Noen jeg har det med å treffe om morgenen er rimelig morgengretten.
Jeg går gjennom livet mer eller mindre fornøyd og en ny dag har nye muligheter osv.
Jeg er riktig nok alltid trett siden jeg ikke evner å slepe meg selv i seng, men det resulterer bare i at jeg går noen runder rundt min egen akse før jeg kommer meg ut døren.
Derimot kan noen som er morgengretten fint klare å gjøre meg sur. Jeg vil ikke være sur. Finnes det en kur?
Nei, i utgangspunktet er jeg ikke morgengretten. Men jeg har kortere lunte enn ellers på døgnet siden vi har ganske stram tidsplan på morran. Ingen må gjøre noe utenom skjema. :streng:
Jeg er ikke så veldig morgengretten. Jeg er veldig trøtt når jeg ligger i sengen, men me litt kaldt vann i ansiktet er jeg klar for en ny dag.
Det eneste som kan få meg til å eksplodere om morgenen er når ungene har fått 100 beskjeder om å gjøre noe, uten at det virker som de hører meg og det er 5 minutter siden vi skulle vært ute av huset.
Jeg er som oftest fryktelig trøtt, ettersom jeg har et konstant søvnunderskudd. Takkesegsjæl.
Men jeg klarer meg stort sett greit, helt til tranflaska går i gulvet uten kork på samtidig som Knøtto har bæsjet seg ut og må skiftes og vaskes fra innerst til ytterst, og vi skulle ha vært ute av huset for 8 minutter siden. Da er jeg ikke bare gretten, gitt.
Jeg er trøtt! Og treg. Jeg orker ikke å skravle og vil helst bare få sulle for meg selv. Jeg er ikke grinete i utgangspunktet, men har definitivt kortere lunte enn ellers, så det skal ikke så mye til før jeg vippes av pinnen. Skulle ønske jeg var A-menneske og morgenfugl, må være deilig å stå opp tidlig og være blid og opplagt og få masse ut av dagen.
Jeg trodde jeg var morgengretten helt til jeg ble sammen med Sambo, han er morgengretten han! Så jeg er vel i grunn bare trøtt, ikke ork til å være gretten.
Det er en ting jeg lurer på, jeg har venner og slektninger som er akkurat sånn men jeg tør ikke spørre dem, og det er ikke sikkert at du er så ekstrem og dermed den rette å spørre, men:
Dersom man blir sint over å bli bedt om å lange over melken eller noe småting, hvordan kan man si at man egentlig ikke er morgengretten? Er ikke det en fraskrivelse av ansvar for den dårlige stemningen?
Jeg har definitivt kortere lunte enn senere på dagen. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å holde meg for meg selv til jeg har våknet litt. Jeg tror dessverre ikke man kan få en som er morgengretten til å bli sprudlende og glad døgnet rundt. Man må nok bare holde seg litt unna til det går over. Evt. lage egg og bacon og kaffe til vedkommende, det gjorde mannen i dag, og han fikk bare kos og suss og kvitring tilbake. :glis:
Nei, det er jeg ikke.
Uansett hvilken tid det er morgen på, om det så er 6 eller tidligere.
Jeg er ikke gretten når jeg er oppe om natten heller.
Kjæresten derimot er ikke så glad i morgener, men det merkes ikke altså, han lager alikevel frokost til meg, er blid, og jeg får klem og suss og slikt.
Trøtt og til dels gretten. Jeg kan finne på å irritere meg over kollegaer som absolutt skal hilse. Jeg vil helst sitte og sture på kontoret litt alene, sammen med dagens første kaffekopp.
Jeg er definitivt morragretten, men klarer vanligvis å sende melken uten å bite huet av noen. Men noe forsøk på samtale i løpet av dagens første halvtime er bare å glemme. :vanligvis ganske blid resten av dagen:
Jeg er vanligvis ikke morgengretten, men heller ikke direkte sprudlende. Når jeg først kommer meg ut av senga og inn i dusjen, er jeg som regel ikke trøtt. Den tiden på dagen jeg kan være mest gretten er ettermiddagen, akkurat den tiden da barnehagehenting, handling, matlaging og rydding, henting og bringing skal foregå. Ikke mas på meg da!
Jeg er morgengretten utav søteste,innerste H...
Den stakkars mannen min har etter 11 års forhold lært seg å snakke pent til meg inntil jeg har fått frokost og minst en kaffekopp i kroppen i hvert fall! :knegg:
Han er ikke tilsnakkendes han der, før langt utpå formiddagen.
:har også vært sambo med samboeren til Peaches:
Jeg er som Peaches; trøtt som bare det. Jeg HATER å stå opp før kl 11, og lunten er ikke lange greien klokka 7 om morgenen nei.
Men særlig gretten er jeg sjelden.
Ikke akkurat morgengretten, men jeg er ikke så veldig selskapssyk på morgenen, det er deilig å få være i fred til jeg er klar for verden. Lunten er nok kortere da enn seinere på dagen.
Jeg våkner ikke sur, men blir det fort om det er noen som maser på meg. :sparke: En av de tingene jeg synes er litt slitsomt med å være forelder er å komme seg opp tidlig og sørge for at alle har mat og klær og samtidig rekke barnehagen, helsestasjonen eller hvor vi nå skal. :o Heldigvis er mannen mye flinkere enn meg.
Om jeg er morgengretten avhenger av hvor mye søvn jeg har fått. Jo mindre søvn jo større monster om morgenen. Nok søvn å jeg er helt OK, ikke gretten og ikke glad.
Man kan vel ikke si jeg kvitrer nei. :sparke: Våkner vel ikke skikkelig før jeg sitter på banen med kaffe'n og boken min, og er vanligvis blid når jeg kommer på kontoret. Men ungene bør helst være medgjørlige frem til jeg i det minste har fått på meg krigsmalingen. :nemlig:
Jeg står ikke opp og synger av glede, men det jeg gjør jeg ikke på noe tidspunkt. Jeg er som regel litt trøtt, men våkner fort og er verken sur eller sint.
Redningen er en halv time for meg selv med en dusj og 2 krus kaffe før jeg vekker resten av familien. Mannen er hakket verre enn meg, så vi snakker ikke med hverandre mer enn vi må om morgenen. Et kyss og "kjør forsiktig, ha en fin dag" holder lenge.
Jeg er utrolig morragretten, nåde dem som prøver å prate til meg før jeg har kommet over den verste ettervirkningen etter nattens koma.
Jeg hater blide mennesker om morgenen, og hvis de i tillegg ber meg om å gjøre noe for dem kan det omtrent svartne helt. utilregnelig i gjerningsøyeblikket
Jeg kan være utrolig trett når jeg ligger i sengen, men så fort jeg har kommet meg opp er det over. Jeg finnes ikke gretten om morgenen, og har store problemer med mennesker som er det. Da snakker jeg ikke om den tause la meg være i fred-typen, men de som er utagerende morgengretne.
Dem er det heldigvis langt mellom, men jeg har vokst opp med en slik, og hadde en overordnet av typen.
Nå har vi bare hatt Ulrikke i litt over 14 dager, og det under skjerpede omstendigheter, så det er for tidlig å trekke konklusjoner. Men jeg ser med en viss bekymring på at hun har tendenser i den retning. Heldigvis er det over i samme øyeblikk som hun settes til matbordet. Å innta frokosten i pysj ble derfor ganske raskt en rutine etter at vi kom hjem. :knegg:
Jeg er morgenblid, også før dusj og kaffe. Jeg synger og koser med ungene, og en ganske motvillig mann. Er tålmodig og hyggelig med alle, tåler mas og somling og klager. Sant. Om kvelden, derimot, når mannen blomstrer opp, sitter jeg i sofaen og surmuler, og er misfornøyd med alt og gruer meg til morgendagen..
Først tenkte jeg at det er dumt at vi er så forskjellige, for en av oss er jo nesten alltid litt muggen. Men nå har jeg skjønt at det er veldig praktisk at en av oss alltid er på topp.
Jeg er trøtt og blid om morran. Men alle jeg bor sammen med er trøtte og sure om morran, så det er egentlig litt slitsomt å være den eneste bilde og positive. :knegg:
Meget sjelden sur om morgenen.
Når jeg først er våkener jeg i gang. Både smil og skravla. :lol:
Mannen er nok litt mer sånn stille og trenger tid for seg selv.
Selv om jeg ikke nødvendigvis våkner med et smil, så er jeg iallefall ikke sur.
Jeg er VELDIG sur om morgenen.
Lunta er definitivt brent opp i løpet av natta.
Mas om morgenen er det som gjør meg surest.
Jeg vet jeg er sur, men klarer ikke gjøre noe med det. Det føles litt som å være premenstruell hver morgen.
Hvis jeg har vært på nattevakt så er jeg sur når jeg våkner om ettermiddagen også.
Jeg er skikkelig a-menneske, til mannens frustrasjon.
Han er helt komatøs til det jeg definerer som "langt på dag". Det er ikke vanligvis noe problem, for jeg drar på jobb før han står opp. Nå er jeg i permisjon og blir ganske frustrert over hvor ineffektiv han er om morgenen.
Jeg er i utgangspunktet i ekkelt godt humør på morgenen, men det kommer ikke så godt fram fordi jeg har det så travelt. Men jeg liker nye dager og morgener og slikt når jeg har god tid.
På tide å dra frem den berømte spaden, er det ikke? Og kalle den for en spade. Hvis dere ikke er morgengretne, hva er dere da? Jeg er ikke gretten, bare ikke snakk til meg, jeg er ikke gretten, lunta er bare mye kortere ... Unnskyldninger, unnskyldninger. Dere er sirupsure hele gjengen!
Det er helt sant, morgengretne som påstår de ikke er sure i utgangspunktet men blir det med det samme noen spør dem om de kan lange over melken, bør inrømme at de faktisk er sure og slutte med å legge skylden på omgivelsene.
Jeg er ikke morgengretten, jeg er et ukuelig a-menneske. Det var til min storesøsters store fortvilelse, for det tok meg mange år før jeg forstod at hun ikke var morgenblid, men faktisk det stikk motsatte. Og en smørblid lillesøster var nok det siste hun trengte på morgenen.
Faktisk så har jeg blitt veldig mye bedre med årene (barna?). Jeg er fortsatt helt komatøs de første minuttene etter at jeg har stått opp, og foretrekker å være i fred til jeg har dusjet, men deretter så er jeg egentlig både blidere og mer opplagt da enn jeg er sånn i 6-7-tida på kvelden. :p Men så kvikner jeg til igjen, da, og er supervåken og IKKE klar for senga.
Ja jeg er morgengretten, men som regel holder jeg det for meg selv. Men setter pris på at ingen voksne snakker til meg før jeg er ute av døren hjemme. Barna har jeg en engels tålmodighet med som regel. Ikke mer enn ellers på døgnet hvert fall. Lucifer-mannen kan erte på seg gråstein uansett hvilken tid på døgnet det er, han synes det er morsomt, da. DET SYNES IKKE JEG PÅ MORGENEN!
De som kjenner meg vet at det er best å snakke minst mulig til meg på morgenen, men jeg tror egentlig jeg har blitt bedre med åra. For noen år siden delte jeg leilighet i Oslo med ei venninne. Vi gikk på samme skole, men ikke i samme klasse. Vi sto opp samtidig, spiste frokost sammen og gikk sammen til skolen. Veldig ofte var hadet da vi skiltes på skolen det eneste vi "snakket" sammen på morgenen. Dette i følge min venninne. Hun turte ikke snakke med meg, sier hun. Jeg mener at det er litt vel overdrevet, men noe sant er det vel i det.
Jeg er ofte trøtt først, men jeg blir veldig fort blid og er klar for en ny dag. I helgen kan det ta noe lenger tid før jeg mildnes enn i ukedagene, idag var jeg litt småsur fra ti på seks til kvart over seks, men så tok det seg opp.
Jeg tar alt i verste mening før kl. 7.30 - da begynner jeg å våkne til liv. :o
Det er nemlig tidspunktet når jeg og ungene har kommet oss ut av huset og sitter i bilen, og jeg skjønner at det er realistisk å tro at dagen kommer til å forløpe som den pleier.
"Morsomhetene" til gubben kl. 6.40 kan jeg styre meg veldig for - er ikke drømmehustru på det tidspunktet...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
