Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Fikk dere hjelp hjemme da dere gikk på skolen, og hjelper dere barna deres?
Skal hjemmeleksene og hjemmeeksamene fjernes fordi noen får hjelp hjemme, og fordi noen har tilgang på PC og leksikon mens andre ikke har det?
Jeg fikk ganske mye hjelp hjemme da jeg gikk på videregående husker jeg.
Det hendte at min mor skrev norskstilene mine, særlig nynorsk stilene.:D Kan ikke huske at hun ble hjemme fra jobb for å skrive dem, men hun satt oppe halve natta siden jeg først ba desperat om hjelp sånn ved midnatt dagen før innlevering:o Huff, litt flaut å tenke på nå.
Selv synes jeg ikke man bør fjerne leksene. Det vil jo bli håpløst å følge opp barna hvis de ikke har noe hjemmelekser. For jeg har da tenkt å hjelpe barna mine, om enn ikke skrive stiler for dem.
Hjemmeeksamen derimot synes jeg kan slå temmelig urettferdig ut for de som har begrenset tilgang til hjelpemidler og foreldre hjemme. Dessuten bør eksamen være på skolen slik at man har en mulighet til å se hvem som jukser på hjemmeprøver og innleveringer;)
Nå har jeg ikke barn enda, og avskriver ikke hårete kameler, men foreløpig dåner jeg litt sammen med Sitronen. Jeg har tenkt å hjelpe barna mine, men ikke gjøre det for dem. :skeptisk:
Jeg mener ellers jeg fikk litt hjelp fra foreldrene mine, men ikke så mye. (Jeg gjorde vel strengt tatt ikke så fryktelig mye lekser heller?) De pleide gjerne å lese stilene mine, men da etter at de var ferdige. (Og jeg syntes det var hyggelig at faren min leste særoppgaven min, for den hadde jeg lagt ganske mye arbeid i, så det ville være litt synd om bare norsklæreren min skulle lese den.)
Jeg må dåne litt med Sitronen og Scarlett jeg også.
Jeg fikk hjelp, men aldri i verden om min mor eller far hadde skrevet stiler for meg.
De prøvde å hjelpe meg så godt de kunne, men leksene gjorde jeg selv.
Det er mulig at jeg var en patetisk overachiever som barn, men det falt meg da aldri baklengs inn at foreldrene mine skulle gjøre leksene mine. Noe så ekstremt uhensiktsmessig har jeg da heller ikke tenkt å gjøre for mine unger. De hårete kamelene kan bare prøve seg.
Jeg nekter å tro at jeg er den eneste som har foreldre som har gjort litt lekser for meg altså. I følge artikkelen er det jo tydeligvis temmelig vanlig.
Jeg fikk sikkert litt hjelp, men de gjorde aldri leksene for meg.
Men på ungdomsskolen skrev jeg bestandig av en kompis sine matteinnføringer. Vi møttes hver torsdag for innleveringen var på fredag. :rødme: Han var flink, jeg var dårlig og dessuten var jeg forelsket. ;)
Jeg kommer aldri til å gjøre leksene for mine barn, men vil legge til rette, hjelpe og oppmuntre.
: pedagog:
Jeg var nok patetisk overachiever med Toffen, og i tillegg temmelig paranoid og sikkert litt innbilsk. Jeg hadde ALDRI stolt på at de gjorde det bra nok. :humre:
Jeg var en veldig pliktoppfyllende elev som satt utallige timer med leksene. Og håper vel at ungene kan ha arvet litt fra meg, og ikke så mye fra faren for han var ikke så flink.
Jeg fikk selvsagt hjelp til leksene, men aldri har mamma eller pappa eller noen andre for den sags skyld gjort leksene for meg.
Men du hadde noen spørsmål, Koma. :flau: Nei, jeg synes ikke leksene skal bort, og ikke hjemmeeksamen heller. Jeg stipulerer at man virkelig ikke stoler på foreldrene sine når man har kommet i eksamensalder, og at foreldrene til den tid har innsett den enorme bjørnetjenesten man gjør for folk som skal reise bort og studere om få strakser. :tiltro til menneskeheten:
Dette er meg. Jeg må bare bytte ut matte med historie. Rart i ettertid at jeg faktisk sitter med historie grunnfag i fagkretsen min, så jeg tror ikke jeg har lidd så veldig under dette.
Mamma har aldri gjort leksene for meg. Derimot brukte hun veldig mye tid på å hjelpe med leksene. Uten hennes hjelp ville jeg neppe lært lese og skrive. Mamma terpet gloser sammen med meg, hun satt der time etter time sammen med meg. Jeg var sint og kastet skolebøkene veggimellom. Uten mammas hjelp hadde jeg aldri klart skolen. Selv om mamma hjalp meg mye ville det aldri falt meg inn å be henne gjøre leksene. Jeg hadde en resurssterk mamma. Godt er det for ellers ville det ikke godt bra for meg.
Jeg kommer ikke til å gjøre leksene til barna mine. Jeg hjelper de. Eldstemann trenger mye hjelp. Men aldri at jeg kommer til å gjøre leksene for de.
Det kan være urettferdig at noen barn kommer fra resurssterke hjem og andre ikke. Løser man det ved å fjerne leksene? Det tror jeg ikke. Derimot tror jeg at det ville være en fordel for elever som trenger hjelp til lekser at det er mulighet for å få hjelp på skolen til lekser.
Jeg involverte egentlig aldri foreldrene mine noe særlig i leksearbeidet mitt. Jeg ville aldri drømme om å be foreldrene mine skrive stiler for meg - det er bare totalt utenkelig...
Jeg følger opp ungenes lekser her hjemme, men jeg gjør det aldri for de - bruker heller mer tid på at de skal skjønne det selv. Man gjør ungene en stor bjørnetjeneste om man gjør lekser for elevene. Å skrive stiler for de vil være det samme som å legitimere juks, og det er altså helt utenkelig for meg.
Nei, mine foreldre fulgte ikke særlig opp på leksene vores. Til gjengæld har min storesøster ordnet mange realfagsinnleveringer for vores lillebror, mens jeg skrev hans stiler i både nederlandsk, engelsk og fransk.
Gjett hvem der nå tjener mere enn begge støresøstrene tilsammen ? :rolleyes:
Kunne ikke falde meg inn å gjøre podenes lekser, ennå mindre å ta fri for det. Men jeg holder nøye øye med, om storebror gjør dem, for han er temmelig sløsete på området...
Jeg var motvllig hjelpemottager i matematikk. Min far er matematiker, og kunne si sånne ting som at "dette var artig, du," eller "Denne kan løses på flere måter, har du sett ...". Hvorpå nolo gikk i vranglås og sa at, nei, ingenting med matte er artig, og bare hjelp meg uten å gjøre noe fiksfakserier.
Mamma kunne hjelpe meg med ord og vendinger i engelsk. Ellers gjorde jeg bare de leksene som skulle leveres inn, og satset på å flyte på veltalenhet og veslevoksenhet.
Jeg hjelper mine barn med leksene, men det kunne ikke falle meg inn å skrive stil for dem.
Nei, å gjøre leksene ville nok aldri falt inn mine foreldre. Det har ikke falt inn meg engang. Masse støtte var det allikevel.
Å gjøre det å ha ressurssterke foreldre og dermed mulighet for leksehjelp hjemme til et problem synes jeg blir feil vei å gå. Da er det viktigere å ha et tilbud til dem som kan trenge det. Jeg må innrømme at jeg blir litt redd av tankegangen om at vi senker nivået over helle linja slik at alle er med for enhver pris...
Jeg har imidlertid selv skrevet en stil for en venninne i samme klasse. Dette var på ungdomsskolen og vi var sikre på at karakter ble satt etter tryne (man var en M eller en G). Siden jeg alltid fikk M syntes vi det var "meget interessant" at stilen levert i min venninnes navn fikk G, slik hun alltid fikk.
Jeg dulter på Scarlett og Tinetoff. Leksene gjorde jeg selv, og jeg ville aldri latt foreldrene mine gjøre dem, ei heller stolt på at de gjorde dem bra nok.
Jeg kommer aldri til å gjøre leksene for barna mine. Jeg hjelper og kommer til å fortsette med det, men der går grensen.
Hehe, nei, mine foreldre gjorde ikke leksene mine. Jeg fikk hjelp når jeg sto fast ja, men det i form av veileding, så jeg selv skulle finne løsningen.
Jeg hjelper mine barn på samme måte. Veileder, og lar dem bryne seg selv, og så ser jeg over etterpå, og gir dem litt hint om det er noe som må korrigeres. Jeg gir aldri svarene/løsningene til dem.
Jeg fikk ikke hjelp med leksene, og det kunne vel aldri falt meg inn å få foreldrene mine til å gjøre dem for meg heller.
Poden derimot har en klar forestilling om at jeg må gjøre leksene for ham. :knegg: Jeg synes ikke de trenger lekser, de sitter lenge nok på skolen i løpet av dagen likevel. Og jeg blir sliten av å oppmuntre og motivere en trøtt og lei gutt som ikke vil gjøre lekser til å gjøre det, og så tenker jeg på at dem som ikke har mulighet, eller bryr seg med å sjekke at barna gjør lekser, vel, det vil skape forskjeller. Pluss at jeg synes det er unødvendig å skape negativitet ifht skolearbeidet.
Så selv om jeg skjønner den læringsmessige årsaken til lekser, så tenker jeg at styret og de negative følelsene mange føler ifht lekser sammen med ulikhetsproblematikken, vil være mer negativt på sikt enn det å ha lekser, for jeg spør meg selv om ikke den læringsmessige fordelen blir litt dårlig når de føler så mye motstand.
Hjemmeeksamener synes jeg kan taes på skolen slik at alle stiller likt.
Mens hjemmelekser bør holdes hjemme og de som vil kan gjøre dem på skolen slik at de som ikke får hjelp hjemme har mulighet til å få dette på skolen.
Lekser i seg selv burde fjernes.
Det var leksene som ødela hele motivasjonen min da jeg gikk på skolen. Fikk jo aldri fri.
Ser det på mine egne barn. Det går i 1 og 3 og de er allerede DRITT lei hele skolen.
De hater lekser som pesten og det er en kamp for å få dem til å gjøre det.
De kan heller ha litt lengre skoledag enn lekser.
Da mener ikke jeg at leksene skal gjøre FOR dem, men at de får hjelp hvis det er noe de ikke forstår eller får til. Veiledning rett og slett.
Mamma var alltid i nærheten når vi gjorde lekser, fikk aldri sluntre unna og det var vi som måtte gjøre jobben, skulle bare mangle.
Vi måtte virkelig prøve før vi fikk hjelp av henne. Så veiledet hun oss videre til vi forsto, så gikk hun fra bordet igjen.
Hva i alle dager lærer man hvis foreldrene skal gjøre jobben for dem?
Helt utrolig at foreldre gjør leksene til ungene.
Det hører kanskje med til historien at jeg var særdeles skoleflink, men også litt lat. At min mor skrev ett par nynorskstiler for meg i løpet av tre år var ikke annet enn ett bevis på hvilken bortskjemt drittunge jeg også var. Det var ikke slik at jeg ikke klarte skrive minst like gode stiler selv. Jeg var bare bortskjemt:o
Kunne ikke være mer enig. Jeg er for heldagsskole og at de jobber med leksene selvstendig på skolen. Jeg synes det er for ille å skulle sette seg ned med 6-åringer sånn rundt 5-6 tida etter middag når vi kommer hjem fra SFO.
Når man i tillegg ser at foreldre gjør barnas lekser, så er det jo iallfall unødvendig å skulle gi lekser.
Jeg er den første på flere generasjoner i min familie som tok høyere utdannelse, og det skjedde aldri at mine foreldre gjorde mine lekser. Jeg fikk jo litt hjelp, men ikke mye. Jeg var heller ikke sykelig opptatt av karakterer slik mange andre i klassen min var. Og det var gjerne en sammenheng mellom de som jukset (fikk venninner til å skrive stiler for dem osv) og dem som hadde stort press hjemmefra på å få gode karakterer.
Noe av poenget med lekser er vel å få barn/unge til å jobbe selvstendig med stoffet. Det kan man også gjøre i skoletiden. Jeg husker godt hvor deilig jeg syntes det var da jeg endelig fikk min første jobb etter mange års skole og studier. Å kunne gå hjem etter endt dag og vite at jeg ikke hadde noe hjemmearbeid var himmel.
Mamma var veldig flink til å hjelpe til og til å motivere. Jeg var første klassetrinn som hadde NY MATEMATIKK, og mamma gikk kurs for å lære seg de nye regnemetodene(hun er spesielt god i regning).
Vi har alltid diskutert og argumentert om alt og ingenting, og det kunne vi også gjøre om pensum eller andre skolerelaterte ting.
Pappan min har 7 år på folkeskolen, og har tatt høyere utdanning siden, men han har alltid kunnet hjelpe til i norsk, språk, historie og samfunnsfag.
Jeg har brukt mye tid sammen med skolegutten min mens han har gjort lekser opp gjennom årene, men jeg har aldri gjort leksene for ham.
Jeg strikket ferdig bakhodet på bamsen hans i 4.klasse:sparke:, resten gjorde han selv.
Jeg fikk hjelp til lekser av foreldrene mine. De gjorde det aldri for meg.
Når det gjelder Christian kommer vi heller aldri til å gjøre det for ham, men vi oppmuntrer ham, hjelper ham og skryter til ham når han er flink. Det er han heldigvis alltid. :stolt:
:sparke: Jeg får legge til at det kun var noen få stiler det er snakk om, og mamma skrev ikke hele, men korrigerte VELDIG det jeg hadde skrevet :knegg:
Og jeg fikk masse hjelp med matematikk, og kan med hånden på hjertet si at det ikke hjalp en skit.
Jeg er ikke motstander av arbeid hjemme, men jeg synes lekser på barnetrinnet i den formen de er nå (på vår skole i allefall) er tullete. Jeg motiverer og hjelper til så godt jeg kan, men min 2. klassing synes det er kjempekjipt med lekser. Nå, dette året, skal jeg sitte hjemme og jobbe med en masteroppgave, så da har vi muligheten til å la han komme hjem rett etter skolen og får derfor gjort lekser i god tid før middag. Men i fjor, hvor vi ofte hemtet han på SFO i halv fem tiden, så var det trist at han måtte bruke av den lille tiden vi hadde før leggetid til lekser. (Som ofte handlet om å fargelegge tegninger og "gjøre det pent":rolleyes:). Leksehjelp på SFO fungerte dårlig for oss, det ble masse slurv, og vi endte opp med å gjøre mye om igjen hjemme.
Jeg var på et kurs i går i regi av det Kommunale Foreldreutvalget(KFU) i Oslo, og der snakket vi om akkurat dette. En av foreldrene der, som også er rektor på en skole i Groruddalen, snakket om at han heller kunne tenke seg å bruke mer tid på utviklingssamtale/konferansetime i begynnelsen av hvert halvår, hvor lærer og foreldre gikk igjennom de aktuelle kompetansemålene for det neste halvåret og ble enige om hva eleven trengte å bruke tid på de neste månedene. Jeg synes en sånn løsning hadde vært mye bedre, hvorfor skal alle barna øve seg på de samme tingene? Hva er egentlig poenget med lekser, det må vel være at en skal lære noe?
Signerer hele innlegget til Skilpadda, bortsett fra at jeg leste inn min særoppgave på kasett :knegg:
(Mamma hjalp meg forresten ved å lese inn sitater fra særemne-bøkene siden hun hadde rett dialekt. Kan ellers ikke huske at jeg fikk noe som helst hjelp, men det gjorde jeg sikkert.)
Jeg synes også det blir helt bakvendt å fjerne forberedelsestid og hjemmeeksamener fordi noen får mer hjelp hjemme enn andre. Da må en heller sette inn ekstra støtte fra skolen sin side for de elevene som trenger det.
Signerer LaBanga av hele mitt hjerte! Jeg har ikke skolebarn enda, men gruer meg allerede til høsten 2009 når eldstemann skal begynne. Og en del av de uttalelsene fra lærere som er siterte i Dagbladet skremmer meg faktisk veldig! Jeg hadde vel et håp (selv om jeg ikke helt turte å tru det) at skolen hadde utviklet seg i riktig retning siden jeg begynte for 30 år siden, men nå tviler jeg altså igjen... De uttalelsene leser jeg som om at en del lærere vil ha bort hjemmelekser fordi noen får mer hjelp enn andre og det er urettferdig! Altså, er vi fortsatt der at de som er "skoleflinke" og lærer fort skal holdes nede, for at de som sliter ikke skal føle seg urettferdig behandlet? Jeg kjenner at jeg ikke akkurat ser lysere på skoletiden for ungene mine etter dette...
Jeg fikk hjelp når jeg ba om det. De kikket over stiler, og hørte meg før prøver og sånt. Hadde jeg vært en mindre leksevillig person, hadde nok mamma og pappa brukt mer energi på å passe på at det ble gjort. Men jeg likte skole og lekser. Og som enkelte andre ville jeg gjøre det selv for å være sikker på at det ble sånn som JEG ville ha det. :humre:
Jeg vil ikke at hjemmelekser skal fjernes. Jeg ønsker å ha et innblikk i hva som skjer på skolen (når den tid kommer). Visst kan det være forskjeller i hjemmene, men alt kan aldri bli helt likt. Og når det gjelder tilgang til PC og leksikon, så husker nå jeg fra en fjern fortid at jeg satt på biblioteket og jobbet med ting.
Jeg kan nesten ikke huske å ha fått hjelp med leksene. Jeg gjorde dem som regel før foreldrene mine kom hjem. Dessuten var jeg skoleflink, og de veldig lite skoleflinke, så den store hjelpen tror jeg ikke det hadde blitt. Jeg har alltid likt å klare meg selv.
Venninnen min, som var et naturtalent i matte, var avhengig av hjelp fra faren sin. Det tror jeg var bare noe tull, jeg var aldri noe mattegeni, måtte jobbe med stoffet for å få det til, og greide leksene fint på egenhånd. Men det blir sikkert en vane.
Om barna mine trenger hjelp skal de selvsagt få det, men det er lærerikt å sitte en stund og streve litt. :slemmamma:
Jeg gjorde alltid leksene selv og foreldrene mine holdt seg bare oppdatert på resultatene på prøver og innleveringer. Det gikk som regel ganske greit.
Storesøster er ganske selvgående når det gjelder lekser (tredje klasse), men vi hjelper til hvis hun ber om hjelp. Hittil har det gått helt fint. Mellombror går i første klasse og trenger en del hjelp.
Vi hjelper gjerne til, men skulle ønske de kunne få mer hjelp til lekser på skolen.
Forøvrig mener jeg at det vil være å gjøre ungene en stor bjørnetjeneste å fjerne leksene i grunnskolen. Da møter de fullstendig uforberedt når de kommer opp i videregående. På studiespesialisering, der jeg underviser, kan jeg ikke se hvordan det skal la seg gjøre å ikke gi lekser. Vi har så utrolig mye stoff vi skal gjennom. Da må det bli veldig vanskelig for ungdommer som aldri har gjort lekser før å venne seg til det. Vi har allerede noen tilnærma leksefrie ungdomsskoler i området, og vi ser tydelig at omstillinga er mye vanskeligere for elevene fra disse skolene. De "flinke" klarer seg alltid, men de som må jobbe mer for resultatene sliter virkelig.
Mine foreldre har aldri hjulpet meg med leksene - de begrenset seg til å spørre om vi hadde gjort leksene. Jeg har aldri ønsket at de skulle hjelpe meg med leksene, heller. Det eneste er at de har lest gjennom særoppgaver. På barneskolen hendte det ganske ofte at jeg hjalp venner med lekser - noen ganger gjorde jeg leksene deres også - for at de skulle bli raskere ferdig slik at vi kunne leke. :flau:
Jeg er for heldagsskolen. Synes det er meningsløst at barn skal dra frem skolearbeid etter middagstid. Jeg synes det burde være et mål om at dagens skolearbeid burde være ferdig innenfor rammene av 8-16. Utelukker dette fullstendig foreldres innsynsmuligheter?
Jeg kan ikke huske at jeg fikk noe særlig hjelp med leksene. De var ikke akkurat veldig vanskelige, så jeg klarte det helt fint alene ;) Det kunne ikke falt meg inn at foreldrene mine skulle gjort leksene for meg.
Nå har jeg i alle de årene jeg har hatt skolebarn blitt møtt med stadige krav om å "følge opp", og å gjøre leksene sammen med barna. Avisene er fulle av artikler om egoistiske foreldre som bare kjører på med egen karriere og driter i ungene sine, og om stakkars små forsømte barn som havner på kjøret fordi mor og far ikke hjelper dem med skolearbeidet.
Nei, jeg kan aldri huske at de hverken hjalp meg eller gjorde dem for meg. Tror ikke de ante hva jeg hadde i lekser egentlig. De var vant til at jeg klarte meg godt på skolen og da overtok latskapen. :knegg:
Jeg er akkurat som Fara. Jeg fikk hjelp til noe, men de gjorde det aldri for meg. Husker ikke hva jeg fikk hjelp til de første årene, men etterhvert var hovedsakelig litt høring før prøver og mamma hjalp meg med å sette opp disposisjoner til stiler i starten, da det var litt nytt å gjøre det.
Jeg vil ikke ha bort leksene, og jeg kommer til å hjelpe mine barn, men jeg kommer til å vektlegge at de selv må ha driven til å få det gjort, særlig etterhvert, og at de må regne med å jobbe en del etterhvert som de blir eldre. Som Stompa ser jeg mange som ser ut til å ha hatt en tilnærmet leksefri ungdomsskole og da blir det vrient på videregående.
Hjemmeprøver og hjemmeeksamen synes jeg høres ut som dårlige idéer, i hvert fall i grunnskolen. I videregående skole har elevene mange flere muligheter til å ha tilgang på PC og leksikon og annen litteratur enn det småunger har. Når de er så store handler det om egen innsats og ikke hva foreldrene har eller ikke har hjemme.
Det er mulig at det er blitt vanlig nå, men jeg har aldri hørt om noe slikt en gang.
Ikke bare det at det ikke falt meg inn å spørre, men hadde jeg spurt ville de garantert ha ledd godt og lenge av meg. Det samme vil jeg garantert gjøre hvis ungene mine prøver å få meg til å gjøre noe for dem. Det er deres jobb og gjør de den ikke skikkelig får de selv ta konsekvensene. Ikke tale om at de skal få en eneste liten pute sydd under armene.
Ett unntak var det forresten i min barndom. Bestemoren min la opp en kjole for hånd som jeg hadde sydd selv, i hvert fall tok hun mesteparten av det. Den type hjelp kunne jeg nok også finne på å gi til mine barn, men å skrive stil eller gjøre andre lekser kunne virkelig ikke falle meg inn.
:humre: Godt og treffende sagt av Tinetoff, kan signere den.
Jeg fikk mye hjelp hjemme når jeg trengte det, først og fremst i matte, da min far er ekstremt god med tall mens jeg selv aldri har fått det til.
Det foregikk vel omtrent slik som nolo beskriver her:
:knegg:
Ellers likte jeg å la foreldrene mine lese stilene mine og gi meg tilbakemeldinger etter at jeg var ferdig med dem.
Men å la dem gjøre leksene mine?
Aldri.
Som Toffen også sa, det er fullstendig hensiktsløst.
Jeg har heller aldri hørt om noen der foreldrene har gjort leksene, derimot flere tilfeller hvor forelskede klassekamerater har gjort dem :flau: . Bestevenninnen min skrev nynorske stiler for ham hun var forelsket i (ganske snurrig at læreren ikke gjennomskuet det, all den tid de gikk i samme klasse), mens jeg nøyde meg med å gjøre tyskleksene til ham jeg var på knærne etter. Ikke at jeg fikk ham av den grunn, og jeg tipper læreren ante ugler i mosen når plutselig kasusene var på rett plass til en forandring.
Jeg har gransket lillehjernen, og jeg tror faktisk mamma gjorde én ting for meg. Hun sydde ferdig et forkle som jeg hadde tatt med meg hjem for "bare å gjøre ferdig hjemme", slik at jeg kunne gå videre på noe litt mindre drepende kjedelig. Sjokket var stort da læreren faktisk husket det mange uker senere og ville se på det for å vurdere det. :sjokk: Det var gråt og tenners gnidsel over dustete symaskin sent på kvelden siste dagen før mamma forbarmet seg over meg.
Jeg undres på om det var siste gang jeg tok i en symaskin? :gruble:
Vi hjelper alltid alle tre ungene med lekser hver dag.Det har vi alltid gjort.
Den eldste går i 10 klasse,den yngste i 3 klasse.
Altså,hjelper dem ikke gjør leksene for de.
Nei jeg gjorde leksene selv.Bodde på hybel fra jeg begynnte på videregående og det var før mobil og internett var "allemanseie".
Men jeg har hjelpt storesøs med noen nynorsk-stiler på videregående. :o Jeg har vel ikke skrevet stilene, men vi satt i stuen, og jeg har vel formulert en del mens hun skrev.
Har også hjelpt henne med et par oppgaver på høyskolen, men ikke verre enn at hun fikk A og B på eksamene.
Jeg fikk litt hjelp til lekser da jeg gikk de to første årene på skolen, ellers hjalp vi venninnene hverandre, og lekser var en sosial greie etter skoletid.:)
Jeg er tilstede når datteren min (3.klasse) gjør lekser, men jeg retter aldri på leksene hennes, eller får henne til å rette opp det hun har gjort feil. Elevene blir nemlig vurdert utifra leksene i følge lærerne, og jeg vil ikke at det skal se ut som hun kan mer enn hun gjør. Når læreren ser feilene, får hun hjelp i forhold til det, og da vet læreren hvor hennes svake punkt er.
Noen ganger øver vi på regnemåter og gangetabeller, lesing osv. Og spør hun om hjelp, får hun selvsagt det. Det kunne ALDRI falle meg innå gjøre leksene hennes,- det er¨å gjøre henne en stor bjørnetjeneste.
Eg hadde aldri særlig mykje lekser, men gjorde dei alltid sjølv utan hjelp eller tilsyn.
For å vere heilt ærleg så synest eg det er både uetisk og veldig curling å gjere leksene til borna sine. Den einaste hjelpa eg kjem til å tilby mine born er å stille dei gode spørsmåla som gjer at dei klarer å tenke seg fram til svara sjølve. :lærar:
Nå har jeg ikke skolebarn, men jeg ser ikke for meg at hverken jeg eller mannen blir å gjøre leksene for ungene i fremtiden.
Jeg fikk noe hjelp selv når jeg var mindre, men det var ikke mye. Jeg falt litt av lasset i matte i 7. klassen og fikk da hjelp av pappa til å bli en meget elev igjen, ellers gjorde jeg alt selv.
Jeg skulle faktisk gjerne ha hatt noen som skrev stiler for meg, for det var jeg ikke så veldig god til. :p
Jeg og en venninne byttet faktisk stiler engang i 8. for jeg var lei av å bestandig få G+ og mente det var "utlendingsfaktoren" som spilte inn, og hun fikk jammen M- på min stil. :D
Jeg fikk hjelp til å forstå oppgavene noen ganger, men ikke ofte. Leksene var stort sett greie og enkle, og jeg var selvstyrt og selvsikker på egne ferdigheter der. -Prøvde i det lengste å unngå å spørre pappa om mattehjelp. -Matematikerforeldre er ikke alltid de som egner seg best til å forklare grunnskolematte, nei.
HE følger ikke klassens lekser i matte og norsk. Med bøker for eldre elever og ingen forklaringer til leksene sine på skolen, har det blitt til at jeg bruker mye tid på å introdusere nye emner og forklare oppgavene for ham her hjemme. Men han må pent gjøre leksene sine selv. -Og jeg tror heller ikke det kunne falle ham inn å forvente at jeg skulle gjøre noen av dem for ham.
Å følge opp lekser, er jo å sørge for at lekser blir gjort, og i hvertfall være tilgjengelig for å hjelpe. - Ikke gjøre leksene\rette opp alt FOR dem.
Stor forskjell her, mener jeg. Det hadde antageligvis blitt gjort lite lekser her i huset om ikke vi hadde stått på overfor eldstedattera om å gjøre dem, for å si det sånn.....
Jeg fikk veiledning når det var noe jeg sto fast på, som idiotiske mattelekser og sånt noe, men ikke pokkern at fattern skulle finne SVARET for meg.
Ellers var det ikke snakk om å få stiler skrevet for meg eller noe. Ikke fra deres side, og ikke fra min. Stiler var til for å bli skrevet på doen i friminuttet før innlevering.
Jeg kommer til å følge den, bortsett fra at jeg nok kommer til å applaudere innsats også, og ikke bare resultater.
Mine foreldre glemte som regel å spørre hva karakterer og sånn også, og var i det hele tatt lite interessert. De regnet med at det skulle gå bra uten at de trengte å passe på. Samtidig så visste jeg jo at dersom jeg plutselig hadde fått dårlige karakterer, og de hadde oppdaget det, så hadde det blitt huskestue.
Jeg er hjemmeværende, og når det kommer til lekser er jeg ekstremt glad for det. For de trenger MYE hjelp og oppfølging, så jeg er glad jeg slipper å begynne med det kl 17 etter vi kommer slitne fra jobb og sfo.
Når det er sagt ville jeg aldri gjort leksene for dem, jeg leder dem inn på spor og veileder, men gjør det aldri for dm, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Har aldri opplevd at foreldrene mine har gjort leksene for meg heller.
Synes de skal fortsette å gi lekser, hvordan skal jeg ellers få fulgt opp og sett nivået de er på? Men hjemmeeksamen stiller jeg meg negativ til.
Mamma skrev en stil for meg, og den fikk jeg masse ros for. :o
Ellers skrev hun i meldingsboka at "vicky skal ha fri den 12.12 for vi skal på julehandel til Trondeheim", eller "vicky får fri på skidagen, hun er ikke glad i å gå på ski, og jeg ser ingen grunn til å tvinge henne".
Jeg kommer ikke til å gjøre akkurat det med mine barn, men samtidig har jeg ikke tatt noen skade av det.
Jeg kommer til å hjelpe ungene med lekser når den tid kommer, og jeg ser for meg at jeg er litt mer pedagogisk anlagt enn min pappa som alltid måtte hjelpe meg med matteleksene. Endte som regel opp med tårer og tenners gnissel. :mad:
Jeg fikk utrolig lite hjelp med leksene. Trengte det vel ikke heller.
Jeg ANER ikke hvordan jeg kommer til å forholde meg til barnas lekser når den tid kommer, men ser svart på å begynne med leksehjelp etter at middagen er fortært i halv 6-tiden på ettermiddagen. :skremt:
Det er en ting som taler for Montessoriskole, i hvert fall: Ingen hjemmelekser, men lenger skoledag i stedet.
Pappa rettet nynorskstilene mine, og jeg fikk hjelp når jeg trengte det(og der de kunne hjelpe). Men de gjorde aldri leksene for meg, og det gjør jeg heller ikke for storemor. Hun går på lekselesning en dag i uken, og får kyndig hjelp der(og får gjort unna det meste av lekser for uken). Ellers prøver jeg å hjelpe så godt jeg kan. Selv strikkingen må hun gjøre selv. :fnis:
Hjemmeeksamen er jeg ikke for, nettopp fordi det tydeligvis finnes foreldre som gjør leksene for barna sine og det da vil bli en skjev fordeling.
Jeg er litt der egentlig. Ingen fulgte med på hva jeg gjorde og det gikk helt fint.
Når det gjelder skolejenta vår så er alt som kommer hjem til underskrift fra skolen helt topp og på alle foreldresamtaler får vi bare skryt av skolejenta. Jeg sjekker ikke i detalj hva hun holder på med, hun har tydeligvis kontrollen selv.
En stor forskjell nå er at det ikke lenger er barna som blir stilt ansvarlig, men foreldrene. Og lærerne når det er andre veien. Ikke bestandig, men i større grad og oftere.
Som en person skrev i kommentar i bloggen min der jeg tok opp dette temaet om at man i mindre grad ansvarliggjør unger for egen læring i dag:
Når mange møter på en skole som holder foreldrene ansvarlig for ting barna stort sett burde kunne ha vært ansvarlige for selv, så er det kanskje litt av forklaringen på at foreldrene i en del tilfeller tar over for mye også? Det er jo ikke barna som blir innkalt på rektors kontor like mye i dag. Det er foreldrene.
Jeg tror du setter fingeren på et stort og viktig problem! Jeg tror at vi i stadig mindre grad "belaster" ungene med faktisk ansvar.
Da får man en generasjon som spør på Pinlige Spørsmål på internettfora: "Vi har pådratt oss masse gjeld og inkassokrav. Hvor henvender vi oss for å få slettet denne?" :p
(Og den siste der er ikke ment som spark til noen med alvorlige gjeldsproblemer, men til de som faktisk går inn i voksenlivet og tror at når de har rotet det til for seg så skal det komme "noen" og ordne opp)
Nei, det vil stå: "Vi får så mange rare brever i påstkassa våres, vorfor det? Det står Inkaso på dem. Er det får atte vi nesten alldri har penger nok til og betale, er det derfor dem blir sinte? Vi pleier å brenne disse breva, er det lurt?"
Det kunne ikke falle meg inn å gjøre barnas lekser, og ville aldri forventet eller akseptert at foreldrene mine gjorde mine lekser når jeg gikk på skolen.
Jeg reagerer kraftig på at mange vil fjerne leksene fordi noen få får bedre hjelp enn andre.
Dette sitatet fikk meg til å sette lollipopen i vranghalsen: (gravid)
«Stanse prøvehysteriet som skolen i dag er pålagt. Det såkalte læringstrykket som vi nå er pålagt å øke, vil antaglig gjøre at flere faller utenfor. Mer praktiske fag, mindre ren teori. Bruk av konkreter i undervisningen. Mindre høykultur.», skriver en ungdomskolelærer.
Unnskyld men er ikke skolen der for at elevene skal lære? Og er det virkelig sånn at høykultur (ikke at jeg noen sinne har sett noe slikt i undervisningen) er negativt?
Jeg har jo jobbet litt sammen med noen sosionomer også. De kan fortelle om en del ungdom som ser for seg et liv på sosialstønad. Eller andre som tror at "gjeldssanering" betyr at sosialkontoret betaler alt.
Jeg har skrevet litt om dette i bloggen også, om da datteren sin "problemklasse" fikk ny lærer:
Nå har jo jeg også en mor som jobber innen skoleledelse og hun synes nok også at utviklingen noen ganger går for langt og at en del lærere opptrer som oppdragere for foreldrene fremfor å stille krav til elevene.
Tsk, tsk. Dette gjorde jeg da vitterlig selv, du må da ikke overlate alt til foreldrene dine. :skuffet:
Seriøst: Ingen fulgte med på mine lekser - overhode. Og for min del savnet jeg det. Jeg ønsket selvfølgelig ingen detaljstyring ( :skremt: ) og det at foreldrene mine skulle gjøre leksene mine tenkte jeg aldri på. Men jeg vet ikke helt om jeg synes det er så merkelig om det skjer. Mitt eldste barn går på 1.trinn, så det er litt vanskelig å tenke seg hvordan det blir med eldre barn. Per i dag, har skolen vært helt tydelig på at dette er like mye lekser for de voksne som for barna ettersom en 6 åring ikke er gammel nok til å ta ansvaret for leksene selv. (En del ting er det også meningen at de voksne skal gjøre. Feks var leseleksene slik at den voksne skulle lese første gangen og så barnet.) Tror alikevel ikke jeg ville ha skrevet en stil til barnet mitt.
Sånn helt prinsippielt er jeg ikke i tvil om at heldagsskole er veien å gå. Det ville ha jevnet ut noe av de sosiale forskjellene og det hadde vært tid til mer på skolen. Men personlig liker jeg leksene, jeg synes det blir et koselig "tittehull" inn i skolehverdagen. Jeg synes skolen er mye mer morsomt (som forelder) enn barnehagen var for å si det slik. (Unntaket er den første barnehagen til ungene, de var utrolig innkluderende og de fortalte mye. :) )
Det virker på meg som om det er mer aksept i denne tråden for å hjelpe ungene med praktiske ting (i dette tilfelle overta) enn med teoretiske ting. Hvorfor det? Jeg ser ikke forskjellen. Enkelte ganger trenger ungene hjelp, og i enkelte tilfeller bør man hjelpe dem og i andre ikke.
Ellers er det jo ikke noe gøy! Det er vel ikke bare ungene som skal få litt morro ut av skolen. Jeg synes skole er spennende og nileser pedagogikk for tiden, det er gøy. :D (Riktignok låner jeg alt på biblioteket så det er en del obskure forlag og gamle bøker, men det er morro, lell. )
Polyanna: Gru deg. Lekselesing er blitt noe helt annet enn da vi var søte små.
Min 7åring sitter og vræler "MAMMA! KOM! Du skal sitte ved siden av meg når jeg gjør lekser, det har frøken saaagt!" (Hun trenger meg IKKE der; hun klarer seg så fint uten atte. Min tanke er å komme ved behov, men nei: fulltids tilstedeværelse takk.) Men greia er at de ikke alltid retter leksene. Det er ikke tid til det lenger. Derfor må vi foreldrene ta ansvar for at oppgaveteksten forstås riktig og løses riktig. For å unngå vranglære rett og slett. Derfor må vi gjøre leksene så til de grader MED barna.
Da storesøster gikk i 3.klasse, så hadde de tema om vennskap og trivsel. De fikk da utlevert hver sin minnebok, og denne gikk på rundgang i klassen, slik at alle skulle skrive et minne eller en koselig hilsen til alle.
Det var en gutt i klassen som har en far som tydelig IKKE likte at gutten hans skulle skrive i minnebøker. Minnebøker var for jenter, og hans gutt skulle faen ikke gjøre noe sånt... (dette sa han høyt og tydelig på et foreldremøte)
Jeg så de aller fleste minnebøkene jenta mi hadde med hjem for å skrive i, og jeg spesielt merke til de minnene denne gutten hadde skrevet. Det var ingen som helst tvil om at han ikke hadde gjort en døyt selv...minnene var skrevet med en nydelig voksen damseskrift, og tegningene var også tydelig laget av en dreven voksenhånd.
Hva lærte gutten av dette? Ikke en ting...annet enn at minnebøker var for jenter, og det samme var vennskap og trivsel, pluss at det bare er å få mamma til å gjøre jobben for han...
At enkelte velger å gjøre hjemmeleksa for ungene får være opp til dem, men man bør jo være klar over at man ikke hjelper barna. Man gjør det motsatte.
Men det er flere her som sier at de er glade for at ungene har lekser og skal gjøre dem sammen med foreldrene, for da har de KONTROLL med hva de lærer. Og det syns jeg er litt sympromatisk med den generelle kontrollfrik-foreldrerollen vi driver med, vår generasjon.
Jada, jeg sjekker at leksene er gjort og noterer ned hver eneste innlevering, hvert ark, hver fortelling og oppgave i skjemaet som viser hvor pliktoppfyllende elevene er. Jeg skriver koselige, og forsøksvis konstruktive tilbakemeldinger på intervjuer, eventyr, små dikt og annet som de små har levert fra seg, og noen ganger er det så flott, morsomt eller nydelig det de har gjort at jeg må lese litt høyt for kolleger på kontoret, eller kanskje for mannen hvis jeg sitter hjemme på kvelden med bunkene mine. Og selvfølgelig hender det vi må lese høyt i klassen også. Innimellom vanker det et lite klistremerke med en sommerfugl, lastebil eller blomst som ekstra påskjønnelse. MEN jeg retter ikke side opp og side ned på matteark om addisjon og subtraksjon, klokka og lengdemål. Nei, de søte små får være fornøyd med at de får en kommentar på at leksene er gjort. 23 elever med et par tre ark eller sider i matte og norsklekse i uka. DET er mye retting det. Og den rettinga tar mange timer. Jeg tar stikkprøver og sjekker grundig hos elever jeg er usikker på om har forstått, men å rette alt har jeg heldigvis skjønt at ikke er god utnyttelse av tiden. Jeg tror både elevene og jeg er bedre tjent med at tiden min brukes på å gjøre undervisningen bedre enn på retting.
Jeg tror ikke jeg har sagt det akkurat her, men jeg kunne nok sagt noe sånt. Men da ville jeg ment at jeg ville synes det er bra at de har lekser og gjør dem hjemme, slik at jeg har mulighet til å se hva de lærer og hvordan de lærer det. Altså "ha kontroll på" i betydningen "kjenne godt til og ha oversikten over". Både av nysgjerrighet, for å kunne snakke med ham om hva de driver med på skolen for tiden (Poden er helt elendig til å fortelle "hva han har gjort i dag"), og ja, også for å se om læreren har en vinkling jeg synes er spinnvill eller om ungen åpenbart har misforstått, men det er på ingen måte hovedpoenget mitt. Mitt, altså.
Jeg har ingen behov for å ha kontroll med hva ungene lærer, men jeg ønsker å vite at de får gjort leksene de har. Ja, elleveåringen aner jeg ikke hva har, men hun gjør alt alene og tilbakemeldingene er så gode at vi lar henne fortsette som hun holder på. Hva guttungen gjør er noe annet, men det er en fordel at han får bøkene med seg hjem.
Jeg får starte med å si at jeg ikke har lest igjennom alle innleggene i denne debatten.
Nei. Jeg gjør ikke leksene til barna mine. Nei. Jeg sitter ikke sammen med barna når de gjør lekser. Nei. Jeg retter ikke leksene deres.
Det jeg imidlertid gjør, er å lære dem gode vaner. Det er godt å ha gode arbeidsvaner innarbeidet og det vil jeg sørge for at de for. Leksene skal gjøres når de kommer hjem fra skolen. Slik har det vært for de av mine barn som allerede har lang fartstid som skolebarn og den som har omlag 100 dager på skolebenken, samt de to som starter til høsten. Jeg er tilgjengelig om de lurer på noe og forsøker å finne løsninger sammen dem når de står fast. Utover det viser jeg interesse ved å spørre om de har kontroll på leksene sine og hva de holder på med på skolen for tiden.
Utover det styrer de selv og faktum er at det går aldeles utmerket.
I kveld har jeg sittet en god stund sammen med 13 åringen. Et større prosjekt skal leveres i morgen og hun ønsket å vise frem hva hun hadde snekret sammen. Vi gikk igjennom det hele og via gjennomgangen ble noen skrivefeil synlig, men de hadde hun oppdaget uten min tilstedeværelse. Det viktigste med den stunden vi satt sammen, var nettopp min interesse for hva hun holder på med og at hun fikk vise frem ;)
Utover det så må jeg nok bare innrømme at mine ord som jeg hevdet for en god stund siden, nemlig; Du vet ikke hva det vil si å ha barn før de begynner på skolen! Fremdeles er korrekt. Skolen krever enormt av foreldrene. Har man tatt valg om ha flere barn enn gjennomsnittet, så merkes det svært godt.
Jeg ble ikke fulgt opp så mye i forhold til lekser, og kan faktisk ikke huske at jeg gjorde så mye heller. :sparke: Jeg leste bøker hvert ledige sekund, lekser var ikke høyt prioritert. Det hjalp ikke på leksevanene at klasseforstanderen min mente at jeg ikke behøvde å gjøre lekser, siden jeg kunne lese før jeg begynte på skolen. Faren min som selv var lærer på ungdomsskole bisto når jeg ba om hjelp. Jeg husker at han tittet på enkelte av innleveringene mine og kom med innspill, men han gjorde aldri noe for meg. Det skulle tatt seg ut, all den tid han var lærer selv. Jeg må innrømme at jeg er sjokkert over at foreldre gjør lekser for barna. Har aldri noen sinne hørt om foreldre som gjør slikt, og kan ikke fatte hva formålet skulle være.
Mine foreldre har aldri brydd seg særlig om mine lekser, men jeg var jo flink så det var vel ikke "nødvendig", jeg ville nok satt mer pris på at de spurte hva vi hadde om, hva vi lærte etc.
Jeg skal aldri gjøre lekser for mine barn, men naturligvis skal jeg veilede de hvis de trenger/ønsker det!
Jeg har aldri hørt om foreldre som gjør lekser for barna sine, det høres rett og slett ikke normalt ut.
Skolearbeidet la ikke mine foreldre seg oppi, annet enn å kommentere karakterer. Jeg husker jeg spurte faren min om en og annen mattelekse, men det sluttet jeg med. Han klarte ikke å forklare meg det på den måten vi skulle gjøre det på uansett. Aldri om mine foreldre hørte meg eller hjalp meg på noen annen måte. Jeg trengte det ikke heller.
Jeg syns det er for mye lekser for de minste barna. Jeg har en andreklassing som får veldig liten tid til frilek nettopp på grunn av lekser. Hun er på SFO frem til fire-fem, så er det hjem, middag og kanskje en fritidsaktivitet. Lekser SKAL vi foreldre involveres i, og de får ikke lov å gjøre lekser på SFO. Jeg mener det bør være leksefritt, eller iallefall tilnærmet leksefritt for de yngste.
Jeg gjorde leksene alene, men fikk hjelp til å lese på prøver o.l.
Har ikke skolebarn nå, men tror vi kommer til å være "lekse-hjelp" for våre barn. Men vi kommer ikke til å gjøre de for dem. Bevares.
Det er to årsaker til det. For det første eg synest born (og ungdom) skal få ha fri når dei kjem heim etter ein lang dag på skulen. Dei skal ha tid til å konsentrere seg om andre aktivitetar, leik og kos utan å ha fagplikta hengande over skuldrane. Tenk berre på kor slitne vi voksne blir av å ha plikter og korte tidsfristar hengande over oss.
For det andre trur eg (erfaringsmessig) at arbeidet på skulen vert meir effektivt, motiverande og lystbetont når elevane veit at dei "tjener" på å gjere seg ferdige på skulen, og slepp å gjere lekser når dei kjem heim.
Jeg synes det er litt synd. Jeg tror at leksene i seg selv er bortkastet, men jeg tror det kan bli en bratt læringskurve for de "barna" (de vil jo ikke være barn da, men ...) som kommer på skoler hvor man faktisk må gjøre lekser.
Jeg vet ikke om du tenkte på meg? (Jeg har lest litt lett over tråden, og har egentlig ikke fått med meg noen som sier det som du hevder: At foreldrenen er glade for leksene pga kontrollen. Jeg tror jeg er den eneste som har sagt at jeg liker at ungen har lekser. Ikke spør meg på nytt om 5 år! :fnise: ) Jeg er glad for at barnet mitt har lekser, men det er ikke på grunn av kontrollen. For meg går det på at vi har noe felles, det er samme følelsen som jeg har når jeg og mannen jobber sammen, både faglig og med oppussing. Jeg kjenner virkelig at det er oss to da. Jeg elsker den følelsen av å ha noe sammen som vi jobber med.
kunne ikke falt meg inn å ta meg fri for å gjøre lekser for barna mine.
De har et visst ansvar selv mht å få gjort det de skal.
Ellers synes jeg lekser er helt greit. Vi får da fulgt med litt på hva de driver med og om de faktisk forstår det de driver med.
Skolebøkene er ikke med hjem så sant det ikke er lekser.
De går på lekselesing x2 pr.uke. Dvs at det blir ikke brukt mye tid etter skolen på lekser. Bare på gjennomgang fra oss.
Vi gjør heller ikke lekser sammen med barna, men er tilgjengelig.
Og de må tenke seg litt om før de spør om hjelp.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
