Jeg er veldig interessert i navn, og leser innimellom i navnediskusjoner om de med sjeldne navn selv som vil gi barna sine vanlige navn, og om de med vanlige navn som de delte med flere andre i klassen - som vil gi barna navn ikke "alle" bærer.
Like du navnet ditt?
Har du et sjeldent navn, eller delte du navnet ditt med mange andre på din alder? Har dine barn vanlige, eller mer sjeldne navn?
Jeg liker navnet mitt godt. Jeg har to fornavn, ett som var veldig vanlig og ett som var ganske uvanlig i 1974, men temmelig vanlig nå. Jeg bruker bare det første til daglig, men signerer gjerne med begge.
Barna mine har relativt sjeldne, men ikke spesielt sære navn.
Jeg er kjempeglad i navnet mitt. Det var så og si ingen på min alder som het dette da jeg var liten, og jeg var ikke like begeistret for det da. Mange trodde det var et kallenavn, faktisk.
Nå er det blitt betydelig mer poppis.
Jeg har to navn, det ene veldig vanlig, det andre heller ikke spesielt sjeldent. Men jeg liker navnet mitt, og syns begge navnene hver for seg er fine. Kombinasjonen er ikke så vanlig, har aldri møtt noen som heter det samme.
Jeg syns egentlig det er finest med bare ett fornavn, og mine egne barn har bare ett hver, alle har enkle norske navn som ikke kan regnes som sjeldne. (Jeg er veldig allergisk mot jål og dill på navnefronten, vil jeg si).
Jeg har et navn som var forholdsvis sjeldent da jeg vokste opp, som jeg ofte har måttet stave når jeg presenterer meg. Jeg er superfornøyd med navnet mitt, og synes det passer godt med min identitet. Ser nå på navnestatistikken til SSB at bruken av navnet mitt har eksplodert! :eek:
Vi har valgt ganske sjeldne navn til barna våre også, men velger å gi dem mellomnavn som er litt mer vanlige også.
Jeg likte ikke navnet mitt da jeg var liten, for det var ingen som het det i min krets.
Men nå liker jeg navnet mitt godt, og syns jeg passer det :) Mange små heter det samme som meg nå. Går jo i bølger med navn...
Jeg liker navnet mitt :) Det er ikke så mange som har det, og det har ikke svingt så veldig på statistikkene. Jenta mi har fått et navn som heller ikke er så vanlig på småjenter i disse dager - det hadde sin storhetstid i 1967, ifølge SSB.
Ja og nei. Synes jo det er et pent navn, men det som er litt kjipt er at om noen roper navnet mitt på gata, er det 50 stykker som snur seg. :knegg: Misunner mannen min litt, siden han har et italiensk navn, og "alle" vet hvem det er når navnet hans blir bragt opp. Men etternavnet er jeg glad i, siden det kun er min familie i hele Norge som heter det (6 stykker, snart 7). Litt kult.
Jeg er ikke så glad i navnet mitt. Jeg er kallt opp etter bestemødrene mine og ville mye heller hatt navn etter oldemødrene hvis jeg nå på heite livet skulle kalles opp. I klassen min på barneskolen var det to Marianne, en Mariann, to Marit, to Trine og to Cathrine og tre Anne. Da var det litt teite navnet mitt OK allikevel, for det var i hvert fall bare jeg som het det.
Ungene har ganske allminnelige navn, ingen oppkalling, bare navn vi liker. Vi styrte klar av ti på topp-navnene for jeg ville gjerne at de skulle unngå å bli en av to-tre med samme navn om ikke annet.
Ja, jeg har alltid likt navnet mitt. Det er enkelt og greit. Det var en del som het det samme som meg da jeg gikk på skolen, men det er svært få barn som får navnet nå - aner ikke hvorfor. :confused:
Navnet mitt er vanlig, og det var populært på 70-tallet da jeg ble født, men det var ikke derfor jeg fikk det, det er oppkalling etter min mormor som døde da mamma var 3 mnd på vei med meg. Det er et helt greit og pent navn.
Ungene mine er kalt opp begge to, etter besteforeldre på begge sider. Sønnen min sitt navn har blitt populært, litt surt. Jenta mi har dobbeltnavn med bindestrek og det første navnet er et gammelt velkjent navn, og det andre er en sjeldnere skrivevariant av et navn som har blitt en del populært de senere år, men er ikke på topp 10.
Jeg liker ikke navnet mitt noe særlig. Jeg misliker det ikke akkurat heller, men utover det at jeg faktisk heter det, så har jeg ikke noe forhold til navnet. Ganske intetsigende, for meg, altså. (Men pussig nok synes jeg det er et helt OK navn når andre heter det. :))
Poden har to navn, vi bruker vanligvis bare det første (selv om han har sagt flere ganger at han vil vi skal bruke begge :lat_mor: ) , som er litt uvanlig, men ikke rart eller kjempesjelden.
Jeg liker navnet mitt godt. Det er relativt sjeldent, og var nok kanskje mer sjeldent før? Men jeg ble ikke ertet utover "normalen" - jeg tror alle fikk noen rim på navnet sitt.
SSB sier:
Det er 447 kvinner som har LilleRosin som første fornavn.
Det er 322 kvinner som har LilleRosin som eneste fornavn.
Det er 529 kvinner som har LhilleRosin som første fornavn.
Det er 340 kvinner som har LhilleRosin som eneste fornavn.
Jeg liker navnet mitt godt, men gjorde det ikke når jeg var barn. Det er et litt "gammeldags" navn. Allikevel er det godt at det ikke er veldig mange på min alder eller yngre som har det samme navnet som meg (jeg kjenner bare en).
Jeg har et vanlig og kjedelig navn. De fleste som bærer det er rundt 30 år nå. Jeg er temmelig sikker på at jeg har en del navnesøstre her inne. Jeg misliker ikke navnet mitt, men jeg misliker at jeg har fått det "forfinet", og at jeg må stave det ofte. Jeg kjenner ei på min alder som heter Eivor, og jeg synes hun er heldig som fikk bære navnet sitt alene. Det gjorde henne litt ekstra spesiell, synes jeg.
Når jeg selv skulle ha barn, så var jeg veldig bevisst på at de ikke skulle få navn som er in, ei heller unødvendige eller "jålete" bokstaver. Barna mine har alle norrøne navn. De er ikke sjeldne, men heller ikke toppnavn. Jeg har litt allergi mot jålete navn, mot bokstaver som er i veien og mot toppnavn.
Det er kanskje som følge av at jeg heter det jeg heter, eller?
Mitt første navn er så vanlig som det kan bli, det andre er ikke helt på høyden der, og blir stavet feil støtt og stadig, men allikevel, det er MANGE som heter det. Jeg synes hverken at det er veldig fint eller veldig stygt, og blir som oftest kalt (og reagerer fortere om noen kaller meg ved) initialene mine.
Barna har fått navn som dengang da var litt uvanlige, men som tydeligvis har kommet oppover på navnelistene, dog ikke helt til toppen, og det er jeg glad for. Valgte navn til de utifra hva jeg synes høres penest (og ser penest) ut.
Jeg liker godt fornavnet+etternavnet mitt. Det er ingen andre som har den kombinasjonen, og det er både enkelt å uttale og å huske. Jeg synes det har litt snert. Fornavnet mitt alene er ikke noe å rope hurra for. Men det er ikke skjemmende heller. Det er såpass vanlig at ingen reagerer på det, men ikke så vanlig at jeg ofte møter andre med samme navn.
Der jeg ble født var navnet mitt veldig uvanlig, men så flyttet vi til en annen by der omtrent annenhver jente på min alder het det samme. Jeg har alltid likt navnet mitt uansett -det klinger fint. :nikker:
Jeg liker navnet mitt. Det er sånn passe uvanlig, jeg var den eneste med det navnet både på grunnskolen og på videregående. Jeg har heller aldri møtt noen som har samme navn som meg, selv om det egentlig ikke er så veldig uvanlig/sært.
Nå lurer jeg jo på hva alle dere heter. :knegg: Dumme tråden!
Jeg har et vanlig 70-tallsnavn som ingen kaller barna sine i dag. Jeg synes det er et kjedelig navn, men overlever jo nå som voksen. ;) Som barn ville jeg jo helst hete noe som begynt på C eller helst Ch. :knegg:
Har du et sjeldent navn, eller delte du navnet ditt med mange andre på din alder?
Det var på navnetoppen da jeg ble født. Altså 1974. Tror det var på navnetoppen i 1973 også. Siden har ingen brukt det. hehe...
Har dine barn vanlige, eller mer sjeldne navn?
Ganske vanlig navn. Men da jeg bestemte meg for å bruke det (oppkallingsnavn) da var det veldig få som kalte barna sine det. Men så rakk det å bli "trendy" igjen før jeg fikk barn.
Jeg skulle såååå ønske at jeg het for Charlotte eller noe sånt. Jeg ble nesten kalt Charlotte da, av mamma. Men min onkel, av alle, han blandet seg voldsomt inn og så ble det Hege.
Det skulle man kanskje tro. Men da jeg skulle lage nick her fant jeg ikke på noe annet enn det dumme navnet til en puddel jeg vet om.:hehehe:
Så det er brukt litt med ironi kan man vel si. ;)
Mamma og pappa klarte ikke enes om navn til meg, så de la favorittene sine i en bolle og trakk. På lappene i bollen sto det Elisabeth, Cecilie, Veronica, Cathrine, Monica og Marita.
Jeg har et navn som verken er spesielt vanlig eller spesielt uvanlig. Det er jeg fornøyd med. Syntes ikke det var særlig pent som barn, men nå liker jeg det. Voksne/gamle folk har stort sett elsket mitt navn. :fnis:På nittitallet ble det nokså populært, så det er en del småjenter med "mitt" navn.
Barna mine kommer til å få uvanlige til middels vanlige navn.
Jeg har to fornavn, hvorav det første er ganske vanlig (det VAR ganske vanlig på 70-tallet). Selv synes jeg det første fornavnet mitt er litt "porno", men det kunne vært verre. Det andre fornavnet mitt er imidlertid svært uvanlig - så uvanlig at jeg ikke vet om noen andre som heter det slik mitt skrives, og selv om andre kanskje heter det med en annen skrivemåte, så er det fremdeles ganske lite brukt. Etternavnet mitt er det heller ikke mange som har, kanskje rundt 30-40.
Synes igrunnen navnet er ganske kjedelig, typisk 70-talls navn som ikke har nådd høyden igjen, og det er vel 50 barn som har blitt kalt det de siste ti årene. Men, likevel deler jeg navn med 5171 andre, så det er jo et vanlig navn.
Mine barn har enkle, norske navn, men som likevel ikke rager på poppis-statistikken.
Navnet er helt greit nok - egentlig ganske fint, synes jeg, men akk, så vanlig blant 70-tallsbarn. Bestevenninna mi fra oppveksten heter det samme.
Dattera mi har et veldig vanlig navn - ca. 900 kvinner har Liv som eneste fornavn, og hele 25 600 har det som første fornavn. Svært mange av disse er imidlertid født på 40-tallet. Da jenta mi ble født, i 2006, var det 57 som fikk navnet Liv i Norge - mot nesten 500 Thea, for eksempel.
Jeg er veldig glad i navnet mitt. Det er et kjent navn, som likevel ikke blir brukt så ofte. Det er derimot helt uvanlig stavet, og til tross for at jeg alltid må stave det for alle, liker jeg stavemåten nesten best av alt. Jeg har to mellomnavn som er veldig eksotisk her, men helt vanlig der jeg er fra opprinnelig.
Ett av barna mine har et navn hun ikke deler med veldig mange, men som likevel er kjent og ikke går i kategorien "frikete". Barn nr. 2 har et veldig eksotisk navn til å være nordmann, og det må staves både 3 og 4 ganger før folk skjønner hva han heter. De har to fornavn begge to.
I barndommen gikk det veldig i bølger om jeg likte fornavnet mitt eller ikke, i dag er jeg veldig fornøyd med det. Det har blitt veldig meg.
På ungdomsskolen klarte jeg i en periode å lure folk til at jeg hadde Kristin (uttalt med lang i til slutt) som mellomnavn.
Fornavnet mitt var på vei oppover da jeg ble født, men det finnes utrolig mange 18 år gamle jenter med det navnet nå.
Det merkelige er jo at jeg alltid blir spurt om det skrives med h, men i følge SSB så er det varianten uten h som er vanligst.
Jeg liker navnet mitt. Da jeg vokste opp visste jeg bare om tre-fire andre som het det, og ingen som jeg traff daglig, samtidig som det ikke var supersært eller vanskelig å stave. :)
Tidvis litt vanskelig i engelsktalende land (hvor jeg bodde noen år som barn/ungdom), da det slutter på en 'e' som blir stum og dermed gir navnet en litt spesiell betydning, men jeg la meg heller i selen for å leve opp til betydningen, så det gikk på et vis.
Jeg er godt fornøyd med navnet mitt. Det er få som heter det. Jeg var 14år før jeg hørte om en med samme navn. Har også et mellomnavn, men det synes jeg ikke noe særlig om.
Jeg har dobbeltnavn og har vel egentlig aldri helt likt det.
Bruker stortsett bare det første navnet selv om det er med bindestrek.
De som kjenner meg fra barnsben av bruker begge navnene.
Når jeg skriver under eller presenterer meg bruker jeg begge navnene.
Navnet mitt er eit godt, urnorsk kvinnenavn, som eg er svært glad i. Etter at eg tok tilbake etternavnet mitt i tillegg er eg rett og slett nyforelska i heile navnet mitt. :)
Sonen min har et klassisk, enkelt mannsnavn som var svært populært for 50 år sida, men ikkje særlig i bruk no. Veslejenta har et forholdsvis moderne navn som det heldigivs ikkje er utstrakt bruk av her vi bor.
Det er uvanlig, det er 42 kvinner som har det som første fornavn og 22 kvinner har det som eneste fornavn.
Kombinasjonen for- og etternavn er jeg alene om i Norge. Er passe fornøyd med etternavnet.
Det klinger sterkt og flott på opprinnelsesspråket, på norsk er det litt sånn hæ? :humre:
Jeg er godt fornøyd med navnet mitt - også et godt norsk kvinnenavn. Da jeg var liten, likte jeg det ikke. Forbandt det bare med gamle damer og kjente ingen på min alder som het det (oppkalt etter bestemor). Men det er et av Norges aller mest brukte kvinnenavn på hele 1900-tallet. Det er blitt ganske populært igjen de siste årene, og det synes jeg er hyggelig.
Sønnene mine har også gamle norske navn - eldstemann et relativt vanlig et, og yngstemann et mer sjeldent et.
Jeg likte ikke navnet mitt da jeg var liten, men nå synes jeg det er greit nok. Det hadde sin storhetstid på sekstitallet da jeg ble født, og mine foreldres begrunnelse for valget var at vi barna skulle ha enkle fornavn ettersom vi hadde et etternavn som måtte staves bestandig.
Sønnen min er oppkalt etter en bestefar og en oldefar (to navn) og den kombinasjonen er det bare et dusin personer i Norge som har. Det første er ganske vanlig i kombinasjoner, det andre er det nesten ingen som har fått etter 1980.
Jeg liker navnet mitt. Det var et veldig populært navn på begynnelsen av 70-tallet, så det var mange både på skolen og ellers som het det, men jeg syntes aldri det var et problem. Så jeg tror ikke det er grunnen til at jeg ønsket litt mindre populære navn til ungene mine, heller at jeg blir lei av navn jeg hører for ofte.
Dette beskriver akkurat hvordan jeg føler det, bortsett fra at jeg vel har møtt 1 eller 2 som heter det samme som meg.
Jeg bruker begge navn, men jeg skulle likevel ønske jeg bare hadde ett navn.
Liker navnet mitt veldig godt, jeg. Det var relativt vanlig da jeg var yngre, men nå er populæriten i fritt fall. Selv om navnet var mer vanlig da jeg var liten, møter jeg nesten aldri noen med samme navn. Jeg har et internsjonalt navn, og synes det er praktisk med et navn som alle vet hvordan skrives om man snakker engelsk, fransk, tysk eller norsk.
Jeg har 2 fornavn, men bruker bare det første. Det er 5 kvinner i Norge som har samme navnekombinasjon som meg.
Det er 1137 som har samme første-fornavn.
Jeg hatet det da jeg var yngre, for det var ikke så vanlig. Nå liker jeg det godt, nettopp fordi ikke halve Norge heter det :)
Ja, jeg liker navnet mitt. Mest fordi jeg er oppkalt etter farmoren min, som var et flott menneske. Jeg er den 4. i vår familie som bærer dette fornavnet - før meg var det farmor, hennes mor og igjen hennes mormor. Til tross for oppkalling, hadde det en topp på begynnelsen av 70-tallet, da jeg ble født. Det er omlag 5000 personer i Norge med dette fornavnet.
Jeg møter sjelden noen med samme navn, og de jeg møter er naturlig nok stort sett på samme alder. Ikke mange barn i dag som får det navnet.
Datteren min har et relativt lite brukt fornavn, det er rundt 5-600 som har det i Norge. Men det har "eksplodert" siden hun ble født i 2002, og jeg synes rett som det er jeg hører om noen med det navnet. Det hjelper kanskje også at et par kjendiser har kalt sin datter dette navnet?
Navnet hennes er i bruk i Norge og i Danmark, så vidt jeg vet.
Sønnen vår har et ganske så vanlig fornavn. Det er internasjonalt, og i Norge deler han det med nesten 6000 andre. Da vi hadde bestemt navn til ham, leste vi i avisen 2 dager etter at det var på topp i Oslo.
fornøyd med navnet mitt. Har to fornavn, mest familien som bruker begge, men jeg presenterer meg med begge når jeg presenterer meg med hele navnet (i tlf og litt "offentlig")
Første navnet er ikke så vanlig, var en topp før krigen og like før jeg ble født. Kjenner bare ei til med samme navnet, selv om vi er over 4000 som heter det. Er nok mange eldre som heter det. Ser navnet av og til på pasienter på jobb, men aldri sett noen yngre enn meg hete det.
Andre navnet er ganske vanlig, men ikke kombinasjonen (176 heter det...)
Ungene har "vanlige norske navn", uten at de er for vanskelige/ukjente på andre språk. Populære på 60-70-tallet.
De har alle doble navn som brukes til daglig. Eldste har den mest uvanlige kombinasjonen, 178 som heter det. Men faktisk har min bror blitt kjent med ei som heter det samme. Hun ble også ganske overrasket.
Jeg er også veldig opptatt av navn. (sier jo litt når SSB sin navnestatistisk er på "favoritter" på pc'n her :o)
Når jeg fikk mitt navn og vi bodde i Finnmark så var det bare jeg som het det på miiiiilevis omkrets;)
Men etter det er det 2 som har fått det navnet etter på.
Her har jeg først på vidregående havnet i samme klasse som flere Marianner.
Først vk1. ei som var ett år yngre så på voksen opplæring ei som hadde samme navn og 10 år eldre.
Mammaen til bestevenninna mi heter Marianne.
Jeg hater navnet mitt, mange venner kaller meg Maja.
Hadde lenge lyst å forandre på det.
Mari -Anne ler
Og artige er 8 bokstaver i fornavn 8 bokstaver i pikenavn etternavn og 8 bokstaver i manne etternavn.
Jah god plass å skrive under på ting med bare fornavn og etternavn. NOT haha
SSBs navnstatistikk er artig. Det eneste jeg savner der er statistikk over sjeldne. Det er nok personvernhensyn de utviser, men en liste over sjeldne navn som flere enn f.eks. 10 personer har, hadde vært interessant. Det er mange rare og spennende navn der ute.
Jeg har ikke alltid syns noe om navnet mitt nei. Ville nok helst hete noe "mykere" da jeg var liten. Det er noen stjerner her i landet som heter det samme og det har vært litt bob-bob. Hun ene er spik spenna gær'n. :knegg:
Ungene mine har helt normale navn, det ene litt mer sjeldent enn det andre.
Har et 70-tallsnavn som alltid må staves fordi du kan skrive på flere måter. Jeg har alltid likt navnet mitt, og sammen med etternavnet mitt er det unikt og MEG.
Barna har gode norrøne navn som passer godt sammen med de to etternavnene. Det er ganske populære navn, men ikke på topp-10-lista. Jeg er ikke begeistret for navnejåleri. Det enkle er ofte det beste.:jupp:
Jeg liker navnet mitt veldig godt, og det er under 40 personer i landet som heter det samme.
Hadde forresten en morsom opplevelse i går da jeg var på besøk på et aldershjem i nabokommunen. Der hang det en stor lapp på inngangsdøren; "Julekona" spiller og synger i peisestua på lørdag! Jeg la jo merke til det nettopp på grunn av at det er sjelden jeg ser navnet mitt på trykk, uten at det gjelder meg selv. Enda morsommere ble det jo da jeg kom inn og presenterte meg; "å, skal du begynne å spille og synge allerede nå?" :D
Nei, jeg liker ikke navnet mitt. Jeg heter Bente og synes det er platt og kjedelig. Jeg har alltid drømt om et navn med en a i. Det har jeg gitt til begge mine barn.
Helt greit navn som jeg trives med. Deler det med mange tusen andre. Iflg. SSB var det ett relativt populært navn, som var poppis i 40 år mellom (1960-2000) og som nå har en svært fallende popularitetskurve.
Synes søsteren min har fått ett finere navn egentlig, men det passer jo ikke til meg uansett, det er jo hennes:D
Tja. Det er meg, liksom. Meg og veldig mange andre som er født på 70-tallet, vel å merke. Da jeg vokste opp, var det aldri en klasse, forsamling eller gruppe der jeg var alene om navnet mitt. Det var litt irriterende.
For sikkerhets skyld fikk den eldste datteren min et navn som bare 34 andre fikk i 2000, og det er nærmest en kuriøsitet de gangene vi treffer på barn med samme navn. Navnet opptrer derimot ganske hyppig i Aftenpostens dødsannonser. :p
Jeg ble ellers inspirert av denne tråden til å sjekke navnestatistikker, og såvidt jeg kan se, var 2007 det første året det var flere som fikk navnet til Poden (August) enn mitt navn (Anne). Snedig.
Jeg liker fornavnet mitt i bruk på meg eller andre med etternavn som er av latinsk opprinnelse. Men når mitt fornavn er i bruk med norske etternavn da er det rett og slett harry synes jeg. Det er1040 som har samme fornavn.
Jeg har dobbeltnavn. Bruker bare det ene. Deler navn med mange andre som er født på 70-tallet. Det andre navnet deler jeg med mange medsøstre, en av de mer berømte er en dame nevnt i den hellig bok og mor til Jesus. :)
Nå synes er det helt greit, men jeg likte det ikke mens jeg gikk på barne- og ungdomsskolen. Det er et navn som i følge statistikken hadde sin topp tidlig på 60-tallet.
Jeg er fornøyd med kombinasjonen av for- og etternavnet mitt, og det er det ingen andre i Norge som heter.
Jeg har et skikkelig topp-navn fra slutten av 70-tallet, og det merktes på skolen: På videregående var det tre andre ved samme navn i min klasse, pluss ei til i franskklassen. :knegg:
Nå synes jeg navnet er ganske fint, men da jeg var yngre, syntes jeg det var grusomt.
Og som jeg har skrevet før en gang, har jeg hatt litt vanskelig for å identifisere meg helt med navnet, da svært mange assosierer det med søte vestkantspiker med gyldne krøller, perleøredøbber og V-halsgensere. :knegg:
Lillegutt har et navn som var sjeldent da jeg ga ham det, men som takket være etpar tv-serier (og ingen tror meg når jeg sier at navnet var bestemt lenge før det!) er ganske poppis nå.
Heldigvis har han et andre fornavn, og den kombinasjonen er ganske uvanlig.
Da han ble født, var han den eneste med den kombinasjonen, men jeg opdaget for noen uker siden at det faktisk nå er fem stykker med samme navnekombinasjon i landet.
(Sørens hermegjess. :sur: )
Ja, jeg tenkte etter her nå: Jeg trodde at jeg kjente mange flere med samme navn som du, men det viser seg faktisk at du er den eneste jeg kjenner som heter akkurat det.
De andre heter ting som ligner.
Jeg har ett greit navn, som var en høydare i -71 da jeg ble født, men jeg måtte helt opp til videregående før jeg traff på noen som hette det. Etter det har det gått kjapt nedover med det, og på navnstatistikken for -07 ser det ut som om det ligger nære 0,1 prosent.
Da jeg var liten hatet jeg navnet mitt, virkelig hatet. Iallefall mellomnavnet, det var ganske spesielt og jeg ble litt ertet for det. Nå har jeg avfunnet meg med at jeg heter det jeg heter, men jeg kan vel ikke si at jeg direkte liker det.
Jeg har et ganske sjeldent navn, som staves feil 75% av tiden, og ikke rent sjelden uttales feil. :rolleyes: Da jeg var mindre likte jeg det ikke, fordi folk alltid stavet/uttalte navnet mitt feil, og jeg synes det var flaut å si i fra. I tillegg hadde jeg et sjeldent etternavn, som også måtte staves for folk.
I dag er jeg vel egentlig fornøyd med navnet mitt, og etter at jeg giftet meg fikk jeg et "streitere" etternavn. Så kombinasjonen fungerer bedre for meg.
Vår sønn endte opp med et etterhvert ganske vanlig navn, men ganske utilsiktet, sådan. Vi valgte navnet fordi vi likte det, og likte betydningen. Det har alternative stavemåter, så det hender at det staves feil.
Jeg har et dobbeltnavn. Liker det første godt (oppkalt etter bestemor), men ikke det andre (typisk 70-tallsnavn). Jeg bruker selv alltid bare det første navnet og krymper meg hver gang noen bruker begge.
Jeg har egentlig ikke så veldig mye forhold til det. Liker det ikke, men misliker det heller ikke.
Har et navn som ikke er så veldig vanlig, og det er jeg fornøyd med.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.