I lys av tråden om bøker som har irritert, kunne jeg tenke meg å spinne videre på dette med dårlige leseropplevelser etc. fra skolen.
Det er da mang en norsk klassiker og annet, som er blitt ødelagt for mange av oss grunnet tvangslesing på skolen.
Selv har jeg ingen foreløpige planer om å finne frem Hellemyrsfolket igjen, ei heller Jonas av Bjørneboe. Sistnevnte dukket for f*** opp på muntlig eksamen i norsk siste året på vgs, bare for å toppe det hele liksom. :mumle:
I tillegg så vi Vildanden av Ibsen på teater. En grufull opplevelse det også.
:kommer seg tilbake til arbeiderklassen der hun hører hjemme:
Vildanden ja. Vi leste den, analyserte den i hjel, så fjernsynsteaterversjonen på TV og fikk den på hver eneste prøve og tentamen (muligens en overdrivelse, men det føles slik i dag). Ibsen er en av mine favoritter nå, men jeg kunne ikke tenke meg å lese Vildanden på nytt! :traumatisert:
Ellers har jeg et litt anstrengt forhold til Herbjørg Wassmo etter at vi måtte lese - og analysere - Huset med den blinde glassveranda på ungdomskolen.
Vi leste Der neuen Leiden des jungen W. i tysken på videregående. Snakk om skivebom. Skulle vi liksom ta alle Goethe-referansene? :herregud: Ikke boka å gi til noen som ikke har lest noe mer avansert på tysk enn Wir Kinder vom Bahnhof Zoo.
Ja, også leste vi en eller annen båring roman av Jon Michelet i norsken. Noe spiongreier med en eller annen som ble kalt jensevensen. Husker det var rimelig traurig.
Vi hadde en aldeles tragisk lesning av Hamsuns Benoni og Rosa på videregående, der vi fikk utdelt boken sammen med et resymé av handlingen. Resymeet skulle vi lese, sammen med første kapittel, til uken etter. :dåne:
I voksen alder vet jeg selvsagt at "å se hvordan det går" ikke alltid er hovedpoenget med en bok, men selv nå misliker jeg sterkt å få ødelagt en bok eller film med uønskede spoilere. Som 15-åring var det fint få andre gleder ved å lese Hamsun enn å "se hvordan det gikk".
Hadde det ikke vært for peagogisk hjelp og stor overtalelsesevne fra Skilpaddas side noen år senere, hadde jeg kanskje hatet Hamsun fremdeles. (Og den dag i dag har jeg aldri fullført Benoni og Rosa …)
På den positive siden har jeg hatt noen flinke norsklærere også, og mitt gode forhold til Bjørneboe fikk jeg etter en særs vellykket lesning av først Semmelweis og detter Haiene på videregående skole.
Jeg husker bøkene vi leste på videregående skole som fine leseopplevelser, og det var ikke bare fordi jeg var en überprektig lesehest, jeg tror faktisk den flinke læreren vår greide å engasjere de fleste bok-hatende klassekameratene mine også, gjennom godt utvalgte bøker og gode oppgaver/diskusjoner. Særlig er den grundige felles gjennomgangen av Edvard Hoems Prøvetid et av de beste faglige minnene fra videregående, men både Haiene av Bjørneboe, Garman & Worse av Kielland og Hedda Gabler (lest og sett oppført) av Ibsen fungerte veldig fint i vår klasse.
Jeg tror egentlig ikke Hamsun egner seg så veldig godt på videregående; humoren går veldig over hodet på de fleste, det lyriske språket faller ofte på stengrunn, og de ofte særdeles irrasjonelle hovedpersonene hans irriterer vettet av de fleste tenåringer. :knegg: Det er klart det ville være feil å hoppe helt over en så stor og sentral forfatter, men kanskje holder det å lese en novelle og/eller et par utdrag fra romaner (slik vi gjorde), og så lære litt om ham i tillegg?
(Og analysere Huset med den blinde glassveranda på ungdomsskolen? :grøsser: Stakkars unger, sier jeg.)
Jeg har faktisk klart å engasjere en hel 10.klasse i Oslo indre øst med Hamsuns Victoria. Det hjalp kanskje at jeg satt og snufset og gråt i siste kapittel - det gjorde inntrykk på elevene.
Tror Hamsun engner seg godt om man legger fokuset der elevene er. Selv prosalyrikken sitter når man bare går grundig nok inn i den og lar elevene få tid til å skjønne hva det går ut på. Det er utrolig tilfredsstillende når de virkelig skjønner det, det synes de jo selv og.
Det høres veldig bra ut, jeg vil jo gjerne tro at det skal gå an å engasjere tenåringer med Hamsun. :) Det er så mange som har urkjipe førstegangsopplevelser med Hamsun fra videregående, men det er ikke vanskelig å tenke seg at det kan ha mye å gjøre med lærere som ikke greier å treffe elevene på riktig måte.
For meg var kluet å lese boka for dem, ikke sette på en cd med Bjørn Sundkvist, og sjekke ut underveis at de var med og diskutere med dem. Det er jo det som er morsomt med å være norsklærer - når ungene faktisk blir med.
Vi snakket mye om klasseskille og kjærlighet og fornuftsekteskap og det å være tro mot egne føleleser mens vi leste. Savner den tiden vi leste.
Victoria virket på meg og mesteparten av ungdomsskoleklassen min også. Buhu.
Jeg har (ikke overraskende i likhet med Skilpadda) veldig få dårlige leseopplevelser fra diverse skolepensum. Det eneste jeg kommer på som virkelig ikke egnet seg, var Vesaas; jeg var ikke i nærheten av å være moden nok til å sette pris på Fuglane da jeg var 15–16. Og så mye jeg enn misliker det meste av Vesaas, er Fuglane et mesterverk.
Eh. :o
Jeg og ei venninne av meg var de to eneste i hele klassen som virkelig holdt på å le oss fillete og som storkoste oss med Erasmus Montanus da vi gikk gjennom den i 9.klasse.
Vi moret oss over det finurlige språket og de pussige situasjonene, og til dags dato er vel Erasmus Montanus et av de mest underholdende stykkene jeg vet om.
Samme med Ibsen: Til tross for intens og grundig analysering og "tvangslesning" på skolen, har jeg i dag et varmt forhold til Ibsen og lot meg virkelig gripe av både Et Dukkehjem, Gjengangere og Vildanden.
For bare noen år siden hadde Hålogaland Teater en oppsetning av den her i bygda, og jeg og ei venninne av meg var og så den.
Hun er jo vant med at jeg griner av de utroligste ting, men hun hadde virkelig ikke ventet seg at jeg skulle sitte der i teatersalen og stortute av et antikvarisk teaterstykke... :humre:
Nå skal det jo legges til at jeg alltid har vært godt over gjennomsnittet interessert i litteratur generelt og skuespill spesielt, så jeg hadde aldri noen motforestilinger mot å lese i norsktimene.
Jeg syntes Ibsen hadde fantastisk persongalleri og interessante karakterer, og dessuten problemstillinger som var temmelig kontroversielle med tanke på tiden stykkene ble skrevet i.
(Og ja - norsklærerne mine elsket meg. :D )
Edvard Hoem og Tarjei Vesaas, derimot, skal dere få ha for meg.
Jeg kan ikke begripe hvilket glupt hode som fant ut at vi skulle lese Isslottet i sjette klasse:
Jeg har lest siden jeg var fire og var ferdig med barnebøker da jeg var 11, og jeg vet med sikkerhet at jeg var av de mest beleste i den klassen og av dem som hadde mest litterær ballast og forutsetninger for å forstå den, men selv jeg skjønte ingenting.
Det får være en klassiker så mye det vil for meg, jeg forstår det fremdeles ikke.
Vi leste Hellemyrsfolket av Amalie Skram i åttende klasse og det var en skivebom av dimensjoner. Virkelig helt feil. Jeg vil ennå ikke ta i Amalie Skrams bøker med en ildtang.
Gikk vi i samme klasse på videregående? Jeg har et ytterst traumatisk forhold til Villanden takket være en overivrig ped.kandidat som hadde oss i norsk og som tydligvis hadde et godt øye til den forbanna anda. :knegg:
Jeg har også et traumatisk forhold til Hellemyrsfolket etter å ha blitt tvunget gjennom den på ungdomsskolen. Det var for tidlig, og jeg leste mye og voksent ellers. Men jeg har klart å lese og like mye annet av Amalie Skram.
Jeg kan ikke huske at vi leste romaner i det hele tatt på ungdomsskolen. Og ikke så mye på videregående heller, selv om jeg gikk på språklinjen. Jeg husker en døll Michelet-bok fra første gym og etter det husker jeg ingen norske romaner før særoppgaven i tredje gym.
I engelsken leste vi "A kiss before dying" av Ira Levin. Det er det eneste jeg kan huske at engelsk litteratur som var av en viss lengde. Men nå gikk ikke jeg i spesielt skærpe klasser, så mulig lærerne skjønte at det var poengløst med kvalitetslitteratur når de færreste hadde lest noe annet enn Isfolket.
Jeg kan ikke huske at jeg hadde noen tvangslignende leseopplevelser i skoletiden. Lesing var jo det beste jeg visste, så det skulle virkelig være fælt om jeg skulle oppleve det som tvang. Til og med Fuglane på ungdomsskolen falt i smak. Jeg tror ikke vi hadde så mye felleslesing utenom Det angår også deg (av han jødiske forfatteren jeg ikke husker navnet på, han som hadde overlevd Auschwich), men vi måtte lese noe hele tiden og levere bokanmeldelser hver måned. Vi leste mange fine bøker på videregående. Dinas bok, Beatles og Hvite niggere - som jeg hadde lest for lengst og leste for annen gang. Jeg hadde sansen for Amalie Skram og Ibsen-dramaer og fordypet meg videre i det etter introduksjon på skolen.
Jeg husker jeg syns Catcher in the Rye på engelsk var tung, og det har kanskje gjort at jeg er skepisk til engelsklesing i dag også, men på en annen side likte jeg godt å lese A kiss before dying og Mathilda som også var på engelsk-pensum.
Jeg husker at vi sloss oss gjennom Medmenneske av Olav Duun. Norsklæreren var meget begeistret. Jeg mistenker at det er en god bok, men det var det ingen av oss som skjønte den gangen. Antagelig bør jeg gi den en ny sjanse.
Vi hadde A kiss before dying på pensum i engelsken i andre gym. Jeg leste den igjen for et par år siden og det var moro å se alle glosene jeg hadde streket under og oversatt i margen.
Et dukkehjem likte jeg godt. Kanskje fordi vi bare leste den for så å analyserer den resten av den skoletimen så var det ferdig?
Kanskje norsken på vidergående når for noen få år siden er dårligere enn for litt flere år siden?
Eller kanskje jeg har sluppet billig unna da jeg byttet skole mellom vk1 og vk2, siden norsken går mer eller mindre over 2 år og noen lærere tar forskjellige ting til forskjellig tid?
Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg synes jeg og var spennende i 10 klasse rar
"Huset med den blinde glassveranda" sleit vi oss gjennom i første klasse på vidaregåande, med analyser og det heile. Eg har ikkje rørt ei einaste bok av Herbjørg Wassmo etter den tid.
Eg har alltid vore lesehest av dimensjonar, men etter den opplevelsen der taklar eg ikkje bøker i den sjangeren i det heile tatt.
Jeg har også flere gode litteraturopplevelser fra skolen. Særlig videregående, der hadde jeg en god lærer som gjorde det engasjerende og som virkelig forklarte oss hva som var poenget med tingene. Likte godt Garman og Worse og Hellemyrsfolket jeg! Peer Gynt også, men det var litt mye som var litt mystisk der. Fikk aldri helt taket på den der Bøygen og jeg lurer fortsatt litt på hva den skulle representere. :confused: Men jeg likte diktanalysene enda bedre tror jeg. Husker vi tolket en del sangtekster også, i tillegg til de vanlige diktene. Nei vi hadde en god norsklærer. Vi syntes hun var spesiell og rar, og det var hun nok også. Litt overengasjert, og alltid bærende rundt på en piknikkurv (med bøker og sånt i). Husker godt at jeg begynte på vgs og alltid fikk 4 på stilene, men da jeg gikk ut hadde jeg skjønt hvor hun ville og hva som var "godt språk" så da fikk jeg bare 6ere. :D (skryyyyte) Så selv om hun var noe eksentrisk hadde hun jammen sansen for pedagogikk likevel.
På ungdomsskolen husker ikke helt hva vi leste, og jeg mistenker at det var fordi jeg ikke helt fikk det med meg. Tror kanskje de fleste er mer klar for tyngre litteratur på vgs enn på ungdomsskolen.
Det er overraskende (?) mange av oss som ser ut til å ha trivdes godt med lesingen i norsken, men jeg tror nok at vi er et noe skjeivt utvalg som ikke representerer gjennomsnittet av en norskelev i allefall. :)
Hellemyrsfolket kunne jeg godt klart meg uten.
Tarjei Vesaas er også en forfatter som kunne vært unngått for min del.
I engelsk leste vi "Outsiders", siden dette var en av de få engelske bøkene de hadde som klassesett. Den grep ikke meg akkurat.
Ibsen derimot fikk jeg et godt forhold til, selv om det å lese skuespill aldri har vært min greie.
Dere som fikk et antiforhold til Vildanden... Jeg vil anbefale å gi den en ny sjanse. Jeg så den på Trøndelag teater i vår i en flott oppsetning. Det er noe av det beste jeg har sett på teater og kan ikke sammenlignes med antikverte oppsetninger fra fjernsynsteateret sett i et klasserom.
Jeg husker med gru enda at vi leste Hellemyrsfolket på barneskolen, det må ha vært når vi gikk i 5 klasse. Hadde hele greia som høytlesning, hvor alle dialiger stod på stril.
Læreren måtte oversette nesten alle dialiger, vi hadde jo ikke engang begynt med nynorsk....
Jeg husker faktisk ikke hvilke bøker vi måtte lese på skolen. :flau:
Det som har festet seg er (som nevnt tidligere) det grusomme fjernsynsteaterversjonen av Villanden. ("Far, du må ikke drepe villanden, far" grusom oppleserstemme)
Husker ikke så mange av bøkene vi måtte lese. Skal vi se..
Grensejegararararararar
Villanden(som jeg aldri leste. Vi så fjernsynsteaterets versjon, det holdt heldigvis i massevis til muntlig eksamen :) )
Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede(veldig glad for at vi måtte lese denne boken!)
Det var de bøkene jeg kommer på i farten, selv om jeg vil tro det var flere bøker i løpet av ungdoms/videregående skole.
Kan egentlig ikke huske at vi leste så mye romaner på skolen. Ihvertfall ikke på ungdomsskolen.
På videregående leste vi Fuglane. Jeg var vel egentlig en av de få som faktisk likte den.
Erasmus Montanus har jeg spilt som teater. Morsom historie.
Jeg hatet Haiene av Bjørneboe intenst da vi gjennomanalyserte den i 1. klasse på vg.
Jeg var derimot gal nok til å like både Et dukkehjem og Gjengangere enda de ble tvunget på meg. Det samme med Ulvehiet av Oscar Braaten. Jeg har et voldsomt romantisk forhold til arbeiderlitteratur, gamle osloske revyviser og slikt ... :sparke:
Er det ikke der Leah er en av personene? Vi så "Leah på stranden" på videregående - en ren monolog som alldeles ikke var med på å fremme teaterinteressen hos 16-17-åringer. Til og med min svigerfar som da var norsklærer på samme skolen, gremmes når vi snakker om det :knegg:
Ellers så husker jeg ingen leseropplevelser som var spesielt negative i skolesammenheng
Jeg kan faktisk ikke huske at jeg koste meg skikkelig med ei bok før jeg var godt over 20. Jeg har ingen gode leseopplevelser fra skolen. Jeg kan ikke engang huske hva- eller om- vi leste.
Hos oss var det pensum. (er født i 72). Vi leste Hamsund "Markens grøde", og jeg gikk glipp av mye i boka.
. Og hos oss hadde ikke læreren noe valg når det gjaldt hvilken bok vi skulle lese, vi måtte lese den boken som vi hadde et klassesett av. Lurer på hvordan økonomien er på skolene i dag? Hos oss husker jeg det var et spørsmål. Har ei i første klasse og økonomien på SFO er noe som blir diskutert, det ser ut som om SFO ligger under kommunene og derfor vil variere etter hvilket opplegg kommunene har. Trur eg.
Jeg husker også at vi koste oss (ihvertfall noen av oss) med Erasmus Montanus, vi la ekte entusiasme i tolkingene og syntes flere av episodene var morsomme.
Ellers husker jeg at jeg skrev oppgave om bøker om 2. verdenskrig/overlevende fra konsentrasjonsleire og tolket Hamsun-bøker i hovedoppgaven på videregående.
Jeg har fra tidlig alder storkost meg med alle slags bøker og kan ikke huske noe negative leseropplevelser fra skolen, jeg slukte det meste. Vi hadde flinke norsklærere. Men jeg syntes tolkingen ødela en god del av opplevelsen. Ingen overraskelse at jeg helst ville velge grei ut-oppgavene på eksamen.
Det ble til ialt 45 romaner i videregående (på nederlandsk, fransk, tysk, engelsk). Hadde klart minst affinitet med de nederlandske romaner: for mye kalvinistisk sortsyn og grumt billedspråk. Bedst i stilen var Bordewijks Karakter, som ble laget til film og kanskje vist i Norge ?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
