I lys av halvleste bøker-tråden, ser jeg at flere ikke leser bøker som irriterer dem. Jeg lurer da på følgende - hvilken eller hvilke bøker har irritert deg mest.
Selv er det "Pynt" av Torgrim Eggen som ligger å en klar førsteplass, jeg sluttet å lese på et tidspunkt der jeg var så flau og irritert på hovedpersonene at jeg ikke orket å lese mer om ham.
Da topper jeg Ibsen med Skram og påstår at Hellemyrsfolket av Amalie Skram nok er det verste du kan tilby ungdomsskoleelever hvis målet er å øke leselysten. Nå, 25 år senere, orker jeg ikke tanke på Amalie Skram.
Snakker vi skolelitteratur så så tror jeg Stengd gitar av Jon Fosse er den jeg har hatet mest, sikkert sammen med Olav Duun. Stengd gitar - helt uten punktum og stor bokstav.
Av skolelitteratur er Kimen (Vesaas) den boken som virkelig fikk meg til å hate å lese bøker/tekster på nynorsk.
Akkurat nå leser jeg "Endelig ikke-røyker" og irriterer meg grønn over at han ramser opp selvfølgeligheter, men jeg har ikke planer om å legge den vekk.
Amalis Skram :grøsser: Noe så traurig har jeg aldri lest verken før eller siden.
Det var ikke Vesaas som fikk meg til å like nynorsk heller for å si det sånn.
Isfolket irriterte meg også. Makan til irriterende platt og klisjete lesestoff tror jeg aldri jeg har lest før. Jeg tror de kroner listen over dårligste bøker for min del. Jeg leste noen av dem rett og slett fordi alle mine venninner gjorde det. Det var utrolig teit av meg og helt bortkastet.
Jeg husker jeg leste "Bare et lite sammenbrudd" av Ebba Haslund da jeg gikk på videregående. Jeg hatet den boka, jeg synes hovedpersonen var et sort sutrehue. Jeg har en viss mistanke om at jeg ville lest den boken med andre øyne nå tjue år etter.
Jeg blir stort sett irritert når forfatteren enten er dum selv, tar meg for å være det, eller begge deler. Den boka jeg sist la fra meg i sinne, var Philippa Gregorys The Virgin’s Lover, den hadde en grenseløst irriterende heltinne som forfatteren tydeligvis ville at jeg skulle sympatisere med.
Ikke-helt-meg-bøker, skjønner-ikke-helt-bøker og feil-tempo-for-meg-bøker pleier jeg som regel å lese ut.
Kransen av Sigrid Undset. Kristin Lavransdatter må være den mest usympatiske roman-hovedpersonen som noen sinne er skapt. Bortskjemt drittunge.
The Mermaid Chair av Sue Monk Kidd. Jeg er ikke kristen, men kan likevel gjerne lese bøker om religiøse personer. Men denne ble for mye for meg. Jeg klarte ikke å legge fra meg irritasjonen over at religionen kunne få styre livene til folk i så negativ retning.
Å, der kom jeg på ei til: Der Zauberberg av Thomas Mann. :svimmel: Den utgjorde storparten av pensum på 1000 sider i den obligatoriske litteraturdelen på hovedfag. Heldigvis fikk vi Goethes Wahlverwandschaften på hjemmeeksamen...
Jeg husker ikke selve boken, men jeg husker at jeg irriterte meg voldsomt og følte jeg kastet bort tiden min da jeg leste "Professor Andersens natt". Men jeg leste den ut altså.
Jeg liker godt å la meg irritere av bøker! Av de som har satt mitt sinn mest i kok kan nevnes:
Vi kan godt kysse av Mari Grydeland og Jan Zahl.
Alt jeg har lest av Erlend Loe (dvs Naiv super (åh, det forbannede bankebrettet!), Tatt av kvinnen og L (sistnevnte orket jeg ikke fullføre).
Shopaholic av Sophie Kinsella (jeg har til min store forbløffelse sett at det siden har kommet en uendelig rekke av disse bøkene. Hvor den vanvittig irriterende hovedpersonen gifter seg, får barn osv...)
Hehe, det er faktisk en av de morsomste bøkene jeg vet om. Oppfølgeren derimot, som kom i høst, mer enn 30 år etter Bare et lite sammenbrudd, er noe av det aller mest irriterende jeg har lest. Jeg har faktisk forsøkt å fortrenge den, for jeg :hjerter: Ebba Haslund.
Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad har en klar førsteplass hos meg. Deretter Pynt av Thorgrim Eggen og Fred av Arne Garborg. The great Gatsby var heller ikke storslått i mine øyne.
Denne irriterte meg også. Men siden det tok sånn ca. tre timer å fullføre den, så gjorde jeg det. Og irriterte meg gjennom hele boka.
Jeg har lest noen dårlige bøker opp gjennom livet, men det er ikke mange som har irritert meg. Enkelte bøker som ikke har falt i smak, har jeg faktisk skjønt at andre kan like, men med Sophie Kinsellas Shopaholic er dette over min fatteevne.
Halvbroren irriterte meg skikkelig, delvis fordi jeg syns den var drepende kjedelig og delvis fordi den var så innmari hauset opp. Og så pleier jeg å bli irritert bare jeg ser en "selvhjelpsbok". :knegg:
Shopaholicbøkene irriterete meg også. Jeg leste de som fulgte etter også og de er bygget på nøyaktig samme lest. Dama gjorde de samme feilene i alle tre (?) bøkene!
Eh, on-topic, ja. Jeg irriterte meg over den Titanic-boken til Fosnes Hansen. Jeg husker ikke hva den het, bare at svigerfar refererte til den som "25 års ensomhet". :knegg: Og så irriterte jeg meg fryktelig, skrekkelig over de par bøkene til Allen Carr (han med "Endelig ikke-røyker") jeg dessverre har måttet lese. Maken til selvgodhet og dårlig formuleringsevne.
[quote=Skilpadda]Jeg irriterte meg over den Titanic-boken til Fosnes Hansen. Jeg husker ikke hva den het, bare at svigerfar refererte til den som "25 års ensomhet". [/QUOTE] Salme ved reisens slutt? Den er jo så fiiin. :leppe:
Man skal selvsagt ikke se helt bort fra mulig ungdommelig kynisme fra min side heller. :humre: Men jeg tviler på at jeg kommer til å lese den om igjen, så det får vi nok aldri vite.
Det skal du ikke se bort fra. Jeg elsketSalme ved reisens slutt da jeg var 16. [1] Da jeg leste den igjen som noenogtyveåring kunne jeg ikke begripe hva som hadde berørt meg slik.
For mange år siden skrev forresten en kompis en avisartikkel om de som reiser med danskebåten og handler billig kjøtt i Fredrikshavn. Under overskriften Salami ved reisens slutt. :knegg:
[1] Jeg lurer forresten på om jeg kunne ha kommet til å like Alkymisten som naiv 16-åring. Jeg tror egentlig ikke det, litt kynisk har jeg alltid vært, men helt sikker kan jeg ikke være. Jeg var 30 da jeg leste boken.
Niks. :fnise: Jeg elsker Halvbroren og kjedet meg under "Lost in Translation".
Ellers har jeg sett flere morsomme bøker i denne lista. Pynt av Torgrim Eggen var da ganske underholdende, selv om Trynefaktoren selvsagt var enda festligere. Jeg koste meg med Wonderboy også, jeg. Og Erlend Loes L kjente jeg meg veldig hjemme i. Jeg fikk den anbefalt av ei venninne, som påstod at hun tenkte på meg hele veien mens hun leste den. Når flere skyr den som pesten, tar jeg det nesten litt personlig, kjenner jeg. :snurt:
Jeg likte godt "L" og "Wonderboy". Den som har irritert meg mest er "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese. Jeg har lest den, men aner ikke hva den egentlig handler om.
Hehe, ikke på noen sånn påtrengende Jahn Teigen-vitseaktig måte. Men på sitt underfundige vis synes jeg det, ja. Ebba Haslund har en av de vittigste pennene jeg vet om.
Når det gjelder Kristin Lavransdatter, er det ingen tvil om at hun må være en av tidenes mest atale romanheltinner. Det har aldri hindret meg i å elske bøkene likevel. :storsinnet:
Jeg strandet rundt side 20 i Husfrue. :o Kransen blir nok aldri blant mine favoritter, den heller, men den fremstår jo som direkte morsom og kjapp i vendingen sammenliknet med filmen. :gal:
Jeg skjønte ikke Kristin Lavransdatter, jeg. Det var alltid noen som hadde sagt/gjort noe (i mine øyne uskyldig) som viste seg å være virkelig ikke, og så fikk man presteskapet etter seg. Jeg klarte aldri å finne ut av de kulturelle kodene. Men jeg tror jeg leste bøkene i litt urolige omgivelser. Jeg burde vel ta dem fram igjen og se hva jeg synes nå.
Dette var en morsom tråd som viser hvor ulik smak kan være.
Jeg har forøvrig aldri lest Halvbroren, har Salme ved reisens slutt som en av min ungdoms store leseopplevelser og likte veldig godt Lost in Translation. :deltar i datagrunnlaget:
Den boken som har irritert meg mest er sannsynligvis Liv Køltzows biografi over Amalie Skram. Mest fordi hun egentlig bare vil skrive om seg selv "Amalie reiste til Paraguay, jeg har også vært i Paraguay..." (ikke direkte sitat). Men også fordi hun har et forferdelig avsnitt om Bergen i Amalie Skrams barndom som avsluttes omtrent sånn "den gang Bergen virkelig var seg selv". Bergen har faktisk alltid vært seg selv. Bergen i dag er like mye Bergen som det var den gang. Det at man liker en spesiell historisk periode gjør ikke den perioden bedre enn andre. :langsint:
Jeg kommer faktisk ikke på en bok som virkelig har irritert meg.. Men den eneste jeg har gitt opp å bli ferdig med noensinne er Ut å stjæle hester av Per Petterson.. Vet ikke hvorfor, men den kjedet meg rett og slett.
"Mitt navn er Karmosin" av Orhan Pamuk og "Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede". Jeg irriterer meg mest over bøker der forfatteren skal være så flink og snedig.
Likte ikke halvbroren men elsker Lost in Translation
:utvanner datagrunnlaget til homeopatisk styrke:
Ellers irriterte Atlas Shrugged / De som beveger verden av Ayn Rand meg noe voldsomt. Jeg har en drøss med datanerder som elsker den boken og synes den forklarer alt i verden, men jeg synes det var pjatt og sutrete sprøyt.
Jeg hater verken Halvbroren eller Lost in Translation, men jeg elsker ingen av dem heller. Jeg syns Halvbroren er en helt plain oppvekstroman som slett ikke fortjener noen pris, og som er ganske oppskrytt.
Zahir av Paolo Coelho irriterte meg nok til at jeg ikke gadd lese den ut. Alle bøkene av Vigdis Hjort jeg leste i fjor irriterte meg fordi de var gruelig kjedelig, og ikke hadde de frekke sexhistoriene jeg var blitt lovet heller.
Amalie Skram er en av favorittforfatterne mine og jeg syns L er den morsomste og beste til Erlend Loe. Så det så.
Jeg klarte aldri å lese ferdig Halvbroren, og jeg elsker Lost in Translation. :bidrar til statistikken:
Hellemyrsfolket, Prosessen, Kristin Lavransdatter og Haiene står alle langt opp på min liste over tidenes beste leseopplevelser. ;)
Det er veldig sant; Kristin Lavransdatter, sammen med Catherine Earnshaw, er vel de fremste eksemplene for min del på bøker der jeg misliker hovedpersonen, men elsker boken.
Den boken som har irritert meg mest av de jeg har fullført den senere tiden, er trolig Sue Monk Kids The Secret Life of Bees. Pretensiøs, uten i det hele tatt å leve opp til det den aspirerte til, og en dårlig halvkloning av To Kill a Mockingbird.
:nikker: (Hovedpersonen i The Grass is Singing kan vel ikke med noen som helst slags rett kalles en "romanheltinne", ellers ville jeg uten å nøle nominert henne til førsteplass. Hadde hun overhodet noen sympatiske trekk? (Boken var strålende, altså.))
Forresten var den Molly Moon-et-eller-annet-hypnotism-boken skrekkelig irriterende. Dårlig Harry Potter-rip-off, dårlig språk, og en "heltinne" som jeg tror det var meningen jeg skulle føle en viss sympati med, men som bare var irriterende og usympatisk. Jeg gadd ikke ta bryet med å lese den ferdig, og det sier noe når det er snakk om en rimelig kort barnebok.
Hmm, interessant. Jeg visste ikke at man ikke skulle like Kristin. Ikke det at jeg likte henne spesielt godt, jeg var vel heller likegyldig. Og da er det vel kanskje logisk at bøkene heller ikke ga meg noe særlig ...
Njei, jeg tror ikke det er noe krav at man ikke skal like Kristin. Det er sikkert mange som liker henne - det finnes også massevis av mennesker som liker Scarlett O'Hara veldig godt (og jeg kan absolutt se sjarmen, det er ikke det). Og selv om jeg ikke liker Kristin så veldig godt, så synes jeg Undset er ganske slem mot henne, og "misliker" sånn sett egentlig Sigrid Undset selv mer enn hovedpersonen hennes.
Jeg føler heller ikke at Lyra er noen beslektet sjel, men hun irriterte meg ikke i nærheten av så mye som Molly Moon. :) (Det har antagelig ganske mye å gjøre med at Pullman er en veldig mye bedre forfatter enn Georgia Byng.) Dessuten synes jeg Lyra tar seg opp etter hvert.
Men i min helt sikkert umodne fase på gymnaset så var "Familien på Gilje" av Jonas Lie en forferdelig irriterende greie. :knegg:
Måtte vært interessant å tatt den frem nå, men jeg vet faktisk ikke om jeg klarer å ta i boken en gang.
Ps. likte "Halvbroen" og elsker "Lost in Translation".
Nok en får-fnatt-av-Hellemyrsfolket melder seg. Det er nok preget av at det var tvangslesing en eller annen gang på skolen; men det sitter hardt nok i til at jeg ikke har noen umiddelbare planer om å prøve å lese den på nytt.
For øvrig synes jeg ikke Alkymisten er så ille som folk skal ha det. :vetikke:
Den boken som irriterer meg mest i hele verden, må være Digital Fortress av Dan Brown. Nå irriterer den godeste Brown meg godt med flere av sine bøker, men denne er i særklasse. Der han har gjort i det minste littegranne resaerch til Engler og Demoner og DaVinci-koden; så har han ikke en gang giddet å google kryptering; og jeg freste og slang boken i veggen etter 5 sider. MAKAN til fjas!
Nå har jeg riktignok studert it-sikkerhet, og vet av den grunn veldig mye mer om temaet enn den godeste Brown, men at han skulle ta SÅ lett på det?
:kunne skrevet en avhandling om temaet: :Nåh- kanskje det kan bli temaet for en viss oppgave som skulle vært levert høgskolen:
Til mitt forsvar så var jeg deltaker i en konkurranse om å lese flest Vigdis Hjort-bøker. Jeg leste fire bøker og orket ikke mer. Vel er jeg konkurransemenneske, men det får være grenser.
Forresten så kan man hate en bok og elske en annen bok av samme forfatter. Kan ikke gi opp på første forsøket.
Jeg husker at jeg fattet en del sympati for henne sånn omtrent midt i boka, men så dro Lessing teppet bort under føttene mine like etter, brutale damen!
Både "Alkymisten" og "Profeten" minner om pretensiøst vrøvl. Jeg klikket nesten i vinkel på "Endelig ikke-røyker" og sprakk som en ballong etter 5 uker, sikkert fordi jeg ikke orket å ta opp igjen boka for pep-talk. :snurt:
I det siste har jeg latt meg irritere eh... grønt over "Ligge i grønne enger". Oppskrytte greier. stikker inn på markedsplassen og selger hele trilogien - billig
Ah, stemmer. Da er jeg enig i at siste halvdel av boken var mer irriterende enn god.
Ellers er den boken jeg har irritert meg mest over i det siste ikke skjønnlitterær. Kvasivitenskapelige bøker må jeg bare holde meg langt unna, skjønner jeg. :gal:
Jeg irriterer meg støtt og stadig, særlig over bøker med hysteriske og nevrotiske hovedpersoner. På toppen av lista ligger: Prosessen av Kafka: Denne hadde jeg kommet til å gi opp dersom den ikke var pensum. Snakk om irrasjonell og slitsom bok! Sendte den ut på Bookcrossing straks eksamen i litt.vit. var over. :knegg: Uke 43 av Hanne Ørstavik: Er det rart folk tror at kvinner er usikrede emosjonelle pistoler? Lady Chatterleys elsker av D.H. Lawrence: Kunne han ikke fått unnagjort budskapet sitt på snaue hundre sider, i stedet for å kjede oss med gjentakelser?
Mannen som elsket Yngve: Jeg fikk den anbefalt etter Populærmusikk fra Vittula, men jeg syns den var treg. Jeg burde forstått tegninga når Cathrine Sandnes anbefalte den. Vi har ikke akkurat lik smak. Kristin Lavransdatter: Første boka likte jeg, andre boka var verre, tredje boka var forferdelig. Doppler: For en motbydelig, selvsentrert dust av en fyr. Terra Roxa: Jon Michelet kan ikke skrive overbevisende om en kvinnelig jeg-figur som attpåtil er misjonær!
Alkymisten har jeg inntil ganske nylig trodd var en barnebok.
Ellers har jeg lest endel bøker som har irritert meg grenseløst underveis og jeg har slitt med å komme gjennom dem, men når jeg ble ferdig og så hele boka som helhet elsket jeg dem. Dette gjelder Catcher in the Rye, Conspiracy of the Dunces og Fatso. De to siste er egentlig ganske like.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.