går man konstant rundt som en oppvridd vaskefille, men sakte med sikkert så går det seg til og plutselig er man foreldre til selvstendige individer som har mindre behov for å være sammen med deg enn det du har med dem...
Jeg syns ofte det hjelper bare å klage litt (og få litt rom). En skravlekveld med en venninne gjør underverker for humøret - kanskje tingen er å unne seg det en gang eller to i uka, hvis du har muligheten. (Å lage middag kvelden før hadde jeg aldri fått til, jeg er ikke mer strukturert enn at jeg såvidt har fått på plass en middagsplan og ukehandler. Men det er sikkert en god idé hvis du får det til.)
Jeg har, i de periodene ungene er som sultnest, alltid en banan eller to med i bilen når jeg henter dem. Sultne unger er sure unger.
Dernest lager vi middag sammen. Ungene hjelper til. Det er utrolig hvor mye lettere det er å få dem til å holde seg i skinnet selv om de er sultne, samt faktisk spise middagen når de har vært med på å lage den.
Her i huset hadde vi i dag en stk akkurat passe syk 8-åring. Dvs at hun er syk nok til å måtte være hjemme, men frisk nok til å klage og være gretten :rolleyes:. Sov to timer midt på dagen, som resultat får hun ikke sove nå i kveld. Noe hun har vært ute åtte ganger for å fortelle meg på den lille timen siden hun ble lagt (tidlig siden hun klaget over at hun hadde såååå vondt over alt...). De syv første gangene hun klager over at hun er syk og ikke får sove får hun rolig beskjed om at det var synd og trist, men at hun i alle fall ikke får sove når hun ikke ligger i sengen. Av en tålmodig mamma med sympati i stemmen.
Åttende gangen sprekker den rolige, sympatiske mammaen og sier (bjeffer?) noe i retning av: nå ser du å komme deg i seng i en fart og jeg vil ikke se mer til deg, bortsett fra om du må på do!
Hvorpå en stk åtteåring begynner å vrælskrike og hulke "hvorfor blir du så sint for INGENTING? :gaah:
Så må mamma ta fram den rolige tonen igjen og spørre om hun har glemt at jeg var heeelt rolig de syv første gangene jeg ba henne om å legge seg? "Jammen mamma, jeg får ikke sove!". Og jeg sier rolig (har lyst til å skrike det...) "Jammen lille venn, det er jo ikke rart at du ikke får sove når du ikke ligger i sengen" :rolleyes:.
Det sank tydeligvis, for nå har jeg ikke sett henne på opp til flere minutt.
Unger er søte, men noen ganger er det slik at jeg seriøst lurer på om jeg var riktig vel navla når vi fikk dem :knegg:. Men i neste øyeblikk så kan jeg ikke tenke meg et minutt uten dem :hjerter:.
Men ja, jeg er fryktelig glad for at de ikke skal være 2 og 8 år resten av livet ;).
Jeg ville i alle fall ikke kuttet ned på tid på jobb siden du trives så godt (skjønner deg godt, jeg elsker også å være på jobb og kunne aldri tenkt med å jobbe redusert!)
Sånn helt konkret så tenker jeg jo at det kanskje ikke er så rart at gutten ikke spiser mye middag hvis han har spist brødskive og banan på forhånd?;) Er vaskehjelp et alternativ? Er mannen villig til å redusere arbeidstiden sin? Er barna store nok til å være med på å lage middag, eller blir det enda mer stress? Hva hvis de får en banan på vei hjem fra bhagen og de får slappe av med litt tv mens du lager middag?
Det ultimate er vel som allerede foreslått, å ha middagen ferdig dagen i forveien men dette krever jo enda mer tid / planleggning.
Forhåpentligvis blir dagen i morgen mye bedre en den har vært i dag :nikker:
banana: Du beskriver ettermiddagene våre bare at her er jenta størst. ;)
Min eneste trøst er at det går over. Det må jo det. Jeg ser jo stor forskjell på minsten og jenta på 3. Hun på 3 klarer seg mye mer alene. Minsten henger boktavlig talt rundt bena mine fra jeg henter i barnehagen til han legger seg. Det er fryktelig slitsomt.
Middag dagen før høres fint og flott ut, men når skal den lages?
Det er jo ettermiddag da også, så akkurat den der skjønner jeg ikke...
På søndag lagde vi lapskaus, lagde nok til mandag også. Men det hadde jeg aldri i livet orket å lage på onsdagskvelden ...
Gjenkjennelig. Veldig. Fint at du setter ord på dette, for du er ikke alene, og det er urimelig at alle oss som av og til har slike dagre skal gå rundt og tro vi er unormale.
Nå er mine barn større enn dine, men når jeg lager mat så kan jeg ikke ta meg av dem. Sånn er det bare, og dette vet de. Men de er flinke å hjelpe til, og jeg tror det at de alltid har hjulpet, har vært med på "å roe dem" på denne tiden av døgnet.
I tillegg lager jeg klart det jeg kan dagen før, så det er et minimum å klargjøre neste dag. Dette hjelper også mye.
:klemmer: Det er slitsomt med barn, det kommer man ikke bort fra. Ser ikke noe galt med å innrømme det?
HVis du kan ta en fridag i uken, men ikke tilbringe den med barna tror jeg du hadde virkelig kost deg.
om du en ettermiddag/kveld i uken kan dra ut på kafe/kino/besøk et eller annet uten barn tror jeg også det hadde gjort godt. Da blir tiden man har med barna så mye bedre ser jeg for meg.
Ellers så tror jeg det Veronal nevnte med middag er veldig lurt. Lag så mye som mulig klart dagen før.
Også må man bare satse på at på et eller annet tidspunkt blir barna så store at de ikke henger på en hele tiden.
Det er jo både kveld og morgen mellom ettermiddag og ettermiddag. Jeg har nevnt fisk i folie - det tar oss bare noen få minutter å hive sammen noen foliepakker om morgenen (men gjør man det mens ikke-samarbeidsvillige barn henger rundt beina så tar det lengre tid - evt. så er det ikke et tema som i bananas tilfelle).
Jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt, banana.
Men jeg tror faktisk det blir en helt annen situasjon i heimen når barna ikke lenger er i førskolealder. Man må stille opp på mange andre måter - men bare det at man faktisk kan sette seg ned å lese avisa mens barna er istand til å smøre en brødskive selv, lese for seg selv eller gjøre noe de har lyst til på egenhånd gir noen pusterom tilbake i tilværelsen.
Jeg har lært "the hard way" at det er helt nødvendig å sette av tid til å være alene.
En dag i uka slutter jeg tidlig - da drar jeg rett hjem, også henter mannen barna i bhagen på ettermiddagen. Da har jeg tre hele timer for meg selv, og jeg elsker det. (Og jeg benytter aldeles ikke denne tiden på å få huset i orden!)
Ellers har vi en gjensidig avtale om å gi beskjed når alenetid er nødvendig. Som regel er mitt behov størst. Da kan det være at jeg går opp på soverommet og leser i en time eller to, eller at mannen tar med seg guttene ut et par timer - eller en hel dag, om de reiser til besteforeldre.
Jeg har også tvunget meg selv til å ble bevisst på å kose meg i en hektisk hverdag. Jeg blir dårlig av tanken på å kaste bort disse årene på å være sliten, sur og misfornøyd - for så å gråte over mangelen på nærhet, koser og klemmer når guttene blir større.
Jeg føler at det er lettere å virkelig kose seg med småtassene når man sørger for å fylle på egne behov med jevne mellomrom.
Så i tillegg til innlagte lesepauser på "rommet mitt" og slikt, er jeg også blitt flinkere til å legge inn kafekvelder med venninner på kveldstid.
Jeg vurderer også å ha en fridag bare for meg selv en gang i uka neste år.
:trøste: det høres ut som du ikke har så mye overskudd om dagen - det er skikkelig strevsomt å ha det sånn!
Sier som flere andre- ha middagen klar til å hive på ovnen eller i mikroen når dere kommer hjem! Det er ikke verre enn å begynne å lage dobbel oppskrift hver gang du lager noe som kan fryses eller settes i kjøleskapet etpar dager, så har du "tatt det igjen". Dynegrøt en gang i uken løser middagen en av dagene.
Det høres ut som ungene er veldig sultne og trøtte når dere kommer hjem - har du sjans til å begynne litt før og komme hjem bare littebitt tidligere? Spise en fruktbit litt før (i bilen/bussen/whatever).
Stoppe på veien hjem og ta en liten rastepause med en kakaokopp og en liten bananbit? Suppe på termos og en bitteliten aketur? Det kan være koselig også og drøyer ettermiddagen litt fram til felles middag eller kvelds og barnetv :D Høres slitsomt ut - I know, men det er også av typen aktivitet som gir energi til hele familien...
Vi bytter forresten middag med naboen en gang i uka, det er også deilig. Da kommer de hjem til ferdig middag (grøt eller tacos) hos oss en dag i uka uten at det krever noe mer enn at jeg har dobbelt opp av det vi spiser (og så fryktelig avansert er hverken taco eller grøt), og omvendt. Vi voksne får være sosiale sammen og drikker litt vin, og ungene spiser, leker litt og glor på barnetv sammen.
Når det gjelder rydding og hus og slikt: har du sjans til å ta det litt mer oppdelt - rullere på litt hva du tar hvilken kveld? Dele med gubben? Si til deg selv at du bruker maks 30min/45 og så er det egentid?
Stå opp tidligere om morgenen og ta noe av det da?
...husmorferie?! Eller noen av de triksene Zoë skriver om :klemme:
I fjor på denne tida, følte jeg meg ganske så oppspist. Jeg gikk ned til 75% stilling, og hadde en fridag i uka som bare var min. Veldig lurt.
Nå går alt så meget bedre. Ungene blir større. Om det ikke alltid blir stille og rolig og kjedelig, så er det mest intense presset over.
Og så høster man som man sår. Om noen år, når barna er rike og berømte (i hvert fall rike), så sitter du der med leiligheta på Bahamas som de i sin takknemlighet kjøpte til dere. :knegg:
Hvis det er noen trøst: Det går seg til og det går over. Du er inne i den verste perioden akkurat nå. Jeg har selv bare en, men kan likevel kjenne meg igjen i beskrivelsen av ettermiddagene og følelsen du sitter med. Det tror jeg alle som har barn gjør.
Men, det går over. :jupp: Jeg har kommet over i en ny fase: "Hva søren skal jeg gjøre med all tiden jeg har" fasen. :sparke: Ganske uvant og merkelig følelse.
Du må rett og slett forsøke å gjøre det beste ut av det og finne løsninger som gjør dagene lettere for dere. Gjøre middag klar dagen i forveien er blant annet en. Sånn som det er akkurat nå så føles det sikkert ikke som du skal kunne ha tid og overskudd til det. Men, der er poenget. Hvis du greier å få til deg, blir ettermiddagene bedre og du har faktisk overskudd til lage klar middagen på kvelden.
Finn tid og rom til deg selv, og finn ut hva du må gjøre for å lade batteriene.
Jeg har kapitulert. Jeg setter på TV-en, gir ungene hver sin flaske med melkeerstatning, og lager middag. av og til hjelper de til, av og til ikke. Mens middagen blir ferdig og kjøles ned slapper vi av, leser litt eller ser TV sammen. Mine er 3 og 1,5 år. Ja og jeg må lage maten fra bunnen av. Mannen jobber kveld denne uken, så han handler inn middag som jeg lager, slipper heldigvis turen i butikken.
Eller utsett middagen som tydeligvis er kilde til mye mas. Spis brødskive etter barnehagen, lek litt sammen og middag til kvelds.
Jeg kjenner meg forøvrig godt igjen i det du skriver. Jeg har altfor mange dager med den følelsen selv. Spe på med dårlig samvittighet, så er jeg der.... Satser på at det går over jeg.
Det går over, helt sikkert. Den perioden du er inne i nå er den verste, sånn sett syns jeg. Barna er så små at de må aktiviseres av en voksen, og de er veldig avhengig av oss. Senere krever de andre ting av oss, men det er ikke SÅ utmattende som det er i denne perioden her.
I mellomtiden får du ta noen av rådene du har fått over her, og prøve å gjøre det beste ut av det.
Hilsen 3-barnsmor, som har vært gjennom akkurat det samme 3 ganger.
Kjenner meg igjen i frustrasjonen din.
Nå jobber jo ikke jeg, så enkelte vil vel hevde at jeg ikke kan sette meg inn i situasjonen. Men det er helt feil, for jeg kan ha HELE dager som er sånn som du beskriver ettermiddagen din, og det tærer på. Han mang en gang hatt samme tanker som deg, om det er dette som er meningen. Men som regel skjer det noe rett i etterkant av slike tanker som gjør at jeg får dårlig samvittighet for å ha tenkt sånn...
Jeg tenker ofte at jeg skulle ønske jeg også bare kunne reist ut om morgenen, jobbet, hatt ett sosialt liv med andre enn naboene når vi er ute og leker. Kommet hjem til ferdig middag, nyvaskede klær og bare nytt kosen med barna som har savnet meg og MIN måte å leke på. Denne følelsen får jeg sjelden oppleve. Det er mannen som reiser ut og får disse godene, mens jeg går her og laller, rydder og vasker dag ut og dag inn. Kjenner noen ganger ett stikk av sjalusi når mannen snakker om sine spennende dager på jobben og hvor godt han trives. Samtidig vet jeg at det ikke er ett alternativ at jeg begynner å jobbe, vi har ikke råd til 4 barn i barnehage og sfo. Men jeg gleder meg til den dagen jeg kan komme meg litt ut av huset.
Så jeg vil bare gi deg en medfølende :klem: og si at det er litt av en jobb å ha små barn, men en uendelig stor glede også. Vanskelig å sette riktige ord på det.
Ja, sånne dager klamrer jeg meg bare fast til håpet om at det blir lettere når ungene blir større. :knegg: Det må jo være en grunn til at de sier at småbarnstiden er slitsom, ikke sant?
Her tror jeg egentid er alfa og omega. Dæven så mye lettere man takler barn i terrormodus hvis man akkurat har, eller kan se frem til, litt kvalitetstid med bare seg selv, venner eller noe lignende. Jeg kan gå og glede meg til jeg skal kjøre bil alene og handle en kveld. :knegg:
Takk for alle svar. Man kan lure på om dette er meningen med det hele.
Veronal spør om vi kan bytte på å hente ungene i barnehagen, og det gjør vi selvsagt. Det går hakket bedre når mannen henter, ungene og spesielt vesla henger ikke sånn på ham.
Jeg har av og til dratt hjem tidligere og laget middag til de tre andre kommer hjem, og da er jo ettermiddagen en heeelt annen enn den jeg beskriver i første innlegg. Men det går ikke på det jevne å dra hjem tidligere. Å lage maten kvelden før ser jeg heller ikke som gjennomførbart, og i allefall ikke om morgenen. :skremt: Men vi bør helt klart være flinkere til å planlegge neste dags middag kvelden før, og sette fram litt ting og gjøre klart endel. Bare å komme hjem og begynne å tenke på hva man skal lage er jo frustrerende.
Middagen er helt klart et stresspunkt, ja, men det nytter ikke å utsette den heller. Det er akkurat som ungene ikke finner et feste i tilværelsen hvis ikke middagen kommer på bordet, jeg har ikke helt funnet ut av det der. Selv om de får annen mat (selvsagt).
Det som frustrerer meg mest er at det blir så mye negativitet i hverdagen. Er det ikke meningen at det skal være hyggelig å ha barn, kanskje ikke alltid, men i mer enn halvparten av tiden? Jeg synes det i all hovedsak er slitsomt, slitsomt, slitsomt. Hvilke gleder er det som oppveier alt dette slitsomme, all negativiteten, all klagingen og sutringen? Man ville vel ikke valgt noen andre "hobbyer" i livet som var så frustrerende som å ha unger? Er det urinstinktene våre som sier oss at vi skal formere oss, koste hva det koste vil?
I går var jeg f. eks. hjemme med nesten halvannetåringen min mesteparten av dagen, hentet nestenfemåringen, og den sedvanlige henge-i-beina- og jeg-liker-ikke-fisk middagen. I går igjen.
Min frihet og luft under vingene i går ble derfor, av alle ting, en tur på IKEA... :knegg:
Så; ja, jeg tror det er en form for urinstinkter som gjør at man velger å forsøke å få barn. Det var i hvert fall ikke mye rasjonelt bak vår beslutning om å forsøke å få Andungen. Knøtto derimot, var mer enn rasjonell beslutning (vi ønsket søsken til det barnet vi allerede hadde fått).
Småbarnsperioden er utrolig slitsom. Jeg forsøker å huske hver gang jeg virkelig ser den forventningsfulle gleden i øynene deres, eller de klemmene som kommer uoppfordret, og alt det andre fantastiske ved å ha barn, at det er derfor. Og kanskje, kanskje, at vi er med på å gjøre verden til et bittelitt bedre sted ved forhåpentligvis å fostre noen gjenommsnittlige allrighte folk til den. Og på sikt, både kort og lang, gir det mitt eget liv litt mer mening. Trur eg.
:humre:
Disse instinktene har nok vært grobunn for mang en situasjon man ville karakterisere som rene skjære galskapen.
Selv om jeg bare har ett barn, kan jeg kjenne meg igjen i både situasjonen og følelsene.
Men (tillat meg å bli svært amerikansk-klissete-sentimental et øyeblikk) så har vi alle de små tingene som gjør det verd det.
De små tingene som vi må være flinkere til å legge merke til og ta vare på.
En stolt pode som kommer hjem fra barnehagen med de aller første pepperkakene han har bakt i sitt liv, eller et armbånd med store fargerike perler (som aldri har vært i nærheten av Mammas stil, men som akkurat da er den nydeligste smykkekunst hun har sett) og proklamerer at "Den skal du ha, mamma!"
Lyset i et barneblikk når han står opp på morgenen på julaften og får se det ferdigpyntede treet og alle gavene under.
Nattaklemmen og den inderlige erklæringen: "Mamma, du er bestevennen min!"
Når man skal legge seg om kvelden, og av en eller annen grunn finner en treåring i sengen sin, og når man sniker seg under dyna kjenner en liten arm rundt halsen og en søvndrukken mumling i øret: "Du skal være her."
Den hjertelige latteren til et lykkelig barn som er ute med splitter nytt akebrett og leker med mamma i bakkene.
Muligheten til å oppdage verden helt på nytt, når man er ute på tur med en nysgjerrig gutt som peker, utforsker og studerer: "Se, mamma! En stein! Oiii, så fin blomst! Se fine hesten!"
Den gode, varme følelsen av å være Familie, når mamma, pappa og gutten sitter på gulvet og leker med togbanen han fikk til jul.
Stoltheten og gleden i barneansiktet når han har klart noe helt nytt som han aldri har gjort før:
"Se hva jeg klarte, mamma!"
Å starte dagen med å tørke opp kaffegrut og vann fra kjøkkenbenken fordi poden på tre skulle være så snill å sette på kaffen til mamma og pappa.
(For tanken var god, om ikke utførelsen sto helt i stil med intensjonen! :humre: )
Livet har lært meg at lykken ikke er en konstant tilstand, men summen av de små øyeblikkene.
Sånn er det med å ha barn også.
Javisst: Vi blir slitne, trette og til tider temmelig mugne, men sett deg ned en kveld og reflektér over de små tingene, og du vil finne at du har ganske mange av dem, du også.
:klemme:
Veldig godt innlegg, Banana. Jeg kjenner meg godt igjen, du er ikke alene. Eneste rådet jeg har er at å gå ned i stillingsprosent kan hjelpe på overskudd og tid. Ifjor jobbet jeg et år med 80%, fri hver onsdag, og den dagen gjorde at jeg virkelig fikk gjort mye, ikke husarbeid, men innkjøp og ærend uten barn, handling av mat og klargjøring av middag, en kaffe på kaffebar for meg selv og levering sent og henting tidligere. Evnt at man går tidligere hver dag.
Jeg har også bare ett barn enda, men kjenner meg igjen litt likevel. Uansett. Her setter jeg stort sett på Playhouse disney en liten halvtime etter barnehage, mens jeg lager middag i fred og ro. Det er ikke alltid hun ser barnetv kl 18 uansett, så jeg orker ikke ha dårlig samvittighet.
Jeg har ei som fotfølger meg stort sett over alt .. til og med på do. :himle: Jeg velger å bruke feks bading som en aktivitet. Da er jeg på badet og gjør noe småtteri, evt leser et blad, mens hun bader. Det er godt. Og et slags "tidsfordriv" en tung ettermiddag.
I tillegg kjenner jeg at jeg blir litt :skremt: nå, siden jeg går MOT det du er inne i nå! :dåne:
Senk skuldrene, drit litt i hus og hjem. Gå deg en tur og hør på musikk når barna har lagt seg, les en bok, ta et bad eller gå på kino! :jupp:
Det du skriver her er jo for en stor del å gå ned i stilling for å drifte hus & heim uten å ha ungene i bena. Jeg trenger banana-tid, ikke drift-av-hus-og-heim-tid. Det er så typisk at kvinner går ned i stilling og overtar en større del av drift & vedlikehold av AS Familien. Jeg mener dette er et felles ansvar, jeg nekter å gå ned i stilling for at mannen skal kunne opprettholde sin fulle stilling OG få et bedre familieliv. Hvis jeg går ned i stilling skal det være 100% egotid. Det ideelle hadde vært om vi begge gikk ned til 80%. Men det er ikke mannen interessert i, jobben er jo så viktig. Han synes derimot det er en knakende god i ide at jeg reduserer sånn at alle får det bedre i heimen. :himle:
Jeg er enig i dette (selv om jeg har gått ned fra 150% stilling til 100%), jeg kan ikke se at løsningen alltid skal være at kvinnen skal gå ned i stilling og dermed tjene mindre, få mindre pensjonspoeng og alt det der.
Men det blir oftest slik om vi vil eller ei. Vi fikk jo gjennom dette selv, vi fikk utdanning, jobbe og muligheter. Jeg ser mange blir utbrent i rollen.
Hm? Mener du at man ikke skulle ha jobbet for å få seg en utdanning?
Jeg synes ikke det er noe problem i at kvinner velger å gå ned i redusert stilling, men jeg synes det er et samfunnsmessig problem at så godt som ingen menn gjør det.
Tankene du har tror jeg er ganske normalt og behøver ikke å ha en spesifikk grunn, men jeg klarer allikevel ikke å la vær å spørre:
Får du nok søvn? Jeg kjenner meg igjen i en del av tankene, og følelsen ved å ikke finne en mening i fra da jeg slet med søvnmangel da sønnen min var mindre. Jeg følte meg fanget, utålmodig, ville bare helst vekk fra hele ungen. Og det merket jo han...dermed hadde vi en dårlig sirkel, for jo trøttere og leiere jeg var, jo mer innpåsliten og mamma-sutrete ble han. Det ungene vil ha er jo en bekreftelse på at du er glad i dem, og unger sanser jo mye av tankene vi har. Nå som vi sover, ser verden anderledes ut rett og slett. Tålmodigheten er lenger, overskuddet større.
Dårlig samvittighet for at ungen ser på DVD mens mamma lager middag? Kunne ikke falle meg inn å ha dårlig samvittighet for det. Vi skal da overleve...:ja:
Huff det er slitsomt å ha slike perioder. Og jeg er ikke i tvil om at du er like gla i ungene dine som alle andre mødre, men unger er unger og ønsker man endringer i hverdagen må man endre på seg selv. Du har fått mange gode råd, men det er jo f.eks ikke sikkert dere har mulighet til å gå ned i stiling, men kan dere ordne dere slik at dere kommer hjem samtidig? Hva med å ha en liten matpakke i bilen til ungene på vei hjem? Det er jo mange slike små endringer som kan avhjelpe i de mest stressede situasjoner. Jeg har tro på at mye kan endres hvis man tenker kreativt, hvis den innstillingen blir borte blir ihvertfall hverdagen for meg ganske håpløs.
Det siste året har jeg vært usansynlig sliten av sammensatte grunner, og det har ført til akkurat det du beskriver her. Ungene har vært sykt klengete nettopp fordi de har merket at jeg konstant lengter meg bort, og at jeg raskt har vist irritasjon. Energien min har vært på et lavmål og jeg har ikke hatt annet i tankene enn å skaffe flere pustehull for meg selv. Det ble helt klaustrofobisk til slutt, for selv om pappaen også var i stua, skulle begge guttene henge oppå meg konstant. Jeg fikk ikke puste.
For meg har løsningen vært å ta grep for å snu en negativ sirkel:
Droppe alle snev av dårlig samvittighet, og sørge for jevnlig tid til meg selv.
Jobbe med egen mental innstilling -> bytte ut gammel vane med å stadig la negative tanker om hvor sliten jeg er kverne rundt, og bevisst jobbe med å fokusere på alt jeg setter pris på.
Det man fokuserer på, blir det mer av. det er ikke noe mumbo-jumbo i det.
Alle kjenner vel en sykdomsfokusert person - blir de noen gang friske, glade og positive igjen? De henger gjerne i kose-med-sykdommen hengemyren i år på år.
Slik er det med oss andre også.
Man skal absolutt ikke glatte over et problem med rosenrøde tanker som føles falske.
Man skal tvertiomot se det for hva det er, og gjøre seg selv og familien en tjeneste med å spørre seg selv "hva har jeg behov for?".
Og i tillegg til å sette igang noen små, overkommelige tiltak, så er det en god idé å fokusere på alle de små tingene man faktisk er glad for og setter pris på.
Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker over ting/mennesker/hendelser jeg er takknemlig for. Jeg prøver å være veldig bevisst på å la slike tanker får breie seg i hverdagen.
Jeg synes du skal ta din situasjon på alvor.
Du er sliten. Du har lite energi - og du er frustrert.
Du skal ta vare på din egen psykiske helse og lage mer rom for glede i hverdagen din.
Om mannen din er forståelsesfull, og du er tydelig nok på hvor mye dette sliter på deg, så kanskje han kan ta på seg å ta med barna rett fra barnehagen og gjøre noe (café, tur, besøke noen, kino) en ettermiddag hver uke?
Eller kanskje fast noen timer hver helg?
Eller barnevakt oftere?
Eller at du selv drar ut av huset en hel ettermiddag hver uke, så kan de ordne middag og dra hverandre i håret og surmule uten deg? ; )
Jeg vil instendig oppfordre deg til å sette igang noen tiltak som kan gi deg mer glede og energi.
Det vil hele familien din ha godt av - så gjør deg selv den tjenesten at du ikke engang tenker tanken på å få dårlig samvittighet.
Alle trenger balanse i livet sitt.
Når lykken og gleden forsvinner er det et veldig tydelig tegn på at noe må forandres.
Og mye heller NÅ enn etter en periode med depresjon, angst eller annet.
Først: det er lov å klage og det er lov å ikke synes alt er rosenrødt. :klem:
Så: Finne løsninger. Dere må justere tonen i heimen og få det hyggeligere sammen. Melt downs av typen du beskriver må være uakseptabelt, dere må lage hus/familieregler sammen, alle fire og finne en omgangsform som fungerer. dere som er voksne må gå foran med gode eksempler. Du må lage middag dagen før, sette i kjøleskapet og varme opp. Bruk søndagen på å lage en haug med middager du fryser ned. Lag middagsplan og følg den slavisk, så du slipper å være kreativ på vei hjem fra jobb.
Legg inn rom for egentid og egenaktivitet. Ta deg tid til å være sosial, bruk barnevakt, få trent, ha kjærestehelg. Skaff vaskehjelp. Finn gode løsninger som funker så du ikke sliter deg ut.
Skjønner hva du mener, men for meg så ble det egotid. Jeg brukte alltid mange av onsdagene til litt meg-tid, dvs ta sol, kikke på klær, trene, møte venner for en kaffe etc. Vi har vaskehjelp hver 14 dag, og jeg brukte IKKE dagen på husarbeid. Men det lettet jo selvfølgelig på MIN samvittighet at de fikk kortere dager den dagen eller fri noen ganger, og det var jeg som ønsket å jobbe mindre, ikke mannen. Og det lettet min hverdag, ikke mannens. Det tonet ned mitt stressnivå at jeg slapp å ta fri for en lege-tannlegetime, det la jeg alltid til fridagen, samme med å hente kontaktlinser et stykke unna og jeg kunne alltid slappe bedre av de andre dagene fordi jeg alltids kunne ordne ting på fridagen min. Men jeg har heller pr. dags dato ikke en superduper karrierestilling der jeg føler at jeg ofrer noe ved å gå litt ned i stilling. Hvor sliten og stresset jeg er går veldig utover humør og tålmodighet med familien, så lavere stillingsprosent, vaskehjelp, litt barnevakt for sosiale happenings og konsekvente rutiner på middag, matpakker på kveldstid etc hjelper for meg.
Dette var et lett gjenkjennelig innlegg. Jeg tror i mange tilfelle at hverdagen bare ER sånn med små barn. Jeg har hvertfall aldri opplevd NOEN småbarnsforeldre som bare opplever at alt går på skinner...
Det er perioder med det ene og perioder med det andre. Klenging, trassing, "liker ikke", "vil ha", krangling osv... Klart man kan elimenere vekk de klareste konfliktsituasjonene og sånn, men tøft er det i allefall.
Den der klasutrofobiske følelsen av å konstant være sentrum for de små er slitsom. Tror mammaer opplever det mye sterkere enn pappaer. Pappa kan sitte 2 meter unna med avisen i hendene, men det er rundt MINE matlagende bein ungene henger. Pappa kan sitte ved frokostbordet og spise sin vanlig, sterkt rutinepregede frokost i ro og fred, mens jeg kommuniserer med 2 små gjennom dusjdøra i flere minutter, eller står og lager kakao til Storesøsters skoletur med en 14 kilos Lillebror på hofta (for å roe ned...). Jeg er klatrestativ og "tjukkas" mens jeg forsøker å få den lille alene-stunden på sofaen som far så generøst har foreslått.
For meg er det ikke anledning til å gå ned i stilling, men jeg har innvilget meg en fridag i uken til "me time". Det siste halve året har imidlertid denne dagen stort sett krasjet med sykt barn, og jeg merker at jeg snart trenger å puste.
Jeg velger å se på meg selv som helt, helt normal. Ikke ufølsom og ikke superkvinne. Jeg har begrensninger i hva jeg makter, men jeg gir alltid 100%.
Joda man skal utdanne seg og få seg en jobb, men kanskje få lov til å jobbe mindre når det er som mest hektisk på hjemmefronten, hvis en velger å få unger tenker jeg da. Menn kan godt gå ned i stilling de også, men tror det blir vanskeligere for dem. Tenker offshorearbeidere, leger, ledere osv. Tidsklemma er pyton for mange, så da må man finne løsninger og muligheter for problemet. :riktig:
Jeg tror ikke det nødvendigvis hadde vært vanskeligere for leger (som er det jeg kjennre til), problemer er at i mannsdominerte yrker så er det ikke vilje til å få det til.
Og hvorfor skal mennene ha vilje til det, all den tid kvinnene gjør det for dem?
Jeg tror virkelig at samfunnet hadde blitt bedre om mennene hadde gjort mer på hjemmebane, det hadde hjulpet på oppbruddstatistikken og den Generelle Lykke for barn og kvinner.
Hvis det er noen som skal gå ned i arbeidstid hos oss så er det mannen. Jeg er UunnværligSjefTM. :nemlig: Men enn så lenge har han en del kveldsvakter slik at mye av husarbeidet blir gjort unna på dagtid av ham mens jeg er på jobb.
Også har vi vaskehjelp slik at han får trent og holdt seg ung, vakker og attraktiv.
(jeg tuller litt, men det er litt sant også. :sparke: )
Vi løste det ganske elegant med å få au pair. Hadde det også som du, bare at jeg jobbet i 80% stilling (helt etter eget ønske dog). Uten at jeg syntes det hjalp nevneverdig på noe som helst - ungene var like fordømt needy etter jobb uansett - og man måtte være tryllekunstner for å kunne lage middag, underholde en sulten & gretten 2-åring, samtidig som man leste lekser med en 8-åring som var sur fordi hun måtte gjøre dem før hun fikk springe ut og lese....
Etter at vi fikk au pairen i hus er hverdagen en helt annen! Vi har rolige morgener sammen, minsten blir levert i barnehagen en time senere enn tidligere (av au pair) og hentet ca en time tidligere enn før (av meg). Og er av den grunn ikke like sliten som før etter barnehagen. Når vi kommer hjem har vi en liten time på oss før storesøster kommer hjem, og da kan vi leke og kose oss sammen, bare vi to. Så kommer storesøster hjem, og vi kan gjøre lekser sammen. Minstemann har da fått sin del oppmerksomhet, og er stort sett i stand til å leke selv. Middagen er en av au pairens oppgaver.
Jeg kunne strengt tatt gått opp i 100% stilling igjen, men iom at jeg ikke er veldig glad i jobben min, og ved å jobbe 80% får en del Milfrid-tid i form av mulighet til å gå tidlig på jobb for å ta en kopp kaffe og handle til meg selv, uten unger og ektemann som maser, så fortsetter jeg i 80%. For MIN del :-) Au pairen gir meg forresten veldig mye Milfrid-tid på kvelden, når ungene er i seng og min kjære er ute og reiser også. Deilig!!
Jeg vet at au pair ikke er noe alle kan tenke seg, og jeg kjenner alle motargumentene (been there....), men jeg må bare få si at oss har det rett og slett vært mirakelmedisin for hele familien :nemlig:.
Handler dette om kjønn i det hele tatt?? Ikke i min verden i alle fall. Her handler det om type jobb, og det kan like gjerne være kvinnen som har en jobb som gjør det "vanskelig for dem", slik at det er mannen som går ned i stilling. På jobben hos meg er mannfolka støtt og stadig hjemme med syke barn, og et par av dem har jobbet redusert også (nei, jeg jobber IKKE på en typisk kvinnearbeidsplass). Vi har venner der HUN har jobbet offshore, og vi har venner der HAN har skiftet jobb fordi HUN har ønsket å satse mer på karrieren.
Og så har vi selvfølgelig en god del av de der begge jobber ræva av seg i viktige stillinger. Vi har de der begge jobber 8-16 og er jevnbyrdige sånn sett. Og så har vi de som har valgt "tradisjonelt", sånn som min kjære & jeg. Men legg merke til at det stod valgt ;).
Verden er ikke så sort-hvitt lengre gitt.
Men kanskje nettopp derfor er det veldig viktig at par avtaler hvordan de skal legge opp livet med barn FØR de får disse barna, sånn at man ikke går på en smell når man innser at man har helt forskjellige prioriteringer, eller for å si det på en annen måte: Like prioriteringer, men vilt forskjellige meninger om hvem som skal prioritere hva :rolleyes:.
Dette står helt i stil til mine egne tanker om det å ha barn. Synes ikke det er klisjeaktig i det hele tatt - tvert i mot. :)
Selvsagt blir man sliten av unger, sånn er det jo bare, men når mattheten og de negative tankene tar helt over, så har det gått galt ett eller annet sted - og det kan ikke overses. Det må gripes tak i og ordnes opp i før det blir enda verre.
Har ikke sagt de ikke kan være det, men som regel er det menn. MENN som har de jobbene. Hvem er statsminister? Jo en MANN. Tror dere han kan være hjemme med unger mens han er statsminister? Nei, det tror ikke jeg. Jeg lever ikke på 50 tallet, men har innsett at vi kvinner kommer til kort når det gjelder likestilling. :jupp: Det er vi som føder barn, og da blir det automatisk lettere for menn, uansett.
Vi har nå hatt en kvinne da. Og noen av ministrene er også kvinner, til opplysning.
Når det gjelder det at leger skal ha vanskeligheter med å jobbe redusert, kan jeg ikke skjønne annet enn at det også gjelder andre i turnusarbeid? Eller er det noe med legeprofesjonen som gjør at det må jobbes mer?
Ehm, nå var det faktisk du som tok det opp, ved å mene at å gå ned i stillingsprosent for å få en bedre hverdag var å kun lette mannens arbeid. Jeg mener selv at det kun var mitt eget valg fordi jeg ønsket det, og brukte dagen ganske så mye til min ego-tid, så jeg syntes det var et litt bastant og rart svar.
Kanksje vi kvinner trenger mer egotid og derfor ¨går ned i stilling? det virker jo ikke på de fleste her at man anbefaler å gå ned i stilling forå å være mer hjemme med barna eller for å gjøre husarbeid. Det anbefales jo for å pleie seg selv og gjøre egne ting. Ganske langt fra 50-tallets kvinnesyn mener nå jeg. Kanskje vi innerst inne er glade for at det er vi som kan hvile en dag i uka?
Selvfølgelig er jeg glad for at jeg fikk hvilt en dag i uka. Det erkjenner jeg langt utenpå, og ikke innerst inne i det hele tatt. Det tror jeg gjelder de fleste.
Mannen min har nøyaktig dobbelt så høg lønn som meg. Derfor er det rimeleg innlysande at dersom ein av oss skal gå ned i stillingsprosent, så må det bli meg.
Mannen tok forøvrig pappaperm i Storesøster sitt første leveår og eg har hatt permisjon i Lillebror sitt første leveår. Da var det jo enkelt, for inntekta vart den same om han jobba eller om han var i permisjon. Men om han skulle gått ned i stillingsprosent ulønna, hadde det vore ein særdeles dårleg økonomisk deal.
Kan forresten arbeidsgivar nekte arbeidstakar å gå ned i stillingsprosent? Har ikkje høyrt om eit einaste eksempel på redusert arbeidstid (med unnatak av sjm.) ved industriarbeidsplassane her i distriktet
Eg er ei elendig husmor, så eg brukar slett ikkje fridagen til å bake og vaske. Eg ryddar og ordnar akurat nok til at eg har god samvittighet til å slappe av på sofaen, ta ein trimtur, surfe, lese, shoppe etc. Eg trenger eigentid og legg ikkje skjul på det heller.
Foreldre med barn under 10 år har rett til redusert arbeidstid:
Rett til er ikke det samme som krav til, men arbeidsgiver må dokumentere en vesentlig ulempe for virksomheten - det holder ikke med en generell ulempe.
Nei, det er jo akurat det: vesentlig ulempe. Det dreiar seg i hovudsak om skiftarbeid og det er mulig arbeidsgivar meinar det er umuleg å hale i land prosessane dersom det skal vere deltidstilsette. Ikkje veit eg. Nett no kunne eg tenkt meg ein deltidsjobb i industrien. Meir pengar, mindre tankeverksemd.
:o
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
