Jeg leste den nettopp og likte den veldig godt. Likte særlig det at de tre personene gir litt ulik fremstilling av de samme hendelsene/hverandre og at det stort sett er troverdige bilder av mennesker slik vi er - vi kludrer til våre nærmeste relasjoner uten å ville det, og vi har ikke alltid selvinnsikten til å forstå hvorfor eller hvordan det skjer.
Eneste jeg stusser litt over er hun Silje. Hun er den jeg har mest problemer med å forstå. Hvorfor finner hun på ting og lyver for mannen sin på den måten? Ser liksom ikke helt for meg akkurat det.
Ellers leste jeg at dette er første boka av tre, og håper det stemmer! Da håper jeg at neste bok sier noe om Davids perspektiv på ting, for han forsvant i grunnen litt oppi Jon, Arvid og Siljes betraktninger.
En trilogi, altså! Jeg la merke til 1-tallet i ryggen på boka, jeg også.
I utgangspunktet er jeg veldig glad i Tillers bøker, og Innsirkling holdt lenge samme standard som de andre, synes jeg. Den siste delen, der Silje forteller, bidro imidlertid litt til å ødelegge boka for meg. Jeg greier ikke helt å se poenget med de endeløse beskrivelsene av krangler med slekta og mannen; disse passasjene ble etter hvert dørgende kjedelige. Antakelig skulle det vel si noe viktig om hennes labile sinnstilstand, men jeg ble bare irritert. Det at hun presenterte den ene løgnen etter den andre og sa vilkårlige ting uten noen tanke bak, virket lite troverdig på meg. Jeg kjente dessuten at jeg ble ordentlig irritert på henne. Hun fremstod generelt som lite sympatisk.
Tiller har åpenbart gjort det til sitt varemerke å bruke dette grepet der ulike røster forteller den samme historien. Det er fascinerende og gir leseren en del aha-opplevelser. Jeg likte Jons del av boka best. Tiller er virkelig god på å beskrive det ubehagelige i relasjonene mellom menneskene. En sitter virkelig og vrir seg på stolen i medynk med og irritasjon over skikkelsene. Mørket blir etter hvert så dominerende at det nesten mister litt troverdighet i mine øyne.
Jeg syns Jon og Arvid var helt troverdige og ikke mer "mørke" enn til at det fremdeles var realistisk. Ser ut som om vi har omtrent samme oppfatning av Silje, hun var mest rar og jeg tror ikke helt på at hun "finnes".
Jeg har ikke lest "Bipersonar" av Tiller, men jeg syns i grunnen "Skråninga" var litt for "mørk" til at det var troverdig... Et barn ville vel ikke la sin mor dø uten å gjøre noe som helst, ville det? Greit at faren var skremmende men likevel da... I den boka ble jeg litt lei av virkemiddelet gjentakelse, selv om det nok hadde sin funksjon. Men det er kanskje ikke den boka vi diskuterer her, så nok om den.
Jeg leste forresten et sted at Tillers hovedmål er bokmål men at han likevel velger å skrive på nynorsk. Hva er poenget med det da? Hadde bøkene hans blitt dårligere på bokmål, liksom? Ikke at jeg har problemer med å lese nynorsk, jeg bare skjønner ikke poenget. :o
Jeg måtte lete opp denne tråden for å se om noen andre hadde ment noe om boka, og det hadde dere jo, jammen. Jeg har igjen noen få sider nå, og må si jeg ble svært positivt overrasket over boka etter en litt døll åpning. Det å fortelle historien fra forskjellige synsvinkler er et svært virkningsfullt virkemiddel. Jeg syns det fungerte veldig bra i denne boka. Selv likte jeg best delen om presten Arvid.
Boka traff meg til tider midt i magen ved å fremlegge tanker og idéer som egentlig er strengt forbudt og tabubelagt. For eksempel der presten Arvid gleder seg over at David har mistet hukommelsen fordi han selv får noen å være til for, eller der han røper at han har tenkt at det blir spennende med et liv og nye muligheter etter konas død - noe som jo viser seg å være helt feil. Jeg blir iallefall veldig satt ut av at han legger frem slikt med den største selvfølgelighet. Tiller beskriver det mørkeste mørke ved menneskene på en tilforlatelig måte som treffer meg veldig.
Jeg er enig i at den siste delen er den dårligste. Jeg tar meg i å tenke at det er fordi det er skrevet av en mann som ikke vet hvordan kvinner tenker. Men på en annen side så vet ikke jeg hvordan en gal kvinne tenker heller - og det kan jo like greit være jeg som ikke forstår.
Akkurat dette rørte meg også - på samme måte som Arvids skildringer av hvor fint de tross alt hadde det i begynnelsen av samlivet, noe som ikke kom fram i Jons fortelling. Det minner meg litt om Mykles skildring av forholdet mellom Ask og lillebroren Balder, der vi etter hvert aner at Ask ikke har vært så gjennomført slem som han selv tenker - at det har vært mange lysere stunder, men at han på et vis straffer seg selv ved å vektlegge sin ungdommelige ond-/dumskap og fokusere på den dårlige samvittigheten. Gjennom Balders brev forstår vi at han har andre minner og et annet bilde av situasjonen. På samme måte skildrer Jon bare de mørke sidene av forholdet til stefaren; beretningen er gjennomsyret av svart samvittighet.
Jeg er enig med dere i at siste del av boken ikke var bra. Det var slitsomt å lese krangler og jeg orket ikke lese mye om gangen. Gikk Tiller lei mot slutten? Hvis første delen var dynamitt var siste delen en sliten liten nyttårsrakett.
Jeg vet ikke hva David gjorde i boka, hans betydning var størst på omtalen av boken på baksiden. Han dukker vel opp i en av de kommende bøkene?
Jeg synes boka hang litt dårlig sammen, jeg forventet meg større sammenheng og mindre at tre personers historie skulle stå separat til tross for at de alle handlet om noe personene hadde til felles.
Jeg skjønte ikke ordentlig moren til Silje. Jeg fant ikke logikk i utviklingen av hennes karakter fra Silje var ung til hun ble voksen, hun ble liksom bare en skygge uten personlighet. Faren til Silje husker jeg ikke fra hun var ung, oppdaget han da Silje ble voksen.
Nå er det jo høysesong for Innsirkling igjen, med teateroppsetning og hele pakka. Dytter litt på denne, jeg, før jeg går i gang med bind 2. Kanskje flere vil være med på en liten lesesirkling? :blafre:
Jeg har selvsagt lest den for lengst, og elsket den. Men er ikke feel-good bok akkurat. Men den handler om ekte mennesker og alt i livet er faktisk ikke feel-good...
Nei, selvfølgelig ikke. Jeg har bare lest Skråninga og Innsirkling, ikke fått lest Innsirkling 2 enda, og jeg lurer på om Tiller i det hele tatt er i stand til å skrive feel-good. :knegg:
Jeg syns Innsirkling 1 og 2 er noe av det beste norske jeg har lest som er skrevet i "min" tid. Nei, det er ikke feelgood, men det er usedvanlig godt skrevet. Selve idéen med skiftende synsvinkel for å fortelle hele historien om et menneske er veldig god og Tiller får den til å fungere veldig godt. Alle disse separate historiene om David bygger tilsammen et helt menneske med hele sin personlighet og sin plass i verden. Samtidig skildrer han fortellerstemmenes liv slik at historien blir en helhet der brikkene faller på plass litt etter litt.
