Knerten sa for 17år siden:

En liten tankevekker:

www.dagbladet.no/kultur/2005/11/12/449100.html

Hyacinth sa for 17år siden:

Denne tråden har jeg veldig lyst å abonnere på, kjenner jeg.

Tjorven sa for 17år siden:

Det er slike innlegg jeg vanligvis ikke gidder å kommentere en gang.

Vi har bare helt forskjellig virkelighetsoppfatning, artikkelforfatteren og jeg.

Teofelia sa for 17år siden:

Nok et innlegg om grusomme karrierekvinner som lager statusbarn og ikke tar vare på dem etterpå. Jeje. :himle:

Jeg følte meg ikke truffet overhodet av dette. Ikke kjenner jeg noen det passer på heller – og jeg kjenner en hel del "karrierekvinner". De kvinnene jeg kjenner nedprioriterer både helse, jobb, mann og husarbeid til tider, men veldig, veldig sjelden nedprioriterer de barna.

Og hvorfor er det alltid karrierekvinner som skal stå til rett? Hvor er kritikken mot karrieremenn? Hva er forskjellen på å være småbarnsfar og småbarnsmor når man snakker om å prioritere tid til barna?

Marge sa for 17år siden:

Og hvor er fedrene hen i dette innlegget?

gajamor sa for 17år siden:

Ja, det er interessant at en mann som tydeligvis har tatt et utradisjonelt valg siden han vil være hjemme 50%, likevel kun kritiserer mødrene. Ikke et ord om at andre fedre bør jobbe mindre.

Éowyn sa for 17år siden:

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i den artikkelen.

Tallulah sa for 17år siden:

Åh, den er så gammel. :himle:

Mams sa for 17år siden:

Det er da ikke bare karriere kvinner som må jobbe, de fleste av oss må det.
Det er for mange ikke for å få en toppjobb at de er i jobb, men for å kunne ha mat på bordet og tak over hodet.
Kontantstøtten er rett og slett ikke nok tilå kunne ha økonomi til å gå hjemme.
I mange tilfeller så kommer det i tillegg til barnet gjerne andre ting som koster også.
Et større sted å bo, en bil o.l.

Sist men ikke minst, hvorfor søren blir ikke pappa'n til disse stakkars skadelidende barna nevnt?

Myrsnipa sa for 17år siden:

:gjesp:

kie sa for 17år siden:

Joda. Det var noen gode poeng, synes jeg. Men så ble det bare dratt så altfor langt. Og når skribenten presterer å komme med den samme idiotien som jeg har møtt fra svigermor i flere år (nemlig at sønnen min har ADHD fordi jeg valgte å studere/jobbe), så ødelegger det for det meste i grunnen.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

Jeg gjesper også litt, kjenner jeg.

Tok meg frihet til å sakse ut det aller mest patetiske:

Jeg beklager å måtte fortelle det, kjære karrierekvinner, men det er ikke sjelden jeg har hørt toåringene deres stå ved gjerdet, peke ut i lufta og kjempe med gråten:

«Mamma jobbe. Mamma jobbe».

Så lærer de tidlig hva som teller her i livet.

Ojojoj.

Inagh sa for 17år siden:

Har vi hørt det før, eller har vi hørt det før? :gjesp:

Dixie Diner sa for 17år siden:

Jo for mange er den faktisk det, for oss var den uvurderlig. 3300,- kroner i måneden er ganske mye ekstra og fører iallfall til at en av foreldrene kan kutte NED på jobbingen. Det er jo en mellomting mellom å gå hjemme på fulltid eller jobbe fulltid. Jeg håper de aldri fjerner den, men det gjør de vel desverre.

Pingis sa for 17år siden:

Akkurat dette hørte vi jo i 2005. Det kvalifiserer jo til før. :nikker:

Skremmern sa for 17år siden:

:skratte:

Inagh sa for 17år siden:

Vi hadde ikke hatt råd til at jeg gikk hjemme med bare kontantstøtten. :nemlig:

(Enda mindre at far skulle gått hjemme.)

Éowyn sa for 17år siden:

Jeg fikk litt klappehamoverbærendepåhodet-følelse da jeg leste innlegget.

Skremmern sa for 17år siden:

Det handler om prioriteringer.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Men som sagt, MÅ man gå hjemme på fulltid da? Kontantstøtten kan jo bidra til at en av foreldrene kan REDUSERE arbeidstiden. Alle tenker så svart-hvitt her, synes jeg. Dessuten er det mange som faktisk KAN være hjemme på fulltid med den også. Som Skremmern sier så handler det (veldig ofte) om prioriteringer.

Libra sa for 17år siden:

Jeg lurer på om noen vet om renspikka fakta ang dette med oppfølging og engasjement i barna, barnas oppvekst og ve og vel. Finnes det noe konkret grunnlag for å påstå at arbeidene mødre (og fedre for den saks skyld) følger opp barna dårligere, bedre eller likt med de som ikke jobber?

Inagh sa for 17år siden:

Ja selvsagt. Vi kan prioritere å si nei takk til et fantastisk pedagogisk opplegg for to barn som krever mer og noe mindre spesialpedagogikk i hver sin barnehage. Vi kan velge å flytte fra hjemmet vårt og fra Storebror sine venner, og inn i et mindre hus et annet sted i landet hvor vi ikke har familie og kjentfolk. Tja, blir gøy å finne nye avlastere til Lillemann, for eksempel...

Men som du sier - alt er en prioriteringssak. :nemlig:

Dixie Diner sa for 17år siden:

Nåja, selv om det kanskje ikke hadde passet for dere så er det ingen tvil om at støtten faktisk er til hjelp for mange andre. Og den går jo bare opp til 3 år, og det er vel da barna har best av et barnehagetilbud uansett.

Skremmern sa for 17år siden:

:rolleyes:

Inagh sa for 17år siden:

Men jeg er jo enig - alt er en prioriteringssak. Selvsagt kan man prioritere å gi avkall på diverse goder og være hjemme med kontantstøtte.

Men å le av at det ikke finnes noen som faktisk ikke har råd til det, det syns jeg er for drøyt.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Selvsagt finnes det folk som ikke har råd til det, men jeg tror nok Skremmern (iallfall jeg) lo av at det blir fremstilt så svart-hvitt. Noen har nok ikke råd, men MANGE har det. Jeg er ganske lei av å høre at kontantstøtten ikke gir et reelt valg, for det gjør den. For mange.

Skremmern sa for 17år siden:

Huh? Jeg ler av:

Jeg skjønner ærlig talt ikke hva du snakker om, Inagh!

Nebbia sa for 17år siden:

Det er forsåvidt et interessant tema han tar opp, men når man skriver så ensidig og tendensiøst mister man all slagkraft. Denne artikkelen irriterer mer enn den provoserer.

En liten digresjon, men det er jeg som leverer guttungen i barnehagen. Han sier også pappa jobbe, pappa jobbe når han leveres, men han gråter ikke. Han dytter, og fullfører med å si gå nå!

Inagh sa for 17år siden:

Eller så er det mye mulig jeg misforstår deg, Skremmern. :nemlig:

Olympia sa for 17år siden:

Dere er i en veldig spesiell situasjon. For de allerfleste er virkeligheten en helt annen, og muligheten til å prioritere annerledes mye mer til stede.

Jeg har gnagende dårlig samvittighet for at jeg ser barna for lite i løpet av uken. Jeg tror jeg ville vært en bedre mor om jeg var mer hjemme med barna. Jeg kjenner meg igjen i denne artikkelen, selv om jeg er langtifra enig i alt og synes hun går langt og setter ting noe voldsomt på spissen her og der. Jeg bryr meg i grunn ikke om at andre ikke føler slik, men vil ha meg frabedt å bli rollet/ledd av, slik det ofte ender i disse diskusjonene.

Teofelia sa for 17år siden:

maggypop sa for 17år siden:

Godt poeng.:nemlig:

Skulle jeg ha følt meg truffet av denne artikkelen, ville jeg sannsynligvis ha vært en krysning mellom Posh og Ellen Arnstad.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

Et spørsmål (oppriktig, om du skulle være i tvil), dersom man har redusert arbeidstid betinger jo det at man også har barnepass i arbeidstiden, altså barnehage i de fleste tilfeller. Og da faller jo kontantstøtta bort likevel?

Kanina sa for 17år siden:

En undersøkelse som nylig ble sitert i Foreldre og Barn, viste at det var i de familiene hvor far jobbet mest, og mor jobbet lite, at barna var mest negativt påvirket av foreldrenes tidsklemme (mulig jeg gjengir det litt feil nå, husker jo ikke så godt). Så dette er absolutt et relevant spørsmål (altså hvor det blir av kritikken mot karrieremenn..)

I Kaninungens barnehage leker de ofte at de går på jobb, uten at det er noe negativt i det.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Det kommer jo an på arbeidstider, hvem som kan passe barnet (i mitt tilfelle var det svigermor som passet henne de få dagene), og så kan man ha barnet i redusert barnehage og motta delvis kontantstøtte, feks. Jeg vet ikke, men folk pleier jo å finne en løsning som passer. Så lenge kontantstøtten finnes så er jo valget der for mange.

Teofelia sa for 17år siden:

Blå sa for 17år siden:

Mange barnehager, inkludert min, gir ikke redusert plass, eller i hvert fall ikke en reduksjon som kan kombineres med jobb. Det er selvfølgelig flott for deg at du hadde svigermor som kunne passe, men helt derfra og til å si at alt er lett og flott og at 3650 kroner endrer livet er ganske langt.

Debatten er gammel og den kommer til å fortsette. Jeg har ingen problemer med å forsvare mitt valg. Jeg har glade og harmoniske barn med et godt forhold både til meg, til sin far og til andre voksne som har vært rundt dem. Jeg har heldigvis hatt en fleksibel jobb og har kunnet gi dem de pausene de av og til har trengt i hverdagen. Ja, av og til har de hatt lyst til å bli hjemme når de har vært på vei til barnehagen, men ganske ofte har de hatt lyst til å bli i barnehagen når jeg skulle hente også.

Miromurr sa for 17år siden:

:nemlig:

Jeg har en følelse av at jeg har lest det samme, eller i det minste et veldig likt innlegg for noen år siden? Selv om forfatteren kanskje kan ha noen poeng innimellom, drukner de i den voldsomt ensidige vinklingen.

Lykken sa for 17år siden:

Mener dere at 3000 eller mindre ved redusert støtte skal kunne erstatte en full lønn på tja, la oss si 20-25000 utbetalt i mnd? Hvis man bor i og rundt de større, dyre byene som krever høye boliglån, også når man kun har en treroms. Uansett hvordan vi hadde bodd kunne ikke jeg eller mannen gått hjemme for kontantstøtten, og det gjelder veldig, veldig mange uansett prioriteringer. Jeg tror heller de som kan det er i et fåtall.

allium sa for 17år siden:

Regnestykket er jo litt annerledes enn det, da.

For det første er det langt fra alle som har 20-25000 utbetalt. Dessuten sparer man også barnehageutgiften, og pendlerutgifter. Hverdagen blir roligere, og der er det min erfaring at man kan spare mye. Jeg kjenner mange som bruker mye penger på ferdigmat og dyre ferier, fordi "vi er så slitne", og "vi må kunne unne oss det".

Har man flere barnehagebarn, og en relativt dårlig lønn, er det ofte ikke mange kronene å tjene på å jobbe. Og egentlig synes jeg det er et argument mot kontantstøtten. Jeg har hatt kolleger som klager over hvor mye det "koster at kona jobber". I de familiene er kontantstøtten med på å sementere tradisjonelle holdninger, og å holde kvinnene unna arbeidslivet.

Lykken sa for 17år siden:

Jo, når du sier det sånn så. ;)
Jeg er delvis enig, men synes det er grov forenkling å kun si at det gjelder prioriteringer. Som Inagh var inne på, klart man kan flytte til billigere steder, men konsekvensen er at man flytter vekk fra familie, venner og nettverk og kanskje jobbmuligheter nå og senere. Men jeg er også enig i at mange ikke ønsker å prioritere bort "luksus" som stort hus, klær, ferier, mat, restauranter etc, det gjelder blant annet oss, selv om jeg er enig i og skulle ofte ønske meg kortere/færre arbeidsdager og mer ro.

allium sa for 17år siden:

Det er jeg helt enig i.

Og jeg er ikke for kontantstøtten, bare så det er sagt.

Røverdatter sa for 17år siden:

For veldig mange tror jeg det i såfall er ensbetydende med å selge et belånt hjem, og det syns jeg er ti ganger mer dramatisk for familien som helhet enn det er for barnet å være i barnehagen. Det var iallefall utelukket for oss, som var godt etablerte, men hadde høy gjeld, da vi fikk barn, å selge huset vi så for oss å bo i resten av livet, slik at en av oss kunne være hjemme med kontantstøtte. I så fall måtte vi bodd i et midlertidig, rimelig hjem et par år, før vi for det første måtte finne en ny jobb, og så måtte finne et nytt hjem som hadde beliggenheten vi ønsket i nærheten av familie og venner. Jeg kan ikke se at det på noen måte hadde vært fornuftig for vår familie å prioritere slik. Når det å prioritere handler om å rykke en hel familie opp med rota og sette hele livet på vent, så er det ikke "bare å prioritere". Man må gjøre det som er mest fornuftig på sikt.

Nå var vi heldige og hadde mormor som dagmamma fra Vesla var ett til hun var to, men selv da så syns jeg hun godt kunne vært litt i barnehage. Fra hun var to, så ville jeg hatt henne i barnehage uansett. Hun er en som suger til seg kunnskap og stimulans, og det hun har fått i barnehagen ville jeg aldri klart å gi henne om vi var alene hjemme hele uken. Jeg er sikker på at hun ville kjedet seg og blitt understimulert. Og ikke minst så trenger hun nettverket av barn og venner.

Jeg tror det er naturlig at mange reagerer når samfunnsformen endres, og at bekymringen er oppriktig og ekte. Det er hele ikke tvil om at noen ting er bekymringsfulle. Men hvis jeg ser alt i helhet så er det MYE bedre å være barn i dag enn det var den gangen det var vanlig at mødre var hjemme med barna, og det syns jeg veier opp for eventuelle negative aspekter ved at barn får mange timer i barnehage.

Skremmern sa for 17år siden:

For de aller fleste av oss handler det om prioriteringer. Ingenting annet.

Left sa for 17år siden:

Det lurte jeg på også.

him sa for 17år siden:

Bokormen sa for 17år siden:

Jeg er i grunnen enig med deg. Standaren for hva vi "må og bør ha" av bolig, kjøretøy og forbruk har endret seg voldsomt de siste tiårene. Før brukte man vinterkåpe med lapper på albuen, nå kjøper man ny fordi man er lei fjorårets.

Mange i dag er jo såpass voksne da de stifter familie at de allerede har bolig, studielån, ferievaner, hobbyer og et levesett som er tilpasset to lønninger. Det er på en måte lettere å starte i den andre enden (uten at jeg skal anbefale å få barn da du er 20 :knegg:).

Candy Darling sa for 17år siden:

Herremin. Hvorfor går jeg inn på et innlegg i Dagbladet med en sånn tittel. Jaja, jeg får som fortjent. :rolleyes:

Irma sa for 17år siden:

Oh my. Det må være samme fyr som skrev noe vi fikk en link til for en tid tilbake. Forsøket på å ta barnas behov på alvor mistet sin kraft (overfor meg) da vedkommende kun framholder mor som syndebukk.

Teofelia sa for 17år siden:

Ellers er jeg helt enig med deg i at det å være hjemmeværende hovedsaklig er et prioriteringsspørsmål. Min mormor var hjemmeværende etter at hun fikk barn, og hun forsørget en familie på fire barn, to voksne og en hund ved hjelp av min morfars magre kommunearbeiderlønn.

Hvis vi er villige til å velge en levestandard som tilsvarer den min mor vokste opp i på –40 og –50-tallet, vil det være fullt mulig for oss å klare oss på bare én lønn.

Så ja, jeg er helt enig: det er kun et spørsmål om prioriteringer.

Mams sa for 17år siden:

Selvsagt handler det om prioritering, men til hvilken kostnad.

Men samtidig blir det alt for enkelt å si at å kutte ut en utbetaling på 15 000 og oppover mot å få en på 3000 går greit om man bare prioriterer.

him sa for 17år siden:

Jeg synes imidlertid at det er mest interessant å diskutere slike ting på samfunnsnivå. Hvor mye skal samfunnet legge opp for oss? Hvilke grep skal samfunnet ta for å tilrettelegge for barnefamilier? Det er jo dette som er fordelen med å leve i et demokrati, vi har muligheten til å gripe inn i selve samfunnsstyringen! Hvis vi ønsker oss et samfunn hvor alt er på individnivå, er USA (og en rekke andre land) drømmen.

Irma sa for 17år siden:

Det er sikkert postet i den andre tråden hvor vi har diskutert dette innspillet, jeg legger allikevel inn link til svaret Tveitereid fikk fra Marie Simonsen og Cecilie Klem; "Hva skal Tveitereid med fedre?"

Milfrid sa for 17år siden:

Akkurat det reagerte faktisk jeg også på :nemlig:. Det burde være kjønnsnøytralt. Ut over det synes jeg faktisk at han har en del poeng. Det er fryktelig mange, også i min omgangskrets, som får barn de egentlig ikke har tid til å ha. Og da snakker jeg ikke om mødre, men om foreldre - begge to.

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av hun som på mange måter ønsker at livet skal fortsette som før, at jeg skal ha anledning til å gjøre alt jeg gjorde før jeg ble mor, samtidig som jeg har veldig lyst til å bruke masse tid på ungene. Ikke alltid like lett å kombinere.....

Og uten å se på hvem som gjør hva, så vet jeg ærlig talt ikke om det er til barnas og samfunnets beste at begge foreldrene jobber fulltid.

Så ja, jeg synes at han har en del poeng, men det provoserer meg at han legger hele skylden på kvinnen. Det blir veldig lett å ta ham for det i stedet for å seriøst diskutere det som nok egentlig er poenget: om det er bra for barnet med et samfunn som er lagt opp slik at begge foreldrene jobber 100% og gjerne litt til - om barn er blitt et statussymbol.

Milfrid sa for 17år siden:

:knegg:

Kanonbra tilsvar! Tipper Tveitereid rødmet langt ned i tærene når han leste det!

Milfrid sa for 17år siden:

Det handler nok mye om prioriteringer, og ikke alltid bare økonomiske prioriteringer. Jeg jobber 80%, jeg kunne hatt råd til å gå hjemme 100%, uten at vi hadde lidd noen som helst økonomisk overlast. Ikke fordi jeg tjener så dårlig, men fordi vår totale økonomiske situasjon er veldig bra.

Men jeg ØNSKER ikke å gå hjemme 100%. Jeg er en av disse som føler seg truffet av påstanden om foreldre som ønsker å realisere seg selv :o. Jeg elsker ungene mine, jeg liker å være sammen med dem, men er ærlig nok mot meg selv til å vite at jeg hadde blitt sprø om jeg skulle gå hjemme med unger på fulltid. Det er meg, et produkt av min samtid.

Det betyr ikke at jeg ikke kjenner på samvittigheten min at jeg skulle vært hjemme mer. Jeg tror ikke nødvendigvis ungene mine lider overlast, det går i grunnen bare på samvittigheten min, og hva magefølelsen sier: Jeg har hentet to unger fra andre siden av kloden, jeg burde være sammen med dem mest mulig.

Men ok, nå har vi tatt våre grep som gjør at vi får mer tid til ungene, og anledning til å legge trening og andre aktiviteter til etter deres leggetid. Vi har redusert tidsklemma så mye som vi kan, og føler vi etter hvert klarer å gi ungene både pose og sekk. Men jeg er jo ikke så dum at jeg ikke ser at det er noe vi kan gjøre fordi vi har veldig god økonomi.

All ære til dem som sparer der de spare kan, går hjemme med unger og trives med det. Jeg må bare innrømme at det ikke er noe jeg ville gjort. Jeg prioriterer annerledes. Men jeg vil ha meg frabedt å bli fortalt at jeg elsker ungene mine mindre enn de som går hjemme full tid med barna! :mad:

Gaia sa for 17år siden:

Det er mange ting her i verden som er et spørsmål om prioritering. Jeg og mannen prioriterer å jobbe 100 % begge to og ha Snupp full tid i barnehage. Vi klarer likevel å prioritere det på en slik måte at han ikke får noe lengere "arbeidsdag" enn det vi får. Og jeg klarer rett og slett ikke å ha dårlig samvittighet for det.

Kanskje fordi Snupp er blid og fornøyd når han ser barnehagen og som oftest vinker oss av gårde i det han løper inn til vennene sine. Kanskje fordi jeg gjerne må hale ham med meg hjem de gangene han skal hentes tidligere enn vanlig, fordi det ikke passer ham å gå før de andre begynner å bli hentet (noe min mor også har erfart - hun har derfor gått fra å hente ham mellom 1430 og 1500 til å hente mellom 1530 og 1600 den dagen hun henter, fordi hun bruker uendelig lang tid på å hente ham hvis han syns hun kommer for tidlig.) Kanskje fordi jeg selv var dagmamma-, park- og barnehagebarn fra jeg var ca. ett år og utelukkende forbinder det med noe positivt. Jeg aner som sagt ikke hvorfor jeg ikke får dårlig samvittighet hvis noen ser på meg med Tårnfrid i blikket. Men det gjør jeg altså ikke.

Samtidig så elsker jeg å være mamma, og jeg storkoser meg med Snupp om morgenen, om ettermiddagen og i helgene. Vi prioriterer i veldig stor grad å være sammen som familie utenom arbeidstiden, men vi merker også at Snupp gjerne vil være sammen med andre barn, hvilket betyr at vi prøver å være sammen med venner og familie med barn på Snupps alder i helgene, av hensyn til ham. Mannen og jeg trives med å gå på jobb, Snupp trives med å gå i barnehagen, og da han hadde vært hjemme tre dager pluss en helg fordi han var syk så jublet han den dagen han skulle tilbake i barnehagen.

Selvfølgelig trenger han ferier og korte dager innimellom han også. Det gjør vi alle sammen. Men jeg kan ikke se at det er noe skadelig ved å sende barn i barnehage, park eller til dagmamma, så lenge de signaliserer at det faktisk er noe de trives med. Så får man heller bruke litt ekstra tid på levering og hente litt tidligere de dagene avkommet signaliserer at han eller hun trenger litt ekstra mamma- eller pappatid.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Jeg synes ingen skal ha dårlig samvittighet om de gjør det beste for familien, enten det er å jobbe 100 % eller være hjemme. Alle er jo forskjellige? Min datter går jo til og med i fulltids-barnehage til tross for at jeg er hjemme (jeg VIL jo jobbe da, men ting gikk ikke som planlagt og nå blir jeg jo hjemme med baby om noen uker), men det er fordi hun selv ønsker det og fordi hun har svært godt av det. Jeg hadde hatt mer dårlig samvittighet om hun var hjemme med meg, for jeg ER ingen supermamma med energi som Skipper'n.
Hun er fire år da, jeg var hjemme med henne til hun var nesten 3, og håper jeg kan være hjemme med nestemann til han er iallfall 2, men det avhenger nok litt av kontantstøtten. Vi får se.

Poenget er vel valgfrihet. Og selv om noen er uenige så mener jeg kontantstøtten GIR mange en valgfrihet. Desverre brukes den jo på dagmamma, noe den ikke burde (men så har man jo problemet med barnehagedekningen). Hadde både jeg og min mann jobbet 100 % vet jeg at vi hadde hatt en enormt stressfylt hverdag. Ikke aner jeg hvordan vi skulle fått det til med barnehagetidene (7.30-16.30) heller når jeg ikke har bil, det hadde ikke gått! Så for oss passer det ikke, mens for andre er det glimrende med fulltidsjobber. Alle familier er jo forskjellige!

Candy Darling sa for 17år siden:

Hvis dette nå er en diskusjon om kontantstøtten, kan jeg gjerne gi mitt besyv med til at det øker valgfriheten til noen få. Men det er tross alt veldig få som velger annerledes fordi de får 3600,- i mnd. De aller, aller fleste har enten råd til å være hjemme uten, eller må jobbe åkke som. Likevel spyr vi ut disse pengene over en lav sko. Det er helt feil bruk av samfunnets midler, etter min mening.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Det er ekstremt mye som er "feil" bruk av samfunnets midler. Hva skal feks. ei venninne av mamma som er mangemillionær og har 6 barn under 18 år, med barnetrygd feks? Men nå kommer vel kontantstøtten til å fjernes i nærmeste fremtid uansett.

Candy Darling sa for 17år siden:

Jeg er mot behovsprøvd barnetrygd selv om mange ikke trenger den, fordi den vel prinsippielt er ment for å sikre barnets grunnleggende behov.

Teofelia sa for 17år siden:

Dette er mulig fordi vi begge har fleksibel arbeidstid og styrer vår egen arbeidsdag, fordi vi begge har mulighet til å legge en del av arbeidsdagen til tiden etter kl. 21 om kvelden, og ikke minst er det mulig fordi både mor og far prioriterer tid med ungene fremfor lange dager på kontoret. Jeg vet at vi er heldige og at ikke alle har mulighet til å organisere dagen slik vi gjør, men jeg kjenner likevel ganske mange som jobber etter akkurat samme modell: alle sammen småbarnsforeldre, alle sammen "karrieremennesker" på sitt vis.

Det jeg vil med dette innlegget er å belyse at det er mye som "bare er et spørsmål om prioritering". Vi nedprioriterer fritid på kveldene for å kunne gi ungene kortere dag i barnehagen og for å kunne konsentere oss om dem på ettermiddagstid. Med det kommer vi minst like langt som vi ville ha gjort om en av oss gikk ned i 50 % stilling (ikke minst hvis det medførte at den andre gikk opp i 130 %). Jeg vet om flere som jobber redusert stilling, som har barna sine i barnehagen like mange timer i uka som vi har, så barnas trivsel og hvor mye man er sammen med ungene sine, beror på mange andre ting enn bare hvor stor stillingsandel man har.

Dixie Diner sa for 17år siden:

Selvsagt er den det, men trenger man den for å sikre barnets grunnleggende behov når man er mangemillionær og har mer enn god nok råd til det uten den? Dama jeg snakker om sier hun ikke engang vil ha den, men hun MÅ ta imot den. Klart, man kan jo gjøre slik mange faktisk gjør - spare den på barnets konto slik at barnet kan kjøpe seg en fet bil når han/hun blir 18. :cool:

Teofelia sa for 17år siden:

Jeg er mot behovsprøving av barnetrygden. For min del hadde det trolig vært mer gunstig med skattelette, men jeg synes det er viktig at denne støtten også gis til folk lav eller ingen inntekt.

allium sa for 17år siden:

Enig med Teofelia.

I tillegg har det vel vært gjort beregninger som viser at en behovsprøving vil koste mer enn man sparer.

Og så vil antagelig det vanlige skje. Man definerer høy inntekt som et beløp, og "glemmer" å inflasjonsjustere det. Om 10-15 år er det da bare de med inntekt langt under snittet som får barnetrygd.

Polyanna sa for 17år siden:

:ropert: Artikkelen er fra 2005!

Ellers: Artikkelen er idiotisk i både form og innhold. Det er påfallende at han kun snakker om morsrollen som dette "viktigste i livet", og han er på jordet når han tror at barn i barnehager har det på samme måte som barn som oppbevares 4 timer om dagen i en park.

Når det er sagt: Jeg lurer mer og mer på om det virkelig er til det beste dette at det er fullt kjør i barnehage, stort sett 8 timers dager, 5 dager i uka, allerede fra de er 1 år. Det er en utrolig brå forandring for et lite barn. De fleste HAR ganske travle dager fra klokka 5 til leggetid. De fleste syns det er kavete å komme seg ut dørene om morgenen. Jeg vet at ungene mine liker å ha flere timer til å leke i "fred" om ettermiddagen enn det de vil få når hverdagen tar oss fra høsten av.

Det er et ganske tydelig press på at det selvsagt er helt ok med fulltidsbarnehage fra 12-månedersdagen. En normalisering av den travle hverdagen ("sånn er det bare, disse årene"). Når jobben tar tak en og river en av gårde med litt for mye reising og litt for mange møter og litt for mye kveldsjobbing så strekker vi opp hendene litt sånn hjelpeløst og bare flyter med. "Huff, det er for travelt nå, men sånn er det bare - vi skal komme i mål med dette prosjektet og alt det er så mye å gjøre at jeg bare må sette alle kluter til og det er jo ikke JEG som legger opp til at det skal være så mye, jeg gjør bare jobben min". Og så er det jo gøy også - når adrenalinet bruser og kunden krever og man leverer så det suser og det er skryt og hurra.

Jeg kjenner på meg selv at jeg burde ta meg en time-out og kjenne om det VIRKELIG er sånn jeg vil leve. At jeg kanskje lar livet "skje" med meg litt for mye, og så blir jeg så redd for å plutselig våkne opp om en 3-4-5 år, med store unger, og lure på - hvorfor gjorde vi det sånn, da??

Oi. Dette ble personlig, kjenner jeg. :flau:

Bokormen sa for 17år siden:

Jeg (og sikkert flere) kjenner meg igjen i dette. :jupp:

Til neste år skal mannen ha fri hver onsdag, da er minsten hjemme, og storesøster blir hentet rett etter skolen. (Slipper SFO). Jeg kommer til å slutte tidlig på jobb (14.00) i alle fall et par dager i uka. Alt i alt får vi nok ikke veldig mye bedre råd enn da jeg var student, men vi greier oss. Og om vi får det til så blir det nok vaskehjelp på oss. Da ungene er i seng gidder vi sjelden å gjøre husarbeid, og det er synd å bruke for mye av helgen på det synes jeg. Det daglige med klesvask, oppvask, matlaging og div tar mer enn nok tid. Vi er heldige som kan gjøre det slik, ikke alle har fleksible jobber. Men jeg tror nok en del også kjører seg fast i et mønster hvor man "må" ha ditt og datt. Om man er i et miljø hvor alle spiser ofte ute, ofte er på kostbare utflukter osv er det ikke så lett å gå imot strømmen. Jeg tror de fleste av oss blir i alle fall litt påvirket av hvordan venner og bekjente i samme livssituasjon lever.

Milfrid sa for 17år siden:

Jeg er i grunnen enig med deg også, jeg, det er mye som kan prioriteres og mange måter å løse det på. Det er fullt mulig å jobbe 100% begge to, og samtidig ha korte dager i barnehagen, hvis man feks har fleksibel arbeidstid. Og man kan selvfølgelig også prioritere barne 100% de timene man ikke jobber (og de ikke sover). Så nei, det å ha kortere arbeidstid er selvfølgelig ikke noen garanti for at man ser ungene mer.

Vi har fått enkelte skjeve blikk fra venner og familie pga at vi har au pair. Enkelte mener jo at det er noe man har for å kunne bruke mindre tid på barna. Det var vel min fordom også før, men det er SÅ feil!

Derimot har vi nå anledning til å ta stellet av ungene sammen om morgenen, i fred og ro, vi sitter ned alle fire og spiser felles frokost - vi har god tid og kaver ikke. Minstemann får ca to timer kortere tid i barnehagen fordi au pairen vår leverer, noe som gjør at han kommer senere i barnehagen jeg kan hente tidligere enn om vi hadde levert selv om morgenen. Vi to får tid til å leke sammen en time før eldstemann kommer hjem fra SFO (hun ønsker å gå der, alle andre går, ergo ingen venner hjemme). Da kan jeg vie hele min oppmerksomhet til å gjøre lekser med henne, mens minstemann leker selv, eller hjelper au pairen med middagen. Så spiser vi alle middag sammen når pappa kommer hjem.

Tidligere trente vi på omgang, og noen ganger mens ungene var våkne. Nå legges all trening til etter leggetid, og vi trener sammen.

Det løpet vi har lagt opp med au pair har ført til at vi får MYE mer tid sammen alle fire som familie. Vi to voksne får også veldig mye mer tid sammen som par, ikke bare som mamma og pappa, og det har gjort underverker på forholdet vårt at vi får dyrke kjærligheten og vennskapet. Alt i alt er det å få au pair det smarteste vi har gjort noen gang, noen sinne, på familiefronten i alle fall :nemlig:.

Og mht det å ha en fremmed i huset, så var hun fremmed de to første ukene. Nå er det akkurat som å ha fått et nytt familiemedlem. Vel å merke et voksent familiemedlem, med behov for å være for seg selv, og for å være med egne venner, ikke bare henge sammen med den dølle vertsfamilien sin ;).