Jeg jobber sammen med ei dame som alltid står for nær meg når vi snakker sammen. Jeg tar et steg bakover og hun kommer gradvis etter. Kjenner det blir for nært, men synes det er litt vanskelig å si ifra.
Hender det at dere opplever andres nærvær for nært? Hva gjør dere?
Min personlige sone skrenkes kraftig inn i nærvær av personer med dårlig ånde. Dessverre skjer dette som regel når jeg ikke har ryggemuligheter, så jeg har ikke annet valg enn å puste med munnen.
Jeg er ganske omgjengelig tror jeg, men jeg liker ikke gnikke-gnukke. Jeg har hatt en gnukkekollega, jeg kan ikke si at jeg likte det. Det skal nok mye til før jeg sier i fra.
Uff, jeg er en gnukker. :flau: Jeg har ikke så veldig stor personlig sone, og siden jeg hører dårlig (det vil si jeg skal i teorien høre helt greit, men når det blir mye andre lyder så hører jeg jo ikke en pukk!) så har jeg en tendens til å lime meg inn til folk. Det er egentlig litt rart at jeg ikke har større personlig sone, for jeg er ikke av klemme-typen. En av mine litt flau episoder var da jeg traff en bekjent i dusjen i svømmehallen og jeg bare turte bort og sa "hei og hå, og hvordan går det med deg?". Hmmm, nå skal det jo sies at jeg gikk min vei, da jeg skjønte at hun ikke syntes det var greit.
Jeg har foreløpig ikke opplevd deg som gnukkete him. Jeg tror egentlig det handler mest om person og ikke størrelsen på den personlige sonen for meg. Jeg liker ikke at folk jeg ikke liker så godt kommer meg for nær, folk jeg liker kan godt være litt mer gnukkete. Så ikke vær redd for å gnukke på meg him. ;)
Aha, det var en lettelse Irma. :p (Jeg var verst da jeg var gravid med eldste, da mistet jeg mye av hørselen på ett øre, men ungen sørget vel for at jeg ikke greide å forulempe så mange da heller. :knegg: )
Jeg har en stor personlig sone; noe mine nærmeste kollegaer innimellom "mobber" meg litt for. De kjenner meg så godt at de ikke kommer inn i den sånn uten videre, men ser veldig godt når andre gjør det. Jeg rygger spontant når folk kommer inn i sonen min.
Jobber nå sammen en veldig, veldig hyggelig, omtenksom og medfølende fyr (sitter på nabopulten min) som "dessverre" har et veldig annet syn på personlig sone enn meg. Tvinger meg til å sitte i ro når han kommer og viser støtte i situasjoner hvor jeg er frustrert, utafor etc. Han vil jo bare godt.
Noen som har sett den videosnutten der en amerikaner og japaner snakker sammen? De lager en liten dans der den ene rygger og den andre følger etter. Fornøyelig!
Det er veldig ubehagelig når noen kommer helt opp i fjeset på en.
Jeg kan ikke si at jeg husker at noen har vært helt oppi fjeste på meg når vi har snakket sammen. Ser for meg at jeg ville dyttet de kraftig vekk, så det ville neppe gjentatt seg. Jeg har ingen problemer med å si ifra når det er noe jeg ikke liker.
Dette har blitt et større problem for meg i det siste. Jeg vil si at jeg har normalt behov for plass rundt meg, verken stor eller liten personlig sone. Men jeg har blitt større de siste månedene, og avstanden jeg nå krever til folk er større enn før. Imidlertid virker det som folk måler personlig sone fra ansiktet mitt, ikke fra magen. Det fører til at mange omtrent berører min mage med sin både på tbanen og når vi snakker sammen, og det er ubehagelig!
Jeg rygger. Trekker meg unna. Eller dytter folk med magen :knegg:
Jeg skylder på synet mitt jeg; "ojsann, nå er du visst så nær meg at jeg ikke ser deg skikkelig". Så rygger jeg litt, og med et strålende smil sier jeg at det var bedre :knegg:
Jeg sliter med folk som kommer opp i ansiktet mitt. Skal de i tillegg holde meg i hendene får jeg nærmest panikk.
Har heldigvis ingen slike på jobben, men i familien.
Jeg liker ikke å trenge meg innpå folk, men har ikke noe imot at mennesker kommer inn i min sone så lenge de ikke har en grusom ånde eller dårlig kroppslukt. Hvis det blir for nært så rygger jeg.
Jeg har en elev som er sånn. Skjønner det egentlig ikke, han går i 10. klasse og det passer egentlig ikke til hans væremåte. Men han står/henger alltid over meg når han lurer på noe. Har sagt det til han mange ganger at nå har du krysset min personlige sone og vel så det. Da rygger han litt vekk. Virker som han glemmer seg bort hele tiden. I mine 12 år som lærer har jeg aldri før opplevd elever som er sånn.
Jeg har ikke sett den, men det minner meg om en historie jeg hørte en gang (fra en tysk eks-kollega) om at den tyske ambassaden i Brasil måtte få høyere rekkverk rundt terrassen sin fordi folk ramlet utfor til stadighet - tyskerne rygget og brasilianerne kom nærmere, og til slutt lente tyskerne seg så langt bakover at de vippet over rekkverket. :humre:
Jeg synes en armlengdes avstand er minimum, så om noen kommer nærmere enn det og ikke tar hintet etter et par rygginger, så vet jeg at jeg har (skjer jo ubevisst) lagt en hånd på skulderen til den andre med strak arm. De synes det fleste er ubehagelig så de rygger tilbake og de som ikke synes det er ubehagelig står og stanger mot armen.
Presten der jeg bodde før var sånn. Jeg husker han snakket til meg da vi begge var på vei inn i butikken, og vi gikk en ordentlig ellipse før vi endelig var inne. :knegg:
Forresten har jeg en kollega (en eldre, litt ustelt mann som jeg ikke kjenner spesielt godt - møtes sporadisk) som har den vanen at han skal gi alle sine kvinnelige kollegaer en klem når han møter oss. Jeg synes dette er å tråkke over grensen for hva jeg synes er passende og har irritert meg over det når det har skjedd, samtidig har jeg ikke helt visst hvordan jeg skulle håndtere det... Da vi skulle i delta i samme møte for en stund siden, kom han inn og begynte å gi klemmer til damene i rommet. Da han hoppet over en mann og bare sa hei til han, sa jeg høyt og tydelig at: "Nei, nå må du ikke gjøre forskjell på folk NN! Du får jammen klemme alle her, ikke bare damene!" Han ble ganske flau, men gjorde som jeg sa og ga mennene som satt der noen ganske så klønete klemmer. Etter dette har han aldri prøvd å klemme mer på meg... :)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.